– Det blir kanskje aldri så feil at det ikke er godt for noe?

Hva om kravene vi stiller oss selv og andre gjør at vi kan fristes til å resignere fremfor å se at menneskelige feil tilhører normalen? Og tenk om det ligger gjemt verdier i våre tabber som kan gå tapt om vi ikke tar oss bryet å grave frem gullet?

Selv om vi vet at alle gjør feil, og kanskje hver dag, kan det likevel være vanskelig å innse at det faktisk er en del av livet. Ingen av oss kjører vel feilfritt i trafikken? Feilen trenger ikke å være så grov som å kjøre på rødt lys, men kanskje vi glemmer eller lar være å blinke ut av en rundkjøring.

De fleste har kanskje minner fra skolen eller studier der det gikk mer eller mindre galt. Det var ikke for å ramme deg personlig, ydmyke eller såre deg da læreren eller sensor påpekte feil, men for å gi en pekepinn på hvor du var i forhold til læringsmålet.

Hvis du klager hver gang du feiler, så blir nederlag og feil kun noe negativt. Men hvis du heller omfavner en lærevillig innstilling og tar deg tid til refleksjon, vil du trolig finne skatter som ellers ville gått tapt! Men det fordrer en ydmyk, aktiv og lærevillig holdning. 

De fleste kan dra nytte av personlige seire, men viktigere er vel å lære av sine egne feil? 

En modell
La meg foreslå en modell som dukket opp i meg for en tid siden mens jeg søkte å løse et personlig problem. Den er både enkel å huske og anvende: F-E-I-L-modellen: 

Feil + Evaluering + Innstilling = Læring

FEIL
Alle kan som nevnt ta feil og følgelig også gjøre gale handlinger i forhold til en gitt standard. Det være seg leger og pasienter, advokater og klienter, lærere og elever, pastorer og medlemmer, arbeidsgivere og ansatte, trenere og utøvere, ledere og medarbeidere, politikere og velgere, forskere, dommere, leg og lærd, osv… 

Å gjøre feil er ydmykende. Som for eksempel da jeg ble oppringt fra Statoil (nå, CIRCLE) Hamar og vedkommende i andre enden sier, – ifølge videoen vår har du fylt tanken på bilen din uten å gjøre opp for deg. Jeg rødmet og kjente svetten presset på. – Noe så flaut, tenkte jeg! Jeg reiste umiddelbart tilbake og gjorde opp for meg og beklaget min forglemmelse.

EVALUERING
Hensikten med evalueringen er å hente frem dyrekjøpt lærdom. Evaluering åpner for kritiske spørsmål, ettertanke og refleksjon. – Hva var det som gikk galt og hvilket ansvar har jeg i sammenhengen?

INNSTILLING
Hvilken holdning du velger når først en feil har skjedd, vil i stor grad avgjøre om du kommer styrket eller svekket ut av hendelsen. 

LÆRE
Å late som man er perfekt er å bedra seg selv og andre.

«Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme.» (Jakob 3:2)

«Hvem kjenner sine egne feiltrinn? Frikjenn meg for dem jeg ikke vet om.» (Salme 19:13)

Uansett hvilke typer feiltrinn – store eller små, kjent eller ukjent – den ydmyke erkjenner sine skrøpeligheter. Også synder og feiltrinn uten å skylde på andre, bagatellisere eller bortforklare hendelsen. Om feiltrinnet er konkret og har gått ut over andre blir det ikke feil med en oppriktig og spesifikk unnskyldning!

Bibelen holder ikke noe skjult uansett hvem eller hva det gjaldt. Helter avkles, og seirer og nederlag brettes ut …

Kong David gjorde feil ved flere anledninger. Men han innrømmet tabbene, som for eksempel etter en betydelig seier over filisterne. Her ble han fristet til å telle antall soldater under sin kommando. Triumfen gikk ham til hodet, og i stedet for å ære Gud som var hans «skjold og styrke» * – tok han ære til seg selv. Det reagerte Gud på. David ble hovmodig og led et smertelig nederlag **. Men han gav ikke andre skylda for sitt feilgrep, han tok ansvar for sitt valg, erkjente tabben, omvendte seg og tilbad Herren, og fornyet sin overgivelse til Gud!

Apostelen Peter opplevde både opp- og nedturer. Han var blant dem som fikk se Jesu herlighet – på forklarelsens berg (Mark 9:2-13). Han proklamerte at Jesus var Messias (Matt 16:13-20) og han gikk på vannet (Matt 14:27-30). Men når det gjaldt som mest, sviktet Peter sin Frelser ved å fornekte ham tre ganger den natten Jesus ble tatt til fange. Men Peter unngikk likevel den største feilen, nemlig å gi opp. Han erkjente fadesen overfor Ham han hadde sveket og sviktet totalt. Peter lærte av sine feil. Han reiste seg fra den dypeste mislykkethet og inn i en rik tjeneste for sin Herre og Frelser!

Historien om «Den bortkomne sønnen» som kom hjem til far igjen, viser at vi alle har fått vår frie vilje (Luk 15:11-32). Gutten valgte selv sin egen vei. Han ønsket frihet og uavhengighet, ødslet bort arven og tok en rekke dårlige valg. 

Men etter å ha nådd bunnen, begynte han å lengte etter et bedre liv. Han reflekterte og sammenlignet hvordan livet hans var før og nå. – Hva gikk galt og hvem andre enn meg selv har ansvaret for at jeg har havnet der jeg er nå? Han tok ansvar for sine gale valg og bestemte seg for å vende hjem og be om tilgivelse. Det valget ble hans redning og historien har blitt en av verdens mest kjente og gripende fortellinger.

Til ettertanke: Tenk på et feilgrep eller en tabbe du ikke har fått håndtert og bearbeidet. Ta deg tid til å grave frem gullet. Bruk gjerne F-E-I-L-modellen: Feil + Evaluering + Innstilling = Læring.

* 2. Sam 22:3
** 1 Krøn 21:1-28

Hvordan vi håndterer våre følelser påvirker oss mer enn vi kanskje er villig til å innrømme?

Vi har alt å vinne med å være ærlige i møte med egne følelser. Å fortrenge, fornekte eller ignorere dem kan lede galt av sted og i verste fall ende opp med at vi blir slave under egne følelser.

Ingen andre eier mine følelser. Derfor er det feil om jeg skylder på andre for mine følelser: – Det er du som gjør meg sint! 

Vel, når en eller annen trykker på noen bestemte «knapper», kan jeg bli både provosert og indignert. Men ingen andre kan ta ansvar for hva jeg føler, velger å si eller gjøre! 

Det samme gjelder følelser som takknemlighet, glede og tilfredshet. Ingen har ansvar for at jeg skal føle meg takknemlig, glad eller begeistret. Dette er følelser jeg velger alt etter hvilke tanker jeg omfavner (Fil 4:8). Hvis andre enn meg selv var ansvarlige for min glede eller tilfredshet, kunne jeg bare oppleve så mye lykke som de unte meg eller evnet å gi meg. 

