Måned: mai 2025

Kan man formes som leder uten å møte smerte, svik eller skuffelse? Og kan det være at det nettopp er i slike erfaringer Gud gjør sitt dypeste arbeid i oss?

For en tid siden hørte jeg et utsagn som traff meg dypt: «Alle som har gått langt og hatt stor innflytelse som ledere, har også hatt en Judas i sin dannelsesreise.»

Et svik. En nær relasjon som ikke holdt. En skuffelse som gjorde vondt – men som samtidig bidro til noe dypt og varig i karakteren.
Svik er en smertefull realitet, men i Guds hender kan det også bli en del av det som former oss – hvis vi lar det. Bibelen gir oss flere slike eksempler.

Josef – sveket av brødre, formet for ledelse (1 Mos 37–50)
Josefs liv begynner med drømmer, men raskt kommer sviket. Hans egne brødre selger ham som slave, og han ender i Egypt. Likevel vokser han – i karakter, visdom og tillit til Gud. Når han til slutt møter brødrene igjen, sier han:

«Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for å gjøre det som nå har skjedd, og berge mange menneskeliv.» (1 Mos 50,20)

Josef kunne blitt bitter. I stedet ble han forvandlet – og rustet til å lede med nåde og styrke. Sviket ble ikke slutten – men begynnelsen på en ny vei.

David – forrådt av Saul og Ahitofel (1 Sam 18–31, 2 Sam 15–17)
David opplevde svik på flere plan. Først fra Saul, kongen han tjente trofast, som senere ville drepe ham. Senere ble han også forrådt av Ahitofel – en nær rådgiver som vendte seg mot ham under Absaloms opprør.

David skrev om denne smerten i Salmenes bok: 

«Det er ikke en fiende som håner meg – det kunne jeg tåle. Det er du, et menneske som var som meg, min venn og fortrolige…» (Salme 55,13–15)

Likevel ble David ikke en hevngjerrig leder. Han gråt. Han ba. Og han overlot dommen til Gud. Nettopp gjennom denne ydmykelsen ble han en mann etter Guds hjerte (1 Sam 13,14).

Jesus – sviktet og forrådt, men ikke blokkert (Matt 26)
Intet eksempel er sterkere enn Jesus selv. Judas – en av de tolv – overga ham med et kyss. Peter fornektet ham. Resten flyktet. Likevel, i møte med sviket, viser Jesus en overnaturlig indre styrke: «Venn, det du gjør, gjør det snart.» (Matt 26,50)

Det mest slående er kanskje ikke bare at Jesus ble forrådt – men hvem som forrådte ham. Judas gikk under radaren. Han var en av de nærmeste, betrodd og integrert i fellesskapet. Da Jesus under måltidet sa at én av dem ville forråde ham, reagerte alle i vantro:

«Det kan da ikke være meg, Herre?» (Matt 26,22)

Ingen pekte ut Judas. Det sier noe dypt menneskelig: Svik kommer ofte ikke fra dem vi forventer det fra, men fra dem vi har stolt på. Likevel møter Jesus ham ikke med hat, men med verdighet. Han kaller ham fortsatt «venn». På korset ber han for sine bødler: «Far, tilgi dem.»

Her åpenbares det ultimate eksempelet på hvordan lederskap kan formes gjennom smerte – og likevel være preget av kjærlighet, overgivelse og nåde.

Svik som del av dannelsesreisen
Svik og svikt gjør noe med oss. Det kan herde eller ydmyke. Bitterhet er en fristelse – men kan velges bort. I Guds pedagogikk kan selv det dypeste sviket bli brukt til å forme karakter, avklare kall og rense motiv.

Lidelsen lærte meg å lytte og utforske mine egne følelser. Sviket lærte meg å stole på Gud.

Ettertanke:
– Har du opplevd en «Judas» i ditt liv?
– Hvordan kan du gi smerten til Gud i stedet for å la den vokse i deg?
– Hva kan du lære – og hva kan du bli – når du lar Gud forme deg gjennom alt?

Hva om sjenerøsitet ikke først og fremst handler om hva du gir – men om hvordan du tenker?

Sjenerøsitet forbindes ofte med gaver, penger eller tjenester. Men hvor begynner det – før det vises i handling? I hjertet. Sjenerøsitet fra hjertet er en måte å se både seg selv og andre på – en grunnleggende holdning til livet, mennesker og ressurser. Det handler ikke om hvor mye man har, men om hvordan man forholder seg til det man har fått.

Bibelen viser oss igjen og igjen at sjenerøsitet ikke måles i størrelse, men i vilje og hjerte. En enke som gir to småmynter, blir løftet frem av Jesus som et forbilde (Mark 12,41–44). Ikke fordi hun ga mye, men fordi hun ga med et sjenerøst hjerte – «alt hun eide, alt hun hadde å leve av».

Paulus oppmuntrer menigheten i Korint til å gi frivillig og med glede: «Enhver skal gi som han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver» (2 Kor 9,7).

Men det største uttrykket for sjenerøsitet finner vi i påskens budskap. Gud ga sin egen Sønn – ikke fordi vi hadde fortjent det, men fordi kjærligheten var større enn vår skyld. Jesus ga sitt liv frivillig, i kjærlighet, for å gi oss liv, frihet og håp. Påsken minner oss om at ekte sjenerøsitet handler om å gi av seg selv – med et hjerte fylt av nåde og overgivelse.

Når vi lar denne gaven forme hjertet vårt, blir vi i stand til å leve med samme raushet. Ikke bare i gjerning, men i innstilling: et liv vendt oppover, mot Gud og utover til andre mennesker. I praksis kan det bety å lytte mer enn vi snakker, dele tid og oppmerksomhet, gjestfrihet, eller være villige til å hjelpe uten å forvente noe tilbake.

Når sjenerøsitet får prege innstillingen vår, åpnes livet vårt for Gud, mennesker og behov. Det gjør oss friere, mindre selvopptatte og mindre styrt av behovet for kontroll – og mer tilgjengelige for Guds ledelse. Det handler ikke om å gi mest mulig, men om å ha et åpent, følsomt og sjenerøst hjerte.

Ettertanke
Hvordan kan jeg la sjenerøsitet prege ikke bare det jeg gjør, men også måten jeg tenker, ser andre og møter livet på?