Hva gjør vi når mennesker feiler? I vår tid er det fort gjort å kansellere – å lukke døra for godt. Men Bibelen viser en annen vei: feil kan bli vendepunkter.

En feil trenger ikke å være slutten. Den kan bli et læringsøyeblikk – et springbrett – dersom den møtes med ærlighet, ydmykhet og vilje til å lære. Belønningen ligger ikke i selve feilen, men i det som følger: en dypere avhengighet av Gud, større selvinnsikt og innsikt som kan deles videre. I stedet for kansellering peker Bibelen på gjenopprettelse.

Et annet perspektiv på læring

Selvfølgelig er det mye vi kan lære uten å feile. Ingen ønsker å styrte med flyet for å lære å fly, eller kjøre galt for å lære trafikkreglene. Vi lærer mye gjennom øvelse, tålmodig trening, veiledning og gode forbilder. En håndverker blir dyktig ved å følge en mester, og en leder kan utvikle seg sterkt gjennom å lytte til mentorer og reflektere underveis.

Men selv den mest erfarne håndverker har gjort noen feilgrep på veien. Forskjellen ligger i hvordan vi møter feilene: Som nederlag som stopper oss – eller som muligheter til å vokse. Når vi kombinerer det vi kan lære av andres erfaring med det vi lærer av egne feil, får vi en dypere innsikt som kan prege både oss selv og dem vi leder.

Læringsspørsmål

1. Hva kan jeg lære om Gud midt i denne feilen?
2. Hva kan jeg lære om meg selv?
3. Hva kan andre lære gjennom min åpenhet om dette?

Eksempler

Kong David feilet stort da han tok Batseba og sørget for at hennes mann, Uria, ble drept. Gud kansellerte ham ikke, men møtte ham med sannhet gjennom profeten Natan. David måtte møte konsekvenser, men han fikk også oppleve tilgivelse og gjenopprettelse. Salme 51 er et vitnesbyrd om hvordan hans feil ble til bønn, omvendelse, læring og forvandling.

Apostelen Peter fornektet Jesus tre ganger. I menneskelige øyne kunne han vært ferdig som leder. Men Jesus møtte ham med spørsmålet: «Elsker du meg?» (Joh 21). Feilen ble ikke slutten, men et startpunkt for et nytt kall: fra svik til hyrdeansvar, fra nederlag til vekst, utvikling og modenhet.

Refleksjon

I menighetsliv, i ledelse og i samfunn: Hva skjer om vi gir rom for feil – med forventning om læring? Hvordan kan vi være «Peter-vennlige» eller «David-vennlige» i møte med mennesker som faller? Kanselleringskulturen kveler potensial og håp. Guds rikes kultur bygger opp igjen, gir nye sjanser og forvandler nederlag til ressurser.

Oppsummering

Feil må alltid møtes med sannhet – men også med nåde. Når vi gir rom for læring, kan feil bli til verdifulle investeringer i karakter, modenhet og framtid. Kansellering stenger dører. Nåden åpner dem på nytt.

Ettertanke og oppfølging

Hvordan kan jeg denne helga og kommende dager være et redskap til at en annens feil blir en mulighet for nytt mot og læring?

Hva bygger vi livet vårt på når verden vakler? Peter avslutter sitt andre brev med en dobbel utfordring: «Vær derfor på vakt, så dere ikke blir revet med av de lovløses villfarelse og mister fotfestet. Men voks i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus.»

Her peker Apostelen Peter på to livsvalg som hører sammen: å holde fast og å vokse videre. Verdier er ikke bare noe som skal beskytte oss – de skal også bære oss inn i modning, vekst og fruktbarhet.

1. Verdier som gir fotfeste

Peter advarer mot å bli «revet med» av mennesker uten holdepunkter. De første kristne sto i fare for å bli blendet av alternative «sannheter» og presset til kompromiss.

Det samme gjelder oss. Vi lever i en tid der relativismen står sterkt – hvor «din sannhet» og «min sannhet» settes opp mot hverandre, og det å hevde absolutter kan bli sett på som intolerant. Men hvis alt er relativt, finnes det ikke lenger et fast punkt å stå på. Da driver vi med strømmen og mister retning.

Verdier fungerer som røtter – de holder oss fast når vinden blåser og kulturen skifter:

• Sannhet: Vi bygger ikke livet på følelser eller trender, men på Guds ord som står fast (Sal 119,105).
• Rettferdighet: Vi lar ikke kompromisser tære på vår integritet.
• Nåde: Vi lar Guds nåde være vårt sikre sted, både når vi står støtt og når vi faller.

Fotfeste handler altså ikke bare om trygghet – men om å velge hvilken standard som skal prege våre daglige valg, selv når det koster.

2. Verdier som gir vekst

Peter stopper ikke ved «hold fast». Han sier: «Voks i nåden og i kjennskap til Jesus.» Livet med Gud er ikke statisk, men dynamisk – og veksten skjer ikke ved vår egen kraft, men ved Den Hellige Ånds verk i oss.