Dr. Dan Reiland anfører fire ulike følelser som kan være krevende å håndtere: Fryktsinnemotløshet og usikkerhet. Disse følelsene kan enten motivere eller paralysere, alt etter hvilke kognitive grep som velges.

En MC-fører kan, for eksempel, bli så redd i møte med en elg at vedkommende blir stiv og handlingslammet. Men det er mange eksempler på MC-førere som har håndtert følelsene og styrt unna faren ved å «bryte sykkelen ned» i ønsket retning!

Selv om jeg har kjørt en del storsykkel så er det ikke mc-førere jeg her tenker på, men vi som er ledere i en eller annen sammenheng.

1. Frykt kan lamme initiativ. Den kan skremme deg fra å ta den samtalen du innerst inne vet du bør gjennomføre. Den kan hindre deg fra å ta en «risiko», når Gud ber deg om å «gå på vannet». Den kan føre til at du lar muligheter gå tapt på grunn av hva andre måtte tenke i en gitt situasjon. «Menneskefrykt fører i snare, men den som setter sin lit til Herren, han blir berget» (Ordspr 29,25).

Mot er ikke fravær av frykt. Ta grep! Konfronter frykten med en aktiv handling! 

2. Sinne. Om harme kommer ut av kontroll vil det koste dyrt. Lederskap kan gå tapt og personer kan bli påført skader det er krevende å reparere.

Vanligvis bærer vi over med hverandre om det koker over en sjelden gang. Men om vrede er en del av lederstilen er det uakseptabelt. Varsellampene bør da lyse og nødvendige tiltak iverksettes av ansvarlig ledelse.

Om ukontrollert sinne er din utfordring er det frihet innen rekkevidde. Men du kan neppe håndtere problemet helt på egen hånd. Jeg vil oppmuntre deg til å ta kontakt med en som evner å lytte til din fortelling, analysere og hjelpe deg til å løse opp i eventuelle underforliggende spenninger fra fortiden.

3. Motløshet kan se ut for å være et av de kraftigste våpen djevelen bruker for å nøytralisere åndelige ledere.

Motløshet i seg selv svekker ikke en leders tillit i samme grad som sinne kan forårsake. Og motløshet behøver heller ikke å lamme i samme grad som frykt. Men likevel har motløshet kapasitet til å forstyrre og tappe oss for kraft, kjærlighet og visdom (2Tim 1:7).

Motløshet stammer ofte fra løgnens far (Joh 8:44) som manipulerer frem gale perspektiver, slik Timoteus erfarte. Men Paulus oppmuntret ham: “For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.»  

Å isolere seg når motløsheten begynner å feste sitt grep er uheldig. Ta heller kontakt med en du vet du kan være fortrolig med. Å be sammen og lese utvalgte bibelord gjør det ubekvemt for «motløshetens ånd». 

4. Usikkerhet er en ubehagelig følelse. Særlig når du aller helst vil være sikker i din sak. Kanskje vi oftere er usikre enn vi tør innrømme for oss selv og andre? 

Følelsen er nok mer alminnelig enn vi har til vane å være åpen om. Usikkerhet og motløshet er oftest ikke så negative som sinne og frykt. Men hvis vi ikke vokser ut av usikkerheten kan den hindre kreativ tenkning og fornyelse, samt en god og sunn utvikling. 

Til ettertanke: I hvilke situasjoner hindres du av følelser som frykt, sinne, motløshet og usikkerhet? Hvilke grep må du ta for å overvinne følelsene og bli herre i eget liv? 

Kilde/Litteratur
Reiland, Dan. Confident leader! 2020

Åndelig vekst

Vinteren er omme og jordbruksmaskinene er i sving. Bonden gjør sitt, og Gud gir vekst! Et samarbeid mellom himmel og jord. Heller ikke åndelig vekst skjer tilfeldig. Det fordrer et jevnlig samarbeid mellom den troende, vår Herre og Guds vekstprinsipper.

Neil T. Anderson, grunnleggeren for, «Frihet i Kristus»*, viser til en vekstsirkel i Kolosserbrevet 1,9-12:

Fra den dag vi fikk høre dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere. Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud. Kraften fra hans herlighet skal gi dere styrke, så dere alltid er utholdende og tålmodige. Med glede skal dere takke Far, som satte dere i stand til å få del i de helliges arv i lyset.

Paulus peker i teksten på noen grunnleggende prinsipper, og viser hvordan vi kan erfare åndelig vekst og modenhet. 

Prosessen begynner med en gryende innsikt om Guds vilje. Og prosessen vil fortsette om den ikke blokkeres av vår egenvilje på et av stadiene i veksten.

Ydmyke hjerter omfavner Guds vilje slik den åpenbares i Bibelen (1). Ånden gir visdom og innsikt (2), som gleder Gud gjennom våre liv (3). Frukten kommer mer og mer til syne ettersom vi lar oss forme og lære Ham mer og mer å kjenne (4).

Vekstsirkelen viser at
– vi vil alltid ha et utviklingspotensial. 
– vi kan påvirke veksten alt etter hvordan vi responderer på Guds ord og Herrens Ånd.
– jo mer vi vokser vil våre evner og gaver blomstre – og komme til anvendelse på en måte som gleder Gud og beriker menneskers liv.
– bare gjennom vekst og modning kan du nå ditt potensial.

Til ettertanke:
– Hvordan er din holdning til vekst og modenhet? 
– Hvor i vekstsirkelen er du, og hva er eventuelt krevende for tiden? 
– Hva fornemmer du Den Hellige Ånd sier? 

Kilder:
https://www.ficm.org 
https://www.ficm.org.uk 
Anderson, Neil T. Saucy, Robert L. Gods Power At Work In You, 2012.
Figuren, design: David André Erichsen

Slik kan vi dempe konflikter

Konflikter er uunngåelig, men hvordan vi responderer på dem bestemmer utviklingen. I trapper går vi opp eller ned. Vi kan unne oss pauser – men hva vi velger i trappa påvirker utfallet.

Peter Scazzero sier i boken, «Under overflaten», at uløste konflikter er kanskje et av de største problemene for kristne i dag. De fleste av oss misliker dem og vi vet ikke helt hvordan vi skal takle dem. Vi foretrekker å ignorere de vanskelige tingene og slår oss til ro med en falsk fred. Vi klamrer oss til et håp om at problemene vil forsvinne av seg selv. Men det skjer ikke, og derfor ender vi opp med at vi sier én ting direkte til folk og noe annet bak ryggen deres, gir løfter vi ikke holder, klandrer andre eller bli sarkastiske. Vi gir etter og kompromisser fordi vi er redde for ikke å bli likt. Vi kan la aggresjonen vår «lekke ut» gjennom skjult kritikk. Vi sier bare halve sannheten fordi vi er engstelige for å såre andres følelser. Vi sier ja når vi egentlig mener nei og unngår dem vi aller helst burde ha en samtale med (2018).

