kjellerichsen.no

– Hva er den største forskjellen mellom oss og Mor Theresa?

Spørsmålet kom bums på under en spasertur i Mosjøen, for over 20 år siden. Plutselig spurte min venn, Jan Nestvold: – Hva er den største forskjellen mellom oss og Mor Theresa? Jeg ble nærmest målløs for jeg ville jo helst gi et vettugt svar. Og kanskje i frykt for at svaret ble galt, valgte jeg å holde meg nokså stille og avventende.

«Jo, den største forskjellen mellom henne og oss er tankene!» Og han la til: «Hun var ei lita dame med store tanker». 

Den satt, for å si det sånn, og samtalen pendlet inn på et spennende spor. Senere har spørsmålet ved forskjellige anledninger dukket opp, og hver gang har det utfordret meg til å tenke «utenfor boksen». Altså, dét Jan poengterte at fredsprisvinneren var god på!

Ja, mor Theresa fortjener den beste omtale og ettermæle. Nettopp fordi hun våget å tenke som hun tenkte. Hun tenkte ikke først og fremst på seg selv – men satt andres behov foran. Dessuten gikk hun utenfor komfortsonen, og gjorde det de fleste ikke ofret en tanke.

Store Norske leksikon har en artikkel om henne og viser til overrekkelsen av Nobels fredspris i 1979, der hun i talen poengterte formålet for tjenesten: «Å vise omsorg for de sultne, de nakne, de hjemløse, de vanføre, de blinde, de spedalske, alle dem som ikke føler at de er ønsket, elsket eller tatt seg av i samfunnet, mennesker som har blitt en byrde for samfunnet og blir skydd av alle.» *

Nå gir det ikke mening om alle bokstavelig talt gjorde som Mor Theresa. Men vi kan la oss inspirere av hennes mot til å tenke større og andre tanker enn hva som kanskje er vanlig i våre sammenhenger?

Det er nå en gang slik at alt som materialiserer seg, starter først med en tanke. Det være seg livsverk lik Mor Theresas, eller kunstverket Mona Lisa, av Leonardo da Vinci, eller infrastrukturen i et land, ulike misjonsprosjekter, eller et hvilket som helst hus, båt, hytte, skyskraper, fly eller bilmerke etc. Med andre ord, det vi ser og kan ta å føle på, har sin opprinnelse i én usynlig tanke. Én idé kan legemliggjøres om forutsetningene ligger til rette for det. 

Skapelsesberetningen viser at det som sees ble ikke til av det synlige**. Eksempelvis da Gud skapte mennesket: 

«Gud sa: – La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!» ***

Gud tenkte, erklærte og skapte. Og han formet altså mennesket med evnen til å tenke. Vi vet tanken trenger næring, hvile og søvn, men også trening! Den ligner en muskel som blir slapp, om den ikke møter ulike tester og utfordringer. Og den stimuleres til ytterligere bruk når den finner svar og får gravd frem skulte ressurser og muligheter. 

Evnen har et imponerende potensial, men den er også sårbar. Et lite hjernedrypp kan visstnok svekke vitale anlegg og ferdigheter, og i verste fall sette hvem som helst ut av spill. 

Tanken på hvor sart livet er, gjør meg ydmyk og ettertenksom. Men også takknemlig og forventningsfull, når jeg tenker på mitt og andres potensial, ressurser og muligheter!

Hva lærte jeg av Jans overraskelsesspørsmål? 
At noen spørsmål evner å riste en løs fra mainstream og pendle tanken over på muligheter og ressurser som fortsatt venter på å bli oppdaget og komme til sin rett.

Kilde: * https://snl.no/Mor_Teresa
** Hebr 11:1-3
*** 1. Mosebok 1,26

Kan det tenke seg at din innstilling kan påvirke dine ressurser og muligheter? 

Vi er alle formbare og sårbare. Tilbakemeldinger gjør noe med oss. Ingen unngår speiling på en eller annen måte. Iblant kan du bli møtt med taushet, ignorering, eller kanskje sårende ord som skuffer, mens andre ganger konstruktiv kritikk som løfter deg videre til neste nivå. 