• Vekst i nåde: Vi blir mer preget av Kristi hjerte og mindre styrt av prestasjon. Ånden minner oss om evangeliet og fører oss dypere inn i Guds kjærlighet (1 Pet 1,2).
• Vekst i kjennskap: Vi lærer å kjenne Jesus som venn, hyrde og Herre – ikke bare med hodet, men med hjertet. Kunnskap om Gud er viktig, for den gir oss sannhet å stå på. Men når kunnskapen får bli personlig og relasjonell, vokser den til kjennskap. Gud, Den Hellige Ånd åpenbarer Kristus og gjør ham levende for oss – slik at det vi vet om Jesus, blir noe vi også erfarer og lever i (2 Pet 1,3).

Kunnskap og kjennskap hører sammen: det ene danner grunnlaget, det andre gjør det levende og bærende.
Denne kombinasjonen gjør oss både trygge og formbar. Vi blir trygge fordi vi står på nådens grunn, og vi blir forvandlet (Rom 12:1) fordi kjennskapet til Jesus former oss til å ligne ham. Resultatet er et tre som tåler stormene og likevel bærer frukt – et liv som peker på Gud midt i prøvelsene. Det er Guds Ånd som gjør dette mulig: Han gir oss alt vi trenger til liv og gudsfrykt (2 Pet 1,3–4) og gjør oss i stand til å leve et liv som både står fast og beveger seg fremover.

3. Verdier som gir retning

Til slutt løfter Peter blikket vårt: «Ham være ære, både nå og til evighetens dag!» Når verdiene våre er forankret i Kristus, blir ikke livet bare en kamp for å unngå feil – men en reise mot å reflektere ham i ord og handling.

Dette gir oss et et verdibasert mål og et fokus: å peke på Jesus med livene våre og være bærere av håp midt i en verden som skjelver i sine grunnvoller.

Oppsummering

Peters sluttord minner oss om at kristen tro ikke er passiv overlevelse, men aktiv vekst. Vi trenger verdier som gir oss fotfeste – sannhet, rettferdighet og nåde – og vi trenger en relasjon til Jesus som driver oss videre.

Å holde fast og å vokse henger sammen: Det er når vi er rotfestet at vi kan strekke oss høyere, videre og lengre.

Ettertanke og refleksjon

1. Hvilke verdier styrer dine valg akkurat nå – og holder de i uvær og storm?
2. Hvor merker du at Gud kaller deg til å vokse?
3. Hvordan kan vi daglig og konkret vokse i nåden og i kjennskap til Jesus?
4. Hvordan kan vi hjelpe andre å finne både fotfeste og vekst i sitt liv?

Hvordan kan vi framelske fred og samtidig konfrontere det som er galt?

Konflikter er en naturlig del av livet. De oppstår der mennesker møtes, fordi vi har ulike perspektiver, behov og forventninger. Mange opplever konflikter som truende og forbinder fred med fravær av ubehag. Men ekte fred handler ikke om å tie problemer til taushet – den bygges på sannhet og rettferdighet.

Derfor er konflikthåndtering en del av åndelig lederskap. Bibelen gir oss både eksempler på konfliktvegring og på kjærlig og modig konfrontasjon. Dette lærer oss hva som kan stå på spill – og hvordan vi kan handle rett.

NÅR KONFLIKTER IKKE TAS

Tenk på en leder som oppdager at en medarbeider stadig baktaler en kollega. Hun velger å la det passere for å unngå drama. Etter noen måneder er teamets tillit i oppløsning, og konflikten er mye større enn den trengte å være.

Konfliktvegring skaper ikke fred – men gir tvert imot grobunn for mistillit, forvitring og oppløsning

Eli (1 Sam 2,22–25): Eli hørte hva sønnene gjorde, men irettesatte dem ikke tydelig og tok ikke grep. Resultatet ble katastrofalt – Gud dømte huset til Eli, og prestetjenesten ble tatt fra hans slekt.

Når vi unngår konfrontasjon, kan vi bli medskyldige i urett.

Pilatus (Matt 27,24): Pilatus visste Jesus var uskyldig, men vasket hendene og fraskrev seg ansvar. Han gav etter for presset fra folket.

Nøytralitet i møte med urett er et bedrag – et valg som alltid får konsekvenser.

NÅR KJÆRLIG OG MODIG KONFRONTASJON REDDER RELASJONER OG FELLESSKAP

Paulus og Peter (Gal 2,11–14): Da Peters frykt skapte splittelse mellom jødekristne og hedningekristne, konfronterte Paulus ham åpent.

Modig og kjærlig konfrontasjon kan beskytte fellesskapet og bevare evangeliet rent og uforfalsket.

Johannes og Diotrefes (3 Joh 9–10): Diotrefes brukte sin posisjon til å skape splid og stenge andre ute. Johannes unngikk ikke konflikten, men sa at han ville ta det opp ansikt til ansikt.

Noen ganger må urett adresseres med navn for å beskytte fellesskapet.

Nehemja (Neh 5,9): Da de rike utnyttet de fattige, samlet Nehemja folket og sa: «Det dere gjør, er ikke rett!» Han ba dem gjenopprette rettferdighet – og de hørte på ham.