Tenk om vi heller i større grad lærer oss å akseptere og håndtere konflikter som en naturlig del av livet?  For det vil alltid være grobunn for konflikter der hvor det er to eller flere samlet (Berg, 2008). – Den konfliktfrie arbeidsplassen eller det konfliktfrie fellesskap er en urealistisk drøm (Stoltenberg 2011). 

Etter selv å ha havnet i noen konflikter og forsøkt å bearbeide erfaringene, samt møtt andres fortellinger på godt og ondt, skjønner jeg bedre i dag verdien av en oppriktig, åpen og lærevillig innstilling. 

«Kunnskap om konflikter er på mange måter allmenngyldige» (Mykland, 2011).

Den såkalte Konflikttrappa som ble utviklet i 1980-årene er en praktisk og hensiktsmessig modell innen konflikthåndtering. Den viser hvordan konflikter kan utvikle seg, selv om hver enkelt konflikt er unik på hver sin måte (Mykland, 2011). 

Derfor kan vi ikke lage én formel for hvordan alle konflikter utvikler seg og tro at alle passer inn i den (Stoltenberg, 2011). Likevel er konfliktrappa som Mykland og Stoltenberg viser til, et verktøy for å forebygge eskalering. Den får partene til å tenke seg om, gir innsikt, samt peker på valgmuligheter og konsekvenser:

Trinn 1: Uenighet og interessemotsetninger

– Partene vil ikke det samme og står dermed i veien for hverandre for at de kan oppnå noe som er viktig for dem. Det er saken eller gjenstanden for konflikten som er i fokus (Mykland).

Dette nivået er normalsituasjonen i en organisasjon eller et felleskap, ifølge Stoltenberg, og sier: – En slik situasjon er i utgangspunktet ikke et problem, men en ressurs. Ulikhet og uenighet er en nødvendig forutsetning for at et fellesskap skal være levende i stedet for å stivne og forvitre. Samtidig er det nettopp i ulikhet, uenighet og interessemotsetninger at man finner materialet for konflikt.

Trinn 2: Personifisering
Her er det den andre parten som er problemet og i stedet for å diskutere saken, får vi en dreining mot personer, motiver og lojalitet (Stoltenberg). Partene «glemmer» saken det er snakk om, og begynner å anklage hverandre for å være problemet. Her begynner konflikten å eskalere (Mykland).

Trinn 3: Problemet vokser
Her innledes en ny fase hvor det er lett å føle seg gjensidig såret og urettmessig angrepet. Og for å skaffe seg mer ammunisjon, leter man etter tidligere episoder som kan bekrefte at kritikken er riktig. En trekker frem hendelser fra fortiden og det holder man anklagende opp mot hverandre, mens temperaturen i konflikten stiger flere grader, ifølge Stoltenberg. Mykland sier på sin side, – her øker mistroen mellom partene og nye hendelser fortolkes i lys av mistillit til den andre.

Trinn 4: Dialogen opphører
Selv om dialogen ikke har vært konstruktiv til nå, har det tross alt vært kontakt. 

– Partene slutter å kommunisere direkte, og tenker, – det nytter jo ikke likevel.

Her begynner man aktivt å søke allierte og det kalles for «de døves dialog» (Mykland).

At dialogen opphører, er ikke alltid et tegn på opptrapping av konflikten. Det kan også være uttrykk for en nødvendig tilbaketrekning slik at man får tenkt seg om, søke råd eller gå i seg selv. Etter en tenkepause ser man kanskje nye måter å nærme seg situasjonen på slik at man kan få en positiv utvikling videre. Men dersom opphøret av dialogen brukes til å forsterke den negative utviklingen, resulterer det i en ytterligere opptrapping av konflikten. I stedet for å snakke med den andre, begynner man da mer å snakke om den andre (Stoltenberg). 

Trinn 5: Fiendebilder
Partene begynner å se på hverandre som fienden, og det utvikler seg et «oss mot dem» – forhold. De snakker utelukkende negativt om hverandre, og de som sympatiserer med motparten, blir også «en av dem». Konflikten tar nå svært mye oppmerksomhet hos dem som er involvert i den, og er i ferd med å bli en del av partenes identitet (Mykland).

På dette stadiet i konflikten, makter man ikke lenger å se noe positivt i den andres motiver eller væremåte. Den opprinnelige årsaken til konflikten er skjøvet helt i bakgrunnen.

Nå handler det om makt. Man definerer den andre som en truende angriper som man må forsvare seg mot. Nyanserte synspunkter og følelser er det ikke lenger plass til. Man står overfor en trussel som man må beskytte seg mot og helst overvinne. Å ta opp igjen dialogen, oppleves som utenkelig. Nå er det å vinne eller tape som gjelder (Stoltenberg).

Trinn 6: Åpen fiendtlighet
Her er partene klart og tydelig fiender. Og de forsøker å skade hverandre, enten med ord eller med handlinger, om de kan. Allierte som prøver å være moderate og mane til besinnelse, blir oppfattet som forrædere (Mykland).

Man tror ikke at den andre parten ønsker fred og forsoning, og det er helt uinteressant hvordan motparten har det. Alt den andre gjør, blir tolket som trussel og angrep, og tolkes konsekvent i verste mening. Den andre avpersonifiseres og defineres som et objekt man kan gjøre nesten hva som helst med, under parolen: «hensikten helliger middelet». 

Fellesskapet splittes, frontene hardner til og andre konfronteres med: «Enten er du med meg eller mot meg». De som prøver seg på nyanser eller mane til besinnelse, blir enten truet til taushet eller presset til å velge side. Dette er «de harde hjerters» stadium (Stoltenberg).

Trinn 7: Polarisering
Mykland kaller dette nivået krig, og peker på at sameksistens er umulig. Stoltenberg på sin side sier, – dette er oppbruddets og adskillelsens nivå hvor man enten flykter eller jages vekk. Å fortsette kampen har en ensidig negativ virkning, og partene må holdes fra hverandre. I noen situasjoner klarer man tilsynelatende det, men de makter likevel å holde krigen i gang på forskjellige indirekte måter, for eksempel gjennom allierte som fortsatt er en del av fellesskapet. Der virkelighetsoppfatningen er svært forskjellig, er det krevende – for ikke å si umulig å holde sammen. 

Helt umulig er det vel ikke? Kleiven, ved Modum bad, sier til Vårt Land: «Fastlåste konflikter er bortimot umulig å løse uten å trekke inn ekstern hjelp.» Og han understreker; «eksterne hjelpere må være noen som begge parter oppfatter som uavhengige og kompetente nok til å samtale med dem. Åpenhet i forsamlingen er også avgjørende for å komme seg videre» (vl.no 30.6.20). Stoltenberg mener at, – alle konflikter kan håndteres, men ikke alle kan løses i den forstand at man finner frem til den ideelle løsningen (2011). Mykland viser til at enkle uenigheter kan utvikle seg til krigstilstander (2011). Å ta tak i problemet, før det blir uhåndterlig bør vel være normen. En forsonlig innstilling vil lempe på spenningen og trappe ned konflikten, mens intoleranse derimot forsterker konflikten (2016).

