Hva skjer når vi slutter å spørre: «Hvem er størst?» – og i stedet spør: «Hvordan kan jeg tjene?» Hva forandres når vi slutter å telle feil – og i stedet velger å tilgi fra hjertet?

Matteusevangeliet er bygget rundt fem store taler Jesus holder. Den fjerde, ofte kalt Disippeltalen (Matt 18), er Jesu undervisning om livet i fellesskapet av troende. Den handler om relasjoner, ydmykhet, ansvar og tilgivelse – og den tar utgangspunkt i to spørsmål som fortsatt treffer oss midt i hverdagen:

«Hvem er den største i himmelriket?» (v.1)
«Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg likevel tilgi ham?» (v.21)

Disiplene spør først om posisjon og rang. Peter spør senere om grenser for tilgivelse. Begge spørsmålene avslører dype lengsler vi alle bærer: behovet for betydning og behovet for rettferdighet. Jesus svarer ved å vende blikket mot hjertet – og mot verdiene i Guds rike.

FEM NØKLER FRA DISIPPELTALEN (Matt 18)

1. Ydmykhet er inngangsdøren til Guds rike

Jesus kaller fram et lite barn og sier: «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.» (Matt 18,3–4)
Størrelse i Guds rike handler ikke om å hevde seg, men om å overgi seg. Barnet symboliserer tillit, åpenhet og avhengighet – ikke makt og kontroll.

2. Vi har ansvar for hverandres velvære og vekst

Jesus sier det alvorlig: «Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.» (Matt 18,6)
I et kristent fellesskap har vi ikke bare ansvar for oss selv, men også for hvordan våre liv påvirker andre. Våre holdninger og handlinger kan bygge opp – eller rive ned.

3. Hver enkelt er uendelig verdifull

Jesus forteller lignelsen om den ene sauen som gikk seg vill: «Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt.» (Matt 18,14)
Guds rike handler ikke om folkemengder og effektivitet, men om kjærligheten til den ene. Dette er en ledelsesutfordring i enhver menighet.

4. Modenhet vises i hvordan vi løser konflikter

Jesus gir konkrete retningslinjer: «Dersom din bror gjør en synd mot deg, så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd.» (Matt 18,15)
Moden tro viser seg i evnen til å håndtere konflikter oppriktig, ærlig og direkte – med forsoning som mål.

Ikke alt skal forbigås i stillhet, men alt bør søkes løst i kjærlighet.

5. Tilgivelse er ikke matematikk – men en grunnleggende innstilling i Guds rike

Peter spør hvor mange ganger han må tilgi. Jesus svarer: «Ikke sju ganger, men jeg sier deg: sytti ganger sju!» (Matt 18,22)

Han forteller så lignelsen om den ubarmhjertige tjeneren: En mann som skylder en ufattelig stor sum – ti tusen talenter – faller på kne og ber om nåde. Herren får inderlig medfølelse og ettergir hele gjelden. Men kort tid etter møter den samme mannen en medtjener som skylder ham en ubetydelig sum – hundre denarer. I stedet for å vise den samme nåde, griper han tak i ham, krever tilbakebetaling og får ham kastet i fengsel.

Forskjellen er slående: Den første tjeneren ble vist ubegrenset barmhjertighet, men nektet selv å vise den minste nåde.

Jesu konklusjon er tydelig og alvorlig: «Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.» (Matt 18,35)

Kort oppsummert:

– Sann storhet vises i ydmykhet
– Sann ansvarlighet uttrykkes i omsorg og forsoning
– Sann frihet leves ut i tilgivelse

Refleksjon

– Hvilket av disse områdene utfordrer deg mest akkurat nå – ydmykhet, ansvar eller tilgivelse?
– Hvordan kan du være med og forme et fellesskap som i større grad preges av verdiene Jesus løfter fram i Disippeltalen?

Hvorfor advarte Jesus sine disipler mot «surdeigen» til fariseerne og saddukeerne? Og hva betyr det for oss i dag? I en tid hvor troen stadig utfordres fra ulike kanter, trenger vi å høre Jesu alvorlige – men kjærlige – advarsel på nytt.

Et krevende møte
«Fariseerne og saddukeerne kom til ham. De ville sette ham på prøve…» (Matt 16,1). To grupper, vanligvis i strid med hverandre, hadde funnet sammen i én sak: å utfordre Jesus. De ba ham vise et tegn fra himmelen. De ville ha bevis – på sine egne premisser. Jesus nektet. I stedet ga han dem en dypere respons: «En ond og utro slekt krever tegn, men den skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet.» (Matt 16,4)

Og deretter, vendt mot sine egne disipler, kom advarselen: «Pass dere og ta dere i vare for surdeigen til fariseerne og saddukeerne.» (Matt 16,6)

Hva forfektet de egentlig?
Jesus møtte ikke bare én form for åndelig distraksjon eller forførelse, men avdekket flere – og i møte med fariseerne og saddukeerne avslørte han to av de mest snikende og farlige variantene. Begge lever videre i dag, i nye klær.

Fariseerne: Når troen blir et system
Fariseerne var nidkjære for lovens detaljer og moralsk korrekthet. Men deres tro hadde stivnet i regler, kontroll og ytre fromhet. De satte tradisjon over sannhet og brukte sin religiøsitet som målestokk for andre. Jesus kalte det hykleri – en tro som så fin ut på overflaten, men som var død på innsiden.

