Måned: mai 2025

Hva skjer når vi mister nysgjerrigheten og iveren etter å vokse? Når stagnasjon og apati sniker seg inn, påvirker det både oss selv og menneskene vi leder.

Hvilke faresignaler bør vi være oppmerksomme på? Hva kan vi gjøre når lærelysten begynner å svinne, og hvilke konsekvenser kan det få dersom vi lar stagnasjonen feste grepet? Selv om utfordringen er reell, finnes det også håp: Lærelyst kan gjenvinnes! Veien tilbake starter med å identifisere problemet og ta riktige steg fremover.

Manglende refleksjon:
Lederskapet blir rutinepreget, og det settes sjelden av tid til å evaluere hva som fungerer, og hva som ikke gjør det.

Frykt for feil:
Vi kan bli mer opptatt av å beskytte vårt omdømme enn å utforske nye ideer, og derfor unngå risiko og læring.

Motstand mot input:
Når vi ikke ber om hjelp, avviser råd eller nye perspektiver, signaliserer det ofte en faretruende holdning til vekst.

Overbelastning:
Når arbeidsmengden blir for stor, kan det friste å prioritere «å gjøre» fremfor «å lære».

Uhåndterlig støy:
Med støy menes ofte uhåndterte og uhåndterlige problemer og konflikter som får lov til å ligge og ulme. Disse utfordringene kan skape en konstant distraksjon, som hindrer oss i å fokusere på læring og utvikling. Når energi og tid går med til å håndtere konflikter, interne spenninger eller uløste problemer, kan det føre til en opplevelse av stagnasjon og maktesløshet. Over tid kan dette kvele lærelysten og føre til at vi unngår refleksjon og vekst.

Hva står på spill?
Når en leder taper lærelysten, kan det få konsekvenser både for lederen selv, teamet og organisasjonen. Et team speiler ofte sin leder – en leder uten lærelyst kan skape en kultur preget av knapphet, underernæring og stillstand. Resultatet er en organisasjon som sliter med å tilpasse seg, innovere og vokse.

Bibelens visdom minner oss også om dette. I Ordspråkene 18:15 står det:
«Den forstandige søker kunnskap, den kloke lytter for å lære.»

Denne innstillingen til læring og vekst er grunnleggende for å lede godt og inspirere andre.

HVORFOR MISTER VI LÆRELYSTEN?

Svaret kan være sammensatt, men her er noen mulige grunner:

1. Stolthet: Når ledere tror de «vet alt», stopper læringen. Stolthet kan blokkere både tilgang til relasjoner og ressurser, vekst og utvikling.

2. Utbrenthet: Overarbeidede ledere har ofte lite energi til å investere i egen utvikling.

3. Manglende rollemodeller: Ledere som mangler inspirasjon fra andre ledere, kan føle seg isolerte og stagnere.

4. Seirer som ikke adresseres: Selv seirer kan bli en fallgruve hvis de ikke adresseres på riktig måte. Når vi unnlater å reflektere over hva som egentlig skapte fremgangen, risikerer vi å skape en falsk trygghet i rutiner, innsikt og metoder som kanskje ikke er bærekraftige over tid.

HVORDAN GJENVINNE LÆRELYSTEN?

Den gode nyheten er at lærelyst kan vekkes til live igjen. Her er noen praktiske steg som kan være verd å vurdere:

Oppsøk mentorering: Finn en person som kan utfordre deg og gi nye perspektiver.
Omfavn sårbarhet: Innse at du ikke trenger å vite alt, og at feil er en del av vekst og modning. 
Sett av tid til læring: Dediker faste tider til lesing, kurs eller refleksjon.
Lytt mer: Som leder er det lett å snakke mye og kanskje i utide. Velg heller å lytte aktivt til dem rundt deg – med hode, hjerte og mage.
Be og reflekter: Be Gud om visdom og sann ydmykhet, slik Salomo gjorde (1. Kong 3:9). Nehemja er også et solid eksempel her – før han tok på seg oppgaven med å gjenoppbygge Jerusalems murer, ba han inderlig til Gud og reflekterte over hvordan han skulle gå frem (Neh 1:4-11). Nehemjas bønn viser sann ydmykhet og oppriktig avhengighet av Gud. Det gav ham både mot, ressurser og retning.