Vi forholder oss på ulike måter til konflikter, i følge Berg:
1) Det tradisjonelle synet er at konflikter er kun negativt og må for enhver pris unngås, og at det sjelden kommer noe godt ut av en konflikt. 
2) Det moderne synet forfekter at konflikter er en naturlig del av menneskers væremåte og at vi kan lære å takle problemer, og dermed være bedre rustet til å møte nye utfordringer. 
3) Det fremtidige synet. Konflikter er ikke bare positivt for aktørene, men ofte er det nødvendig med konflikter for at en gruppe skal fungere godt. Kritiske spørsmål blir stilt og hemmende tabuer blir luftet, og den såkalte «elefanten i rommet» avlives. Konflikter skaper et konstruktivt press for nytenkning, gruppen modnes og vil stadig være i vekst og utvikling (2008).

Berg understreker hvor viktig det er å ha en god forståelse av konflikten og at vi i virkeligheten har fem valg (2008):
– Unnvikelse
– Ettergivelse
– Konfrontasjon
– Samarbeid
– Kompromiss

Til ettertanke: 
– Hvordan kan konflikttrappa være en modell som hindrer en opptrapping av konflikten?
– Hvordan forholder du deg til konflikter i forhold til Bergs tre punkter?
– Reflekter over konflikter du kjenner og velg et av alternative over og begrunn hvorfor du mener det er det beste valget? 

Kilde/litteraturfortegnelse: 
Seljelid, Terje. Konflikter, kan de løses? 1998
Berg, Morten Emil. Ledelse, verktøy og virkemidler. 2008.
Mykland, Solfrid. Mekling og ledelse, 2011.
Stoltenberg, Sverre. Når fellesskapet belastes, 2011.
Brodal, Hans/Nilsson, Leif. Konflikter, hva vil de lære oss? 2012.
Ekeland, Tor-Johan. Konflikt og konfliktforståelse – for helse- og sosialarbeidere. 2015.
Nordhelle, Grethe. Høykonflikt. Utvidet forståelse og håndtering via mekling. 2016.
Scazzero, Peter. Under overflaten. 2018.
Bråten, Ole André og Falkum, Anette. Håndbok i konflikthåndtering i helse- og sosialsektoren. 2019.

Tungens makt

«Død og liv er i tungens vold.» Prinsippet gjelder alle og enhver – så vel som presidenter, konger og andre maktpersoner som kommer og går.

I overgangen til et nytt år reflekterer vi vanligvis over året bak oss, og gjerne noe man opplever er særlig viktig å fokusere på inn i det nye året. Denne gangen var jeg innom flere områder og temaer som jeg ville vite mer om og også bli bedre på. Ett av dem var; hvilken kraft og makt dette lille lemmet tungen har, på godt og ondt.

Et spørsmål som diskuteres i forbindelse med riksrettssaken mot Trump, er hvorvidt hans tale til sine tilhengere den 6. januar påvirket pøbelens angrep på Kongressbygningen i Washington D.C.

TV-bilder og videoer viser at en mengde Trump-tilhengere knuste vinduer, vandaliserte kontorer, og okkuperte den demokratiske nasjonalforsamlingens lokaler i omkring fire timer. Altså: like etter at presidenten sa: «Dere kommer aldri til å ta tilbake landet med svakhet. Dere må vise styrke, og dere må være sterke.»

Nå tror ikke jeg at Trumps intensjon var å oppvigle til angrep på kongressen, vandalisering, brudd på lov og ordninger, og menneskers død. Likevel analyseres talen og det spørres: «Hvilken påvirkning hadde den på tilhørerne?»

Uansett hva utfallet av riksrettssaken mot den tidligere amerikanske presidenten blir – gjelder Guds ord, presidenter, alle og en hver – alle steder – og til alle tider, nemlig: «Tungen har makt over død og liv, de som gjerne bruker den, får smake frukten.»

– Den virkelige formen for samtalekunst er ikke bare å si det rette på rett sted, men å la det upassende være usagt når du fristes. ** 

Om ikke Bibelen hadde vært så tydelig på tungens kraft hadde det vært problematisk å tro det. Og den bruker bilder for å vise oss hvor lite som skal til for at tungen kan gi store utslag.

En uanselig gnist kan forårsake skogbranner og store landområder kan ligge i aske etter brannens nådeløse herjinger. Roret på et skip er lite og lett i forhold til skipets tyngde, lengde, bredde, høyde – men likevel er det roret som bestemmer kursen og hvor skipet havner! Bisselet på en hest er lett i vekt og for øyet kan det virke ubetydelig, men bisselet tvinger likevel hesten til å lystre. 

Metaforene over er fra Jakobs brev og forfatteren poengterer: «Slik er det også med tungen. Den er en liten kroppsdel, men kan skryte av sin store makt. Ja, en liten ild kan sette den største skog i brann! Også tungen er en ild, en verden av ondskap blant våre lemmer. Den smitter hele kroppen og setter livshjulet i brann, og selv blir den satt i brann av helvete.» ** 

Kong David, fikk smake – som oss andre – frukten av ordene vi velger å legge på tungen. – Av skade blir en klok, sies det. Men det forutsetter vel at vi tar oss tid til refleksjon slik at vi lærer av feilene? 

David hadde nok lært: «Etter den søte kløe, kommer den den sure svie», siden han sier: «Jeg vil vokte min vei så jeg ikke synder med tungen; jeg vil sette munnkurv på meg selv …» (Salme 39:2) Og ber Gud om hjelp: «Herre, sett vakt om min munn, vern leppenes dør!»

Bøkenes bok, Bibelen, har en rekke eksempler på at tungen har potensiale til både å lege og såre, skape og ødelegge, bygge og rive, samle, men også skille nære venner, opprøre folk og forløse dårskap fra dårer. (Ordsp 12,18; 16,24; 16,27-28; 18,21; 30,15-16)

Den sannheten ser det ut for at Kong David hadde lært videre til hans tronarving, nemlig hans sønn, Salomo: «Seks ting er det Herren hater, og sju har han avsky for: hovmodige øyne og svikefull tunge, hender som utøser uskyldig blod, et hjerte som legger onde planer, raske føtter som løper etter ondt, det falske vitnet som farer med løgn, og den som sår splid mellom brødre. Hold fast på din fars bud, min sønn, forkast ikke rettledning fra din mor! (Ordspr. 6,16-20)

Til ettertanke: Hvordan kan vi bedre forstå potensialet i ord og øve oss i å bruke tungen konstruktivt?

