Hvorfor advarte Jesus sine disipler mot «surdeigen» til fariseerne og saddukeerne? Og hva betyr det for oss i dag? I en tid hvor troen stadig utfordres fra ulike kanter, trenger vi å høre Jesu alvorlige – men kjærlige – advarsel på nytt.
Et krevende møte
«Fariseerne og saddukeerne kom til ham. De ville sette ham på prøve…» (Matt 16,1). To grupper, vanligvis i strid med hverandre, hadde funnet sammen i én sak: å utfordre Jesus. De ba ham vise et tegn fra himmelen. De ville ha bevis – på sine egne premisser. Jesus nektet. I stedet ga han dem en dypere respons: «En ond og utro slekt krever tegn, men den skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet.» (Matt 16,4)
Og deretter, vendt mot sine egne disipler, kom advarselen: «Pass dere og ta dere i vare for surdeigen til fariseerne og saddukeerne.» (Matt 16,6)
Hva forfektet de egentlig?
Jesus møtte ikke bare én form for åndelig distraksjon eller forførelse, men avdekket flere – og i møte med fariseerne og saddukeerne avslørte han to av de mest snikende og farlige variantene. Begge lever videre i dag, i nye klær.
Fariseerne: Når troen blir et system
Fariseerne var nidkjære for lovens detaljer og moralsk korrekthet. Men deres tro hadde stivnet i regler, kontroll og ytre fromhet. De satte tradisjon over sannhet og brukte sin religiøsitet som målestokk for andre. Jesus kalte det hykleri – en tro som så fin ut på overflaten, men som var død på innsiden.
Saddukeerne: Når troen mister kraften
Saddukeerne var de rasjonelle pragmatikerne. De trodde verken på engler, under eller oppstandelse. De reduserte troen til politikk og makt. For dem var Gud et begrep – ikke en levende realitet.
Surdeigen – en usynlig fare
Surdeig virker stille. Den jobber i det skjulte. Jesus brukte det som bilde på holdninger og lære som gradvis gjennomsyrer et helt sinn, et fellesskap – ja, en hel menighet.
– Surdeigen til fariseerne er loviskhet, kontroll og religiøst spill.
– Surdeigen til saddukeerne er skepsis, åndelig likegyldighet og tom tradisjon.
Fortsatt en fare
Også i dag preges kirker, ledere og enkeltkristne av de samme surdeigene – i nye forkledninger:
– Når vi gjør kristenlivet til prestasjon i stedet for relasjon – da smaker det fariseisk.
– Når vi forkynner et håp uten himmel og en tro uten kraft – da taler saddukeernes stemme.
– Når vi søker tegn og vellykkethet, men ikke tåler lidelse og svakhet – da har vi glemt Jona-tegnet: KORSET.
Kort sagt – hva er løsningen?
Jesus peker på ett tegn: Jona-tegnet – et bilde på hans død og oppstandelse. Det er sentrum for troen. Ikke jakt på beviser, ikke ytre regler, ikke tom ritualisme – men en levende relasjon til ham som døde og sto opp fra de døde!
Derfor sier han fortsatt til sine etterfølgere: «Ta dere i vare …» Han retter søkelyset mot hjertets motiver og kaller oss til å prøve lærens holdbarhet. Vi må være på vakt mot det som sniker seg inn og gradvis forvitrer troen – til den blir kraftløs og ugjenkjennelig.
Ettertanke
Hvordan kan jeg gjenkjenne og bekjempe det som langsomt forvandler levende tro til tomt ytre skinn?