EKSEMPLER VERD Å FØLGE

Paulus er et inspirerende eksempel på en leder som aldri sluttet å lære. Selv som en erfaren apostel søkte han stadig ny innsikt og delte lærdom med andre. Hans liv og tjeneste viser en balansert kombinasjon av ydmykhet, søken etter visdom og villighet til å lære fra både Gud og mennesker.

Lærte fra Gud gjennom Den hellige ånd: Paulus fikk en unik åpenbaring fra Gud om evangeliets dybde, bredde, lengde og høyde, men han anerkjente alltid sin avhengighet av Guds ledelse (Gal 1:11-12). Han var klar over at kunnskapen han hadde, var en gave som fordret ydmykhet og ansvar.

Delte lærdom med andre: Hans samarbeid med Timoteus er et strålende eksempel på hvordan Paulus ikke bare lærte, men også lærte opp andre. Gjennom sine brev underviste Paulus Timoteus i verdier, ferdigheter og strategisk tenkning. Han oppmuntret sin yngre medarbeider til å vokse i karakter og åndelig modenhet, utvikle praktiske lederferdigheter og tenke strategisk om hvordan evangeliet kunne deles videre.

«Men du, Timoteus, bli sterk ved nåden i Kristus Jesus. Og det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal du overgi til troverdige mennesker som også er i stand til å undervise andre.» (2. Tim 2:1-2).
Her ser vi hvordan Paulus utrustet Timoteus til å bli en leder som selv kunne multiplisere lærdom og bygge opp andre. Dette inkluderer overføringen av kjerneverdier, evnen til å undervise effektivt, og en strategi for å skape troverdige og kompetente ledere.

Villig til å lære av situasjoner: Paulus viste også at han lærte av erfaringer, både positive og negative. Da han ble fengslet, skrev han brev som formidlet dyp åndelig innsikt, noe som viser hvordan han brukte sine utfordringer som en kilde til læring og undervisning (Fil 1:12-14).

Lærte av andre: Paulus verdsatte fellesskapets visdom og samarbeid med andre ledere, som Priskilla og Akvillas (Apg 18:1-4, Rom 16:3-5). Han var ydmyk nok til å jobbe sammen med andre, lytte til dem og trekke nytte av deres innsikt.

Nehemja er en annen leder som eksemplifiserte bønn, refleksjon og lærelyst i sitt lederskap. Han viste oss hvordan man kan lære både gjennom avhengighet av Gud og ved å handle klokt:

Lærte gjennom bønn og refleksjon: Nehemja startet sitt arbeid med å søke Guds vilje i bønn (Neh 1:4-11). Han reflekterte grundig over situasjonen før han tok fatt på oppgaven med å gjenoppbygge Jerusalems murer. Hans bønn vitner om ydmykhet: «Herre, himmelens Gud, den store og fryktinngytende Gud som holder pakten og viser miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud…» (Neh 1:5).

Lærte gjennom observasjon: Da Nehemja ankom Jerusalem, brukte han tid på å inspisere byen før han la frem sin plan. Han lærte av situasjonen og tilpasset sine strategier deretter (Neh 2:11-16).

Lærte i møte med motstand: Nehemja sto overfor betydelig motstand fra fiender som prøvde å stanse arbeidet. Han svarte ved å tilpasse sin strategi og oppmuntre folket til å stå fast i troen på Gud: «Vår Gud skal kjempe for oss!» (Neh 4:20).

