Kategori: Preken/undervisning

Hvordan kan vi utfordre komfortsonen, overvinne frykten, lære og erfare vekst og utvikling?

Jeg må innrømme at den vanskeligste personen jeg noen gang har hatt med å gjøre som leder, er meg selv. Selvledelse er et tema som går igjen i Bibelen, selv om ordet kanskje ikke brukes direkte. Jeg har ofte kjent på hvordan det er å møte mine egne svakheter, usikkerheter og utfordringer. Særlig når jeg har forsøkt å bevege meg ut av komfortsonen og inn i ukjent terreng.

For å lede oss selv godt, må vi forstå hvordan vi navigerer gjennom ulike soner i livet – komfortsonen, fryktsonen, læringssonen og vekstsonen. Disse sonene representerer ikke bare stadier av personlig utvikling, men også utfordringene og mulighetene som følger med dem. Vi ser dette tydelig i historiene om Moses, Ester og Peter.

Tenk på livet som en strikk: Den er laget for å strekkes, og når vi strekker oss, bygger vi styrke og utvikler oss. Men om vi forstrekkes, kan vi miste balansen og briste.

1. Komfortsonen: Stabilitet og trygghet

Komfortsonen er der vi føler oss trygge og stabile. Det er et sted preget av vaner og forutsigbarhet, men også risikoen for stagnasjon. Strikken hviler her, uforstyrret, men uten funksjon.

Før Gud kalte Moses, levde han et tilbaketrukket liv som gjeter i Midjan. “Moses gjette småfeet til Jetro, svigerfaren sin, presten i Midjan.” (2. Mosebok 3:1). Livet var forutsigbart og stabilt, men uten vekst. Moses var komfortabel inntil Gud kalte ham ut av denne sonen ved den brennende busken.

Før Ester ble dronning, levde hun som en ukjent jødisk kvinne under Mordekais omsorg. “Hun var en velskapt og vakker ung kvinne. Da faren og moren hennes døde, tok Mordekai henne til seg som sin egen datter.”(Ester 2:7).

Peter levde som fisker et liv preget av rutine og trygghet ved Genesaretsjøen. “Da Jesus gikk langs Galilea-sjøen, fikk han se Simon, som kalles Peter, og broren Andreas. De var i ferd med å kaste not i sjøen, for de var fiskere.” (Matteus 4:18). Dette var Peters komfortsone før han ble utfordret av Jesus.

2. Fryktsonen: Usikkerhet og tvil

Fryktsonen er der vi møter usikkerhet og tvil. Strikken begynner å strekkes, og vi kjenner på motstanden. Dette er sonen der vi må konfrontere og håndtere frykten for å ta steget videre. Her har jeg selv kjent på den største utfordringen som leder – å utfordre meg selv, min usikkerhet, tvil og begrensninger.

Da Gud kalte Moses til å lede israelittene, opplevde han en sterk indre kamp. «Herre, hør! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå, etter at du begynte å tale til din tjener. Sen er min munn, og sen er min tunge.» (2. Mosebok 4:10). Moses kjente frykt for sin utilstrekkelighet, men Gud svarte: «Gå nå! Jeg skal være med din munn og lære deg hva du skal si.» (2. Mosebok 4:12). Moses måtte strekke seg for å overvinne frykten.

Da Haman fikk tillatelse til å utslette jødene, sto Ester i fryktsonen. «Alle kongens tjenere og folket i kongens provinser vet at om noen, mann eller kvinne, går inn til kongen i den indre slottsgården uten å være innkalt, så er det bare én lov som gjelder: døden. Bare den som kongen retter gullsepteret sitt mot, får leve. Selv har jeg ikke blitt kalt inn til kongen på tretti dager.» (Ester 4:11). Hun valgte likevel å strekke seg ved å si: «Gå og kall sammen alle jøder som befinner seg i Susa, og hold faste for min skyld … Skal jeg gå til grunne, så går jeg til grunne.» (Ester 4:16).

Peter opplevde frykt og usikkerhet etter Jesu arrestasjon, noe som førte til at han fornektet Jesus tre ganger. “Da begynte han å banne og sverge: ‘Jeg kjenner ikke den mannen!’ Og straks gol hanen.” (Matteus 26:74). Frykten holdt ham tilbake, men det var et steg på veien til læring.