Saddukeerne: Når troen mister kraften
Saddukeerne var de rasjonelle pragmatikerne. De trodde verken på engler, under eller oppstandelse. De reduserte troen til politikk og makt. For dem var Gud et begrep – ikke en levende realitet.

Surdeigen – en usynlig fare
Surdeig virker stille. Den jobber i det skjulte. Jesus brukte det som bilde på holdninger og lære som gradvis gjennomsyrer et helt sinn, et fellesskap – ja, en hel menighet.
– Surdeigen til fariseerne er loviskhet, kontroll og religiøst spill.
– Surdeigen til saddukeerne er skepsis, åndelig likegyldighet og tom tradisjon.

Fortsatt en fare
Også i dag preges kirker, ledere og enkeltkristne av de samme surdeigene – i nye forkledninger:
– Når vi gjør kristenlivet til prestasjon i stedet for relasjon – da smaker det fariseisk.
– Når vi forkynner et håp uten himmel og en tro uten kraft – da taler saddukeernes stemme.
– Når vi søker tegn og vellykkethet, men ikke tåler lidelse og svakhet – da har vi glemt Jona-tegnet: KORSET.

Kort sagt – hva er løsningen?
Jesus peker på ett tegn: Jona-tegnet – et bilde på hans død og oppstandelse. Det er sentrum for troen. Ikke jakt på beviser, ikke ytre regler, ikke tom ritualisme – men en levende relasjon til ham som døde og sto opp fra de døde!

Derfor sier han fortsatt til sine etterfølgere: «Ta dere i vare …» Han retter søkelyset mot hjertets motiver og kaller oss til å prøve lærens holdbarhet. Vi må være på vakt mot det som sniker seg inn og gradvis forvitrer troen – til den blir kraftløs og ugjenkjennelig.

Ettertanke
Hvordan kan jeg gjenkjenne og bekjempe det som langsomt forvandler levende tro til tomt ytre skinn?

Sommerens rytmeskifte – med leirer, rekreasjon, stevner og ferietid – kan åpne rom for stillhet og refleksjon. I slike perioder kan Gud få tale på nytt, eller minne oss om noe vi en gang kjente sterkt: et kall, en oppgave, en drøm – eller et ansvar. Kanskje handler det ikke bare om tjeneste i kirken, men også om samfunnsansvar, familieliv og nære relasjoner – eller noe Gud for lengst har lagt ned i oss, men som er blitt skjøvet til side i travelhetens navn.

Fra jeg var ti år gammel, visste jeg hvorfor jeg var født. I kristen kontekst kaller vi det kallsbevissthet. Det handler om en opplevelse av at livet har en hensikt gitt av Gud – og at vi er kalt til å tjene med det vi er og har.

Kallet gir livet både retning og kraft – men det gjør oss også sårbare. Bibelen gir oss ærlige fortellinger om mennesker som bar Guds kall, og som både lyktes og falt. Kallet er en gave – men også et forvalteransvar.

HVA ER KALLSBEVISSTHET?
Kallsbevissthet handler ikke bare om yrkesvalg, men om identitet og retning. Det er vissheten om at ens liv har en hensikt gitt utenfra – av Gud selv. Dette gir motivasjon, utholdenhet og mening. Samtidig kan det føre til indre press, stolthet eller motstand dersom det ikke forvaltes med ydmykhet og modenhet.

STYRKEN I ET KLART KALL
1. Moses – motvillig, men lydig (2 Mos 3–4)
Moses hadde mange innvendinger mot Guds kall, men han gikk – og ble en av historiens største ledere. Kallet bar ham gjennom indre brytninger, ytre motstand og ørkenliv, fordi det var forankret i Guds gode og velbehagelige vilje.

2. Jeremia – kjent og kalt før fødsel (Jer 1,4–10)
Jeremia ble kalt som ungdom og levde med den bevisstheten hele livet. Han opplevde avvisning, sorg og indre smerte, men holdt fast ved sitt kall og sin Gud.

3. Jesus – Herrens Ånd er over meg (Luk 4,16–21)
Jesus proklamerte sitt kall i synagogen i Nasaret. Hele hans liv og tjeneste ble en modell for hvordan man lever med tydelig kallsbevissthet – og samtidig med kjærlighet, overgivelse og forpliktelse til målet (Hebr. 12,2).

4. Paulus – kalt og utvalgt før fødsel (Gal 1,15–16)
Etter sin dramatiske omvendelse var Paulus aldri i tvil om sitt kall. Dette gjorde ham utrettelig og modig, også under forfølgelse og i fengsel. Kallet bar ham – og drev ham.

FALLGRUVENE VED KALLSBEVISSTHET
1. Samson – kalt, men ukritisk (Dom 13–16)
Samson var kalt fra mors liv og utrustet med en mektig salvelse. Likevel levde han etter egne begjær og voktet ikke sitt indre liv. Kallet ble ikke tatt fra ham – men han mistet kraften da karakteren krakelerte. Hans liv minner oss om at indre styrke og karakterutvikling er viktigere enn usedvanlige krefter.

2. Jonas – tydelig kall, motvillig hjerte (Jon 1–4)
Jonas visste hva Gud ville, men ville ikke selv. Han flyktet – og måtte lære på nytt at Gud ikke bare kaller til handling, men også til å dele hans hjerte for mennesker.

