Sommerens rytmeskifte – med leirer, rekreasjon, stevner og ferietid – kan åpne rom for stillhet og refleksjon. I slike perioder kan Gud få tale på nytt, eller minne oss om noe vi en gang kjente sterkt: et kall, en oppgave, en drøm – eller et ansvar. Kanskje handler det ikke bare om tjeneste i kirken, men også om samfunnsansvar, familieliv og nære relasjoner – eller noe Gud for lengst har lagt ned i oss, men som er blitt skjøvet til side i travelhetens navn.

Fra jeg var ti år gammel, visste jeg hvorfor jeg var født. I kristen kontekst kaller vi det kallsbevissthet. Det handler om en opplevelse av at livet har en hensikt gitt av Gud – og at vi er kalt til å tjene med det vi er og har.

Kallet gir livet både retning og kraft – men det gjør oss også sårbare. Bibelen gir oss ærlige fortellinger om mennesker som bar Guds kall, og som både lyktes og falt. Kallet er en gave – men også et forvalteransvar.

HVA ER KALLSBEVISSTHET?
Kallsbevissthet handler ikke bare om yrkesvalg, men om identitet og retning. Det er vissheten om at ens liv har en hensikt gitt utenfra – av Gud selv. Dette gir motivasjon, utholdenhet og mening. Samtidig kan det føre til indre press, stolthet eller motstand dersom det ikke forvaltes med ydmykhet og modenhet.

STYRKEN I ET KLART KALL
1. Moses – motvillig, men lydig (2 Mos 3–4)
Moses hadde mange innvendinger mot Guds kall, men han gikk – og ble en av historiens største ledere. Kallet bar ham gjennom indre brytninger, ytre motstand og ørkenliv, fordi det var forankret i Guds gode og velbehagelige vilje.

2. Jeremia – kjent og kalt før fødsel (Jer 1,4–10)
Jeremia ble kalt som ungdom og levde med den bevisstheten hele livet. Han opplevde avvisning, sorg og indre smerte, men holdt fast ved sitt kall og sin Gud.

3. Jesus – Herrens Ånd er over meg (Luk 4,16–21)
Jesus proklamerte sitt kall i synagogen i Nasaret. Hele hans liv og tjeneste ble en modell for hvordan man lever med tydelig kallsbevissthet – og samtidig med kjærlighet, overgivelse og forpliktelse til målet (Hebr. 12,2).

4. Paulus – kalt og utvalgt før fødsel (Gal 1,15–16)
Etter sin dramatiske omvendelse var Paulus aldri i tvil om sitt kall. Dette gjorde ham utrettelig og modig, også under forfølgelse og i fengsel. Kallet bar ham – og drev ham.

FALLGRUVENE VED KALLSBEVISSTHET
1. Samson – kalt, men ukritisk (Dom 13–16)
Samson var kalt fra mors liv og utrustet med en mektig salvelse. Likevel levde han etter egne begjær og voktet ikke sitt indre liv. Kallet ble ikke tatt fra ham – men han mistet kraften da karakteren krakelerte. Hans liv minner oss om at indre styrke og karakterutvikling er viktigere enn usedvanlige krefter.

2. Jonas – tydelig kall, motvillig hjerte (Jon 1–4)
Jonas visste hva Gud ville, men ville ikke selv. Han flyktet – og måtte lære på nytt at Gud ikke bare kaller til handling, men også til å dele hans hjerte for mennesker.

3. Saul – salvet, men fryktsom (1 Sam 9–15)
Saul ble salvet som konge, men handlet ut fra frykt og behov for bekreftelse. Kallet ble aldri forankret i relasjon til Gud – det han hadde fått og var betrodd, gikk tapt.

Å FORVALTE KALLET
Kallet er en gave, men også et ansvar. Det må modnes, prøves, bekreftes og forankres i Kristus. Når vi lar kallet formes av relasjon, prøvelser, lydighet og kjærlighet, blir det en kilde til liv – ikke bare for oss selv, men for mange rundt oss. Den som vet hvorfor han er født, må også lære hvordan han skal leve og hva han skal gjøre. Der ligger velsignelsen som strekker seg langt utover ens egen levetid.

Ettertanke
1. Hvordan opplevde du ditt kall – og hvordan har det utviklet seg?
2. Kjenner du igjen noen av styrkene eller fallgruvene i ditt eget liv?
3. Hva betyr det for deg å forvalte kallet med ydmykhet i dag?

GOD SOMMER!

I møte med mennesker – enten i menighet, ledelse eller hverdagsliv – kan det være fristende å løfte pekefingeren når noe ikke fungerer. Vi ønsker å rette opp feil, påpeke svakheter eller lede noen tilbake på rett vei. Men før vi kritiserer, bør vi stille oss et enkelt, men avgjørende spørsmål: Er jeg oppriktig glad i denne personen – og har jeg først tatt meg tid til å bygge kontakt?

Et grunnleggende prinsipp

Kontakt handler om relasjon. Det handler om å skape forståelse, bygge tillit og vise at vi ser og verdsetter personen foran oss. Uten denne grunnleggende forbindelsen kan selv velmente formaninger oppleves som kalde, harde og avvisende – uansett hvor gode intensjonene er.

Som Ordspråkene sier: «Milt svar demper sinne, sårende ord vekker harme.» (Ordsp 15,1)

Når vi investerer tid i relasjonen, viser vi at vi bryr oss. Det gir oss en plattform for å tale sant i kjærlighet (Ef 4,15), og å møte mennesker på en måte som gir håp og motivasjon i stedet for skam.

