Kategori: Bibelstudie

Det var både fornøyelig, utfordrende og inspirerende å delta på LED25. Hovedtemaet var disippelgjøring, med en sterk vektlegging av at det ikke bare handler om å lære mer, men om å formes i Kristus og utrustes for oppdraget. Disippelgjøring innebærer å vokse i tro, lede med integritet og tjene andre – slik Jesus modellerte det for oss.

Gjennom dagene fikk vi ikke bare gode samtaler, undervisning og fellesskap, men også dypere innsikt i hvorfor, hvordan og hva det betyr å leve Kristuslivet – ikke bare som enkeltpersoner, men i fellesskap.

Det store spørsmålet jeg står igjen med er: Hvordan kan vi som fellesskap og ledere gå fra inspirasjon og innsikt til praktisk anvendelse?

JESU STRATEGISKE LEDELSE: EN MODELL FOR OSS

Når vi ser på Jesu liv og tjeneste, blir det tydelig at hans valg var både gjennomtenkte og strategiske. Han prioriterte fellesskap med Gud, investerte i disiplene og modellerte tjenerskap – alltid med en klar hensikt. Jesu strategiske ledelse viser oss hvordan vi kan omsette lærdom til handling.

1. FELLESSKAP MED FADEREN: GRUNNLAGET FOR ALT

Jesus prioriterte alltid fellesskapet med Gud. Dette var kilden til hans visdom, styrke og retning.

«Tidlig neste morgen, mens det ennå var mørkt, stod Jesus opp,
gikk ut og dro til et øde sted, og der bad han.» (Mark 1:35)

Selv i møte med folkemengdenes behov trakk han seg tilbake for å søke Gud.

Jesus viser oss at god ledelse starter med en solid forankring i Gud. Fellesskapet med Faderen gir visdom og klarhet til å ta gode valg.

2. INVESTERING I NOEN FÅ

Jesus fokuserte på en liten gruppe på tolv disipler, og blant dem tre nøkkelpersoner – Peter, Jakob og Johannes.

«Han pekte ut tolv som skulle være sammen med ham, og som han kunne sende ut for å forkynne.» (Mark 3:14-15)

Han investerte ekstra tid i disse tre, som var med i viktige øyeblikk som forklarelsen på berget (Mark 9:2-13) og i Getsemane (Mark 14:32-34).

Jesus viser oss at ved å prioritere og fokusere på noen få sikret han at verdier og visjon kunne videreføres og multipliseres.

3. LÆRING GJENNOM PRAKSIS

Jesus ga disiplene oppgaver for å utvikle deres ferdigheter og styrke deres tro.

Han sendte dem ut for å forkynne og helbrede (Luk 9:1-2), og etterpå reflekterte de sammen over erfaringene (Mark 6:30). Bespisningen av de fem tusen (Joh 6:1-13) var både et mirakel og en læringssituasjon der disiplene organiserte og tjente.

Jesus modellerte at tro vokser i praksis. Lederskap utvikles gjennom ansvar, oppgaver og refleksjon.

4. TJENENDE LEDERSKAP

Jesus levde ut prinsippet om å tjene, ikke herske. «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.» (Joh 13:14-15). «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene.» (Matt 20:28)

Jesus pekte på at tjenerskap skaper tillit og innflytelse. Som ledere kalles vi til å tjene, ikke søke makt.

5. INDIVIDUELLE TILPASNINGER

Jesus tilpasset sin tilnærming til den enkeltes behov og potensial. Han kalte Peter «klippen» (Joh 1:42) og formet ham til en leder. Jakob og Johannes ble korrigert og undervist om tjenerskap da de søkte makt (Mark 10:35-45).

Jesus viser at god og sunn ledelse krever innsikt i både menneskers styrker og svakheter. Tilpasset veiledning bygger tillit og fremmer utvikling av potensial.

6. EN VISJON FOR FREMTIDEN

Jesus ga disiplene en tydelig visjon som gikk utover hans tid på jorden. «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler.» (Matt 28:19-20) Og han lovet dem kraft fra Den hellige ånd: «Dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner.» (Apg 1:8)

Jesus har bevist at en formålstjenlig og tydelig visjon inspirerer til handling og sikrer at arbeidet fortsetter.

Konklusjon: Hvordan kan vi omsette dette i praksis?

Jesus viser oss en modell for disippelgjøring som går fra inspirasjon til handling. Hans strategi var bygget på:

Verdier: Kjærlighet, omsorg, rettferdighet, trofasthet …
Ferdigheter: Medfølelse, handlekraft og relasjonsbygging.
Strategi: En tydelig visjon med et evighetsperspektiv.

Refleksjon
– Hvordan kan vi som fellesskap omsette Jesu modell i våre liv og menigheter?
– Hvilke verdier, ferdigheter og strategier kan vi videreutvikle for å styrke vår tjeneste?

Måtte vi i økende grad gå fra inspirasjon til handling i 2025 – ikke bare formes selv, men også bidra til andres vekst og utvikling.

Å være menighetsleder krever teologisk og teoretisk innsikt, ja, men like mye er det et relasjonelt og fintfølende håndverk. Denne todelte virkeligheten er både utfordrende, givende og helt nødvendig, og den stiller store krav til lederens verdier, ferdigheter, strategiske tenkning og personlige vekst.

Men hva betyr dette i praksis? Hvordan kan teoretisk forståelse, erfaring og relasjonell innsikt balanseres i en kompleks hverdag? Nehemjas historie gir oss et inspirerende eksempel på hvordan teori, praksis og åndelig forankring kan gå hånd i hånd.

1. Teori: Fundamentet for trygghet

Teologisk og teoretisk innsikt gir et nødvendig fundament for menighetsledelse. Det handler om å forstå Guds ord, menighetens oppdrag og hvordan disse prinsippene kan anvendes i den aktuelle konteksten. Paulus skriver: «En leder må være overbærende, klok og dyktig til å undervise» (2 Tim 2:24).

I alle praktiske fagområder er det en teoridel. For eksempel krever det trafikal kompetanse for å få førerkort. Dette inkluderer kunnskap om trafikkregler, ferdigheter i kjøring, og holdninger som fremmer sikkerhet. Men teori alene gjør ikke en god sjåfør – erfaring og praksis er avgjørende. På samme måte gir teoretisk innsikt i menighetsledelse retning, men den må omsettes i praksis for å bli relevant og effektiv.

Nehemja startet sin tjeneste med bønn og faste. Han anerkjente Guds suverenitet og ba om visdom og gunst før han tok initiativ (Neh 1:4-11). Men han stoppet ikke der – han gjorde også grundige forberedelser. Før han satte i gang med gjenoppbyggingen av Jerusalems murer, inspiserte han bymurene i stillhet for å forstå situasjonen (Neh 2:11-16). Dette viser hvordan teori og forståelse gir trygghet og retning for praktiske handlinger.