3. Saul – salvet, men fryktsom (1 Sam 9–15)
Saul ble salvet som konge, men handlet ut fra frykt og behov for bekreftelse. Kallet ble aldri forankret i relasjon til Gud – det han hadde fått og var betrodd, gikk tapt.

Å FORVALTE KALLET
Kallet er en gave, men også et ansvar. Det må modnes, prøves, bekreftes og forankres i Kristus. Når vi lar kallet formes av relasjon, prøvelser, lydighet og kjærlighet, blir det en kilde til liv – ikke bare for oss selv, men for mange rundt oss. Den som vet hvorfor han er født, må også lære hvordan han skal leve og hva han skal gjøre. Der ligger velsignelsen som strekker seg langt utover ens egen levetid.

Ettertanke
1. Hvordan opplevde du ditt kall – og hvordan har det utviklet seg?
2. Kjenner du igjen noen av styrkene eller fallgruvene i ditt eget liv?
3. Hva betyr det for deg å forvalte kallet med ydmykhet i dag?

GOD SOMMER!

I møte med mennesker – enten i menighet, ledelse eller hverdagsliv – kan det være fristende å løfte pekefingeren når noe ikke fungerer. Vi ønsker å rette opp feil, påpeke svakheter eller lede noen tilbake på rett vei. Men før vi kritiserer, bør vi stille oss et enkelt, men avgjørende spørsmål: Er jeg oppriktig glad i denne personen – og har jeg først tatt meg tid til å bygge kontakt?

Et grunnleggende prinsipp

Kontakt handler om relasjon. Det handler om å skape forståelse, bygge tillit og vise at vi ser og verdsetter personen foran oss. Uten denne grunnleggende forbindelsen kan selv velmente formaninger oppleves som kalde, harde og avvisende – uansett hvor gode intensjonene er.

Som Ordspråkene sier: «Milt svar demper sinne, sårende ord vekker harme.» (Ordsp 15,1)

Når vi investerer tid i relasjonen, viser vi at vi bryr oss. Det gir oss en plattform for å tale sant i kjærlighet (Ef 4,15), og å møte mennesker på en måte som gir håp og motivasjon i stedet for skam.

Jesu eksempel

Jesus var en mester i å prioritere kontakt før korreks.

Da han møtte kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd (Joh 8,1–11), kunne han ha startet med fordømmelse. I stedet møtte han henne med respekt. Først etter at han hadde fjernet trusselen fra omgivelsene og brutt skammens makt, sa han:

«Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer.»

På samme måte oppsøkte Jesus Sakkeus – en toller med dårlig rykte (Luk 19,1–10). I stedet for offentlig kritikk, sa han: «I dag vil jeg gjeste ditt hjem.»

Den enkle kontakten førte til en dyptgripende forvandling – uten at Jesus måtte bruke harde ord.

Relasjon først – løsning etterpå

Når vi prioriterer kontakt, åpner vi døren for ekte dialog. Korreksjon uten relasjon fører ofte til motstand – og noen ganger mismot. Men en god relasjon skaper rom for oppmuntring, utvikling, modning og vekst.

Som John C. Maxwell så treffende sier det: «People don’t care how much you know until they know how much you care.»

Dette gjelder i alle sammenhenger:
– I ledelse: Før du gir tilbakemelding, spør hvordan medarbeideren har det.
– I menigheten: Før du påpeker noe, sett av tid til å lytte og forstå.
– I familien: Før du korrigerer barna, vis dem at de er ønsket, elsket og unik.

En bedre vei

Å prioritere kontakt før korreks krever tid, empatisk lytting, tålmodighet og ydmykhet. Men det er en investering som bærer frukt – i form av tillit, sunne relasjoner og varig forandring.

Hva kan skje hvis vi velger veien Jesus gikk? En vei som setter mennesker først og skaper rom for både nåde og sannhet, rettferdighet, fred og frihet.

Til ettertanke

1. Har jeg forsøkt å forstå personen før jeg gir tilbakemelding?
2. Hvordan kan jeg styrke relasjonen før jeg adresserer problemet?
3. På hvilke områder kan jeg bli bedre til å prioritere kontakt før korreks?

– Vennlighet er et språk de døve kan høre og de blinde kan se *

I Apostlenes gjerninger 28 får vi et fascinerende møte med en mann de færreste husker navnet på: Publius. Han var øverste leder på øya Malta – et lite stoppested i den store fortellingen om Paulus’ reise til Roma.

Men det Publius gjorde i løpet av noen dager, vitner om ekte lederskap.

For midt i storm, skipsforlis og sykdom ser vi hvordan én manns holdning preget en hel øy – og skapte rom for både helbredelse og håp.

1. Innflytelse begynner med holdning – ikke posisjon

Da Paulus og de andre skipsbrudne kommer i land på Malta, kunne lokalbefolkningen reagert med frykt eller avvisning. I stedet leser vi:

«Innbyggerne der var uvanlig hjelpsomme mot oss. De tok seg av oss alle sammen og tente et bål, for det hadde begynt å regne, og det var kaldt.» (Apg 28,2)

Kort tid etter introduseres vi for Publius: «Han tok vennlig imot oss som sine gjester i fire dager.» (v. 7) Det står ingenting om strategimøter, sikkerhetstiltak eller kontrollrutiner. Bare vennlighet. Publius brukte ikke posisjonen sin til å kontrollere, men til å tjene. Og det var der hans innflytelse begynte.