3. Læringssonen: Vekst gjennom utfordringer

Læringssonen er der vi aksepterer utfordringer og utvikler nye ferdigheter, dypere innsikt og flere perspektiver. Strikken er strukket, og vi begynner å merke styrken som bygges. Her lærer vi av feil, prøver igjen og utvikler oss.

Moses, som hadde overvunnet sin frykt, begynte å lære å lede folket gjennom prøvelser. Da israelittene sto ved Rødehavet, sa han: “Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.” (2. Mosebok 14:14). Han lærte å stole på Guds kraft fremfor sin egen.

Ester, som hadde tatt beslutningen om å gå til kongen, viste evnen til å bruke sin posisjon med klokskap. Hun sa til kongen: “Hvis kongen ser på meg med velvilje, og om han finner det for godt, så la meg få mitt eget liv, det er min bønn, og mitt folk, det er mitt ønske.” (Ester 7:3). Gjennom denne prosessen utviklet hun sin lederstil og tro.

Peter møtte Jesus igjen etter oppstandelsen, etter at han hadde sviktet ham. Jesus spurte ham tre ganger: “Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?” (Johannes 21:15-17). Dette ble en læringsprosess der Peter fikk erfare tilgivelse og gjenopprettelse.

4. Vekstsonen: Selvrealisering og innflytelse

Vekstsonen er der vi bruker det vi har lært til å handle modig og oppnå nye mål. Strikken har nådd sitt formål – den gir bevegelse og fremdrift. Men vi må være nøkterne så vi ikke forstrekker oss, for da risikerer vi å briste.

Til slutt ble Moses en leder som førte israelittene mot det lovede land. “Det har ikke stått fram noen profet i Israel som Moses, som Herren ga seg til kjenne for, ansikt til ansikt.” (5. Mosebok 34:10). Hans vekst var et resultat av mot, tillit til Gud og evnen til å strekke seg.

Ester viste sitt fulle potensial som leder da hun reddet folket sitt. “Så la kongen Haman henge på den galgen han hadde reist for Mordekai.” (Ester 7:10). Hun oppnådde varig innflytelse og ble en heltinne i sitt folk.

Peter ble en av de mest innflytelsesrike lederne i den tidlige kirken etter Jesu oppstandelse. Han forkynte frimodig på pinsedagen, og “De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker.” (Apostlenes gjerninger 2:41). Hans erfaring i vekstsonen ble et vitnesbyrd om gevinsten i selvledelse og tillit til Gud. Senere viste han en dyp forståelse av god, nøktern og sunn ledelse i sine brev, der han formaner lederne: “Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet.” (1. Peter 5:2). Dette reflekterer hvordan han vokste til en moden leder som veiledet ledere og andre med visdom og integritet.

Sonene er ikke vanntette

Det er viktig å forstå at sonene ikke er vanntette skott. Vi kan befinne oss i forskjellige soner på ulike områder av livet samtidig. Kanskje er vi i vekstsonen når det gjelder vårt åndelige liv, men i fryktsonen i våre relasjoner, der usikkerhet holder oss tilbake fra å ta nye steg. Selvledelse handler om å identifisere hvor vi er i de ulike aspektene av livet og ta bevisste valg for å bevege oss fremover.

SELVLEDELSE SOM NØKKEL

Ordspråkene 4:23 sier: “Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.” Selvledelse krever selvdisiplin – evnen til å strekke seg når det trengs, men også visdommen til å unngå overstrekk. Metaforen om strikken minner oss på at vi må utfordre oss selv for å vokse, men også balansere vekst med hvile for å unngå å briste.

Selvledelse handler om å være ærlig med seg selv og anerkjenne egne styrker og svakheter. Det betyr å vite når man skal presse seg videre, men også når man trenger å trekke seg tilbake for å hente nye krefter. For meg har den største lærdommen vært å innse at den vanskeligste personen jeg har måttet lede, er meg selv. Dette fordrer en kontinuerlig prosess med selvrefleksjon og bevisste valg.

