– Nei takk! Vær så snill, nå har jeg fått nok av oppmuntring! Dét har jeg aldri hørt. Men derimot sett og erfart kraften i oppmuntring.
I blant er det ikke så mye som skal til for å bli oppmuntret. Som for eksempel en venn av meg som havnet i en telefonkø og midt i musikkinnslaget hørte hun en varm og god stemme som sa: ”Vi har ikke glemt deg!” Dét var som en hilsen fra himmelen og gjorde dagen lettere!
Vi har alle et grunnleggende behov for å føle oss verdifulle. Om den følelsen mangler, føler vi oss heller underlegne, utrygge og kanskje utenfor. Alle har jo et eller annet å bidra med, men om ens gaver og evner ikke enses eller verdsettes, kan en lett fristes til å tro at man ikke duger til noe som helst. Mon tro om ikke behovet for oppmuntring er underkommunisert?
Dr. Dan Reiland (Pastorcoach) viser til John C Maxwell, verdens fremste lederekspert som sier: – Oppmuntring utgjør 51% av lederskapet hos fremgangsrike ledere.
Vi ligner litt på motorkjøretøy. Når de trekker tungt trenger de mer drivstoff. Det gjelder en el-bil så vel som en bensin- eller dieseldrevet bil. Kraftforbruket øker i forhold til motstanden. Oppmuntring gir oss påfyll av energi!
En far var viden kjent for å oppmuntre folk. Sønnen ville gjerne lære og spurte faren hva han så etter hos folk som trengte oppmuntring. – At de puster, svarte faren. Altså: Behovet for oppmuntring er allment!
En hel del er trygge i sin identitet. Selvbildet er sunt og selvfølelsen er god og solid, men ikke alle du kjenner eller møter er der. Oppmuntre dem, gi dem håp! Færre enn du vanligvis tror føler seg unik. Gi dem oppriktig ros, konkret og gjerne mens andre hør på. Folk trenger å føle seg verdsatt. Lytt til dem! Alle sitter på en historie som fortjener å bli hørt.
For noen år siden ble det gjennomført et eksperiment for å måle menneskers evne til å tåle smerte. – Hvor lenge kunne en barføtt person stå i en stamp med isvann?
Forsøket viste at når det var noen andre til stede som ga oppmuntring og støtte, kunne personen i isvannet holde ut smerten dobbelt så lenge som når det ikke var noen andre til stede.
Hva 2020 innholder til fulle, vet ingen av oss. Men hva kan skje om vi i 2020 blir mer rausere med å gi hverandre oppmuntringer?