2. Gjestfrihet er en form for lederskap

Gjestfrihet er kanskje ikke det første vi tenker på når vi snakker om ledelse. Men i bibelsk sammenheng er det en sentral del av det å lede med hjerte.

Å åpne døren for andre, er ofte å åpne døren for Gud. Det var nettopp det Publius gjorde – og Gud gjorde resten: «Faren til Publius lå syk … Paulus gikk inn til ham, ba og la hendene på ham og helbredet ham. Etter dette kom også de andre syke på øya og ble helbredet.» (v. 8–9)

Gjestfriheten til Publius ble inngangen til en åndelig gjennombruddsperiode for hele øya. Ikke fordi han prekte – men fordi han åpnet opp.

Slik virker Guds rike: Når vi gjør det lille, kan Gud gjøre det store.

3. Sann innflytelse setter spor

Avslutningen på dette møtet sier alt: «De gjorde stor ære på oss, og da vi skulle seile derfra, forsynte de oss med alt vi trengte.» (v. 10)

Dette er ikke bare høflighet. Det er frukten av dyp respekt og takknemlighet. Publius hadde ikke bare vært vert – han hadde vært en leder som påvirket mennesker rundt seg på en varig og god måte.

Hva lærer vi?

Ledelse handler ikke først og fremst om titler, talerstoler, mikrofoner eller beslutningsmyndighet. Det handler om innflytelse. Og sunn, god innflytelse begynner ofte med noe så enkelt – og så dypt – som varme, omsorg og romslighet.

Publius brukte det han hadde – sitt hjem, sin gjestfrihet, sin tid – og ble et redskap for Guds inngripen.

Han minner oss om at den sterkeste innflytelsen ofte kommer fra de stille, åpne handlingene. Det er ikke alltid det som synes mest – men det som merkes mest og huskes lengst.

Refleksjon

1. Hvordan utøver du innflytelse i ditt miljø – gjennom posisjon eller relasjonelle ferdigheter?
2. Hvem har Gud kalt deg til å «åpne døren» for i denne sesongen?
3. Hvilken kultur skaper du rundt deg – trygghet og varme, eller avstand og usikkerhet?
   
   * Mark Twain

Jeg har etter hvert sett mange ulike sider ved menighetsliv – både det unike mangfoldet, det vakre og det vanskelige. Likevel har én ting blitt stadig tydeligere for meg: Den lokale menigheten er Guds bestemmelse – og den er helt avgjørende for troens liv og vekst.

Min vei inn i menigheten var gjennom mine foreldre. De ble frelst i voksen alder og de skapte et hjem der gudstroen og kristuslivet var en naturlig del av hverdagen, like selvsagt som måltidene. Etter en krise i tenårene hvor jeg var i ferd med å vende barnetroen ryggen, omvendte jeg meg til Kristus på nytt. Og har siden elsket ham, og forsøkt å adlyde hans røst og vilje. Det ble starten på en reise der jeg oppdaget at «kirke» er mer enn et samlingssted og søndag – det er et folk, et fellesskap og en misjon.

Det har ikke alltid vært lett. Jeg har kjent på frustrasjoner, sett feil og svakheter, og til tider tenkt at det kanskje hadde vært enklere å «tro på egen hånd». Men nettopp der – i spennet mellom ideal og virkelighet hos meg selv og andre – har jeg oppdaget hvorfor kirken er så viktig:

1. Vi trenger hverandre for å holde troen varm og levende

Troen blekes ofte når vi står alene. Fellesskap gir retning og rytme i troen, og vi styrkes gjennom relasjoner og nærvær. Det er sant at man kan tro på Jesus uten å tilhøre en kirke og forplikte seg. Men det er like sant at troen lett svekkes når vi står alene. Jeg har sett det gang på gang – og kjent det selv. Men jeg har også sett hvor mye styrke, klarhet og trøst som finnes i et åpent hjem, et bønnesamvær, en bibelgruppe eller en samtale etter gudstjenesten.

2. Kristen tro er alltid relasjonell – aldri individuell

Bibelen taler om kropp, folk, familie og flokk. Troen er fellesskapsbåret og formidles gjennom relasjoner – vi trenger hverandre. Fra skapelsen og gjennom hele frelseshistorien handler alt om relasjon – Gud og mennesket, mennesket og mennesket. Vi trenger å bære hverandres byrder, dele gleder og oppmuntre hverandre. Det er selve troens natur.

3. Dannelse skjer i fellesskapet

Dannelse er en naturlig del av kristenlivet. Gjennom samspill, konfrontasjon og kjærlighet skjer modning. Fellesskapet er en arena for å formes i Kristi bilde. I Ordspråkene 27,17 står det: «Jern skjerpes mot jern, og det ene mennesket skjerper det andre.» Dette uttrykker hvordan vekst og modning skjer i samspill med andre. I Romerne 12,2 leser vi: «Og la dere ikke lenger prege av denne verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes.» Også i Efeserne 4,15–16 ser vi at menighetens fellesskap skal bidra til at «vi i kjærlighet skal holde fast ved sannheten og i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus.»