Oppsummering:
Selvledelse er en reise gjennom livets soner – komfortsonen, fryktsonen, læringssonen og vekstsonen. Hver sone gir både utfordringer og muligheter. Komfortsonen tilbyr trygghet, men kan føre til stagnasjon. Fryktsonen krever mot til å møte usikkerhet, mens læringssonen handler om å vokse gjennom feil og erfaringer. Vekstsonen gir mulighet for handling og selvrealisering, men krever balanse for å unngå overstrekk. Eksemplene fra Moses, Ester og Peter viser at selvledelse krever ærlighet, selvinnsikt og viljen til å ta ansvar for egne valg.

Til ettertanke: 
Hvordan kan du identifisere hvilken sone du befinner deg i, og hva vil være ditt neste steg for å bevege deg mot vekst og utvikling uten å forstrekke deg?

Hva er egentlig forskjellen mellom et sunt vennskap som bygger opp og et usunt som river ned? Hvordan kan vi velge relasjoner som former oss til det bedre? Finnes det eksempler i Bibelen som lære oss til å forstå forskjellen?

Vennskap er en gave fra Gud og kan være en av de fineste relasjonene vi har i livet. Men ikke alle vennskap er sunne. Noen vennskap bygger oss opp, utfordrer oss til å vokse, og styrker oss i vår tjeneste for Gud. Andre kan lede oss inn i negative mønstre, der lojalitet forveksles med ukritisk støtte, og hvor relasjonen fører til stagnasjon eller til og med åndelig skade. La oss se på eksempler fra Bibelen på både sunt og usunt vennskap, og hvordan vi kan lære å skille mellom dem.

SUNT VENNSKAP: DAVID OG JONATAN

Et av de mest kjente eksemplene på et sunt vennskap i Bibelen er forholdet mellom David og Jonatan. I 1. Samuel 18 leser vi hvordan Jonatan knyttet seg til David i en pakt av vennskap basert på gjensidig respekt, ærlighet og selvoppofrelse. Jonatan visste at Gud hadde salvet David til å bli Israels neste konge, og til tross for at det kostet ham sin egen posisjon som arvingen til tronen, støttet han David fullt ut.

“Jonatan inngikk en pakt med David, fordi han hadde ham så kjær som sitt eget liv.” 
– 1. Samuel 18:3

Dette vennskapet viser oss at sunne relasjoner er preget av uselviskhet og en vilje til å støtte hverandre i liv og tjeneste. Jonatan oppmuntret David til å holde fast ved sin tro og sin hensikt, til tross for de utfordringene de begge møtte. Dette er et bilde på hvordan vennskap kan være en kilde til styrke, veiledning og sann støtte.

KAMMERATERI: USUNT VENNSKAP

På den andre siden finner vi et eksempel på usunt vennskap i form av kameraderi – relasjoner hvor lojalitet kan bli til en destruktiv kraft. Kameraderi oppstår når en relasjon bygges på uærlige premisser eller frykt for å utfordre hverandre, der kritisk refleksjon og sannhet blir undertrykt til fordel for å opprettholde overfladisk fred. Et usunt vennskap av denne typen kan føre til at vi ignorerer tidløse verdier og neglisjerer sannheten.

Et eksempel på dette i Bibelen finner vi i historien om Rehabeam, Salomos sønn. I 1. Kongebok 12 får Rehabeam råd fra de eldre om å lette byrden på folket for å vinne deres hjerter, men han avviser deres visdom og velger heller å følge rådene til sine yngre kamerater, som oppfordrer ham til å øke byrdene. Dette kameraderiet ledet til opprør og splittelse i Israel.

“Men han forkastet de eldres råd som de hadde gitt ham, og rådførte seg med de unge mennene som var vokst opp sammen med ham.” 
– 1. Kongebok 12:8

Her ser vi hvordan kameraderi kan føre til uansvarlige valg og ødeleggelse, når man velger å lytte til dem som ikke utfordrer eller veileder i sannhet. Kameraderi fører ofte til en blindhet for virkeligheten og en manglende vilje til å gjøre det som er rett, selv når det er ubehagelig.

VISDOM FRA ORDSPRÅKSBOKEN

Ordspråksboken gir oss flere innsikter om vennskap, og hvordan vi kan skille mellom det sunne og det usunne.