Iblant må en konfrontasjon skje offentlig for å gjenopprette rett orden og tillit.

Hvordan kan konflikter håndteres?

1. Ta initiativ tidlig: Små konflikter er lettere å løse enn store.
2. Snakk direkte: Gå til den det gjelder, ikke via andre.
3. Skill sak og person: Konfronter handlinger, ikke personen.
4. Søk visdom i bønn: Be Gud om ord, mot og rene motiver.
5. Sett grenser: Sunn ledelse beskytter fellesskapet mot destruktiv atferd.

Fred koster. Den må fundamenteres på sannhet – ellers blir den bare en midlertidig «våpenhvile».

Å være en sunn og god leder betyr å søke fred, men også å stå opp for sannhet og rettferdighet. Konflikter kan være krevende, men de er også muligheter til vekst, læring og dypere relasjon. Når vi møter dem med visdom, mot og ydmykhet, blir resultatet ekte forsoning og styrket enhet.

Kort sagt

– Fred uten rettferdighet og sannhet er ikke genuin fred. (Midlertidig «våpenhvile»)
– Konfrontasjon er ikke motsatt av kjærlighet – ofte er det en del av den.
– En leder som velger å unngå konflikt, lar urett vokse.

Refleksjon og ettertanke

– Hva gjør jeg når jeg merker at en konflikt vokser?
– Er jeg mest opptatt av å bevare harmoni – eller å bringe fram sannhet og rettferdighet?
– Hvem kan støtte meg og holde meg ansvarlig når jeg må ta en vanskelig samtale?

Hva er det egentlig som gjør ledelse bærekraftig over tid? Noen peker på verdier. Andre på tillit. Kanskje svaret ligger i hvordan disse to henger sammen – og hva som kan skje når de forenes i praksis.

VERDIBASERT LEDELSE handler om hvilke verdier en leder, et fellesskap, en kirke eller en organisasjon bygger på. Verdiene fungerer som kompass og gir retning – de definerer hvorfor vi gjør det vi gjør, og hvordan vi tar beslutninger.

Uten tydelige verdier kan ledelse lett bli utrygg, vinglete, uforutsigbar eller styrt av ytre press.

Jesus sier: «For der skatten din er, der vil også hjertet ditt være» (Matt 6,21).
Verdiene preger dermed vår innstilling, påvirker vår atferd og danner grunnlaget for våre prioriteringer.

TILLITSBASERT LEDELSE handler om relasjonen mellom leder og medarbeidere.

Tillit bygges når verdier etterleves i praksis. Åpenhet, ærlighet, troverdighet og rettferdighet må ikke bare forfektes, men leves ut.

Uten tillit vil selv de beste verdier virke tomme, fordi folk ikke tror at lederen virkelig står for det han eller hun sier.

En leder forvalter mer enn jordiske verdier. Økonomi, ressurser og strukturer har sin plass, men ingenting er så verdifullt som mennesker. Ledere forvalter tillit, relasjoner og liv som er skapt i Guds bilde. Det gjør ledelsesansvaret både større og mer hellig.

Paulus sier: «Det en krever av forvaltere, er at de må finnes trofaste» (1 Kor 4,2).
Trofasthet handler om å være til å stole på – i det små og i det store, i møte med både ressurser og relasjoner.

Josef er et sterkt eksempel på dette. Selv som slave og fange ble han funnet trofast, og Potifar «overlot alt han eide i Josefs hender» (1 Mos 39,6). Josef misbrukte aldri tilliten, men forvaltet den med integritet. Derfor kunne Gud løfte ham til å lede hele Egypt og berge mange menneskeliv.

Nehemja viser den samme trofastheten i fellesskapet. Han ledet gjenoppbyggingen av Jerusalems murer under press, motstand og kritikk (Neh 2,17–18; 6,15–16). Folket stolte på ham fordi han selv levde etter de verdiene han forkynte. Hans trofasthet ga både retning og mot, og gjorde at hele nasjonen fikk nytt håp.

Tillit hviler på trofasthet. Når mennesker opplever at en leder står fast i sine verdier og holder fast ved sine ord, vokser tilliten. Og uten tillit blir selv de beste visjoner og verdier tomme ord.

SAMMENHENGEN

Verdier uten tillit blir lett ord på et papir, en tavle eller på storskjerm.
Mennesker følger ikke bare prinsipper – de følger personer som lever dem ut.

Tillit uten verdier kan på den andre siden føre til usunn lojalitet.
Folk kan følge en leder blindt, uten et tydelig etisk fundament.

Når verdibasert og tillitsbasert ledelse kombineres, kan det skje noe gjennomgripende:
– Verdiene gir innhold og retning.
– Tilliten gir relasjonell kraft og gjennomslag.
– Sammen skaper de en bærekraftig kultur.

Kort sagt: Verdibasert ledelse er fundamentet, mens tillitsbasert ledelse er limet.

– Fundamentet (verdiene) holder bygget oppe.
– Limet (tilliten) holder menneskene sammen.