Hvordan du responderer på tilbakemeldinger avspeiler gjerne hvilken innstilling som ligger til grunn. En sårende bemerkning kan i verste fall sette et lokk på ditt potensial og dermed i verste fall hindre en videre utvikling. Likeså kan også en oppmuntring som forsmås på grunn av feil innstilling, svekke en sunn fremvekst. Mens derimot en moden og konstruktiv respons viser en god holdning. Den øker sjansen for at skjulte ressurser forløses og kommer til sin rett. 

Vi har alle våre begrensninger, men den enkeltes kapasitet er trolig større enn vi vanligvis tenker over. Problemet er kanskje den at vi fokuserer mer på hindringene fremfor å tenke løsninger? Men kan innstillingen gjøre forskjell?

Den moderne psykologiens far, William James (lege og filosof), har sagt: – Den største oppdagelsen i min generasjon, er at mennesker kan forandre livet ved å forandre innstillingen sin.*

La meg først nevne. Det er en overdrivelse å si noe sånt som, – Alt står eller faller på innstilling, ganske enkelt fordi det er en del områder vi ikke kan påvirke, uansett om innstillingen er positiv. 

Som for eksempel, hvor du ble født. Valg av foreldre, søsken eller stamtavla. En god innstilling kan heller ikke erstatte manglende kompetanse, det være seg for piloter, tannleger, lærere, advokater, snekkere, etc. Sannheten ligger fast uansett innstilling!

At innstillingen gjør en forskjell er det mange eksempler på fra det praktiske liv. For eksempel, en skiftenøkkel er laget for å justeres i forhold til skruen eller mutteren. Ellers taper verktøyet sin hensikt. Temperaturen i kjøleskap bestemmes jo av hvilken innstilling som foretrekkes. Klare bilder, det være seg fra en billig mobil eller et avansert og kostbart speilreflekskamera, så avgjøres resultatet hovedsakelig av hvilken innstilling som velges.

I boken, Den store forskjellen**, peker Maxwell på noen sperrer som kan hindre en riktig innstilling. Og det disse blokkeringene gjerne gjør er at potensial, i verste fall, kan gå tapt – om ikke sperringen møtes med riktig holdning. En av dem er skuffelser og han sammenligner de med den trojanske hest i gresk mytologi som erobrer deg fra innsiden der målet er å «hindre deg i å oppnå suksessen du ønsker deg» (2007).

For noen år siden fikk jeg et sitat av en venn, som visstnok stammer fra Charles Swindoll: 

– Jo lenger jeg lever, jo mer innser jeg virkningen av innstillingen til livet. Den vil bygge eller ødelegge forretningen, kirken og hjemmet. Det spesielle er at vi har et valg hver dag mellom hvilke innstillinger vi foretrekker. Vi kan ikke forandre fortiden. Vi kan ikke endre det faktum at folk vil handle mot oss på en bestemt måte. Vi kan ikke endre det uunngåelige. Det eneste vi kan gjøre er å velge innstilling. Jeg er overbevist om at livet er 10% hva som skjer med meg og 90% hvordan jeg responderer på det. Jeg er ansvarlig for min innstilling!

Hvilken innstilling må du velge hver dag for å tilgodese mulighetene dine til å skape forskjell – i kirke og i samfunn? 

Kilde: * Equip Modul 1:3 
** Maxwell, John. Den store forskjellen, 2007

Å anerkjenne og oppmuntre andres potensial er noe av det viktigste du kan gjøre for dem.

Tenk deg at du holder et eplefrø i hånden. Hva ser du? Kun ett frø, eller ser du noe mer? Det er nesten for stort og fantastisk, men potensielt har du faktisk mer enn en skog av frukttrær i hånden. 

I følge Store Norske Leksikon* er ordet potensial et fremmedord. Oppslagsverket forklarer at det betyr: Muligheter eller ressurser. Med andre ord peker det på noe som fortsatt ikke har kommet for en dag, men som ligger latent i påvente av å bli sett, bekreftet, utviklet og brukt.

Hva som frigjør og utvikler et potensial kan være så mangt, alt etter hva det er tale om. Men uansett handler det om skjulte ressurser og muligheter som venter på å bli oppdaget og dyrket frem.