“Den som vandrer med vismenn, blir vis, men den som omgås dårer, går det ille.” – Ordspråkene 13:20

Dette verset understreker viktigheten av å omgi seg med mennesker som hjelper oss til å vokse i visdom og integritet. Å ha gode venner er en investering i vår åndelige vekst, mens det å knytte sterke bånd til mennesker som ikke deler våre verdier, kan føre oss på avveier.

“Som jern kvesser jern, slik skjerper den ene mannen den andre.” 
– Ordspråkene 27:17

Gode vennskap bygger hverandre opp, akkurat som Jonatan gjorde med David. Et sunt vennskap utfordrer oss til å bli bedre, mer lik Kristus, og det bringer frem det beste i oss. Samtidig hjelper slike vennskap oss med å avdekke blindsoner – områder i våre liv som vi selv ikke ser klart, men som venner som kjenner oss kan hjelpe oss å bli bevisste på. Blindsoner kan være holdninger eller handlinger vi ikke er klar over, men som påvirker oss negativt. Gjennom et sunt vennskap kan vi bli konfrontert med sannheten på en kjærlighetsfull måte, slik at vi kan vokse i modenhet og visdom.

Ordspråksboken viser at ekte venner ikke bare stryker oss med hårene eller sier det vi ønsker å høre, men de er villige til å gi oss kjærlige korrigeringer når det trengs: 

«Sår fra en venn er til å stole på, kyss fra en fiende er svikefulle.» 
Ordspråkene 27:6

«Sår fra en venn» fra en venn – altså oppriktig veiledning – kan smerte i øyeblikket, men er til vårt beste på sikt. Derimot kan smiger og falsk støtte fra en «venn» være villedende og skadelig. Derfor er det viktig å skille mellom dem som virkelig ønsker oss vel, og dem som ikke gjør det.

Oppsummering
Vennskap kan enten være en kilde til åndelig vekst eller en vei til stagnasjon og tilbakegang. Bibelen viser oss både eksempler på sunne, livgivende vennskap, som forholdet mellom David og Jonatan, og usunne vennskap, som kameraderi, som vi ser i Rehabeams historie. Ved å velge venner som utfordrer oss i tro og integritet, og ved å unngå tette bånd som drar oss bort fra sannheten, kan vi vokse i modenhet og visdom.

Spørsmål til ettertanke
Hvordan kan vi være mer bevisste på å bygge sunne vennskap som utfordrer oss til å vokse i tro og integritet?

Hvordan kan en menighet vokse og utvikle seg kontinuerlig? Hva kjennetegner en menighet som lærer av sine erfaringer og av hverandre?

Et fellesskap som ser seg selv som en lærende organisme, er i stadig bevegelse, vekst og utvikling. Akkurat som en levende organisme trenger næring og vekstvilkår, trenger en menighet å lære, tilpasse seg og utvikle seg i lys av både interne erfaringer og eksterne utfordringer. Men hva innebærer det egentlig at en menighet er lærende, og hvordan kan dette komme til uttrykk i praksis?

1. Lære av erfaringer

En lærende menighet ser på både fremgang og utfordringer som læringsmuligheter. Når ting går bra, tar den seg tid til å reflektere over hva som fungerte, og når den møter motgang, søker den aktivt å forstå hva som kan forbedres. Dette krever en åpenhet for å stille spørsmål og evaluere hendelser, handlinger og kultur – en praksis som kan bidra til både åndelig og strukturell utvikling.

Å feile er en naturlig del av livet, og dette gjelder også i vår åndelige vandring. I Bibelen ser vi en rekke eksempler på tjenere som gjorde feil, men som lærte av dem og vokste som ledere og troende. En lærende menighet har en kultur som er åpen for å innrømme feil, søke tilgivelse og reflektere over hvordan den kan vokse gjennom disse erfaringene.

Et klassisk eksempel på dette finner vi i historien om apostelen Peter. Han lovet at han aldri ville fornekte Jesus, men under Jesu arrestasjon gjorde han akkurat det – han fornektet sin Herre tre ganger. I Lukas 22:61-62 ser vi hvordan Peter, etter å ha fornektet Jesus, ble full av sorg: “Da snudde Herren seg og så på Peter, og Peter husket Herrens ord … Da gikk han ut og gråt bittert.”