Uten begge deler blir både bygget og fellesskapet skjørt.

SAMMENLIGNING

Perspektiv	Verdibasert ledelse	Tillitsbasert ledelse	Eksempler og kontraster
Definisjon	Ledelse forankret i felles verdier som gir retning	Ledelse forankret i tillit mellom leder og medarbeidere	Verdier = fundament (2 Mos 20). Tillit = relasjon (1 Kor 4,2).
Fokus	Hva vi står for – prinsipper og overbevisning	Hvordan vi relaterer – troverdighet og lojalitet	Jesus peker på hjertet som styrt av verdier (Matt 6,21). Paulus peker på trofasthet som grunnlag for tillit (1 Kor 4,2).
Styrke	Gir klar retning og stabilitet i beslutninger	Gir gjennomslag og samarbeid i praksis	Nehemja hadde tydelige verdier og fikk folket med (Neh 2,17–18). Paulus og Timoteus bygde tjenesten på gjensidig tillit (Fil 2,19–22).
Fallgruve	Kan bli teoretisk og verdiløst hvis verdiene ikke leves ut	Kan bli blind lojalitet uten etisk retning	Fariseerne hadde riktige verdier på papiret, men levde ikke etter dem (Matt 23,1–3). Absalom vant folkets tillit uten riktige verdier og førte til opprør (2 Sam 15,1–6).
Forbilde	Moses fikk de ti bud – verdier som rettesnor for folket  (2 Mos 20)	Paulus og Timoteus – tillit og gjensidig troskap i tjenesten (Fil 2,19–22)	Begge viser hvordan verdier og tillit forsterker hverandre.
Kontrast	Fariseerne – verdier uten liv (Matt 23,1–3)	Absalom – tillit uten verdier (2 Sam 15,1–6)	Begge viser faren ved å ha bare den ene siden.

Oppsummering

Verdier viser veien. Tillit skaper følgeskap.
Sammen bygger de en sunn kultur og en formålstjenlig fremdrift.

Ettertanke

Ledelse blir verken sunn eller bærekraftig dersom den mangler verdier eller tillit.
Men når begge får plass, kan det oppstå en dynamikk som gir både trygghet og relasjonell gjennomføringskraft.

Hva er det som virkelig bærer når livet settes på prøve? Jakobs brev peker på én avgjørende nøkkel: Den sanne substansen i livet er Guds visdom – og den gjør hele forskjellen.

Jakobs brev er et av de mest praktiske skriftene i Det nye testamentet. Han skriver til troende som lever midt i prøvelser, spredt blant folkeslagene, og som trenger hjelp til å leve ut troen i hverdagen. Allerede i første kapittel setter han tonen: Troen er ikke teori, men liv. Den prøves i motgang og formes gjennom valg og handlinger. Midt i dette peker Jakob på nøkkelen:

«Om noen blant dere mangler visdom, skal han be til Gud, som villig og uten å bebreide gir til alle, og han skal få.» (1,5)

EN FORSKJELL MELLOM …

… menneskelig klokskap og Guds visdom

Menneskelig klokskap søker ofte det raske og bekvemme, det som gir kortsiktig gevinst eller trygghet. Guds visdom peker derimot mot evige verdier og et større bilde: «Å frykte Herren er opphav til visdom, å ha de helliges kunnskap er forstand. (Ordsp 9,10). 

… tvilens ubesluttsomhet og troens tillit

Jakob sier: «Den som tviler, ligner en bølge på havet som drives og kastes av vinden» (1,6). Troen gjør oss ikke naive, men gir oss en fast klippe når alt annet vakler.

… ord uten handling og tro i praksis

Her er Jakob på sitt mest kjente: «Tro uten gjerninger er død» (2,26). Det er ikke nok å be Gud om visdom – den må leves ut i valg, relasjoner og holdninger.

… jordisk visdom og himmelsk visdom

I kapittel 3 beskriver Jakob to former for visdom: den jordiske, «demonisk» preget, som skaper uro og splid – og den himmelske, som «er ren, fredsommelig, mild, føyelig, rik på barmhjertighet og gode frukter» (3,17).

… stolthet og ydmykhetens vei

I kapittel 4 kaller han sine lesere til å bøye seg under Gud: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde» (4,6). Virkelig visdom finner vi ikke i selvhevdelse, men i ydmykhet.

Oppsummering

Jeg har selv erfart at Jakobs brev kan leses som en praktisk kommentar til 1,5. Det minner meg stadig om at substansen i livet – Guds visdom – er det som virkelig gjør forskjellen. Den er ikke et tillegg eller en pynt på tilværelsen, men selve fundamentet når jeg møter prøvelser, valg og konflikter. Og Gud gir ikke smått eller nølende, men rikelig, villig og uten å bebreide. Derfor opplever jeg Jakobs brev som så jordnært og aktuelt – det viser hvordan Guds visdom kan gi både livskraft og retning i hverdagen.

Refleksjon

Når livet stormer – hva hviler du mest på: din egen fornuft eller Guds visdom?