4. Å stå under åndelig beskyttelse

Et ansvarlig, hyrdepreget lederskap gir trygghet og vern. Sunn autoritet i menigheten verner sjeler og leder i kjærlighet og visdom. I en tid der selvstendighet og individuell frihet ofte løftes høyest, kan det å stå under autoritet høres begrensende ut. Men i Guds rike er det motsatt: Å stå under et sunt og ansvarlig lederskap gir trygghet og beskyttelse. Jesus beskriver seg selv som den gode hyrde – og hyrdebegrepet er fortsatt et bilde på lederskap i menigheten. Et modent lederskap har ikke kontroll som mål og frykt som styringsverktøy, men omsorg, veiledning og ansvar. Hebreerne 13,17 sier: «Lyd de som er deres ledere, og følg deres råd. For de våker over sjelene deres og skal avlegge regnskap.» Når lederskap utøves med kjærlighet, visdom, mot og respekt, blir det et vern, ikke en byrde. Slik blir menigheten et trygt sted for vekst og utvikling – også når livet skjelver og skaker.

5. Kirken er Guds redskap for å bringe håp til verden

Jesus er verdens håp – og kirken er kalt til å bære det håpet videre. Ikke som en rigid institusjon, men som en levende kropp ledet av Ham. Gud kunne valgt mange måter å formidle sin nåde og kjærlighet på, men han valgte kirken – det lokale fellesskapet av ufullkomne mennesker som sammen bærer et felles gudgitt oppdrag.

Så hvorfor være en del av en lokal menighet?

Fordi det gjør noe med deg. Fordi det bærer frukt – ikke alltid umiddelbart, men over tid. Fordi du får muligheten til å gi og til å vokse. Og viktigst: fordi Gud har forordnet det slik.

Kirka jeg tilhører er ikke perfekt – av den enkle grunn at jeg er medlem der. Den består av mennesker som meg: ufullkomne, men elsket. Og det er ikke perfeksjon som gjør kirken dyrebar – det er at den tilhører Jesus.

Kort sagt

Den lokale menigheten er ikke en idé vi har funnet på – den er Guds tanke og gave. Et åndelig hjem, et sted for troens vekst, relasjonell dannelse og felles oppdrag.

I en tid der mange trekkes mot individuell tro og løs tilknytning, minner Guds ord oss om noe dypere: Vi er kalt til fellesskap – ikke fordi det alltid er lett, men fordi det er rett og livsviktig.

Menigheten bærer deg når du er svak, utfordrer deg når du blir sløv eller passiv, og gleder seg med deg når du vokser. Den er ikke perfekt – men den er Guds eiendom. Og det er, i grunnen, god nok grunn til å slutte seg til en lokal kirke og delta aktivt.

Ettertanke:
– Hva betyr den lokale menigheten for deg?
– Hvordan kan du bidra til å bygge fellesskap der du er?
– Hvilke relasjoner i menigheten din utfordrer og oppmuntrer deg til vekst?

Hva skjer når vi mister nysgjerrigheten og iveren etter å vokse? Når stagnasjon og apati sniker seg inn, påvirker det både oss selv og menneskene vi leder.

Hvilke faresignaler bør vi være oppmerksomme på? Hva kan vi gjøre når lærelysten begynner å svinne, og hvilke konsekvenser kan det få dersom vi lar stagnasjonen feste grepet? Selv om utfordringen er reell, finnes det også håp: Lærelyst kan gjenvinnes! Veien tilbake starter med å identifisere problemet og ta riktige steg fremover.

Manglende refleksjon:
Lederskapet blir rutinepreget, og det settes sjelden av tid til å evaluere hva som fungerer, og hva som ikke gjør det.

Frykt for feil:
Vi kan bli mer opptatt av å beskytte vårt omdømme enn å utforske nye ideer, og derfor unngå risiko og læring.

Motstand mot input:
Når vi ikke ber om hjelp, avviser råd eller nye perspektiver, signaliserer det ofte en faretruende holdning til vekst.

Overbelastning:
Når arbeidsmengden blir for stor, kan det friste å prioritere «å gjøre» fremfor «å lære».

Uhåndterlig støy:
Med støy menes ofte uhåndterte og uhåndterlige problemer og konflikter som får lov til å ligge og ulme. Disse utfordringene kan skape en konstant distraksjon, som hindrer oss i å fokusere på læring og utvikling. Når energi og tid går med til å håndtere konflikter, interne spenninger eller uløste problemer, kan det føre til en opplevelse av stagnasjon og maktesløshet. Over tid kan dette kvele lærelysten og føre til at vi unngår refleksjon og vekst.

Hva står på spill?
Når en leder taper lærelysten, kan det få konsekvenser både for lederen selv, teamet og organisasjonen. Et team speiler ofte sin leder – en leder uten lærelyst kan skape en kultur preget av knapphet, underernæring og stillstand. Resultatet er en organisasjon som sliter med å tilpasse seg, innovere og vokse.

Bibelens visdom minner oss også om dette. I Ordspråkene 18:15 står det:
«Den forstandige søker kunnskap, den kloke lytter for å lære.»

Denne innstillingen til læring og vekst er grunnleggende for å lede godt og inspirere andre.

HVORFOR MISTER VI LÆRELYSTEN?

Svaret kan være sammensatt, men her er noen mulige grunner:

1. Stolthet: Når ledere tror de «vet alt», stopper læringen. Stolthet kan blokkere både tilgang til relasjoner og ressurser, vekst og utvikling.