2. Håndverket: Relasjoner i sentrum

Å lede en menighet er ikke en mekanisk oppgave – det er et levende, dynamisk lagspill. Dette krever en relasjonell tilnærming, der evnen til å lytte, forstå og tilpasse seg står sentralt.

Nehemja demonstrerte denne relasjonelle tilnærmingen ved å motivere og inspirere folket. Han bygde tillit ved å dele sin visjon og inkludere andre i arbeidet: «Kom, la oss bygge opp Jerusalems mur, så vi ikke lenger skal være til spott» (Neh 2:17). Hans evne til å bygge relasjoner gjorde at folket svarte samdrektig: «La oss gå i gang med å bygge!» (Neh 2:18).

Praktiske ferdigheter som gode menighetsledere håndterer:

• Å bygge tillit og trygghet i relasjoner, som Nehemja gjorde ved å dele sin visjon og inkludere folket i planen. Hans måte å kommunisere på styrket tilliten og samlet dem rundt et felles mål (Neh 2:18).
• Å håndtere uenigheter og konflikter med visdom og følsomhet, som da Nehemja møtte motstand fra Sanballat og Tobia. Han svarte ikke med sinne, men med bønn og handling: «Men vi ba til vår Gud og satte ut vakter mot dem dag og natt for å verge oss mot dem» (Neh 4:3, 9).
• Å motivere og inspirere gjennom empati og nærvær, som da han organiserte arbeidet og tok hensyn til folkets behov (Neh 3:1-32). Da han avskaffet urettferdig økonomisk praksis blant lederne, styrket han fellesskapet
  (Neh 5:6-13).

3. Balanse: Hvordan teori og håndverk møtes

En viktig del av menighetsledelse er å skape rom for både feil og læring. Ledere som fremmer en kultur der det er trygt å feile, legger grunnlaget for vekst – både for egen utvikling og for andres.

Nehemja illustrerte balansen mellom teori og håndverk gjennom tre viktige kvaliteter:

• Ydmykhet og læringsvilje: Nehemja søkte visdom i bønn og undersøkelser før han handlet (Neh 1:4-11; Neh 2:13-16). Han var villig til å justere kursen basert på ny innsikt.
• Fleksibilitet og tilpasningsevne: Når fiender forsøkte å stoppe arbeidet, organiserte Nehemja vakter og tilpasset strategien slik at folket kunne arbeide med én hånd på verktøyet og én på våpenet (Neh 4:17-18).
• Åndelig forankring og tillit: Nehemja anerkjente hele tiden at fremgangen ikke kom alene fra hans egne evner, men fra Guds nærvær og ledelse. Da han møtte motstand, erfarte han at Gud styrket ham (Neh 6:9).

4. Hvordan påvirker utøvelsen fellesskapet?

Når menighetsledere kombinerer teoretisk innsikt med praktisk håndverk, skapes troverdige lederstiler som evner å svare til menighetens sammensatte behov. Denne tilnærmingen bygger sterke relasjoner og fremmer lagspill, som igjen inspirerer andre til å vokse i sine roller.

Nehemja viste hvordan en visjon som er forankret i Guds hjerte og gjennomført med relasjonell kløkt, kan motivere et helt folk til handling.

Konklusjon
Menighetsledelse er krevende fordi den fordrer både teoretisk innsikt og praktisk anvendelse. Den er dyp og kompleks, men også full av muligheter for sunne tjenester, godt lagspill, vekst og utvikling. Teori og praksis må alltid gå hånd i hånd, for kun da kan vi virkelig være «hyrder» som veileder med omsorg, kyndighet og en stø hånd.

Refleksjon:
Hvordan kan du styrke balansen mellom teori og relasjonell praksis i ditt lederskap?
På hvilke områder kan du lære av Nehemjas eksempel på ydmykhet, fleksibilitet og åndelig forankring?

Juleevangeliet er ikke bare en vakker fortelling om Jesu fødsel, men også en samling av historier om mennesker som stod overfor krevende valg, navigerte gjennom usikkerhet, og utviste lederskap preget av ydmykhet og mot. Hva kan vi lære av Josef, de vise menn og hyrdene – og hvordan speiler deres handlinger tidløse lederskapsprinsipper?

Josef – Lederskap bygget på VERDIER

Josef er et eksempel på at godt lederskap ikke handler om posisjon, men om integritet og innflytelse. Han kunne ha valgt å følge omgivelsenes forventninger, men valgte i stedet å lytte til engelens budskap og beskytte Maria og barnet. Dette krevde mot og en trygg forankring. Hans handlinger viser hvordan ledere som lar tidløse verdier lede, skaper en varig og positiv innflytelse, ofte langt utover deres umiddelbare rekkevidde.

De vise menn – Lederskap gjennom FERDIGHETER

De vise menn er et inspirerende eksempel på lederskap som forener målbevissthet med fleksibilitet. Stjernen var deres veiviser, men reisen krevde mer enn bare å følge lyset; de måtte navigere i ukjent terreng og håndtere usikkerhet. Underveis var de villige til å justere kursen og søke råd, selv når det innebar en utfordrende samtale med Herodes. Deres evne til fleksibilitet, tilpasning og problemløsning, kombinert med et urokkelig fokus på målet – nemlig å tilbe den nyfødte kongen – viser hvordan gode ledere møter kompleksitet med både kløkt og mot. De lærer oss at lederskap ofte handler om å justere kursen uten å kompromisse med, eller endre på, målet.

Hyrdene – STRATEGI i øyeblikket

Hyrdene på marken gir oss et levende bilde av lederskap som forstår viktigheten av timing. Da de fikk budskapet fra englene, nølte de ikke, men handlet umiddelbart. Til tross for sin enkle bakgrunn, lot de seg ikke lamme av frykt eller tvil, men svarte med handlekraft og lydighet. Deres raske respons viser hvordan strategi også handler om å gripe øyeblikkets muligheter og handle i rett tid. De minner oss om at lederskap ikke nødvendigvis krever status eller omfattende forberedelser, men villighet til å handle når det virkelig gjelder.

Oppsummering:
Juleevangeliet er mer enn en fortelling om Jesu fødsel; det er også en kilde til inspirasjon og læring. Gjennom Josef, de vise menn og hyrdene ser vi hvordan verdier, ferdigheter og strategi kan forme effektivt lederskap. Disse historiene utfordrer oss til å lede med integritet, tilpasningsevne og handlekraft – egenskaper som er like relevante i dag som for 2000 år siden.

Refleksjon
Hvilke av disse kjerneområdene – VERDIER, FERDIGHETER og STRATEGI – kan inspirere din egen tilnærming, vekst og lederutvikling?

Hva kan de tre fortellingene i Lukas 15 lære oss om verdibasert ledelse? Hvilken skjult visdom ligger i deres fellesnevner – og hvordan kan forskjellene inspirere oss til å lede klokt?