Rykter kan oppstå av små misforståelser eller bevisste løgner. De kan spre seg raskt og gjøre stor skade – både i fellesskap og tro. Bibelen viser oss hvordan vi kan møte rykter med sannhet, kjærlighet og visdom.

«Det ryktet kom da ut blant søsknene at denne disippelen ikke skulle dø. Men Jesus sa ikke at han ikke skulle dø. Han sa: ‘Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg?’» (Joh 21,23)

Det er nesten forbløffende å lese: Selv blant de første kristne oppsto det rykter. Ikke på grunn av onde hensikter, men på grunn av en liten misforståelse. Noen hadde hørt noe Jesus sa, tolket det feil – og snart var det blitt en sannhet i fellesskapet.

Er ikke det ganske gjenkjennelig? Hvor lett kan ikke også vi i dag misforstå, trekke raske konklusjoner, eller videreformidle noe vi egentlig ikke vet sikkert? Rykter er som små gnister – de trenger bare litt luft, så sprer de seg.

Hva er et rykte?

Et rykte kan ha mange kilder:
– Misforståelser, slik vi ser i Joh 21.
– Usikkerhet og frykt, der vi fyller tomrommet med egne gjetninger.
– Manglende informasjon, som gir grobunn for spekulasjon.
– Bevisste valg, der noen ønsker å sette andre i et dårlig lys.

Et eksempel på et ondsinnet rykte

Ikke alle rykter springer ut av uskyldige misforståelser. Noen blir satt i omløp med vilje for å svekke andres troverdighet. Da Jesus var stått opp fra de døde, samlet yppersteprestene vaktene og rådsmedlemmene og betalte dem for å spre et rykte: at disiplene hadde stjålet Jesu legeme mens de sov (Matt 28,11–15). Dette var en bevisst strategi for å undergrave oppstandelsens vitnesbyrd.

Kontrasten mellom ryktet om Johannes (Joh 21,23) og ryktet om Jesu legeme (Matt 28,11–15) er tydelig:
– Det første oppsto av en misforståelse blant troende.
– Det andre var et bevisst bedrag for å skjule sannheten.

Begge deler viser oss hvor ødeleggende rykter kan være – enten de springer ut av uvitenhet eller av ond vilje.

Rykter i Bibelens lys

Ordspråkene beskriver rykter slik: «Rykter er som lekkerbiter, de går rett inn i menneskets indre.» (Ordsp 18,8). Vi vet alle hvor forlokkende det kan være å lytte, og hvor vanskelig det kan være å la være å dele videre.

Den greske filosofen Sokrates er kjent for å ha stilt tre enkle spørsmål når noen ville fortelle et rykte:

1. Er det sant?
2. Er det godt?
3. Er det nyttig?

Tenk om vi stilte de samme spørsmålene i dag.

Som Jesu etterfølgere kan vi knytte dette til Bibelens veiledning:
– Er det sant? Jesus sier: «Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» (Joh 8,32).
– Er det godt? Paulus minner oss: «La ikke noe råttent ord komme over leppene, men bare ord som er gode til nødvendig oppbyggelse.» (Ef 4,29).
– Er det nyttig? «La deres tale alltid være vennlig, krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt.» (Kol 4,6).

Hvordan kan vi møte rykter i dag?

– Stopp opp før du deler. Ikke alt vi hører, må videre.
– Søk kilden. Hva ble egentlig sagt? Er det basert på fakta eller antagelser?
– Velg stillhet framfor spredning. Noen ganger er det mest edle vi kan gjøre å ikke si noe.
– Bygg opp i stedet for å rive ned. Våre ord kan være bærere av liv, håp og oppmuntring.

Tilbake til Jesus

Da ryktet om Johannes spredte seg, tok Jesus det ikke bare som en anledning til å rette misforståelsen. Han utfordret Peter til å fokusere på det som egentlig betydde noe: «Følg du meg!» (Joh 21,22).

Det er et godt råd også til oss. Rykter binder oss til andres historier, men Jesus kaller oss til å være trofaste i vår egen etterfølgelse.

Ettertanke

1. Har jeg noen ganger videreformidlet noe jeg ikke visste var sant?
2. Hvilke situasjoner i mitt liv eller menighetsfellesskap kan være sårbare for rykter?
3. Hvordan kan jeg la Jesu ord «Følg du meg!» hjelpe meg å holde fokus når rykter oppstår?

I en travel hverdag, der krav og forventninger står i kø, er det lett å føle seg tappet. Vi prøver å lade opp – med hvile, stillhet, inspirasjon eller en god bok. Men hva om en av de kraftigste energikildene er noe vi sjelden tenker på? Nemlig; å flytte fokuset bort fra oss selv – og mot noen andre.

Jeg kom nylig over et gripende eksempel i John Maxwells bok: The Charismatic Leader. Historien traff meg – og minnet sterkt om noe både Jesus og Paulus modellerte i sine liv.

Bill McCartney, tidligere hovedtrener for University of Colorado Buffaloes, hadde hørt at de fleste mennesker bruker omtrent 86 % av tankene sine på seg selv – og bare 14 % på andre. Han nektet å godta at det måtte være sånn. I hvert fall ikke for laget hans.