Bønn: Herre Jesus Kristus, min og vår Frelser. Takk for at Ditt Ord, skaper, inspirerer, gir innsikt, motiverer, rettleder og veileder! Tilgi meg alle de gangene jeg har syndet med tungen! Hjelp meg til å forstå og alltid være bevisst kraften i dette lille lemmet! Slik at når jeg taler blir ordene til velsignelse og liv!

* Salomos ordspråk kapittel 18 vers 21
** Dorothy Nevill
*** Jak 3,3-6

Hvorfor er tilgivelse viktig?

– Uforsonlighet er først og fremst selvdestruktivt. Dr. Neil Anderson sammenligner dette med å bli hektet fast i en fiskekrok. Så lenge vi lar være å tilgi sitter kroken fast i oss. Det eneste fornuftige å gjøre, er å få hektet av kroken. Tilgivelse er å slippe noen av kroken og oppdage at det er en selv som er blitt fri.  

Ole Kristian Sameien er daglig leder i Frihet i Kristus *. Han har mange års erfaring som pastor, sjelesørger og veileder, og vil gjerne svare på spørsmål rundt temaet.

Hva er tilgivelse?

– Tilgivelse er helt sentralt i den kristne troen. Noen vil hevde at det er selve bærebjelken troen hviler på, og på mange måter er jeg enig i det. Men det er også mye mer å si. 

– Det første jeg vil trekke frem er at Bibelen er krystallklar på at alle mennesker har syndet og at vi derfor trenger Guds tilgivelse. Og for at tilgivelse kan skje, måtte Gud først sørge for at synden ble betalt for, og at straffen ble sonet. Jesu død på korset er grunnlaget for at vi kan bli tilgitt. Dette viser oss at tilgivelse ikke er noe Gud tar lett på. Gud elsker oss betingelsesløst og gir oss tilgivelsen som en gave, men det var en høy pris å betale. Det kostet Jesus livet. 

– Tilgivelse er også det som skaper motivasjonen til etterfølgelse og nestekjærlighet. Den blinde tiggeren ved veien, Bartimeus, fikk tilgivelse for sine synder. Etter å ha fått synet igjen reiste han seg fra rennesteinen og begynte å følge sin nye Mester. Kvinnen som overøste Jesus med den fine og dyre salven gjorde det som et gjensvar på tilgivelsen: «Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet». 

– Men Jesus sa også at den som får lite tilgitt, elsker lite. Derfor er det viktig å minne hverandre på at vi alle dypest sett er helt avhengige av Guds tilgivelse. Har vi selv fått mye nåde, vil vi også ønske å vise andre nåde. 

Hvordan påvirker unåde relasjoner?

–  Godt spørsmål. Det leder meg til det andre jeg har lyst til å trekke frem. Tilgivelse synes å være en helt avgjørende ingrediens i gode relasjoner mellom mennesker. Kristne skal tilgi fordi de selv er blitt tilgitt, men også fordi Jesus tydelig ber oss om å gjøre det. Det at Bibelen så tydelig formaner oss til å tilgi betyr at det ikke skjer automatisk. Det er et valg vi må ta. 

Du sier tilgivelse er et valg, men hvorfor skal vi tilgi?

– Tilgivelse synes å være helt avgjørende for vår frihet som kristne. Det var en som sa at det er den samme døren vi bruker for å vise kjærlighet som vi bruker når vi mottar den. Hvis vi lukker døren for å tilgi noen, stenger vi oss fort inne i et mørke av bitterhet og uforsonlighet. Det er ikke sunt.

– Gud vil oss vel. Det er derfor han ber oss om å tilgi dem som har gjort oss urett. Tilgivelse er derfor en vei til frihet og glede. 

Hva gjør vi med de vonde følelsene? 

– Vi kan ikke unngå at vonde følelser dukker opp, men vi kan velge hva vi gjør med dem. Velger vi tilgivelsens frihet eller bitterhetens fengsel? Det er ditt og mitt valg. 

Mange sier at de ikke klarer å tilgi. Hva tenker du om det?

– Tilgivelse er ikke enkelt – spesielt ikke når vi tror at vi ved å tilgi ser mellom fingrene med det vonde som ble gjort mot oss. Mange tror at ved å la være å tilgi ansvarliggjør vi den som gjorde dem noe galt. Andre holder fast ved sin vrede som en slags hevn. Men det blir som å drikke gift og håpe på at noen andre skal skades av det. Uforsonlighet er først og fremst selvdestruktivt. Mangelen på tilgivelse forårsaker at det vonde som skjedde fortsetter å skade oss. 

– Hvis vi skjønner at tilgivelse er noe jeg gir for min egen del – noe som setter meg fri fra det vonde som skjedde – da blir det med en gang lettere å tilgi. Jeg skal tilgi for selv å bli fri. Og jeg trenger ikke engang at noen ber om tilgivelse for å kunne tilgi dem. 

– Mange går rundt og bærer nag fordi det aldri kom noen å ba om unnskyldning. Hva om den som gjorde dem vondt ikke oppfattet det som skjedde? Hva om de har glemt det? Hvis vår frihet skal være avhengig av hva andre velger å gjøre, kan den aldri garanteres. Derfor er det et viktig prinsipp at tilgivelse er noe jeg kan velge å gi – uavhengig om noen angrer eller ber om tilgivelse. 

Er tilgivelse og forlikelse det samme?

– Nei, tilgivelse er ikke det samme som å bli forsonet. Tilgivelse kan gis uavhengig om noen ber om den eller ikke. Forsoning er når to blir forlikte og er derfor avhengig av to parter. Men når begge velger å tilgi den andre, er det også en mye bedre forutsetning for at forsoning også kan skje. 

– For oss som er kristne hjelper det å tenke på at vi selv er vist nåde. «Gi som gave det dere fikk som gave», som Jesus formulerte det. 

Hvordan skal vi tilgi?

– Neil Anderson, som står bak undervisningen i Frihet i Kristus, er opptatt av at tilgivelse må skje av hjertet. Det må ikke bare være noen ord vi slenger ut om at jeg tilgir den og den, men en formulering som setter ord på det vonde som ble gjort og hva det følelsesmessig gjorde med meg. Derfor anbefaler han følgende formulering:

«Jeg velger å tilgi (navnet på den som gjorde deg vondt)
fordi han/hun (sett ord på det som ble gjort)
som fikk meg til å føle (sett ord på de vonde følelsene)».

– Slik kan tilgivelsen også berøre de vonde følelsene knyttet til det som skjedde, og dermed bli berørt av tilgivelsens helbredende egenskaper. 

– I disippelkurset Frihet i Kristus er det integrert en prosess som heter Stegene til frihet i Kristus. Den har hjulpet tusener til å gjenfinne sin frihet. Det å velge å tilgi er et av stegene i denne prosessen. Det innebærer at en ber Gud åpenbare for oss de vi trenger å tilgi for å bli frie, for så å tilgi dem Gud minner oss om. En skriver simpelthen navnene ned på et ark og tilgir disse menneskene ved å bruke formuleringen nevnt tidligere. 