Men Peter lot ikke sine feil definere ham. Etter Jesu oppstandelse gav Jesus ham en ny sjanse til å bekrefte sin kjærlighet og troskap tre ganger, slik vi ser i Johannes 21:15-17. Jesus gjenopprettet Peter og betrodde ham en sentral lederrolle i den tidlige kirken. Dette viser at selv svært uheldige feil kan bli læringspunkter som leder til vekst og modenhet.

Som en lærende menighet kan vi, på samme måte som Peter, se våre feil som muligheter til vekst og refleksjon, snarere enn som endelige nederlag. Ved å gjøre dette åpner vi oss for Guds fornyende nåde og kraft, som kan lede oss videre til større modenhet og dypere tro.

2. Felles læring og refleksjon

En viktig del av å være en lærende organisme er evnen til å reflektere sammen. Når lederskap, medlemmer og tjenestegrupper aktivt deler erfaringer og innsikt, skapes et miljø der menigheten som helhet kan lære og vokse. Dialogen blir dermed en sentral del av læringsprosessen, og hver del av menigheten bidrar til vekst gjennom å dele fra sine liv.

I Apostlenes gjerninger 15 ser vi et godt eksempel på felles læring og refleksjon. Da det oppstod uenighet om hvorvidt hedningekristne skulle følge Moseloven, samlet apostlene og de eldste seg i Jerusalem for å diskutere saken. Gjennom bønn, refleksjon og deling av erfaringer, inkludert Peter og Paulus’ vitnesbyrd om hvordan Gud hadde virket blant hedningene, kom de til en beslutning som styrket kirkens enhet. Dette møtet viser kraften i fellesskapets refleksjon, hvor menigheten vokste i innsikt og læring.

3. Læring basert på Skriften

En lærende menighet baserer ikke sin modning og vekst på pragmatiske perspektiver alene, men på Guds ord! Bibelen fungerer som rettesnor for hvordan menigheten kan lære og utvikle seg. Dette innebærer å lære av bibelske fortellinger som viser hvordan Guds folk har vokst gjennom prøvelser, og å anvende bibelske prinsipper i dagens utfordringer.

I Josvas bok, kapittel 1, får Josva veiledning fra Gud om betydningen av å meditere over loven dag og natt for å kunne lede folket på rett måte. Dette gir oss et klart bilde av at Guds ord er en kilde til læring, visdom og veiledning. I en menighet som ønsker å vokse, må Bibelen være kilden til innsikt og visdom i alle utfordringer.

4. Tilpasningsdyktighet og fleksibilitet

For at en menighet skal kunne fungere som en lærende organisme, må den være fleksibel og tilpasningsdyktig. Det betyr å være villig til å justere strukturer, prosesser og metoder når det er nødvendig for å møte både åndelige og praktiske behov. En lærende menighet stagnerer ikke, men søker aktivt måter å forbedre seg på gjennom refleksjon og tilbakemeldinger.

I Apostlenes gjerninger 6 møter den tidlige menigheten en utfordring da de gresktalende enker ble oversett i den daglige utdelingen av mat. Menigheten tilpasset seg raskt ved å utnevne syv personer til å ta ansvar for denne tjenesten, slik at apostlene kunne prioritere bønn og Ordets forkynnelse. Dette viser hvordan fleksibilitet og vilje til å endre strukturer kan sikre at alle behov blir dekket. Den første menigheten lærte av situasjonen og tilpasset seg for å sikre både strukturell og åndelig vekst.

Oppsummering
En menighet som er en lærende organisme, er i konstant utvikling. Den tar erfaringer til etterretning, bygger fellesskapet rundt felles refleksjon, forankrer sin læring i Bibelen, og er fleksibel i møte med utfordringer. En slik menighet vokser ikke bare i antall, men også i åndelig modenhet og evne til å møte nye tider med visdom og innsikt.

Refleksjonsspørsmål
Hvordan kan vår menighet bedre utvikle seg som en lærende organisme, og hvilke områder trenger vi å reflektere over for å oppnå en sunn og god utvikling?

Hvordan møter vi utfordringer som virker uoverkommelige, og hvordan kan vi inspirere andre til å overvinne frykt og bygge et tryggere fellesskap? 