I 1991 sto Colorado foran en skjebnekamp: bortekamp mot erkerivalen Nebraska Cornhuskers – på en bane de ikke hadde vunnet på på 23 år.

I stedet for å ty til klassisk pep talk og taktikk, gikk McCartney en annen vei.
Han utfordret hver spiller til å ringe én person de elsket, og si:

«Jeg dedikerer denne kampen til deg. Hvert slag, hver blokkering og hver scoring – det gjør jeg for deg.»

Han fikk også laget 60 spesiallagde fotballer med kampens sluttresultat, slik at hver spiller kunne sende én til den personen han hadde spilt for.

Resultatet? Colorado vant. 27–12.
Et lag som hadde vært uten seier på det stedet i over to tiår, snudde historien – med kjærlighet som drivkraft. Denne historien treffer en dyp, bibelsk nerve. Jesus sa: «Den som vil være stor blant dere, skal være deres tjener.» (Mark 10,43)

I Guds rike måles ikke storhet i plattform, posisjon eller popularitet – men i hvem du løfter, hvem du elsker, hvem du tjener.

Apostelen Paulus uttrykker det slik: «Kristi kjærlighet tvinger oss …» (2 Kor 5,14)

Han tjente ikke for å bevise noe – men fordi han var grepet av noe større enn seg selv. Det ga ham kraft til å bære, lide, håpe og bygge. Når kjærligheten er drivstoffet, går man ikke tom på samme måte.

«Alt dere gjør, gjør det helhjertet, som for Herren og ikke for mennesker. Tjen Herren Kristus!» (Kol. 3,23–24)

Når vi flytter fokuset fra oss selv og begynner å tjene andre, bygger vi ikke bare opp dem – vi ærer også Gud. Vi gjør det for Herren – og det gir både mening og ny energi.

Hva om du i løpet av de  nærmeste dagene sender en melding – eller tar en telefon – til noen du er glad i, og sier: «Jeg vil dedikere det jeg gjør denne uka til deg. Jeg gjør det med deg i tankene.»

Kanskje blir det ikke en fotballseier. Men kanskje vinner du noe enda større: kraften til å løfte blikket, hente ny energi – og tjene med glede.

«La alt dere gjør, skje i kjærlighet.» (1 Kor 16,14)

Spørsmål til ettertanke:
– Hvem spiller du for?
– Hvem har Gud lagt på hjertet ditt i denne sesongen?
– Hva ville skje om du brukte noe mer tid på andre – og litt mindre på deg selv?

Litteratur/Kilde: John C. Maxwell, The Charismatic Leader, 2025

Noe har sluknet. Ikke lyset, ikke troen – men gløden. Og ofte er det takknemligheten som forsvant først.

Vi merker det når arbeidet blir tungt, relasjonene blir kjølige, og alt vi en gang gledet oss over, nå bare føles som plikt. Men midt i krav, uro og ufullkommenhet finnes det alltid noe å se – og noen å verdsette. Og det vi ser med takknemlighet, kan vekke nytt liv – i oss selv og andre.

I krevende tider er det lett å fokusere på alt som mangler, alt som irriterer, alt vi ville gjort annerledes. Men sannheten er: Det finnes alltid noe – og noen – å verdsette.

Å se det gode – midt i det ufullkomne

Takknemlighet handler ikke om naivitet. Det handler om vilje til å se det som er verdt å takke for, også når ting er krevende. Det gjør noe med både blikket vårt, hjertet vårt og atmosfæren rundt oss.

Tenk på Jesus: Selv når han ble møtt med svak tro, klønete disipler og motstandere som forsøkte å fange ham i ord, valgte han å se – og løfte fram – det lille som var godt.
– Han så kvinnen som i tro rørte ved kappen hans (Luk 8,43–48).
– Han løftet fram enkens lille gave som større enn de rikes store (Luk 21,1–4).
– Han takket Gud – allerede før miraklet skjedde (Joh 11,41).

Bibelsk perspektiv: Takknemlighetens kraft

Bibelen kobler takknemlighet tett til både relasjoner og åndelig liv:
– «Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold!» (1 Tess 5,16–18)
– «La ikke et råttent ord komme over leppene, men bare det som er godt og bygger opp der det trengs.» (Ef 4,29)
– «La hjertet strømme over av takknemlighet.» (Kol 3,16)

Takknemlighet er ikke bare en følelse – det er en holdning og en vane. Den løfter blikket og bygger mennesker. Den styrker fellesskap og motvirker klagekulturer som tapper energi og skaper avstand.

Når vi slutter å verdsette

Utakknemlighet er en stille relasjons-ødelegger. Den:
– gjør medarbeidere usynlige
– skaper en atmosfære av misnøye
– fører ofte til slitasje og mismot – spesielt blant dem som yter mye, men sjelden får anerkjennelse

I motsetning til dette kan noen få ord som «jeg ser deg», «takk for innsatsen» eller «du betyr noe her» gjøre underverker. Takknemlighet er gratis – men effekten er uvurderlig.