Danmark er ikke kjent for å ha skihoppere i verdenseliten. Forklaringen er enkel. Danmarks høyeste punkt er om lag 170 moh. Her ligger det ikke naturlig til rette for den type talenter og sport. Derimot er danskene gode på håndball, fotball, friidrett og andre ting. Altså: Miljøet spiller en stor rolle om potensial skal oppdages, utvikles og komme til sin rett.

Apropos skihopping eller hvilken som helst idrettsgren: Skal du bli god i noe fordres det evner og anlegg, disiplin og trening. Og ingen kommer på seierspallen uten først å ha blitt oppdaget, bekreftet og som regel fulgt opp av en trener.

Mon tro om vi for eksempel hadde visst om Karsten Warholm om ikke Leif Olav Alnes hadde investert tid, kompetanse, erfaring og lidenskap i ham? Neppe! Hvem som egner seg best av de to til å løpe hekkeløp er naturligvis ikke tema, men kanskje heller hvor viktig avhengighetsforholdet mellom utøver og trener er? At de gjensidig frigjør ressurser, inspirerer hverandre og gjør hverandre bedre er det grunn til å tro. 

Leif Olav Alnes går for å være en av verdens beste trenere. At han har bidratt med å løfte verdensmesteren frem dit han er i dag er rimelig sikkert. Mon tro om ikke coaching, mentoring, trening og individuell oppfølging har like stor betydning også på andre arenaer enn den sportslige? Personlig ville jeg ikke vært der jeg er i dag om ikke noen enkeltpersoner hadde sett meg, oppmuntret meg og brukt tid og ressurser på meg.

Bibelen har en mengde fortellinger, og en av dem er historien om Barnabas og Paulus, slik den fortelles i Apostlenes gjerninger, kapittel 9 (der Paulus fremdeles bærer navnet Saulus). Barnabas var fremragende til å oppdage og bekrefte andres potensial.

Hva ville vi visst om Paulus om Barnabas hadde avskrevet ham på grunn av hans fortid som kristendomsforfølger – fremfor å fokusere på Paulus’ fremtidige potensial? 

Takk og pris, den rause og alltid oppmuntrende Barnabas la ut løperen for Paulus og gikk god for ham overfor andre ledere, og kanskje derfor fikk vi den Paulus vi kjenner: En unik kirkeplanter, skribent, åndelig far, forfatter av de fleste bøker i Det nye testamente og historiens mest innflytelsesrike misjonær. 

Langt fra alle skal eller kan bidra som Alnes og Barnabas – men vi har alle fått øyne å se med, ører å lytte med, evnen til å tenke, og minst ett talent i følge Jesu lignelser om talentene, som vi kan utvikle og mangfoldiggjøre, ved nettopp å investere tid og ressurser i andre (Matt. 14:14-30).

Hva kan du i 2020-årene gjøre for å… 

• oppdage, anerkjenne og bekrefte potensial i eget og andres liv?
• skape miljøer som evner å løfte lokk av undertrykte ressurser, samt
• bidra til å utvikle enkeltpersoner og fellesskap mot sitt fulle potensial?

Kilde: * https://snl.no

Konflikter, distraksjoner og motstand er ofte gjengangere i alle former for gjenopprettelser. Noen lykkes, mens andre mislykkes. Nehemja lyktes mot alle odds. Hva kan vi lære av ham?

Det har levd smarte folk før oss, som for eksempel Nehemja, rundt 450 år f. Kr. Han kom i mål med gjenoppbyggingen av Jerusalems mur selv om motstanden så ut for å være både overveldende og ufin. 

Som jeg nevnte i forrige artikkel, anfører O. S. Hawkins i boken, The Nehemia Code, en del prinsipper som gjelder for enhver gjenoppbygger uansett hvilket prosjekt det måtte være.

Ingen kan oppnå noe stort alene eller på egen hånd. Det skjønte den ellers så talentfulle lederen, Nehemja. Han var bevisst sine begrensninger, nettopp derfor bygget han team, og – han var en mester i å bygge lagånd, og han benyttet seg av fem prinsipper for å fullføre gjenoppbyggingen – prinsipper som vi kan innlemme i våre prosjekter…

1. Start med målet i sikte. I skrivende stund måtte jeg ta et avbrekk for å bestille et par flybilletter på nettet og det gikk som forventet greit. Ikke fordi jeg bare har lært metoden og kjenner verktøyet – men fordi jeg visste  hvor jeg skulle og hvordan jeg skulle komme meg til bestemmelsesstedet.