Fremelsket teamarbeid: Nehemja lærte også av fellesskapets styrke. Han delegerte ansvar til folket og sørget for at alle bidro på sin del av muren. Dette skapte en felles forståelse av oppdraget og gav mot til å fortsette (Neh 3:1-32).

Både Paulus og Nehemja minner oss om at lederskap alltid må være åpent for læring – fra Gud, fra andre, og fra erfaringene livet bringer.

OPPSUMMERING

Ledere som taper lærelysten, risikerer mer enn sin egen stagnasjon. De setter også begrensninger for teamet og organisasjonen de leder. Men ved å erkjenne problemet, omfavne ydmykhet og søke Gud, kan vi gjenoppdage kraften i å lære. For når ledere lærer, vokser ikke bare de selv – hele fellesskapet får ny energi og retning.

Refleksjon:
Hvordan vil du vurdere din egen lærelyst på en skala fra 1 til 6?
Hva kan du konkret gjøre for å gjenopprette eller styrke din lærelyst?
På hvilke måter kan du bidra til å skape en læringskultur i ditt fellesskap?

Kilder og litteratur:
John C. Maxwell, The 17 Indisputable Laws of Teamwork: Embrace Them and Empower Your Team (2001).
John C. Maxwell, The 21 Irrefutable Laws of Leadership: Follow Them and People Will Follow You (2007).
John C. Maxwell, The 15 Invaluable Laws of Growth: Live Them and Reach Your Goals (2012).
John C. Maxwell, Put Your Dream to the Test: 10 Questions to Help You See It and Seize It (2011).

Kan man formes som leder uten å møte smerte, svik eller skuffelse? Og kan det være at det nettopp er i slike erfaringer Gud gjør sitt dypeste arbeid i oss?

For en tid siden hørte jeg et utsagn som traff meg dypt: «Alle som har gått langt og hatt stor innflytelse som ledere, har også hatt en Judas i sin dannelsesreise.»

Et svik. En nær relasjon som ikke holdt. En skuffelse som gjorde vondt – men som samtidig bidro til noe dypt og varig i karakteren.
Svik er en smertefull realitet, men i Guds hender kan det også bli en del av det som former oss – hvis vi lar det. Bibelen gir oss flere slike eksempler.

Josef – sveket av brødre, formet for ledelse (1 Mos 37–50)
Josefs liv begynner med drømmer, men raskt kommer sviket. Hans egne brødre selger ham som slave, og han ender i Egypt. Likevel vokser han – i karakter, visdom og tillit til Gud. Når han til slutt møter brødrene igjen, sier han:

«Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for å gjøre det som nå har skjedd, og berge mange menneskeliv.» (1 Mos 50,20)

Josef kunne blitt bitter. I stedet ble han forvandlet – og rustet til å lede med nåde og styrke. Sviket ble ikke slutten – men begynnelsen på en ny vei.

David – forrådt av Saul og Ahitofel (1 Sam 18–31, 2 Sam 15–17)
David opplevde svik på flere plan. Først fra Saul, kongen han tjente trofast, som senere ville drepe ham. Senere ble han også forrådt av Ahitofel – en nær rådgiver som vendte seg mot ham under Absaloms opprør.

David skrev om denne smerten i Salmenes bok: 

«Det er ikke en fiende som håner meg – det kunne jeg tåle. Det er du, et menneske som var som meg, min venn og fortrolige…» (Salme 55,13–15)

Likevel ble David ikke en hevngjerrig leder. Han gråt. Han ba. Og han overlot dommen til Gud. Nettopp gjennom denne ydmykelsen ble han en mann etter Guds hjerte (1 Sam 13,14).