I Lukas 15 gir Jesus oss tre lignelser: den bortkomne sauen, den tapte mynten og den bortkomne sønnen. Disse fortellingene har en fremtredende fellesnevner: noe av stor verdi går tapt, men blir funnet igjen. I alle tre tilfeller finner vi dype prinsipper som gir oss innsikt i betydningen av verdsettelse, utholdenhet og omsorg. I tillegg til denne fellesnevneren, gir hver fortelling oss unike perspektiver og nyanser som kan styrke vår tjeneste på ulike måter.

VERDIFULLT SELV OM DET KOMMER PÅ AVVEIER

I alle tre lignelsene ser vi en klar verdi i det som er tapt – sauen, mynten og sønnen. Denne verdien driver karakterene i fortellingene til handling: hyrden forlater de 99 andre sauene, kvinnen søker nøye gjennom huset, og faren venter tålmodig på sønnens hjemkomst. For en leder betyr dette å se og verdsette hvert enkelt medlem eller aspekt av organisasjonen. Ledere kan lett bli fokusert på mengden eller på resultatene, men disse lignelsene minner oss om verdien av hvert individ. Det handler om å sette pris på det som virker lite i andres øyne, men som er betydningsfullt i helheten.

PROBLEM + VALG = KONSEKVENS

Lignelsen om den bortkomne sauen
Hyrden tar et bevisst valg om å forlate de 99 for å lete etter den ene sauen som har gått seg vill. Denne lignelsen illustrerer lederskap som verdsetter hvert enkelt medlem, uansett hva det koster, og som er villig til å gå utover komfortsonen for å handle. Motivasjonen ligger i viljen til å hente hjem den som er på avveie, og i en dyp forpliktelse til å prioritere individuelt fokus når det virkelig trengs. Samtidig utfordrer lignelsen oss til å ta risikoen ved å forlate det sikre og våge å sette enkeltindividet foran fellesskapet når situasjonen krever det.

Lignelsen om den tapte mynten
I denne fortellingen ser vi en kvinne som nøye søker gjennom huset for å finne en verdifull mynt. Her fremstår et lederskap som viser tålmodighet, utholdenhet og oppmerksomhet på detaljer, motivert av oppdagelsen av skjulte verdier og ressurser nær oss. I motsetning til sauen, som aktivt beveger seg bort, er mynten tapt «hjemme.» Dette kan symbolisere behovet for ledere til å finne løsninger og verdi innenfor menigheten, organisasjonen eller lederteamet, selv når problemene ikke er åpenbare. Utfordringen ligger i å utvise tålmodighet og detaljfokus, samtidig som man erkjenner at verdifulle ressurser og muligheter ofte kan være lett å overse.

Lignelsen om den bortkomne sønnen
Faren i denne fortellingen viser en annen form for lederskap – han venter tålmodig og gir frihet, motivert av ønsket om å gi rom for utvikling og respektere individuelle valg. Han tvinger ikke sønnen til å komme tilbake, men lar ham finne veien på egen hånd. Når sønnen vender hjem, møter faren ham med tilgivelse, støtte og gjenopprettelse, klar til å gi tilbake både verdighet og tilhørighet i familien. Gjennom feiringen, ringen og de nye klærne uttrykker faren fullstendig aksept og oppreisning. Utfordringen for ledere ligger i å vente med tålmodighet, være villig til å tilgi, og ha motet til å gjenopprette relasjoner og tillit når noen ønsker å vende tilbake.

OPPSUMMERING
Lukas 15 gir ledere en sterk påminnelse om å verdsette hvert enkelt menneske og lede med mot, omsorg og respekt. Selv om verdien av det som er tapt er en fellesnevner, illustrerer hver lignelse ulike måter å respondere på: noen ganger kreves mot og aktiv innsats, andre ganger utholdenhet, detaljfokus og omsorg, og til tider må vi vise tålmodighet og tillit til at den bortkomne finner veien tilbake. Som ledere utfordres vi til å balansere initiativ, oppmerksomhet på detaljer og romslighet i møte med utfordringer og mennesker vi har ansvar for.

Spørsmål til ettertanke
Hvordan kan vi i vårt lederskap vise verdi for enkeltpersoner og samtidig justere vår ledelsesstil basert på situasjonen – enten det krever handling, utholdenhet eller tålmodig venting?

Har du noen gang følt at det å be om hjelp er et tegn på svakhet? Hvorfor sitter det så langt inne å innrømme at vi trenger andre, selv når utfordringene vokser og pilene peker nedover? Kan det å be om hjelp faktisk være et kvalitetstegn?

Når selv Paulus ba om hjelp

I Romerbrevet kapittel 16 nevner Paulus en rekke mennesker som har hjulpet ham i tjenesten. Han viser en takknemlighet som viser hvor mye han verdsatte støtten fra andre. Blant dem han nevner, finner vi:

Føbe: Hun beskrives som en diakon og en støttespiller som hadde hjulpet mange, inkludert Paulus selv. (Romerne 16:1-2)

Priska og Akvillas: Et ektepar som risikerte livet for Paulus og spilte en nøkkelrolle i hans arbeid. (Romerne 16:3-4)

Maria: En som arbeidet hardt for menigheten. (Romerne 16:6)

Andronikos og Junia: Som han kaller fremragende blant apostlene og som også hadde vært i fengsel sammen med ham. (Romerne 16:7)

Urbanus: Paulus omtaler ham som en medarbeider i Kristus. (Romerne 16:9

Tryfena og Tryfosa: To kvinner som hadde arbeidet hardt for Herren. (Romerne 16:12)

Persis: En annen kvinne som Paulus sier har gjort mye arbeid for Herren. (Romerne 16:12)

Listen i Romerbrevet 16 viser at Paulus aldri betraktet seg selv som uavhengig eller selvtilstrekkelig. Tvert imot var hans tjeneste preget av samarbeid, støtte og livgivende relasjoner. Dette kapitlet minner oss om at ingen av oss er ment å stå alene – vi trenger hverandre, uansett hvor kompetente eller erfarne vi måtte være.

1. Myten om selvforsyning

Samfunnet lærer oss ofte at vi må klare oss selv, at det å be om hjelp er et tegn på svakhet. Men Bibelen viser oss noe annet. Selv store ledere som Moses, Paulus og Nehemias var avhengige av andre for å fullføre sine oppdrag.

Moses fikk hjelp av Aron og Hur da han trengte noen til å holde armene oppe under kampen. (2. Mosebok 17:12)

Paulus takket Føbe for hennes støtte og anerkjente sitt behov for hjelp fra andre. (Romerne 16:1-2)

Nehemias ba kongen om støtte og samlet folket for å gjenoppbygge Jerusalems murer. (Nehemias 2:4-18)

Ingen klarer seg alene, heller ikke åndelige ledere. Myten om selvforsyning er en byrde vi ikke er kalt til å bære.