Hvordan merker jeg forskjell?

– Det er ikke sikkert du merker den store forskjellen med det samme, men på sikt vil du merke at bitterheten og smerten mister tak. Neil Anderson sammenligner dette med å bli hektet fast i en fiskekrok. Så lenge vi lar være å tilgi sitter kroken fast i oss, slik bildet over illustrerer. Det eneste fornuftige å gjøre, er å få hektet av kroken. Tilgivelse er å slippe noen av kroken og oppdage at det er en selv som er blitt fri. 

https://www.frihetikristus.no

Tenk om 2021 ble året der ett av dine initiativ ble livsforvandlende for noen?

At jeg fikk anledning til å utvikle mine evner har jeg andre enn meg selv å takke for. 

Det var en merkedag da jeg som tenåring baket boller, snurret aniskringler og laget wienerbrød på linje med mine veiledere. De så potensialet i unggutten og sa: – Dette får du til, Kjell. Øving gjør mester!

Det fungerte. Jeg lærte med relativt lave skuldrer fordi testing og feiling, evaluering, læring og utvikling var det kultur for.

Modellen var velprøvd og er visstnok like gammel som håndverksyrket: 
1) Mesteren gjør det mens lærlingen ser på. 
2) Mesteren og lærlingen gjør det sammen. 
3) Lærlingen gjør det mens mesteren ser på. 
4) Evaluering. 
5) Lærlingen gjør det mens andre ser på.

For rundt 30 år siden spurte en av mine mentorer meg, – Hva er ledelse? Jeg tenkte vel og lenge, og så svarer han: – Jo det er for det første: oppfølging, for det andre oppfølging og for det tredje oppfølging. Da først så jeg betydningen av å være tett på mine medarbeidere. 

Hva er mentoring?
– at en mer erfaren kollega fungerer som en veileder for en med mindre erfaring. *
– Mentoring er en relasjonserfaring der én person bemyndiger en annen ved å dele Gudgitte ressurser slik at han eller hun kan tjene mer effektivt. **

I evangeliene ser vi en rekke eksempler på hvordan Jesus fulgte opp og utrustet sine disipler. Og det er interessant å merke seg at Amerikas fremste lederekspert peker på Bibelen når han forklarer hvor han har sin innsikt fra: – Jeg har studert Bibelen hele livet, og det har gitt meg min lederutdannelse. Alt jeg vet om ledelse, kan jeg koble til en uttalelse, en historie eller et prinsipp jeg lærte av i Bibelen. (Maxwell, 2020)

På Jesu tid la man åk på oksene når de arbeidet på åkrene. Og som «tømmermannens sønn» hadde Jesus trolig lært å lage åk. Åket var formet og tilpasset to okser – en erfaren og en uerfaren. Den uerfarne gikk i åk med den erfarne for å lære hvordan oppgaven skulle utføres. Den tyngste byrden bar den eldre oksen, helt til utviklingsprosessen var ferdig. 

Dr. Dan Reiland viser til modellen ovenfor, fra Moses og Josva til Paulus og Timoteus.  Jesus fostret også ledere som viste seg å være verd anstrengelsen. Tålmodig fostret han en relativ liten og brysom gruppe som kranglet om hvem som var størst, sutret over lav status og reiste en mengde spørsmål. Men nettopp det å trene og utvikle ledere var en vesentlig del av Guds plan. Derfor tilbrakte Jesus tid med disiplene, beskyttet dem, lærte dem, veiledet dem, trente dem, styrket dem og bemyndiget dem (2020).

Barnabas og Paulus er et eksempel på mentoring. Barnabas så potensialet i Paulus, i motsetning til andre som var mer opptatt av Paulus fortid – enn hans fremtid. Barnabas inspirerte og veiledet Paulus til utvikling – og til å gå lengre enn ham selv! Barnabas betyr, «oppmuntringens sønn». ***

Peter Drucker inviterte noen ledere til retreat på 80-tallet. Og på den siste dagen, sa han: – Alt jeg hittil har sagt er ikke så viktig som det jeg nå skal dele. Han åpnet da med å spørre: – Hvem skal du være mentor for? Han brukte de neste par timene på å understreke lederes ansvar for å trene og veilede andre ledere. Det ble et før og et etter, for Maxwell: –It marked my life. (2020)

Drucker oppfordret retreatdeltakerne til å være proaktive. Altså, ikke sitte å vente på å bli kontaktet, men ta initiativ fordi noen der ute ventet på dem.

I boken, The Leader’s Greatest Return, peker forfatteren på at det viktigste ledere kan gjøre i deres sammenhenger er å fostre ledere, fordi:  
– Det eneste som begrenser fremtiden til enhver organisasjon, er antallet gode ledere den utvikler.

Til ettertanke: Hvem vil du i 2021 kontakte med spørsmål om mentoring? 

Kilde/litteraturfortegnelse:
https://snl.no/mentoring
** EQUIP, Volume, 1.2.5
***  Ap gj 4,36; 11,23-24; 9,27, 11,25-26; 13,2; 13,50
Reiland, Dan. Confident leader! 2020
Maxwell, John C. The Leader´s Greatest Return. 2020

Manipulasjon

Det er en hårsbredd mellom det å bli manipulert og motivert. Hva er forskjellen og hvordan kan vi unngå å manipulere eller selv å bli manipulert?

For en tid siden delte en person en betenkelig hendelse med meg. Vedkommende kom flyttende med sin familie til et nytt sted og det var naturlig for dem å søke kontakt og tilhørighet i en kirke der de følte seg hjemme.

– Jeg ble spurt av lederen i menigheten om jeg ville ta ansvaret for lovsangen. Det hadde jeg ikke anledning til, men svarte: Jeg vil gjerne bidra kreativt i gruppa, og kanskje spille én til to søndager i måneden! Etter en ukes tid møtte jeg en av musikerne fra menigheten som var så begeistret over at jeg hadde tatt på meg lederansvaret for lovsangsteamet, men det var direkte usant.

Vedkommende tok heldigvis ikke skade av hendelsen, men: – tilliten til lederen ble borte og motivasjonen og lysten til å koble seg på kirka ble vanskelig fordi jeg opplevde det var etablert en urettmessig forventning i miljøet som jeg ikke hadde forpliktet meg til.

En annen delte følgende historie, men med motsatt fortegn: – Hun kom fra en stilling i Telenor og hadde gjort det svært bra der, men bommet på oppgaven hos oss, og møtte etter hvert veggen. Min underordnede som var hennes sjef gav henne 2 skriftlige advarsler. Etter en del mislykkede forsøk, ba han om et møte der han ville oppdatere meg på situasjonen. Jeg ba han da om å fortelle henne sannheten – men gi henne en sjanse til, der jeg tilbød å være hennes mentor. Hun var ganske stolt så det ble noen tøffe runder. Hun erkjente sitt forbedringspotensial og etter en tid oppnådde hun topp resultater!