Jesus – sviktet og forrådt, men ikke blokkert (Matt 26)
Intet eksempel er sterkere enn Jesus selv. Judas – en av de tolv – overga ham med et kyss. Peter fornektet ham. Resten flyktet. Likevel, i møte med sviket, viser Jesus en overnaturlig indre styrke: «Venn, det du gjør, gjør det snart.» (Matt 26,50)

Det mest slående er kanskje ikke bare at Jesus ble forrådt – men hvem som forrådte ham. Judas gikk under radaren. Han var en av de nærmeste, betrodd og integrert i fellesskapet. Da Jesus under måltidet sa at én av dem ville forråde ham, reagerte alle i vantro:

«Det kan da ikke være meg, Herre?» (Matt 26,22)

Ingen pekte ut Judas. Det sier noe dypt menneskelig: Svik kommer ofte ikke fra dem vi forventer det fra, men fra dem vi har stolt på. Likevel møter Jesus ham ikke med hat, men med verdighet. Han kaller ham fortsatt «venn». På korset ber han for sine bødler: «Far, tilgi dem.»

Her åpenbares det ultimate eksempelet på hvordan lederskap kan formes gjennom smerte – og likevel være preget av kjærlighet, overgivelse og nåde.

Svik som del av dannelsesreisen
Svik og svikt gjør noe med oss. Det kan herde eller ydmyke. Bitterhet er en fristelse – men kan velges bort. I Guds pedagogikk kan selv det dypeste sviket bli brukt til å forme karakter, avklare kall og rense motiv.

Lidelsen lærte meg å lytte og utforske mine egne følelser. Sviket lærte meg å stole på Gud.

Ettertanke:
– Har du opplevd en «Judas» i ditt liv?
– Hvordan kan du gi smerten til Gud i stedet for å la den vokse i deg?
– Hva kan du lære – og hva kan du bli – når du lar Gud forme deg gjennom alt?

Hva om sjenerøsitet ikke først og fremst handler om hva du gir – men om hvordan du tenker?

Sjenerøsitet forbindes ofte med gaver, penger eller tjenester. Men hvor begynner det – før det vises i handling? I hjertet. Sjenerøsitet fra hjertet er en måte å se både seg selv og andre på – en grunnleggende holdning til livet, mennesker og ressurser. Det handler ikke om hvor mye man har, men om hvordan man forholder seg til det man har fått.

Bibelen viser oss igjen og igjen at sjenerøsitet ikke måles i størrelse, men i vilje og hjerte. En enke som gir to småmynter, blir løftet frem av Jesus som et forbilde (Mark 12,41–44). Ikke fordi hun ga mye, men fordi hun ga med et sjenerøst hjerte – «alt hun eide, alt hun hadde å leve av».

Paulus oppmuntrer menigheten i Korint til å gi frivillig og med glede: «Enhver skal gi som han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver» (2 Kor 9,7).

Men det største uttrykket for sjenerøsitet finner vi i påskens budskap. Gud ga sin egen Sønn – ikke fordi vi hadde fortjent det, men fordi kjærligheten var større enn vår skyld. Jesus ga sitt liv frivillig, i kjærlighet, for å gi oss liv, frihet og håp. Påsken minner oss om at ekte sjenerøsitet handler om å gi av seg selv – med et hjerte fylt av nåde og overgivelse.

Når vi lar denne gaven forme hjertet vårt, blir vi i stand til å leve med samme raushet. Ikke bare i gjerning, men i innstilling: et liv vendt oppover, mot Gud og utover til andre mennesker. I praksis kan det bety å lytte mer enn vi snakker, dele tid og oppmerksomhet, gjestfrihet, eller være villige til å hjelpe uten å forvente noe tilbake.

Når sjenerøsitet får prege innstillingen vår, åpnes livet vårt for Gud, mennesker og behov. Det gjør oss friere, mindre selvopptatte og mindre styrt av behovet for kontroll – og mer tilgjengelige for Guds ledelse. Det handler ikke om å gi mest mulig, men om å ha et åpent, følsomt og sjenerøst hjerte.

Ettertanke
Hvordan kan jeg la sjenerøsitet prege ikke bare det jeg gjør, men også måten jeg tenker, ser andre og møter livet på?