2. Hvorfor sitter det så langt inne?

Svaret kan være sammensatt, og det finnes flere grunner til at vi vegrer oss for å be om hjelp:

Stolthet: Vi ønsker å fremstå som sterke og kompetente, og kan frykte at andre ser oss som svake eller utilstrekkelige dersom vi innrømmer behovet for hjelp.

Frykt: Mange er redde for hvordan andre vil reagere – om de vil dømme, misforstå eller kanskje til og med avvise oss.

Skam: Når vi sammenligner oss med andre, kan vi føle at vi burde klare ting på egen hånd. Dette kan føre til en følelse av nederlag når vi trenger støtte.

Disse følelsene er forståelige og menneskelige, men de kan også bli hindringer som gjør det vanskeligere å finne løsninger og veien videre. Når vi bærer byrdene alene, risikerer vi at problemene vokser seg større. Til slutt kan vi miste både lidenskapen og gleden i tjenesten.

3. Gevinstene ved å be om hjelp

Når vi ber om hjelp, skjer flere ting:

1) Vi skaper fellesskap: Å dele byrdene styrker båndene mellom oss. “Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.” (Galaterne 6:2)         

2) Vi opplever Guds nåde gjennom andre: Gud bruker mennesker til å oppmuntre, veilede og støtte oss.

3) Vi finner løsninger før det er for sent: Å søke hjelp tidlig kan hindre at små problemer vokser seg store.

Gjennom årene har jeg lært svært mye av John C. Maxwell, både gjennom onlinekurs*, EQUIP, Million Leaders Mandate, Maximum Impact Mentoring og hans mange inspirerende bøker. Et av hans sentrale prinsipper handler om betydningen av å be om hjelp og de gevinstene det fører med seg. – De beste lederne er de som vet når de skal be om hjelp. Dette prinsippet gjelder ikke bare for ledere, men for oss alle.

4. Flere eksempler fra Bibelen

Bibelen er full av eksempler på mennesker som ba om og tok imot hjelp. Her er noen av dem:

Barnabas og Paulus: Barnabas støttet Paulus og åpnet døren for tjenesten hans da andre var skeptiske. (Apostlenes gjerninger 9:26-27)

Nehemias: Før han gjenoppbygde Jerusalems murer, ba han om hjelp fra kongen og mobiliserte folket. (Nehemias 2:4-18)

Føbe: Hun var en støttespiller for Paulus og mange andre, og hennes hjelp ble anerkjent som en viktig tjeneste. (Romerne 16:1-2)

Jesus: Selv Jesus lot Simon fra Kyrene hjelpe ham med å bære korset på vei til Golgata. (Lukas 23:26)

Resultatet av å be om hjelp var ofte Guds velsignelse, gjennombrudd, vekst og utvikling.

Oppsummering
Det å be om hjelp er ikke et nederlag, men et kvalitetstegn. Det viser styrke, visdom og ydmykhet. Når vi søker hjelp, åpner vi døren for fellesskap, løsninger; Guds nåde og kraft til å virke gjennom andre. Jo tidligere vi ber om hjelp, jo bedre – fordi få problemer forsvinner av seg selv.

Spørsmål til ettertanke
Hvilket problem eller utfordring bærer du alene i dag, som du kan be Gud eller andre om hjelp med?

* https://www.johnmaxwellacademy.com

Hvordan kan vi utfordre komfortsonen, overvinne frykten, lære og erfare vekst og utvikling?

Jeg må innrømme at den vanskeligste personen jeg noen gang har hatt med å gjøre som leder, er meg selv. Selvledelse er et tema som går igjen i Bibelen, selv om ordet kanskje ikke brukes direkte. Jeg har ofte kjent på hvordan det er å møte mine egne svakheter, usikkerheter og utfordringer. Særlig når jeg har forsøkt å bevege meg ut av komfortsonen og inn i ukjent terreng.

For å lede oss selv godt, må vi forstå hvordan vi navigerer gjennom ulike soner i livet – komfortsonen, fryktsonen, læringssonen og vekstsonen. Disse sonene representerer ikke bare stadier av personlig utvikling, men også utfordringene og mulighetene som følger med dem. Vi ser dette tydelig i historiene om Moses, Ester og Peter.

Tenk på livet som en strikk: Den er laget for å strekkes, og når vi strekker oss, bygger vi styrke og utvikler oss. Men om vi forstrekkes, kan vi miste balansen og briste.

1. Komfortsonen: Stabilitet og trygghet

Komfortsonen er der vi føler oss trygge og stabile. Det er et sted preget av vaner og forutsigbarhet, men også risikoen for stagnasjon. Strikken hviler her, uforstyrret, men uten funksjon.

Før Gud kalte Moses, levde han et tilbaketrukket liv som gjeter i Midjan. “Moses gjette småfeet til Jetro, svigerfaren sin, presten i Midjan.” (2. Mosebok 3:1). Livet var forutsigbart og stabilt, men uten vekst. Moses var komfortabel inntil Gud kalte ham ut av denne sonen ved den brennende busken.

Før Ester ble dronning, levde hun som en ukjent jødisk kvinne under Mordekais omsorg. “Hun var en velskapt og vakker ung kvinne. Da faren og moren hennes døde, tok Mordekai henne til seg som sin egen datter.”(Ester 2:7).

Peter levde som fisker et liv preget av rutine og trygghet ved Genesaretsjøen. “Da Jesus gikk langs Galilea-sjøen, fikk han se Simon, som kalles Peter, og broren Andreas. De var i ferd med å kaste not i sjøen, for de var fiskere.” (Matteus 4:18). Dette var Peters komfortsone før han ble utfordret av Jesus.

2. Fryktsonen: Usikkerhet og tvil

Fryktsonen er der vi møter usikkerhet og tvil. Strikken begynner å strekkes, og vi kjenner på motstanden. Dette er sonen der vi må konfrontere og håndtere frykten for å ta steget videre. Her har jeg selv kjent på den største utfordringen som leder – å utfordre meg selv, min usikkerhet, tvil og begrensninger.

Da Gud kalte Moses til å lede israelittene, opplevde han en sterk indre kamp. «Herre, hør! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå, etter at du begynte å tale til din tjener. Sen er min munn, og sen er min tunge.» (2. Mosebok 4:10). Moses kjente frykt for sin utilstrekkelighet, men Gud svarte: «Gå nå! Jeg skal være med din munn og lære deg hva du skal si.» (2. Mosebok 4:12). Moses måtte strekke seg for å overvinne frykten.

