Noen ser ut for å ha gaven til å oppmuntre, andre må oppmuntres for å oppmuntre, mens alle trenger påminnelser om hvor viktig og riktig det er å utvikle evnen.
Hvem har ikke tenkt: – Nå orker jeg ikke mer!
Motløshet, å føle seg nedstemt eller deppa er nok mer utbredt enn vi kanskje vanligvis er klar over. Livet er skjørt og ingen blir noen gang så sterk at man klarer seg helt på egen hånd. Alle trenger noen rundt seg som viser at de bryr seg, bekrefter ens verdi, og anerkjenner ens bidrag til fellesskapet.
Dr. Dan Reiland påpeker at evnen til å oppmuntre er en av de virkelige lederskapstestene. Han har observert og studert ledere i en mannsalder og anfører noen kjennetegn … (Reiland, 2011)
1. Tiltrekkende. Jeg er ganske sikker på at du nokså raskt kommer på noen som du elsker å være sammen med. Hva særpreger dem? Neppe er de sure, bitre eller kritiske. Nei, heller tvert i mot. Nettopp fordi de tilfører livet ditt energi og verdier du knapt kan være foruten.
I mitt første pastorkall var jeg cirka midt i 20-årene. Jeg var omtrent hver uke på besøk hos et eldre ektepar. Mulig de tenkte jeg var god som besøkte dem så ofte, men det de kanskje ikke visste, var at jeg trengte deres oppmuntring, støtte, kunnskap, erfaring og ledelse.
2. Kommuniserer positivt. Reiland anfører at oppmuntringskunsten trenger ikke å være komplisert. Unngå å snakke negativt! Han advarer mot å gjøre et nummer av hvor eventuelt sliten du er, klage på forventningspresset, eller på medarbeidere som ikke svarer til forventningene, – eller på noe så hverdagslig som strøm – og drivstoffprisene som flyr i været.
Om en tenker seg om, er det kanskje noe hyggelig samtalen kan dreie seg om. Og selv krevende saker kan vinkles på en slik måte at kreativiteten blomstrer og ideer til løsninger heller diskuteres.
Som pastor har jeg av ulike grunner gjestet mange hjem gjennom rundt 40 år. Tidlig lærte jeg meg betydningen av å være oppmerksom på ting som fortjener ære eller ros. Om du for eksempel kommer på besøk til noen, skal det godt gjøres et det ikke er noe du kan si noe godt om; det være seg familiebilder, malerier eller interiør etc. Viktig at en da sier noe om det. Hvordan kan ellers noen bli oppmuntret?
3. Er raske til å investere sjenerøst i andre potensielle ledere. Det var november 1977. Jeg hadde møtt redaktør Oddvar Nilsen tidligere denne sommeren på et stevne. Her inviterte han meg til å stikke innom KS-redaksjonen i Filadelfia Oslo, når det måtte passe meg: – Jeg har noen bøker jeg gjerne vil gi deg! Det ble en svært oppmuntrende stund og han påvirket min holdning til å være sjenerøs med å gi ressurser til andre, fremfor å være påholden.
4. Takknemlig. Ekteparet jeg refererte til, var ikke spesielt rike på jordisk gods. Helsa var heller ikke alltid like god. Men jeg kan ikke huske at dem klaget på noe som helst. De var takknemlige for livet, familien, deres enkle hjem og eiendeler, naboene, menigheten, pastoren og misjonen de lidenskapelig og sjenerøst støttet. Og for ikke å glemme, deres begeistring over å få være et Guds barn og tilhøre hans rike!
5. Kjenner verdien av åndelig oppmuntring. Et håp uten oppmuntring mangler substans. Det sies, du kan leve 40 dager uten mat, 4 dager uten vann, 4 minutter uten luft, men bare 4 sekunder uten håp.
Glede i hjertet gir god helse, mismot tærer på kroppen. (Ordsp 17,22)
Motet holder et menneske oppe i sykdom, men mismot, hvem kan bære det? (Ordsp 18,14)
Bibelen er gjennomsyret av håp. Barnabas er en av karakterene som har fengslet meg og vært en facinerende modell for meg i så måte: ”Barnabas tok ham da med seg til apostlene. Han fortalte dem hvordan Saulus på veien hadde sett Herren, som hadde talt til ham, og hvordan han i Damaskus hadde forkynt frimodig i Jesu navn” (Apgj. 9:27).
Det er mange sider i Barnabas liv og tjeneste som er verd å merke seg. Jeg har særlig merket meg:
– Han trodde på Paulus før noen andre gjorde det.
– Han anerkjente og anbefalte Paulus tjeneste overfor andre ledere.
– Han investerte i Paulus og la til rette for at han skulle nå sitt potensial.
Barnabas ser ut for å ha en særskilt oppmuntringsgave. Noen har nok fått den gaven i større grad enn andre, men alle har fått evnen til å formidle håp med substans.
For å bli god i noe, fordres det trening. Hvordan vil inngangen til 2021 bli om vi nå i 2020 trente mer på å bli dyktigere til å oppmuntre andre?
Kilde: Amplified Leadership, Dan Reiland, 2011