Jesu eksempel

Jesus var en mester i å prioritere kontakt før korreks.

Da han møtte kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd (Joh 8,1–11), kunne han ha startet med fordømmelse. I stedet møtte han henne med respekt. Først etter at han hadde fjernet trusselen fra omgivelsene og brutt skammens makt, sa han:

«Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer.»

På samme måte oppsøkte Jesus Sakkeus – en toller med dårlig rykte (Luk 19,1–10). I stedet for offentlig kritikk, sa han: «I dag vil jeg gjeste ditt hjem.»

Den enkle kontakten førte til en dyptgripende forvandling – uten at Jesus måtte bruke harde ord.

Relasjon først – løsning etterpå

Når vi prioriterer kontakt, åpner vi døren for ekte dialog. Korreksjon uten relasjon fører ofte til motstand – og noen ganger mismot. Men en god relasjon skaper rom for oppmuntring, utvikling, modning og vekst.

Som John C. Maxwell så treffende sier det: «People don’t care how much you know until they know how much you care.»

Dette gjelder i alle sammenhenger:
– I ledelse: Før du gir tilbakemelding, spør hvordan medarbeideren har det.
– I menigheten: Før du påpeker noe, sett av tid til å lytte og forstå.
– I familien: Før du korrigerer barna, vis dem at de er ønsket, elsket og unik.

En bedre vei

Å prioritere kontakt før korreks krever tid, empatisk lytting, tålmodighet og ydmykhet. Men det er en investering som bærer frukt – i form av tillit, sunne relasjoner og varig forandring.

Hva kan skje hvis vi velger veien Jesus gikk? En vei som setter mennesker først og skaper rom for både nåde og sannhet, rettferdighet, fred og frihet.

Til ettertanke

1. Har jeg forsøkt å forstå personen før jeg gir tilbakemelding?
2. Hvordan kan jeg styrke relasjonen før jeg adresserer problemet?
3. På hvilke områder kan jeg bli bedre til å prioritere kontakt før korreks?

– Vennlighet er et språk de døve kan høre og de blinde kan se *

I Apostlenes gjerninger 28 får vi et fascinerende møte med en mann de færreste husker navnet på: Publius. Han var øverste leder på øya Malta – et lite stoppested i den store fortellingen om Paulus’ reise til Roma.

Men det Publius gjorde i løpet av noen dager, vitner om ekte lederskap.

For midt i storm, skipsforlis og sykdom ser vi hvordan én manns holdning preget en hel øy – og skapte rom for både helbredelse og håp.

1. Innflytelse begynner med holdning – ikke posisjon

Da Paulus og de andre skipsbrudne kommer i land på Malta, kunne lokalbefolkningen reagert med frykt eller avvisning. I stedet leser vi:

«Innbyggerne der var uvanlig hjelpsomme mot oss. De tok seg av oss alle sammen og tente et bål, for det hadde begynt å regne, og det var kaldt.» (Apg 28,2)

Kort tid etter introduseres vi for Publius: «Han tok vennlig imot oss som sine gjester i fire dager.» (v. 7) Det står ingenting om strategimøter, sikkerhetstiltak eller kontrollrutiner. Bare vennlighet. Publius brukte ikke posisjonen sin til å kontrollere, men til å tjene. Og det var der hans innflytelse begynte.

2. Gjestfrihet er en form for lederskap

Gjestfrihet er kanskje ikke det første vi tenker på når vi snakker om ledelse. Men i bibelsk sammenheng er det en sentral del av det å lede med hjerte.

Å åpne døren for andre, er ofte å åpne døren for Gud. Det var nettopp det Publius gjorde – og Gud gjorde resten: «Faren til Publius lå syk … Paulus gikk inn til ham, ba og la hendene på ham og helbredet ham. Etter dette kom også de andre syke på øya og ble helbredet.» (v. 8–9)

Gjestfriheten til Publius ble inngangen til en åndelig gjennombruddsperiode for hele øya. Ikke fordi han prekte – men fordi han åpnet opp.

Slik virker Guds rike: Når vi gjør det lille, kan Gud gjøre det store.

3. Sann innflytelse setter spor

Avslutningen på dette møtet sier alt: «De gjorde stor ære på oss, og da vi skulle seile derfra, forsynte de oss med alt vi trengte.» (v. 10)

Dette er ikke bare høflighet. Det er frukten av dyp respekt og takknemlighet. Publius hadde ikke bare vært vert – han hadde vært en leder som påvirket mennesker rundt seg på en varig og god måte.

Hva lærer vi?

Ledelse handler ikke først og fremst om titler, talerstoler, mikrofoner eller beslutningsmyndighet. Det handler om innflytelse. Og sunn, god innflytelse begynner ofte med noe så enkelt – og så dypt – som varme, omsorg og romslighet.

Publius brukte det han hadde – sitt hjem, sin gjestfrihet, sin tid – og ble et redskap for Guds inngripen.

Han minner oss om at den sterkeste innflytelsen ofte kommer fra de stille, åpne handlingene. Det er ikke alltid det som synes mest – men det som merkes mest og huskes lengst.

Refleksjon

1. Hvordan utøver du innflytelse i ditt miljø – gjennom posisjon eller relasjonelle ferdigheter?
2. Hvem har Gud kalt deg til å «åpne døren» for i denne sesongen?
3. Hvilken kultur skaper du rundt deg – trygghet og varme, eller avstand og usikkerhet?
   
   * Mark Twain