Kort sagt

Det du verdsetter, er verd å takke for.
Det du takker for, vil vokse i verdi – både for deg og fellesskapet.

Tenk etter:
Hvem i ditt liv trenger å bli verd­satt mer – og kritisert mindre?
Hvilke små, gode tegn i hverdagen overser du – fordi du er opptatt med det som mangler?

Refleksjonsspørsmål

1. Hvem har jeg glemt å takke i det siste?
2. Hva kan jeg lære av Jesus sin takknemlige holdning – også i krevende øyeblikk?
3. Hvordan kan jeg bygge en takknemlighetskultur i mitt team, omgangskrets og i kirka?

Hva gjør vi når ønsket om innflytelse og betydning kolliderer med Jesu vei til storhet? Evangeliet etter Markus utfordrer oss til å revurdere hva som virkelig gjør en disippel «stor» i Guds øyne.

Jakob og Johannes, to av Jesu nærmeste disipler, hadde ett ønske: å være nær ham i hans kommende rike. De ba om ærefulle plasser – en høyre- og en venstreside ved tronen. Det er lett å dømme dem. Men kanskje stiller de egentlig det spørsmålet mange kristne, ikke minst ledere, bærer innerst inne:

Hva får jeg igjen for å følge Jesus – og hvor høyt kan jeg nå?

Jesu svar er ikke avvisende, men korrigerende. I stedet for å snakke om posisjoner, snakker han om et beger, en dåp – og et kors. Her lærer vi noe livsnært og avgjørende om hva sann storhet er, og hvordan den alltid går gjennom tjenerskap.

1. Et ærlig ønske – men feil retning

Jakob og Johannes ønsket oppriktig å være nær Jesus. Men de forstod ikke kostnaden ved veien dit. De tenkte ære – Jesus snakket om lidelse. De tenkte makt – Jesus snakket om offer.

«Dere vet ikke hva dere ber om.» (v. 38)

Jesu svar avslører en vanlig feil: Vi vil ofte ha gevinstene av disippelskap, men uten å gå veien det krever.

2. Kan dere drikke mitt beger?

Jesu neste spørsmål går rett til kjernen: Er dere villige til å dele mitt liv – også når det innebærer smerte, tap og lav status i verdens øyne?

I Bibelen symboliserer både «begeret» og «dåpen» lidelse, overgivelse, offer og død for noe større enn seg selv. Jesus inviterer ikke til komfort – men til fellesskap på korsets vei.

3. Jesus snur hele lederskapslogikken

Da de andre disiplene reagerte med sinne, kunne Jesus ha irettesatt Jakob og Johannes. I stedet irettesetter han hele lederkulturen de var preget av: «Dere vet at de som blir regnet som fyrster over folkene, undertrykker dem… Men slik er det ikke blant dere.» (v. 42–43)

Jesus introduserer en radikal ny orden:
– Storhet i Guds rike måles ikke i posisjon, men i tjeneste.
– Lederskap er ikke et privilegium, men et kall til offer.
– Jo høyere du løftes, desto lavere må du bøye deg.

Dette snur opp ned på all menneskelig ambisjon – og setter korset i sentrum for all kristen ledelse.

4. Jesus – vårt fullkomne forbilde

Alt Jesus lærer, er forankret i hans eget liv: «For heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» (v. 45)

Dette er ikke teori – det er virkelighet. Jesus gikk først. Han tok det dypeste steget ned for å reise oss opp. Han valgte korset – og viser oss veien til sann storhet.

Oppsummering

Markus 10 er en dyp utfordring – særlig til oss som leder andre på troen vei:
– Søker jeg posisjon – eller søker jeg å ligne på Kristus?
– Måler jeg fremgang i ære – eller i hvor mange jeg får tjene?
– Er jeg villig til å drikke begeret – eller vil jeg helst sitte på tronen uten å gå veien om korset?

Ettertanke

– Hva avslører mine ambisjoner om min forståelse av Guds rike?
– Hvor utfordrer Jesu lederskapsmodell min innstilling og livsstil?
– Hvordan kan jeg bli mer lik Jesus i måten jeg tjener på?

Følelser påvirker oss alle – men hvordan påvirker de våre valg og relasjoner? Er de pålitelige veivisere eller farlige forførere – eller rett og slett varsellamper som ber oss lytte og være oppmerksomme?

Følelser er en del av Guds kreative design.
De kan varsle oss om at noe er galt, gi oss drivkraft og empati – eller trekke oss bort fra det vi egentlig vet er rett. Mange opplever at følelsene iblant løfter dem, mens de andre ganger forstyrrer eller forvirrer.

Så hva gjør vi da?
Skal vi følge følelsene? Undertrykke dem? Eller lære å tolke dem?

1. Følelser som varsellamper
Følelser er ikke sannheten i seg selv – men de bærer alltid et budskap. De er signaler fra sjelen som varsler at noe skjer på innsiden: en grense er tråkket over, et savn gjør seg gjeldende, eller en urett har rammet hjertet. Som varsellamper på dashbordet krever de vår oppmerksomhet – ikke nødvendigvis umiddelbar handling, men ærlig lytting og refleksjon.