Hva er manipulasjon? – Manipulasjon er en bevisst falsk/usaklig presentasjon, som på en skjult måte og med hensikt, får andre til å gjøre noe fordelaktig for manipulator, som de ikke er klar over at de ellers ikke ville gjøre (Nordhelle, 2014).

… Det betyr også å forandre noe på en utspekulert måte for at noe skal tjene ens egne hensikter. (Store Norske leksikon). Som for eksempel at du får noen til å tro at de gjør et godt kjøp og etter en stund oppdager vedkommende til sin fortvilelse at de har kjøpt katta i sekken. Med andre ord, han eller hun har blitt lurt!

Hva er den grunnleggende forskjellen mellom manipulasjon og motivasjon? Det er motivet *. Om jeg søker å fylle mine behov fremfor dine, ligger det snublende nært for deg å bli manipulert av meg. Men om jeg derimot setter deg og organisasjonen foran mine egne behov er sannsynligheten større for at du blir oppildnet og kanskje vokser ditt engasjement for hele fellesskapet.

Nordhelle skiller på uskyldig «hverdagsmanipulasjon» versus virkelig manipulasjon. Troskyldig manipulasjon kan for eksempel være barnebarnet som smisker med bestefar for å snike til seg et eller annet. Langt alvorligere er det når manipulator på andres bekostning er ute etter å dekke egne behov som potensielt kan skade eller forulempe andre.

– Manipulatoren er kynisk og strategisk, i tillegg har vedkommende høy sosial intelligens og er veltalende. **

Manipulasjon er ødeleggende for den som rammes, nettopp fordi han eller hun, – ikke tar tilstrekkelig hensyn til egne behov og lever etter den andres definisjon av virkeligheten (2014).

Hvordan kan vi unngå å manipulere andre? 

– Du skal elske din neste som deg selv ***

I boken, Leadershift, anfører forfatteren at det er en sammenheng mellom hvordan vi verdsetter oss selv og hvordan vi behandler andre. Vi ser andre slik vi ser oss selv og hvis vi verdsetter oss selv, er vi bedre rustet for å verdsette andre. Hvis du vurderer deg selv høyt, for eksempel, som 9 på en skala fra 1 til 10, vil du sannsynligvis verdsette andre høyt. Men hvis vi derimot devaluerer oss selv, som f eks som en treer, hvordan berører det vår neste? Maxwell sier:

  • Ledere som verdsetter sitt folk, gir dem sitt beste.
  • Ledere som devaluerer sitt folk, gir dem ikke mer enn høyst nødvendig.
  • Ledere som verdsetter sitt folk, tjener dem.
  • Ledere som devaluerer sitt folk, ønsker å bli tjent av dem.
  • Ledere som verdsetter sitt folk, styrker dem.
  • Ledere som devaluerer sitt folk, kontrollerer dem.
  • Ledere som verdsetter sitt folk, motiverer dem.
  • Ledere som devaluerer sitt folk, manipulerer dem.

Å bli manipulert kan være smertefullt, men bedre er det ikke å manipulere andre. Å vite forskjellen mellom motivasjon og manipulasjon kan beskytte oss fra å manipulere – og selv unngå å bli manipulert av manipulatorer eller av mennesker som selv har blitt manipulert.

Til ettertanke: Hvordan kan du unngå å manipulere andre og selv ikke bli manipulert?

Kilder og litteraturfortegnelse
Nordhelle, Grethe. Manipulasjon, 2014.
https://leaders.church
** https://www.nrk.no/livsstil/blir-du-manipulert_-1.6877938
*** 3Mos 19:18. Matt 19:19. 22:39. Mark 12:31. Luk 10:27. Rom 13:9.
Elstad, Gunnar. Sammen i tjenesten, 1994.
Maxwell, John. Leadershift, 2019.
Brandebo, Nilsson, Larsson. Destruktivt lederskap, 2019.
Sjøvold, Endre. Makt og maktmisbruk i arbeidslivet, 2016.

Hva om samtalen er svaret

Kanskje årsaken til at samarbeid opphører, team svekkes, relasjoner forvitres er at samtalen undervurderes og dialogen uteblir?

De fleste av oss er gode på å snakke og teoretisk er kommunikasjon ganske lett. Men i praksis er det lettere sagt enn gjort! 

– Hvorfor skal jeg passe meg for kumlokk? – spurte jeg en erfaren motorsykkellist. «Det kan være brist i lokket og da kan det i verste fall skje at forhjulet faller igjennom, og da kan du jo tenke deg til resten», svarte han.

Hvilke «kumlokk» bør vi være oppmerksom på når det gjelder samtaler? Om du er ung eller eldre, antar jeg du har gjort erfaringer på forskjellen mellom gode, versus dårlige samtaler. Og at det er klokt å styre unna slikt som:

  • Å latterliggjøre den andre med en ovenfra-og-ned-holdning. 
  • Å tolke den andre negativt eller vrangt. 
  • Å tillegge andre synspunkter de ikke har. 
  • Å holde rykter og antagelser for sant. 
  • Å vri samtalen over på andre temaer som ikke har noe med saken å gjøre. 
  • Å rømme fra samtalen.

Hvordan kan vi bidra til at samtalen blir god? Tenk et øyeblikk på en god samtale du hadde. Hva kjennetegnet den? Var det ikke det at du ble møtt med respekt? At personen(e) viste en genuin interesse for å forstå ditt perspektiv og anliggende? At du fikk en reell følelse av å bli lyttet fordomsfritt til?

— Paradoksalt nok er ikke den viktigste samtaleferdigheten å snakke (2016).

Gode lyttere utmerker seg ved å holde øyekontakt, bekrefter kontakten med kroppsspråket, klargjør og stiller spørsmål, gjentar budskapet med egne ord og unngår avbrytelser (1998).

I en dårlig samtale er samtalepartneren gjerne mer opptatt av seg selv enn andre. For eksempel når den du kommuniserer med tilrøver seg samtalen midt i noe du forteller, og i verste fall feier dine synspunkter av banen og bringer samtalen inn i sitt smale perspektiv. Bedre blir kommunikasjonen heller ikke om du tillegges intensjoner og meninger du ikke har. 

Bjone mener vi skal legge godviljen til, forsøke å få til en god samtale, selv om noen kan oppleves vanskelig. Fordi av og til kan det være våre egne antagelser og fordommer som skaper støy og dårlig stemning. Men om edle forsøk ikke nytter, så er det kanskje lurt å legge forholdet på sparebluss – eller si som sant er; nok er nok.

Kan du tenke deg noe bedre enn gjensidig respekt? At vi lytter medfølende til hverandre? Slikt utvider horisonten og styrker bevisstheten, forebygger misforståelser, bygger tillit og grunnlaget for robuste og gode forhold.

– Å lytte er kjernen i all menneskelig samhandling (2003).