2. Utbrenthet: Overarbeidede ledere har ofte lite energi til å investere i egen utvikling.

3. Manglende rollemodeller: Ledere som mangler inspirasjon fra andre ledere, kan føle seg isolerte og stagnere.

4. Seirer som ikke adresseres: Selv seirer kan bli en fallgruve hvis de ikke adresseres på riktig måte. Når vi unnlater å reflektere over hva som egentlig skapte fremgangen, risikerer vi å skape en falsk trygghet i rutiner, innsikt og metoder som kanskje ikke er bærekraftige over tid.

HVORDAN GJENVINNE LÆRELYSTEN?

Den gode nyheten er at lærelyst kan vekkes til live igjen. Her er noen praktiske steg som kan være verd å vurdere:

Oppsøk mentorering: Finn en person som kan utfordre deg og gi nye perspektiver.
Omfavn sårbarhet: Innse at du ikke trenger å vite alt, og at feil er en del av vekst og modning. 
Sett av tid til læring: Dediker faste tider til lesing, kurs eller refleksjon.
Lytt mer: Som leder er det lett å snakke mye og kanskje i utide. Velg heller å lytte aktivt til dem rundt deg – med hode, hjerte og mage.
Be og reflekter: Be Gud om visdom og sann ydmykhet, slik Salomo gjorde (1. Kong 3:9). Nehemja er også et solid eksempel her – før han tok på seg oppgaven med å gjenoppbygge Jerusalems murer, ba han inderlig til Gud og reflekterte over hvordan han skulle gå frem (Neh 1:4-11). Nehemjas bønn viser sann ydmykhet og oppriktig avhengighet av Gud. Det gav ham både mot, ressurser og retning.

EKSEMPLER VERD Å FØLGE

Paulus er et inspirerende eksempel på en leder som aldri sluttet å lære. Selv som en erfaren apostel søkte han stadig ny innsikt og delte lærdom med andre. Hans liv og tjeneste viser en balansert kombinasjon av ydmykhet, søken etter visdom og villighet til å lære fra både Gud og mennesker.

Lærte fra Gud gjennom Den hellige ånd: Paulus fikk en unik åpenbaring fra Gud om evangeliets dybde, bredde, lengde og høyde, men han anerkjente alltid sin avhengighet av Guds ledelse (Gal 1:11-12). Han var klar over at kunnskapen han hadde, var en gave som fordret ydmykhet og ansvar.

Delte lærdom med andre: Hans samarbeid med Timoteus er et strålende eksempel på hvordan Paulus ikke bare lærte, men også lærte opp andre. Gjennom sine brev underviste Paulus Timoteus i verdier, ferdigheter og strategisk tenkning. Han oppmuntret sin yngre medarbeider til å vokse i karakter og åndelig modenhet, utvikle praktiske lederferdigheter og tenke strategisk om hvordan evangeliet kunne deles videre.

«Men du, Timoteus, bli sterk ved nåden i Kristus Jesus. Og det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal du overgi til troverdige mennesker som også er i stand til å undervise andre.» (2. Tim 2:1-2).
Her ser vi hvordan Paulus utrustet Timoteus til å bli en leder som selv kunne multiplisere lærdom og bygge opp andre. Dette inkluderer overføringen av kjerneverdier, evnen til å undervise effektivt, og en strategi for å skape troverdige og kompetente ledere.

Villig til å lære av situasjoner: Paulus viste også at han lærte av erfaringer, både positive og negative. Da han ble fengslet, skrev han brev som formidlet dyp åndelig innsikt, noe som viser hvordan han brukte sine utfordringer som en kilde til læring og undervisning (Fil 1:12-14).

Lærte av andre: Paulus verdsatte fellesskapets visdom og samarbeid med andre ledere, som Priskilla og Akvillas (Apg 18:1-4, Rom 16:3-5). Han var ydmyk nok til å jobbe sammen med andre, lytte til dem og trekke nytte av deres innsikt.

Nehemja er en annen leder som eksemplifiserte bønn, refleksjon og lærelyst i sitt lederskap. Han viste oss hvordan man kan lære både gjennom avhengighet av Gud og ved å handle klokt:

Lærte gjennom bønn og refleksjon: Nehemja startet sitt arbeid med å søke Guds vilje i bønn (Neh 1:4-11). Han reflekterte grundig over situasjonen før han tok fatt på oppgaven med å gjenoppbygge Jerusalems murer. Hans bønn vitner om ydmykhet: «Herre, himmelens Gud, den store og fryktinngytende Gud som holder pakten og viser miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud…» (Neh 1:5).

Lærte gjennom observasjon: Da Nehemja ankom Jerusalem, brukte han tid på å inspisere byen før han la frem sin plan. Han lærte av situasjonen og tilpasset sine strategier deretter (Neh 2:11-16).

Lærte i møte med motstand: Nehemja sto overfor betydelig motstand fra fiender som prøvde å stanse arbeidet. Han svarte ved å tilpasse sin strategi og oppmuntre folket til å stå fast i troen på Gud: «Vår Gud skal kjempe for oss!» (Neh 4:20).

Fremelsket teamarbeid: Nehemja lærte også av fellesskapets styrke. Han delegerte ansvar til folket og sørget for at alle bidro på sin del av muren. Dette skapte en felles forståelse av oppdraget og gav mot til å fortsette (Neh 3:1-32).

Både Paulus og Nehemja minner oss om at lederskap alltid må være åpent for læring – fra Gud, fra andre, og fra erfaringene livet bringer.