– Folk flest vil vite hvor lederne vil ha folket og hvordan vi skal komme i mål. 

Før Nehemja foretok seg noe som helst hadde målet grepet ham og satt spor i hans indre verden. Så mye at kongen la merke til hans hjertesorg (2:3). Altså, før Nehemja brøt opp fra jobben i Persia ved kongens hoff, og gav seg på vei mot Jerusalem, samt rekrutterte medarbeider til teamet, eller flyttet på en eneste stein – startet han altså med målet i sikte: Å gjenoppbygge muren rundt Jerusalem, og gjenreise portene som var nedbrent. 

2. Grip fatt i mulighetene. Uansett hvor krevende livet eller tjenesten kan være vil det alltid være løsninger på problemene – forutsatt at vi tenker konstruktivt, fordomsfritt, kreativt, griper sjansen og alltid handler prinsipielt.

Nehemja kunne ikke lene seg på egen eller andres erfaringer. Hvem hadde han å spørre til råds, foruten om Gud som han var snar å gå til med krevende spørsmål (2:4).

Han var trygg i oppdraget, han visste hvor han skulle og han grep fatt i mulighetene som bød seg (2:4-10). 

– Mange mennesker kommer aldri i gang med gjenoppbyggingsprosessen fordi de alltid “venter på at Gud skal åpne en dør” for dem.

Tenk om bønder, fiskere, håndverkere, jegere, leger eller utøvere generelt skulle tenke slik i sine sammenheng? Jo visst, jeg tror på at Gud åpner dører og endog kan stenge dører når han ser det er tjenlig. Men for en god del av oss, når det gjelder trivielle spørsmål og i åndelig arbeid, handler det mer om å fatte mot og gripe de mulighetene som ligger for hånden.

3. Gjør en grundig analyse av situasjonen. Etter tre dager i Jerusalem sier fortellingen at Nehemja dro ”ut om natten sammen med noen få menn”. Formålet var å skaffe seg et grundig bilde av situasjonen (2:11-16). 

– Ledelse er ofte et ensomt oppdrag. Før et større gjenoppbyggingsarbeid blir iverksatt, må noen ta sin egen midnattstur for oppriktig å ta inn over seg de faktiske forhold.

Å slurve med hjemmeleksa, lønner seg vanligvis ikke. Å foreta en omhyggelig undersøkelse først, før du setter inn tiltak eller bestemmer deg for hvordan du skal løse situasjonen – er både nødvendig og klokt. Ellers kan det gå som det går studenter på eksamen som ikke setter seg grundig nok inn i problemstillingen, eller møter uforberedt, eller kanskje misforstår oppgaven fordi man var for rask til å konkludere.

4. Motiver folket til handling. – Evnen til å samarbeide, ikke motarbeide hverandre, er et essensielt element i gjenoppbyggingen.

Når jeg leser Nehemjaboken, blir jeg så godt som hver gang grepet av hans klokskap. Han var en fremragende teambygger, teamarbeider og teamleder. Før han ba om hjelp og i det hele tatt startet prosessen med gjenoppbyggingen – bygget han først lagånd (2:17-18). 

Han var oppriktig, relasjonell og målbevisst. Han skapte entusiasme og en holdning av omsorg for andre. Egeninteresser ble satt til side til fordel for det store bildet, nemlig gjenoppbyggingen! 

– Vi vil aldri få gjenoppbygget våre egne ødelagte murer før vi først tar inn over oss realiteten i situasjonen.

Selv om Nehemja inspirerte sine medarbeidere til dyst, underkommuniserte han ikke de faktiske forhold. Han var ærlig på hvor ille det egentlig stod til og hva gjenoppbyggingen ville koste. Men hans visjon og entusiastiske formidling motiverte folket til å ta grep. Folket kom ut av mange års bakevje og gjenoppbyggingen kom i gang.

5. Hold deg på sporet. Hawkins sier det var særlig én faktor som virkelig lå til grunn for at Nehemja lyktes. Nemlig hans uavbrutte fokus. Og legger til at distraksjoner er en gjenganger i alle typer gjenopprettelser, lik det Nehemja fikk erfare (2:19-20). For hans vedkommende var det motstand hele veien og helt fram til den siste steinen i muren var kommet på plass og samtlige porter var gjenreist. 