Mons Bjone anfører i boken, Den lille boka om samtaler, 12 regler for gode samtaler. — Prøv dem ut, sier han:

1. Lytt mer enn du snakker.
2. Spør mer enn du forteller.
3. Gi samtalen tid.
4. Vær nysgjerrig.
5. By på deg selv.
6. Let etter det du kan lære av.
7. Si det du kan stå for, men heller ikke mer.
8. Tro godt om den du snakker med, men ikke vær naiv.
9. Ikke la deg herse med. Stå opp for deg selv. Fortell hva du ser og si hva du mener.
10. Be om unnskyldning hvis du har gjort feil.
11. Tilgi deg sjøl dersom du har tabbet deg ut, lær av det og prøv på nytt.
12. Ta «time out» hvis samtalen blir for vanskelig – og si fra at det er det du har behov for.

Til ettertanke: Hvilke av de tolv reglene opplever du er vanskeligst å innfri? Hva eller hvem kan speile eller hjelpe deg?

Kilde/litteraturfortegnelse
Werring, Henri, Samtalens makt, 1988.
Kaufmann, Geir & Astrid, Psykologi i organisasjon og ledelse, 1998.
Gjerde, Susann, Coaching, hva, hvorfor, hvordan, 2003.
Svare, Helge, Den gode samtalen. Kunsten å skape dialog, 2006.
Bjone, Mons, Den lille boka om SAMTALER, 2016.

Usikkerhet versus trygghet

I det øyeblikket du tar initiativ og stiger frem for å lede, møter du virkeligheten – ditt nivå av trygghet. 

Glemmer ikke min første tale i menigheten jeg begynte forkynnergjerningen i 1977. Det var årsmøte og fest, vinteren 1978 og forstanderen ville at jeg skulle holde talen. Jeg hadde forberedt meg godt og gledet meg. Men jeg for opp som en løve og ned som en skinnfell. Og jeg tenkte, – hadde det bare vært et hull i gulvet … Bedre ble det heller ikke da det glapp ut av møteleder: – nei, er du ferdig alt nå? Godt at forstanderen fulgte meg opp rett etter samlingen. Glemmer ikke hans forløsende kommentar: – vi er jo bare mennesker! Da lærte jeg noe om hva usikkerhet versus trygget evner å gjøre med et menneske.

Alt vi gjør for første gang utfordrer vår komfortsone. Tenk deg for eksempel første gangen du satt bak bilrattet. Det som i dag går på autopilot anstrengte vi oss for å mestre i begynnelsen. Som for eksempel avpasse farta til giret, og gassen i forhold til clutchen. 

Tilfredsstillende kjøreferdigheter og følelsen av å være trygg bak rattet fordret øvelser – og det tar tid! Hva angår ledelse er det en livslang prosess. Dr. Dan Reiland anfører en del ledetråder og øvelser for ledere som ønsker å bygge trygghet (2020). Jeg låner tre av forfatterens punkter …

1. Omfavn ditt kall til å tjene

Uansett hvor vi er i vårt liv og virke, om det er næringslivet, politikken, utdanningssektoren, i kirken eller på andre arenaer gjelder det å være bevisst sin egen holdning. Vi er til for å tjene et større bilde og vi trenger hverandre. Vi bygger samfunn. Et fellesskap for det gode liv her og nå, ja! Men også for kommende generasjoner. 

Vi hadde alle en start – en begynnelse med relativ høy usikkerhet. En del av oss er kanskje i startgropa nå. Altså, i ferd med å ta initiativ – kanskje stige frem å lede og slåss med egen usikkerhet? Omfavn ditt kall til å tjene!

2. Aksepter ditt ansvar som leder

For noen år siden hørte jeg om en som ble valgt til en av lederne i organisasjonen han og foreldrene tilhørte. Stolt kom han hjem etter valget og erklærte overfor sine foreldre, – nå er det jeg som leder dere! Hva åpenbarer en slik holdning? Uvitenhet, usikkerhet og ansvarsløshet. 

Godt og sunt lederskap er tjenerskap! Og det handler om å akseptere og ta ad nota sitt ansvar. Nemlig, først og fremst å lede seg selv! Trygghet er et indre anliggende. Når du vokser – reduserer du usikkerheten i og rundt ditt lederskap. Felleskapet skyter knopper, blomstrer og bærer frukt. Frukt med frø i.

Den viktigste gaven du kan gi din neste, fellesskapet eller flokken du leder, uavhengig av om den er stor eller liten – er at du tar ansvar for din egen vekst! Ingen andre kan bære eller ta det ansvaret for deg. Det er ditt ansvar og kan ikke delegeres eller ignoreres uten at det får konsekvenser for deg selv og andre. 

3. Evaluer ditt nåværende nivå av trygghet

Begynn gjerne med medarbeiderne rundt deg. Inviter til samtale. Be dem om hjelp til å kaste lys over dine blindfelt som gjerne skjuler seg bak sterke sider.

I går kjørte jeg sammen med kona på vei til Gudstjenesten. Plutselig «skriker» hun og jeg bråbremser. Det var nære på et sammenstøt! Men hun så faren – det jeg ikke så på grunn av mitt blindfelt. Takket være Anne Jorun, unnslapp syklisten og jeg ble spart for en ulykke!

Reiland peker på tre kategorier og oppfordrer til en ærlig evaluering …

Overmod. Skråsikkerhet kan føre lederen og andre vel så mye i trøbbel som usikkerhet. Stolthet viser seg gjerne i holdninger som uavhengighet, vikarierende motiver, skjulte agendaer, fordommer, skylde på andre, arroganse og i fravær av dyder som, ydmykhet, ærlighet, åpenhet, sårbarhet, hørsomhet, empati og visdom. Overmot gir gale beslutninger og leder også til at vi heller vil kontrollere, ydmyke, såre, holde nede og styre andre, fremfor å tjene flokken. 

Overmot er å tro mer på sine egne evner enn på hva Gud kan gjøre i og gjennom oss.

UsikkerhetMangel på trygghet er vanligere hos ledere enn overmot, men usikkerhet innrømmes sjeldent, sier Reiland og føyer til; – vi har alle mer eller mindre frykt og usikkerhet, men det er forskjell på en fryktsom leder versus en som vokser og overvinner frykten og reduserer usikkerhet.

Autentisk trygghet. For kristne ledere handler ekte trygghet først og fremst om ydmykhet og å stole på Guds nærvær og kraft. Og i kombinasjon med å anerkjenne, dyrke og utvikle gavene og evnene vår Herre har gitt oss. 

Din voksende trygghet vil øke din innflytelse, og ditt ansvar er å bruke innflytelsen konstruktivt for din neste og fellesskapets beste.

Til ettertanke: Hva er det som gjør at ledere flest har så vanskelig for å erkjenne sin usikkerhet – og å be andre om hjelp? Hvem tenker du på som kanskje kan hjelpe deg til å bli en tryggere leder?

Kilde/litteraturfortegnelse: Reiland, Dan. Confident leader! 2020