OPPSUMMERING

Ledere som taper lærelysten, risikerer mer enn sin egen stagnasjon. De setter også begrensninger for teamet og organisasjonen de leder. Men ved å erkjenne problemet, omfavne ydmykhet og søke Gud, kan vi gjenoppdage kraften i å lære. For når ledere lærer, vokser ikke bare de selv – hele fellesskapet får ny energi og retning.

Refleksjon:
Hvordan vil du vurdere din egen lærelyst på en skala fra 1 til 6?
Hva kan du konkret gjøre for å gjenopprette eller styrke din lærelyst?
På hvilke måter kan du bidra til å skape en læringskultur i ditt fellesskap?

Kilder og litteratur:
John C. Maxwell, The 17 Indisputable Laws of Teamwork: Embrace Them and Empower Your Team (2001).
John C. Maxwell, The 21 Irrefutable Laws of Leadership: Follow Them and People Will Follow You (2007).
John C. Maxwell, The 15 Invaluable Laws of Growth: Live Them and Reach Your Goals (2012).
John C. Maxwell, Put Your Dream to the Test: 10 Questions to Help You See It and Seize It (2011).

Kan man formes som leder uten å møte smerte, svik eller skuffelse? Og kan det være at det nettopp er i slike erfaringer Gud gjør sitt dypeste arbeid i oss?

For en tid siden hørte jeg et utsagn som traff meg dypt: «Alle som har gått langt og hatt stor innflytelse som ledere, har også hatt en Judas i sin dannelsesreise.»

Et svik. En nær relasjon som ikke holdt. En skuffelse som gjorde vondt – men som samtidig bidro til noe dypt og varig i karakteren.
Svik er en smertefull realitet, men i Guds hender kan det også bli en del av det som former oss – hvis vi lar det. Bibelen gir oss flere slike eksempler.

Josef – sveket av brødre, formet for ledelse (1 Mos 37–50)
Josefs liv begynner med drømmer, men raskt kommer sviket. Hans egne brødre selger ham som slave, og han ender i Egypt. Likevel vokser han – i karakter, visdom og tillit til Gud. Når han til slutt møter brødrene igjen, sier han:

«Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for å gjøre det som nå har skjedd, og berge mange menneskeliv.» (1 Mos 50,20)

Josef kunne blitt bitter. I stedet ble han forvandlet – og rustet til å lede med nåde og styrke. Sviket ble ikke slutten – men begynnelsen på en ny vei.

David – forrådt av Saul og Ahitofel (1 Sam 18–31, 2 Sam 15–17)
David opplevde svik på flere plan. Først fra Saul, kongen han tjente trofast, som senere ville drepe ham. Senere ble han også forrådt av Ahitofel – en nær rådgiver som vendte seg mot ham under Absaloms opprør.

David skrev om denne smerten i Salmenes bok: 

«Det er ikke en fiende som håner meg – det kunne jeg tåle. Det er du, et menneske som var som meg, min venn og fortrolige…» (Salme 55,13–15)

Likevel ble David ikke en hevngjerrig leder. Han gråt. Han ba. Og han overlot dommen til Gud. Nettopp gjennom denne ydmykelsen ble han en mann etter Guds hjerte (1 Sam 13,14).

Jesus – sviktet og forrådt, men ikke blokkert (Matt 26)
Intet eksempel er sterkere enn Jesus selv. Judas – en av de tolv – overga ham med et kyss. Peter fornektet ham. Resten flyktet. Likevel, i møte med sviket, viser Jesus en overnaturlig indre styrke: «Venn, det du gjør, gjør det snart.» (Matt 26,50)

Det mest slående er kanskje ikke bare at Jesus ble forrådt – men hvem som forrådte ham. Judas gikk under radaren. Han var en av de nærmeste, betrodd og integrert i fellesskapet. Da Jesus under måltidet sa at én av dem ville forråde ham, reagerte alle i vantro:

«Det kan da ikke være meg, Herre?» (Matt 26,22)

Ingen pekte ut Judas. Det sier noe dypt menneskelig: Svik kommer ofte ikke fra dem vi forventer det fra, men fra dem vi har stolt på. Likevel møter Jesus ham ikke med hat, men med verdighet. Han kaller ham fortsatt «venn». På korset ber han for sine bødler: «Far, tilgi dem.»

Her åpenbares det ultimate eksempelet på hvordan lederskap kan formes gjennom smerte – og likevel være preget av kjærlighet, overgivelse og nåde.

Svik som del av dannelsesreisen
Svik og svikt gjør noe med oss. Det kan herde eller ydmyke. Bitterhet er en fristelse – men kan velges bort. I Guds pedagogikk kan selv det dypeste sviket bli brukt til å forme karakter, avklare kall og rense motiv.

Lidelsen lærte meg å lytte og utforske mine egne følelser. Sviket lærte meg å stole på Gud.

Ettertanke:
– Har du opplevd en «Judas» i ditt liv?
– Hvordan kan du gi smerten til Gud i stedet for å la den vokse i deg?
– Hva kan du lære – og hva kan du bli – når du lar Gud forme deg gjennom alt?

Hva om sjenerøsitet ikke først og fremst handler om hva du gir – men om hvordan du tenker?