Historien om David og Goliat i 1. Samuelsbok kapittel 17 gir et sterkt eksempel på hvordan lederskap kan utøves i møte med store utfordringer. Gjennom Davids tro, mot og handlinger ser vi flere sider ved lederskap:
– modig lederskap,
– bygging av fellesskap, og
– investering i fremtidige generasjoner.

Denne artikkelen undersøker disse tre viktige dimensjonene og hvordan de kan anvendes i vår hverdag som ledere.

1. HVORDAN MØTE UMULIGE UTFORDRINGER?

David står overfor en av de største utfordringene i Israels historie – Goliat, en mektig kjempe som har lammet hæren med frykt. Gjennom Davids handlinger lærer vi tidløse prinsipper om hvordan ledere kan møte umulige situasjoner med tro og mot.

Tro som overvinner frykt

David valgte å stole på Gud i stedet for å la seg lamme av den frykten som preget Israels hær. I 1. Samuelsbok 17:37 sier David:

«Herren som fridde meg fra løvens og bjørnens vold, han skal også fri meg
fra denne filisteren.»

Når ledere møter situasjoner som virker umulige, kan troen på at Gud er med forvandle frykt til handling. Troen gir mot til å ta steget ut, selv når andre er lammet av usikkerhet.

Fokuser på løsningen, ikke problemet

Mens Israels hær så Goliat som et uovervinnelig problem, så David en mulighet for Gud til å vise sin kraft. I 1. Samuelsbok 17:26 spør David:

«Hvem er denne uomskårne filisteren, som våger å håne den levende Guds hær?»

David flyttet fokuset fra frykten for Goliat til troen på Guds inngripen. Vi kan også velge å skifte blikket fra problemet til muligheten for en løsning. Ved å fokusere på hva Gud kan gjøre, åpnes det for nye muligheter.

Handle i tro

David handlet i tro, selv om alle andre var lammet av frykt. I 1. Samuelsbok 17:50-51 står det:

«Så vant David over filisteren med slynge og stein.»

Davids handling viser at ledere ikke nødvendigvis venter på perfekte forhold. Når tiden er inne, handler de i tro på at det de har er tilstrekkelig. Noen ganger krever lederskap handling før alle svarene er på plass, og handling i tro kan skape en vei gjennom utfordringer som ellers ville virket uoverkommelige.

Hvor i ditt lederskap står du overfor en “Goliat,” og hvordan kan troen på Guds trofasthet lede deg gjennom utfordringen?

2. HVORDAN BYGGE ET ROBUST FELLESSKAP?

Lederskap handler ikke bare om å overvinne utfordringer alene, men også om å inspirere og mobilisere andre. David viser hvordan ledere kan bygge fellesskap og inspirere andre til å se nye muligheter gjennom tro og mot.

Spør spørsmål som utfordrer status quo

David utfordrer de etablerte tankemønstrene da han spør i 1. Samuelsbok 17:26:

«Hva vil den få som slår denne filisteren og tar bort skammen fra Israel?»

Spørsmålet bringer inn et nytt perspektiv: Hvordan kan utfordringen møtes? Ved å stille spørsmål som utfordrer, kan ledere hjelpe teamet til å se nye muligheter og løsninger, og inspirere til endring. Spørsmål som utfordrer status quo kan være nøkkelen til å bringe fellesskapet videre.

Vær et eksempel på tro og mot

Davids handlinger inspirerte hele hæren til å handle. Etter at David drepte Goliat, står det i 1. Samuelsbok 17:52:

«Da sprang Israels og Judas menn fram med et seiersrop.»

Når ledere går foran, handler i tro og viser mot, gir de andre mot til å følge etter. Ved å handle med integritet og overbevisning, kan ledere skape gjennombrudd som inspirerer fellesskapet til handling.

Bygg fellesskap gjennom støtte og samarbeid

David valgte de redskapene han kjente best – slyngen og steinene – i stedet for å bruke rustningen Saul tilbød ham (1. Sam 17:39-40). Dette illustrerer hvordan lederskap også handler om å anerkjenne andres styrker og ressurser, og samarbeide for å finne den beste løsningen. Et fellesskap basert på tillit og samarbeid skaper fremdrift og felles måloppnåelse.

Hvordan kan du som leder inspirere kolleger eller medarbeidere til å møte utfordringer på en ny måte?