Å ignorere dem kan gjøre oss følelsesmessig blinde. Å la dem styre oss ukritisk kan lede oss på avveier. Modenhet ligger i evnen til å tolke følelsene – og respondere med visdom.

Følelser er gode veiledere – men upålitelige beslutningstakere.

2. Følelser som forledere
Bibelen gir oss både advarsler og lærdom om hvordan følelser, når de får for stor frihet, kan lede oss på gale stier:

Kain (1. Mosebok 4): Kain ble «meget vred» da hans eget offer, og dermed hans indre følelser av misunnelse og sinne, ikke ble møtt med samme anerkjennelse som broren Abel fikk. I stedet for å søke innsikt eller forsoning, lot han sitt uhemmede sinne styre ham. Den impulsive og ukontrollerte handlingen resulterte i at han drepte Abel – et fruktbart eksempel på hvordan følelser, når de ikke blir bearbeidet eller moderert, kan føre til svært alvorlige konsekvenser.

Peter i Getsemane (Matt 26,51): I en situasjon preget av intens frykt og forvirring, reagerte Peter med vold og slo ned en tjener. Denne impulsive handlingen, som ikke var fundert på tro og tillit, illustrerer hvordan selv de nærmeste til Kristus kan la emosjonelle impulser ta overhånd. Peter handlet i affekt – en handling som ikke reflekterte den dype forpliktelsen og modenheten han senere skulle vise.

Og jeg kjenner det igjen i mitt eget liv.
Når jeg må be min kjære – eller andre – om tilgivelse, handler det ofte om at jeg har latt følelsene løpe foran ettertanken. Det er gjerne ikke det jeg føler som er galt, men at jeg lar følelsen få bestemme før jeg har lyttet, tenkt, eller bedt. Jeg reagerer – i stedet for å respondere. Det skjer når jeg føler meg misforstått, eller opplever noe som urettferdig, og så lar jeg irritasjon eller såret stolthet farge ordene mine. Det er i slike øyeblikk jeg innser hvor lett vi kan bli forledet av følelsene – og hvor viktig det er å gjenkjenne dem, uten å bli styrt av dem.

Når følelsene får for mye frihet, risikerer vi å handle uten den nødvendige ettertanken. Reaksjoner i affekt kan fort ende med å skade oss selv og andre, i stedet for å bygge opp og styrke fellesskapet. Bibelen oppfordrer oss derfor til å møte våre følelser med visdom: Anerkjenn dem, men la dem ikke overskygge refleksjonen og det å søke Guds ledelse. På denne måten kan vi bruke følelsene som verdifulle signaler – samtidig som vi lar fornuft og nåde styre våre handlinger.

3. Følelser som hjelpere
Etter å ha sett hvordan følelser kan forlede, er det viktig å merke seg at de også kan være verdifulle hjelpere – når de får sin rette plass. Bibelen viser oss ikke bare mennesker som ble styrt av følelsene sine, men også den ene som levde i full balanse: Jesus.

I Getsemane (Matt 26,38–39) er Jesus dypt grepet av angst, uro og sorg. Han skjuler det ikke – men deler det åpent med sine nærmeste og bærer det fram for Gud i bønn: «Min sjel er tynget til døden av sorg … Far, er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi.»

Men han stopper ikke der. Han lar ikke følelsene definere veien videre – i stedet underordner han dem Guds vilje: «Likevel, ikke som jeg vil, men som du vil.»
Jesus avviser ikke følelsene – men han lar dem heller ikke styre.

Her ser vi et forbilde på emosjonell modenhet: ikke å bli kald, avflatet eller følelsesløs – men å være forankret. Å kjenne det som skjer i hjertet, og samtidig velge vei ut fra tillit, overgivelse og kjærlighet.

Følelser er gode tjenere – men dårlige herrer. Når vi lærer å lytte til dem, uten å la dem herske, kan de faktisk hjelpe oss å vokse i kjærlighet, empati og innsikt.

Oppsummering

Følelser er en kraft. De kan varsle oss, villede oss – og veilede oss. Uten retning, blir de som en storm som herjer. Med visdom og indre ledelse, kan de bli som en vind som bærer.

Bibelen lærer oss ikke å undertrykke følelsene våre, men å møte dem med sannhet og tillit. Som ledere, foreldre, ektefeller og medmennesker er vi kalt til å kjenne våre følelser – uten å bli styrt av dem.

Emosjonell modenhet handler ikke om kontroll i kald forstand, men om forankring:
– Å la følelsene ha en stemme, men ikke siste ord.
– Å lytte til dem, men ikke la dem lede alene.
– Å leve ærlig, men samtidig forankret i Guds vilje og nåde.

Når følelsene får plass, men ikke makt – blir vi tryggere, klokere og mer omgjengelige.

Refleksjon

Når følelsene koker – velger du å undertrykke, utagere eller utforske hva som skjer på innsiden?