Da Haman fikk tillatelse til å utslette jødene, sto Ester i fryktsonen. «Alle kongens tjenere og folket i kongens provinser vet at om noen, mann eller kvinne, går inn til kongen i den indre slottsgården uten å være innkalt, så er det bare én lov som gjelder: døden. Bare den som kongen retter gullsepteret sitt mot, får leve. Selv har jeg ikke blitt kalt inn til kongen på tretti dager.» (Ester 4:11). Hun valgte likevel å strekke seg ved å si: «Gå og kall sammen alle jøder som befinner seg i Susa, og hold faste for min skyld … Skal jeg gå til grunne, så går jeg til grunne.» (Ester 4:16).

Peter opplevde frykt og usikkerhet etter Jesu arrestasjon, noe som førte til at han fornektet Jesus tre ganger. “Da begynte han å banne og sverge: ‘Jeg kjenner ikke den mannen!’ Og straks gol hanen.” (Matteus 26:74). Frykten holdt ham tilbake, men det var et steg på veien til læring.

3. Læringssonen: Vekst gjennom utfordringer

Læringssonen er der vi aksepterer utfordringer og utvikler nye ferdigheter, dypere innsikt og flere perspektiver. Strikken er strukket, og vi begynner å merke styrken som bygges. Her lærer vi av feil, prøver igjen og utvikler oss.

Moses, som hadde overvunnet sin frykt, begynte å lære å lede folket gjennom prøvelser. Da israelittene sto ved Rødehavet, sa han: “Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.” (2. Mosebok 14:14). Han lærte å stole på Guds kraft fremfor sin egen.

Ester, som hadde tatt beslutningen om å gå til kongen, viste evnen til å bruke sin posisjon med klokskap. Hun sa til kongen: “Hvis kongen ser på meg med velvilje, og om han finner det for godt, så la meg få mitt eget liv, det er min bønn, og mitt folk, det er mitt ønske.” (Ester 7:3). Gjennom denne prosessen utviklet hun sin lederstil og tro.

Peter møtte Jesus igjen etter oppstandelsen, etter at han hadde sviktet ham. Jesus spurte ham tre ganger: “Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?” (Johannes 21:15-17). Dette ble en læringsprosess der Peter fikk erfare tilgivelse og gjenopprettelse.

4. Vekstsonen: Selvrealisering og innflytelse

Vekstsonen er der vi bruker det vi har lært til å handle modig og oppnå nye mål. Strikken har nådd sitt formål – den gir bevegelse og fremdrift. Men vi må være nøkterne så vi ikke forstrekker oss, for da risikerer vi å briste.

Til slutt ble Moses en leder som førte israelittene mot det lovede land. “Det har ikke stått fram noen profet i Israel som Moses, som Herren ga seg til kjenne for, ansikt til ansikt.” (5. Mosebok 34:10). Hans vekst var et resultat av mot, tillit til Gud og evnen til å strekke seg.

Ester viste sitt fulle potensial som leder da hun reddet folket sitt. “Så la kongen Haman henge på den galgen han hadde reist for Mordekai.” (Ester 7:10). Hun oppnådde varig innflytelse og ble en heltinne i sitt folk.

Peter ble en av de mest innflytelsesrike lederne i den tidlige kirken etter Jesu oppstandelse. Han forkynte frimodig på pinsedagen, og “De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker.” (Apostlenes gjerninger 2:41). Hans erfaring i vekstsonen ble et vitnesbyrd om gevinsten i selvledelse og tillit til Gud. Senere viste han en dyp forståelse av god, nøktern og sunn ledelse i sine brev, der han formaner lederne: “Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet.” (1. Peter 5:2). Dette reflekterer hvordan han vokste til en moden leder som veiledet ledere og andre med visdom og integritet.

Sonene er ikke vanntette

Det er viktig å forstå at sonene ikke er vanntette skott. Vi kan befinne oss i forskjellige soner på ulike områder av livet samtidig. Kanskje er vi i vekstsonen når det gjelder vårt åndelige liv, men i fryktsonen i våre relasjoner, der usikkerhet holder oss tilbake fra å ta nye steg. Selvledelse handler om å identifisere hvor vi er i de ulike aspektene av livet og ta bevisste valg for å bevege oss fremover.

SELVLEDELSE SOM NØKKEL

Ordspråkene 4:23 sier: “Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.” Selvledelse krever selvdisiplin – evnen til å strekke seg når det trengs, men også visdommen til å unngå overstrekk. Metaforen om strikken minner oss på at vi må utfordre oss selv for å vokse, men også balansere vekst med hvile for å unngå å briste.

Selvledelse handler om å være ærlig med seg selv og anerkjenne egne styrker og svakheter. Det betyr å vite når man skal presse seg videre, men også når man trenger å trekke seg tilbake for å hente nye krefter. For meg har den største lærdommen vært å innse at den vanskeligste personen jeg har måttet lede, er meg selv. Dette fordrer en kontinuerlig prosess med selvrefleksjon og bevisste valg.

Oppsummering:
Selvledelse er en reise gjennom livets soner – komfortsonen, fryktsonen, læringssonen og vekstsonen. Hver sone gir både utfordringer og muligheter. Komfortsonen tilbyr trygghet, men kan føre til stagnasjon. Fryktsonen krever mot til å møte usikkerhet, mens læringssonen handler om å vokse gjennom feil og erfaringer. Vekstsonen gir mulighet for handling og selvrealisering, men krever balanse for å unngå overstrekk. Eksemplene fra Moses, Ester og Peter viser at selvledelse krever ærlighet, selvinnsikt og viljen til å ta ansvar for egne valg.

Til ettertanke: 
Hvordan kan du identifisere hvilken sone du befinner deg i, og hva vil være ditt neste steg for å bevege deg mot vekst og utvikling uten å forstrekke deg?

Hva er egentlig forskjellen mellom et sunt vennskap som bygger opp og et usunt som river ned? Hvordan kan vi velge relasjoner som former oss til det bedre? Finnes det eksempler i Bibelen som lære oss til å forstå forskjellen?

Vennskap er en gave fra Gud og kan være en av de fineste relasjonene vi har i livet. Men ikke alle vennskap er sunne. Noen vennskap bygger oss opp, utfordrer oss til å vokse, og styrker oss i vår tjeneste for Gud. Andre kan lede oss inn i negative mønstre, der lojalitet forveksles med ukritisk støtte, og hvor relasjonen fører til stagnasjon eller til og med åndelig skade. La oss se på eksempler fra Bibelen på både sunt og usunt vennskap, og hvordan vi kan lære å skille mellom dem.

SUNT VENNSKAP: DAVID OG JONATAN

Et av de mest kjente eksemplene på et sunt vennskap i Bibelen er forholdet mellom David og Jonatan. I 1. Samuel 18 leser vi hvordan Jonatan knyttet seg til David i en pakt av vennskap basert på gjensidig respekt, ærlighet og selvoppofrelse. Jonatan visste at Gud hadde salvet David til å bli Israels neste konge, og til tross for at det kostet ham sin egen posisjon som arvingen til tronen, støttet han David fullt ut.