Gjenoppbygging møter alltid motstand, og fristelsen til å gi opp ligger nær for hånden. Men Nehemja holdt seg slavisk til visjonen og prinsippene for måloppnåelse som anført over.

Lik en pilot som bringer sine flypassasjerer fra et sted til et annet, hadde også Nehemja et tydelig bestemmelsessted i sikte. Denne reisen forpliktet han seg til i tillit til Guds Ånd og hånd var med ham. Derfor brøt han ut av komfortsonen hos regenten i Persia og holdt fokuset til gjenoppbyggingen var fullført!

Kilde: Hawkins, O. S., The Nehemia Code, 2018.

Ledere snubler og faller, forhold mellom mennesker går i oppløsning, verdier går tapt. Er det mulig at slike ting kan gjenopprettes?

Den kjente og avholdte forfatter, pastor og sjelesørger; O. S. Hawkins anfører i boken: The Nehemia Code noen allmenngyldige prinsipper fra en av Bibelens bøker, Nehemja bok. 

Fortellingen viser at gjenoppbygging er mulig – om sjansen blir gitt og forutsetningene innfris. – Disse prinsippene gjelder uansett hva vi vil gjenoppbygge i livet. Det være seg på det individuelle plan, som for team, relasjoner, organisasjoner og menigheter (Hawkins, 2018). 

Historien handler altså om Nehemja som mot alle odds gikk i bresjen for å gjenoppbygge Jerusalems nedbrutte murer og nedbrente porter, rundt 450 år f. Kr. 

Det første Hawkins anfører er nødvendigheten av en ”riktig start”, og viser i sammenhengen til fire steg… 

1. En oppriktig evaluering

– Vi kommer aldri i gang før vi gjør vår egen ærlige evaluering av situasjonen.

Altså, det gjelder å svare oppriktig på spørsmålet: hvordan er situasjonen? Og hvordan har vi det egentlig og hvor er vi på vei?

Å tenke positivt er vel og bra, men på bekostning av fakta kan det koste dyrt.

I blant fristes vi til å tegne et bedre bilde enn det det i virkeligheten er. Årsaken kan for eksempel være å beskytte oss selv. Kanskje virkeligheten er for tøff til at vi kan ta den inn over oss? Eller at vi av ren stolthet og frykt ikke vil erkjenne fakta? Slike tanker fikk ikke rom hos Nehemja. 

Han ville for en hver pris vite sannheten om tilstanden i Jerusalem. Og det fikk han fordi han ville ha en sann skildring, og vel og merke fra troverdige vitner: «De som har sluppet unna fangenskapet der i provinsen, er i stor ulykke og vanære. Muren rundt Jerusalem er brutt ned, og portene er brent opp» (Neh 1,3). 

Virkeligheten traff Nehemja. Han ble berørt og engasjert…

2. Identifiser deg med situasjonen

”Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud.” (v.4)

Selv om det var en betydelig avstand mellom borgen Susa og Jerusalem, angikk katastrofen ham personlig, og det påvirket hans prioriteringer og agenda.

En ny begynnelse forutsetter altså en riktig start, og en sann virkelighetsforståelse som fører til en personlig identifisering med situasjonen og de berørte. 

Nehemja er et strålende eksempel på at det ikke er for seint og aldri for håpløst for en ny start. De utfordringer som Nehemja måtte hanskes med og løse, fordret integritet og total overgivelse til oppgaven og målet.

3. Ta personlig ansvar

Nehemja kunne ha klaget og pekt finger mot dem som forårsaket ødeleggelsene i Jerusalem. Som for eksempel Nebudkadnesar som beleiret Jerusalem og førte en mengde jøder i fangenskap til Babel. For ikke å nevne den egentlige årsaken, lederskapets forfall og forvitring, samt folkets frafall fra Gud. 