Sjenerøsitet forbindes ofte med gaver, penger eller tjenester. Men hvor begynner det – før det vises i handling? I hjertet. Sjenerøsitet fra hjertet er en måte å se både seg selv og andre på – en grunnleggende holdning til livet, mennesker og ressurser. Det handler ikke om hvor mye man har, men om hvordan man forholder seg til det man har fått.

Bibelen viser oss igjen og igjen at sjenerøsitet ikke måles i størrelse, men i vilje og hjerte. En enke som gir to småmynter, blir løftet frem av Jesus som et forbilde (Mark 12,41–44). Ikke fordi hun ga mye, men fordi hun ga med et sjenerøst hjerte – «alt hun eide, alt hun hadde å leve av».

Paulus oppmuntrer menigheten i Korint til å gi frivillig og med glede: «Enhver skal gi som han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver» (2 Kor 9,7).

Men det største uttrykket for sjenerøsitet finner vi i påskens budskap. Gud ga sin egen Sønn – ikke fordi vi hadde fortjent det, men fordi kjærligheten var større enn vår skyld. Jesus ga sitt liv frivillig, i kjærlighet, for å gi oss liv, frihet og håp. Påsken minner oss om at ekte sjenerøsitet handler om å gi av seg selv – med et hjerte fylt av nåde og overgivelse.

Når vi lar denne gaven forme hjertet vårt, blir vi i stand til å leve med samme raushet. Ikke bare i gjerning, men i innstilling: et liv vendt oppover, mot Gud og utover til andre mennesker. I praksis kan det bety å lytte mer enn vi snakker, dele tid og oppmerksomhet, gjestfrihet, eller være villige til å hjelpe uten å forvente noe tilbake.

Når sjenerøsitet får prege innstillingen vår, åpnes livet vårt for Gud, mennesker og behov. Det gjør oss friere, mindre selvopptatte og mindre styrt av behovet for kontroll – og mer tilgjengelige for Guds ledelse. Det handler ikke om å gi mest mulig, men om å ha et åpent, følsomt og sjenerøst hjerte.

Ettertanke
Hvordan kan jeg la sjenerøsitet prege ikke bare det jeg gjør, men også måten jeg tenker, ser andre og møter livet på?

Mange søker etter en tydelig forståelse av sine gaver og talenter, men veien til bevissthet kan være uklar. Er det mulig at våre innerste lengsler – både glede, smerte og drømmer – peker på det vi er skapt for å gjøre?

1. Hva gir deg glede og tilfredshet?

De øyeblikkene hvor vi kjenner sann glede og mening, kan gi verdifulle spor. Hva får deg til å føle at du er på rett sted? Hvilke aktiviteter gir deg energi snarere enn å tappe deg? Gud har skapt oss med unike evner, og ofte finner vi våre talenter der hvor vi er intuitive, kreative og trives.

Bibelen sier: «For det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje.» (Fil 2:13)

David er et godt eksempel. Som gjeter fant han glede i å beskytte flokken sin, og denne gleden utviklet seg til en gave i lederskap og beskyttelse av Guds folk. Senere skriver han: «Ha din lyst og glede i Herren, så gir han deg alt ditt hjerte ber om!» (Sal 37:4)

2. Hva gjør deg nedstemt eller sorgfull?

Det vi reagerer sterkt på – det som uroer oss eller gjør oss triste – kan også være en pekepinn. Kanskje er det en urettferdighet, en mangel i samfunnet eller en utfordring i andres liv som berører deg på en måte andre ikke forstår? Ofte er våre kall knyttet til det som brenner i oss, enten det er glede eller smerte.

Nehemia er et eksempel. Da han hørte om Jerusalems ødelagte murer, ble han dypt beveget og gråt. Han kunne ikke ignorere smerten han følte, og det førte til at han tok ansvar for å gjenoppbygge byen.
«Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud.»(Neh 1:4)

Paulus hadde også en sterk byrde for sitt folk: «Jeg taler sannhet i Kristus, jeg lyver ikke! Min egen samvittighet bekrefter det i Den hellige ånd. Jeg bærer stor sorg i hjertet og plages uavbrutt.» (Rom 9:1-2)

3. Hva drømmer du innerst inne om?

Mange bærer på drømmer de sjelden setter ord på. Kanskje virker de urealistiske, eller kanskje har de blitt lagt til side av frykt for å mislykkes. Men Gud har lagt lengsler i våre hjerter av en grunn. Hva drømmer du om å gjøre hvis ingen hindringer stod i veien?

Josef hadde store drømmer som ung, men de ble møtt med motstand og prøvelser. Likevel var drømmene fra Gud, og til slutt gikk de i oppfyllelse. – De sa til hverandre: «Se, der kommer denne stordrømmeren!» (1 Mos 37:19)

Drømmer kan være en indikator på Guds plan for oss. Selv når andre avviser eller misforstår dem, kan Gud bruke dem for sitt formål.

Oppsummering

Veien til å forstå våre gaver og talenter handler ikke bare om hva vi er gode på, men også om hva som beveger oss dypt. Glede, sorg og drømmer kan være signaler fra Gud om hva vi er kalt til å gjøre. Å stille de rette spørsmålene – og lytte ærlig til svarene – kan være første steg mot et liv i større samsvar med vår unike hensikt.

Refleksjon:

Hvilke situasjoner eller behov rundt deg får deg til å reagere sterkest – enten med glede, sorg eller en dyp indre lengsel?