“Jonatan inngikk en pakt med David, fordi han hadde ham så kjær som sitt eget liv.” 
– 1. Samuel 18:3

Dette vennskapet viser oss at sunne relasjoner er preget av uselviskhet og en vilje til å støtte hverandre i liv og tjeneste. Jonatan oppmuntret David til å holde fast ved sin tro og sin hensikt, til tross for de utfordringene de begge møtte. Dette er et bilde på hvordan vennskap kan være en kilde til styrke, veiledning og sann støtte.

KAMMERATERI: USUNT VENNSKAP

På den andre siden finner vi et eksempel på usunt vennskap i form av kameraderi – relasjoner hvor lojalitet kan bli til en destruktiv kraft. Kameraderi oppstår når en relasjon bygges på uærlige premisser eller frykt for å utfordre hverandre, der kritisk refleksjon og sannhet blir undertrykt til fordel for å opprettholde overfladisk fred. Et usunt vennskap av denne typen kan føre til at vi ignorerer tidløse verdier og neglisjerer sannheten.

Et eksempel på dette i Bibelen finner vi i historien om Rehabeam, Salomos sønn. I 1. Kongebok 12 får Rehabeam råd fra de eldre om å lette byrden på folket for å vinne deres hjerter, men han avviser deres visdom og velger heller å følge rådene til sine yngre kamerater, som oppfordrer ham til å øke byrdene. Dette kameraderiet ledet til opprør og splittelse i Israel.

“Men han forkastet de eldres råd som de hadde gitt ham, og rådførte seg med de unge mennene som var vokst opp sammen med ham.” 
– 1. Kongebok 12:8

Her ser vi hvordan kameraderi kan føre til uansvarlige valg og ødeleggelse, når man velger å lytte til dem som ikke utfordrer eller veileder i sannhet. Kameraderi fører ofte til en blindhet for virkeligheten og en manglende vilje til å gjøre det som er rett, selv når det er ubehagelig.

VISDOM FRA ORDSPRÅKSBOKEN

Ordspråksboken gir oss flere innsikter om vennskap, og hvordan vi kan skille mellom det sunne og det usunne.

“Den som vandrer med vismenn, blir vis, men den som omgås dårer, går det ille.” – Ordspråkene 13:20

Dette verset understreker viktigheten av å omgi seg med mennesker som hjelper oss til å vokse i visdom og integritet. Å ha gode venner er en investering i vår åndelige vekst, mens det å knytte sterke bånd til mennesker som ikke deler våre verdier, kan føre oss på avveier.

“Som jern kvesser jern, slik skjerper den ene mannen den andre.” 
– Ordspråkene 27:17

Gode vennskap bygger hverandre opp, akkurat som Jonatan gjorde med David. Et sunt vennskap utfordrer oss til å bli bedre, mer lik Kristus, og det bringer frem det beste i oss. Samtidig hjelper slike vennskap oss med å avdekke blindsoner – områder i våre liv som vi selv ikke ser klart, men som venner som kjenner oss kan hjelpe oss å bli bevisste på. Blindsoner kan være holdninger eller handlinger vi ikke er klar over, men som påvirker oss negativt. Gjennom et sunt vennskap kan vi bli konfrontert med sannheten på en kjærlighetsfull måte, slik at vi kan vokse i modenhet og visdom.

Ordspråksboken viser at ekte venner ikke bare stryker oss med hårene eller sier det vi ønsker å høre, men de er villige til å gi oss kjærlige korrigeringer når det trengs: 

«Sår fra en venn er til å stole på, kyss fra en fiende er svikefulle.» 
Ordspråkene 27:6

«Sår fra en venn» fra en venn – altså oppriktig veiledning – kan smerte i øyeblikket, men er til vårt beste på sikt. Derimot kan smiger og falsk støtte fra en «venn» være villedende og skadelig. Derfor er det viktig å skille mellom dem som virkelig ønsker oss vel, og dem som ikke gjør det.

Oppsummering
Vennskap kan enten være en kilde til åndelig vekst eller en vei til stagnasjon og tilbakegang. Bibelen viser oss både eksempler på sunne, livgivende vennskap, som forholdet mellom David og Jonatan, og usunne vennskap, som kameraderi, som vi ser i Rehabeams historie. Ved å velge venner som utfordrer oss i tro og integritet, og ved å unngå tette bånd som drar oss bort fra sannheten, kan vi vokse i modenhet og visdom.

Spørsmål til ettertanke
Hvordan kan vi være mer bevisste på å bygge sunne vennskap som utfordrer oss til å vokse i tro og integritet?

Hvordan kan en menighet vokse og utvikle seg kontinuerlig? Hva kjennetegner en menighet som lærer av sine erfaringer og av hverandre?

Et fellesskap som ser seg selv som en lærende organisme, er i stadig bevegelse, vekst og utvikling. Akkurat som en levende organisme trenger næring og vekstvilkår, trenger en menighet å lære, tilpasse seg og utvikle seg i lys av både interne erfaringer og eksterne utfordringer. Men hva innebærer det egentlig at en menighet er lærende, og hvordan kan dette komme til uttrykk i praksis?

1. Lære av erfaringer

En lærende menighet ser på både fremgang og utfordringer som læringsmuligheter. Når ting går bra, tar den seg tid til å reflektere over hva som fungerte, og når den møter motgang, søker den aktivt å forstå hva som kan forbedres. Dette krever en åpenhet for å stille spørsmål og evaluere hendelser, handlinger og kultur – en praksis som kan bidra til både åndelig og strukturell utvikling.

Å feile er en naturlig del av livet, og dette gjelder også i vår åndelige vandring. I Bibelen ser vi en rekke eksempler på tjenere som gjorde feil, men som lærte av dem og vokste som ledere og troende. En lærende menighet har en kultur som er åpen for å innrømme feil, søke tilgivelse og reflektere over hvordan den kan vokse gjennom disse erfaringene.

Et klassisk eksempel på dette finner vi i historien om apostelen Peter. Han lovet at han aldri ville fornekte Jesus, men under Jesu arrestasjon gjorde han akkurat det – han fornektet sin Herre tre ganger. I Lukas 22:61-62 ser vi hvordan Peter, etter å ha fornektet Jesus, ble full av sorg: “Da snudde Herren seg og så på Peter, og Peter husket Herrens ord … Da gikk han ut og gråt bittert.”

Men Peter lot ikke sine feil definere ham. Etter Jesu oppstandelse gav Jesus ham en ny sjanse til å bekrefte sin kjærlighet og troskap tre ganger, slik vi ser i Johannes 21:15-17. Jesus gjenopprettet Peter og betrodde ham en sentral lederrolle i den tidlige kirken. Dette viser at selv svært uheldige feil kan bli læringspunkter som leder til vekst og modenhet.