Derfor er det verd å merke seg Nehemjas første respons: Han søkte Gud (v. 4). Ikke alle regnet med Gud, slik Nehamja gjorde. Han var bevisst sitt ansvar overfor den høyeste og siste instans som alle mennesker svarer for: ”Å, Herre, himmelens Gud, du store og skremmende Gud, som holder pakten og viser kjærlighet mot alle som elsker deg…” 

Også egne og andres synder tok Nehemja ansvar for å bekjenne: ”Jeg bekjenner syndene som vi israelitter har gjort mot deg. Også jeg og mitt farshus har syndet” (v.5-6).

4. Bryt ut av komfortsonen

Hawkins gjør et poeng ut av siste setningen i kapittel 1, hvor det står: ”Jeg var kongens munnskjenk da dette hendte” og peker på privilegiene en slik stilling hadde. 

Nehemja hadde det svært komfortabelt ved regentens hoff. Men det holdt ham ikke tilbake fra å ta grep. Situasjonen og nøden i Jerusalem angikk han. Derfor brøt han opp og gikk langt utenfor komfortsonen.

– En av grunnene til at det er så få gjenopprettelser i relasjoner i dag, er at for få av oss er villige til å gå ut av våre egne selvvalgte komfortsoner, sier Hawkins (2018).

”Om du får den første knappen i det riktige knapphullet, kommer også de andre knappene i rett hull”, forsøkte mamma å lære meg da jeg var liten og slet med den slags øvelser. Nå er det andre ting som utfordrer, men prinsippet mor lærte meg er det samme! 

Hvordan vi starter gjenoppbyggingen, påvirker prosessen og det endelige resultatet. Nehemja fulgte alle prinsippene som er nevnt over i sitt lederskap, og målsettingen ble innfridd: Jerusalems murer og porter ble gjenreist! 

Kilde: Hawkins, O. S., The Nehemia Code, 2018.
NB2011

– Nei takk! Vær så snill, nå har jeg fått nok av oppmuntring! Dét har jeg aldri hørt. Men derimot sett og erfart kraften i oppmuntring.

I blant er det ikke så mye som skal til for å bli oppmuntret. Som for eksempel en venn av meg som havnet i en telefonkø og midt i musikkinnslaget hørte hun en varm og god stemme som sa: ”Vi har ikke glemt deg!” Dét var som en hilsen fra himmelen og gjorde dagen lettere! 

Vi har alle et grunnleggende behov for å føle oss verdifulle. Om den følelsen mangler, føler vi oss heller underlegne, utrygge og kanskje utenfor. Alle har jo et eller annet å bidra med, men om ens gaver og evner ikke enses eller verdsettes, kan en lett fristes til å tro at man ikke duger til noe som helst. Mon tro om ikke behovet for oppmuntring er underkommunisert?

Dr. Dan Reiland (Pastorcoach) viser til John C Maxwell, verdens fremste lederekspert som sier: – Oppmuntring utgjør 51% av lederskapet hos fremgangsrike ledere.

Vi ligner litt på motorkjøretøy. Når de trekker tungt trenger de mer drivstoff. Det gjelder en el-bil så vel som en bensin- eller dieseldrevet bil. Kraftforbruket øker i forhold til motstanden. Oppmuntring gir oss påfyll av energi!

En far var viden kjent for å oppmuntre folk. Sønnen ville gjerne lære og spurte faren hva han så etter hos folk som trengte oppmuntring. – At de puster, svarte faren. Altså: Behovet for oppmuntring er allment! 

En hel del er trygge i sin identitet. Selvbildet er sunt og selvfølelsen er god og solid, men ikke alle du kjenner eller møter er der. Oppmuntre dem, gi dem håp! Færre enn du vanligvis tror føler seg unik. Gi dem oppriktig ros, konkret og gjerne mens andre hør på. Folk trenger å føle seg verdsatt. Lytt til dem! Alle sitter på en historie som fortjener å bli hørt.

For noen år siden ble det gjennomført et eksperiment for å måle menneskers evne til å tåle smerte. – Hvor lenge kunne en barføtt person stå i en stamp med isvann?
Forsøket viste at når det var noen andre til stede som ga oppmuntring og støtte, kunne personen i isvannet holde ut smerten dobbelt så lenge som når det ikke var noen andre til stede. 

Hva 2020 innholder til fulle, vet ingen av oss. Men hva kan skje om vi i 2020 blir mer rausere med å gi hverandre oppmuntringer?