Som en lærende menighet kan vi, på samme måte som Peter, se våre feil som muligheter til vekst og refleksjon, snarere enn som endelige nederlag. Ved å gjøre dette åpner vi oss for Guds fornyende nåde og kraft, som kan lede oss videre til større modenhet og dypere tro.

2. Felles læring og refleksjon

En viktig del av å være en lærende organisme er evnen til å reflektere sammen. Når lederskap, medlemmer og tjenestegrupper aktivt deler erfaringer og innsikt, skapes et miljø der menigheten som helhet kan lære og vokse. Dialogen blir dermed en sentral del av læringsprosessen, og hver del av menigheten bidrar til vekst gjennom å dele fra sine liv.

I Apostlenes gjerninger 15 ser vi et godt eksempel på felles læring og refleksjon. Da det oppstod uenighet om hvorvidt hedningekristne skulle følge Moseloven, samlet apostlene og de eldste seg i Jerusalem for å diskutere saken. Gjennom bønn, refleksjon og deling av erfaringer, inkludert Peter og Paulus’ vitnesbyrd om hvordan Gud hadde virket blant hedningene, kom de til en beslutning som styrket kirkens enhet. Dette møtet viser kraften i fellesskapets refleksjon, hvor menigheten vokste i innsikt og læring.

3. Læring basert på Skriften

En lærende menighet baserer ikke sin modning og vekst på pragmatiske perspektiver alene, men på Guds ord! Bibelen fungerer som rettesnor for hvordan menigheten kan lære og utvikle seg. Dette innebærer å lære av bibelske fortellinger som viser hvordan Guds folk har vokst gjennom prøvelser, og å anvende bibelske prinsipper i dagens utfordringer.

I Josvas bok, kapittel 1, får Josva veiledning fra Gud om betydningen av å meditere over loven dag og natt for å kunne lede folket på rett måte. Dette gir oss et klart bilde av at Guds ord er en kilde til læring, visdom og veiledning. I en menighet som ønsker å vokse, må Bibelen være kilden til innsikt og visdom i alle utfordringer.

4. Tilpasningsdyktighet og fleksibilitet

For at en menighet skal kunne fungere som en lærende organisme, må den være fleksibel og tilpasningsdyktig. Det betyr å være villig til å justere strukturer, prosesser og metoder når det er nødvendig for å møte både åndelige og praktiske behov. En lærende menighet stagnerer ikke, men søker aktivt måter å forbedre seg på gjennom refleksjon og tilbakemeldinger.

I Apostlenes gjerninger 6 møter den tidlige menigheten en utfordring da de gresktalende enker ble oversett i den daglige utdelingen av mat. Menigheten tilpasset seg raskt ved å utnevne syv personer til å ta ansvar for denne tjenesten, slik at apostlene kunne prioritere bønn og Ordets forkynnelse. Dette viser hvordan fleksibilitet og vilje til å endre strukturer kan sikre at alle behov blir dekket. Den første menigheten lærte av situasjonen og tilpasset seg for å sikre både strukturell og åndelig vekst.

Oppsummering
En menighet som er en lærende organisme, er i konstant utvikling. Den tar erfaringer til etterretning, bygger fellesskapet rundt felles refleksjon, forankrer sin læring i Bibelen, og er fleksibel i møte med utfordringer. En slik menighet vokser ikke bare i antall, men også i åndelig modenhet og evne til å møte nye tider med visdom og innsikt.

Refleksjonsspørsmål
Hvordan kan vår menighet bedre utvikle seg som en lærende organisme, og hvilke områder trenger vi å reflektere over for å oppnå en sunn og god utvikling?

Hvordan møter vi utfordringer som virker uoverkommelige, og hvordan kan vi inspirere andre til å overvinne frykt og bygge et tryggere fellesskap? 

Historien om David og Goliat i 1. Samuelsbok kapittel 17 gir et sterkt eksempel på hvordan lederskap kan utøves i møte med store utfordringer. Gjennom Davids tro, mot og handlinger ser vi flere sider ved lederskap:
– modig lederskap,
– bygging av fellesskap, og
– investering i fremtidige generasjoner.

Denne artikkelen undersøker disse tre viktige dimensjonene og hvordan de kan anvendes i vår hverdag som ledere.

1. HVORDAN MØTE UMULIGE UTFORDRINGER?

David står overfor en av de største utfordringene i Israels historie – Goliat, en mektig kjempe som har lammet hæren med frykt. Gjennom Davids handlinger lærer vi tidløse prinsipper om hvordan ledere kan møte umulige situasjoner med tro og mot.

Tro som overvinner frykt

David valgte å stole på Gud i stedet for å la seg lamme av den frykten som preget Israels hær. I 1. Samuelsbok 17:37 sier David:

«Herren som fridde meg fra løvens og bjørnens vold, han skal også fri meg
fra denne filisteren.»

Når ledere møter situasjoner som virker umulige, kan troen på at Gud er med forvandle frykt til handling. Troen gir mot til å ta steget ut, selv når andre er lammet av usikkerhet.

Fokuser på løsningen, ikke problemet

Mens Israels hær så Goliat som et uovervinnelig problem, så David en mulighet for Gud til å vise sin kraft. I 1. Samuelsbok 17:26 spør David:

«Hvem er denne uomskårne filisteren, som våger å håne den levende Guds hær?»

David flyttet fokuset fra frykten for Goliat til troen på Guds inngripen. Vi kan også velge å skifte blikket fra problemet til muligheten for en løsning. Ved å fokusere på hva Gud kan gjøre, åpnes det for nye muligheter.

Handle i tro

David handlet i tro, selv om alle andre var lammet av frykt. I 1. Samuelsbok 17:50-51 står det:

«Så vant David over filisteren med slynge og stein.»

Davids handling viser at ledere ikke nødvendigvis venter på perfekte forhold. Når tiden er inne, handler de i tro på at det de har er tilstrekkelig. Noen ganger krever lederskap handling før alle svarene er på plass, og handling i tro kan skape en vei gjennom utfordringer som ellers ville virket uoverkommelige.

Hvor i ditt lederskap står du overfor en “Goliat,” og hvordan kan troen på Guds trofasthet lede deg gjennom utfordringen?

2. HVORDAN BYGGE ET ROBUST FELLESSKAP?

Lederskap handler ikke bare om å overvinne utfordringer alene, men også om å inspirere og mobilisere andre. David viser hvordan ledere kan bygge fellesskap og inspirere andre til å se nye muligheter gjennom tro og mot.

Spør spørsmål som utfordrer status quo

David utfordrer de etablerte tankemønstrene da han spør i 1. Samuelsbok 17:26:

«Hva vil den få som slår denne filisteren og tar bort skammen fra Israel?»

Spørsmålet bringer inn et nytt perspektiv: Hvordan kan utfordringen møtes? Ved å stille spørsmål som utfordrer, kan ledere hjelpe teamet til å se nye muligheter og løsninger, og inspirere til endring. Spørsmål som utfordrer status quo kan være nøkkelen til å bringe fellesskapet videre.

Vær et eksempel på tro og mot

Davids handlinger inspirerte hele hæren til å handle. Etter at David drepte Goliat, står det i 1. Samuelsbok 17:52:

«Da sprang Israels og Judas menn fram med et seiersrop.»

Når ledere går foran, handler i tro og viser mot, gir de andre mot til å følge etter. Ved å handle med integritet og overbevisning, kan ledere skape gjennombrudd som inspirerer fellesskapet til handling.

Bygg fellesskap gjennom støtte og samarbeid

David valgte de redskapene han kjente best – slyngen og steinene – i stedet for å bruke rustningen Saul tilbød ham (1. Sam 17:39-40). Dette illustrerer hvordan lederskap også handler om å anerkjenne andres styrker og ressurser, og samarbeide for å finne den beste løsningen. Et fellesskap basert på tillit og samarbeid skaper fremdrift og felles måloppnåelse.

Hvordan kan du som leder inspirere kolleger eller medarbeidere til å møte utfordringer på en ny måte?

3. HVORDAN SIKRE FREMTIDIG VEKST?

Lederskap handler ikke bare om å løse dagens problemer, men også om å legge til rette for fremtidig vekst. David viser hvordan ledere kan investere i fremtidige generasjoner, slik at de er rustet til å lede når tiden er inne.

Vis tillit til fremtidens ledere

David viste stor tillit til Guds plan for Israel, selv om han var ung og uerfaren. I 1. Samuelsbok 17:45-46 sier David til Goliat:

«Du kommer mot meg med sverd og spyd og kastespyd, men jeg kommer mot deg i navnet til Herren, Allhærs Gud.»

Å ha tillit til fremtidens ledere, kombinert med å investere i deres utvikling, legger til rette for at de kan handle i tro. Dette gir ikke bare personlig vekst, men også fremgang som gir avkastning for hele fellesskapet.

Gi ressurser og veiledning

David ble tilbudt rustning av Saul, men valgte å bruke slyngen han var kjent med. I 1. Samuelsbok 17:39-40 står det at David la fra seg rustningen og tok med seg slyngen. Dette illustrerer at ledere kan tilby ressurser, men også la folk bruke de ferdighetene og verktøyene de allerede mestrer. Å gi veiledning tilpasset individets styrker bidrar til å bygge trygghet og selvtillit.

Skap en kultur for vekst

Davids seier over Goliat skapte ny tro og håp i Israel. I 1. Samuelsbok 17:51-52 står det at folket, inspirert av Davids seier, sprang fram med et seiersrop. Ved å investere i andre kan ledere skape en kultur for vekst, hvor de rundt dem får mot til å utvikle seg, ta initiativ og bygge videre på det som er startet.

Hvordan kan du som leder aktivt investere i de som følger deg, slik at de blir rustet til å lede i fremtiden?

Oppsummering 
1. Samuelsbok 17 gir flere dype lærdommer om lederskap på ulike nivåer. David viser hva modig lederskap innebærer, hvordan ledere kan inspirere andre til handling, og hvor viktig det er å investere i fremtidige ledere. Historien om David og Goliat gir oss innsikt i hvordan lederskap kan utøves, og hvordan vi som ledere i dag kan møte våre egne “Goliater” med tro, inspirere våre team til handling, og investere i de som skal bære lederskapet videre.

Viktige muligheter og utfordringer kan ofte gå under radaren. Hva om det finnes metoder for å lytte mer bevisst, slik at disse signalene fanges opp før de glipper unna?

Ingen leder kan ha full oversikt over alt som skjer i en organisasjon eller menighet. Det er mange mennesker involvert, og denne mangfoldigheten skaper både muligheter og utfordringer. Å lytte er ikke bare en ferdighet, men en avgjørende del av å holde organisasjonen sunn og i utvikling.

I 1. Korinterbrev 1:11 forteller Paulus at han har fått informasjon fra Kloes folk om uenigheter i menigheten. Dette er et godt eksempel på hvordan uformelle lytteposter kan være avgjørende for å fange opp viktige signaler. Ved å lytte til disse meldingene kunne Paulus ta tak i problemene før de vokste. På samme måte, i Apostlenes gjerninger 6:1-7, fanger apostlene opp klagen fra de hellenistiske jødene om at deres enker blir oversett. De handler raskt for å rette opp situasjonen, noe som ikke bare bevarte freden og fremdriften, men også fremmet rettferdighet.

Ledere som bevisst bruker lytting som verktøy, etablerer strukturer og bygger relasjoner som hjelper dem med å fange opp viktige signaler – både de som fremmer vekst, og de som antyder at noe må justeres. Disse strukturene kalles gjerne “lytteposter”, og de kan være både formelle og uformelle. Deres verdi ligger i den innsikten de gir, en innsikt som ofte kan være avgjørende for organisasjonens troverdighet og fremtid.

VIKTIGE SPØRSMÅL

Når vi tenker på lytteposter, kan to spørsmål åpne opp for verdifulle refleksjoner:

1. Har du noen tanker om hva som kan styrke utviklingen hos oss?

Dette spørsmålet inviterer andre til å dele sine ideer og perspektiver. Ofte sitter mennesker rundt oss med forslag som vi selv ikke har tenkt på. Å åpne opp for slike innspill kan skape ny dynamikk og bidra til videreutvikling.

2. Er det noe som vi bør være oppmerksomme på, som kan hindre fremdriften vår?

Dette spørsmålet gir rom for å oppdage potensielle utfordringer eller problemområder som kanskje ville gått ubemerket. Ved å skape en trygg arena for slike samtaler kan små problemer adresseres tidlig, før de utvikler seg til større hindringer.

Denne typen spørsmål kan bidra til en sunn balanse mellom vekst og helhet. Når ledere tar seg tid til å lytte til dem de leder, signaliseres det at deres innsikt er verdifull, noe som styrker både tilliten og fellesskapet.

Oppsummering:
Ledere som aktivt legger til rette for gode lytteposter, skaper et miljø hvor både muligheter og utfordringer kan fanges opp tidlig. Det handler ikke om å ha full kontroll, men om å være åpen for innspill og ulike perspektiver som kan gjøre organisasjonen sunnere og mer robust.

Å lytte med åpenhet og nysgjerrighet kan bidra til å oppdage nye muligheter, samtidig som det gir muligheten til å håndtere utfordringer før de blir store.

Ettertanke og refleksjonsspørsmål:
– Hvor finnes lyttepostene i organisasjonen i dag?
– Hvordan kan det legges til rette for flere møtepunkter der folk kan dele sine tanker og observasjoner?
– Hva ville skje hvis åpne spørsmål ble en fast del av både møter og uformelle samtaler?