3. HVORDAN SIKRE FREMTIDIG VEKST?

Lederskap handler ikke bare om å løse dagens problemer, men også om å legge til rette for fremtidig vekst. David viser hvordan ledere kan investere i fremtidige generasjoner, slik at de er rustet til å lede når tiden er inne.

Vis tillit til fremtidens ledere

David viste stor tillit til Guds plan for Israel, selv om han var ung og uerfaren. I 1. Samuelsbok 17:45-46 sier David til Goliat:

«Du kommer mot meg med sverd og spyd og kastespyd, men jeg kommer mot deg i navnet til Herren, Allhærs Gud.»

Å ha tillit til fremtidens ledere, kombinert med å investere i deres utvikling, legger til rette for at de kan handle i tro. Dette gir ikke bare personlig vekst, men også fremgang som gir avkastning for hele fellesskapet.

Gi ressurser og veiledning

David ble tilbudt rustning av Saul, men valgte å bruke slyngen han var kjent med. I 1. Samuelsbok 17:39-40 står det at David la fra seg rustningen og tok med seg slyngen. Dette illustrerer at ledere kan tilby ressurser, men også la folk bruke de ferdighetene og verktøyene de allerede mestrer. Å gi veiledning tilpasset individets styrker bidrar til å bygge trygghet og selvtillit.

Skap en kultur for vekst

Davids seier over Goliat skapte ny tro og håp i Israel. I 1. Samuelsbok 17:51-52 står det at folket, inspirert av Davids seier, sprang fram med et seiersrop. Ved å investere i andre kan ledere skape en kultur for vekst, hvor de rundt dem får mot til å utvikle seg, ta initiativ og bygge videre på det som er startet.

Hvordan kan du som leder aktivt investere i de som følger deg, slik at de blir rustet til å lede i fremtiden?

Oppsummering 
1. Samuelsbok 17 gir flere dype lærdommer om lederskap på ulike nivåer. David viser hva modig lederskap innebærer, hvordan ledere kan inspirere andre til handling, og hvor viktig det er å investere i fremtidige ledere. Historien om David og Goliat gir oss innsikt i hvordan lederskap kan utøves, og hvordan vi som ledere i dag kan møte våre egne “Goliater” med tro, inspirere våre team til handling, og investere i de som skal bære lederskapet videre.

Viktige muligheter og utfordringer kan ofte gå under radaren. Hva om det finnes metoder for å lytte mer bevisst, slik at disse signalene fanges opp før de glipper unna?

Ingen leder kan ha full oversikt over alt som skjer i en organisasjon eller menighet. Det er mange mennesker involvert, og denne mangfoldigheten skaper både muligheter og utfordringer. Å lytte er ikke bare en ferdighet, men en avgjørende del av å holde organisasjonen sunn og i utvikling.

I 1. Korinterbrev 1:11 forteller Paulus at han har fått informasjon fra Kloes folk om uenigheter i menigheten. Dette er et godt eksempel på hvordan uformelle lytteposter kan være avgjørende for å fange opp viktige signaler. Ved å lytte til disse meldingene kunne Paulus ta tak i problemene før de vokste. På samme måte, i Apostlenes gjerninger 6:1-7, fanger apostlene opp klagen fra de hellenistiske jødene om at deres enker blir oversett. De handler raskt for å rette opp situasjonen, noe som ikke bare bevarte freden og fremdriften, men også fremmet rettferdighet.

Ledere som bevisst bruker lytting som verktøy, etablerer strukturer og bygger relasjoner som hjelper dem med å fange opp viktige signaler – både de som fremmer vekst, og de som antyder at noe må justeres. Disse strukturene kalles gjerne “lytteposter”, og de kan være både formelle og uformelle. Deres verdi ligger i den innsikten de gir, en innsikt som ofte kan være avgjørende for organisasjonens troverdighet og fremtid.

VIKTIGE SPØRSMÅL

Når vi tenker på lytteposter, kan to spørsmål åpne opp for verdifulle refleksjoner:

1. Har du noen tanker om hva som kan styrke utviklingen hos oss?

Dette spørsmålet inviterer andre til å dele sine ideer og perspektiver. Ofte sitter mennesker rundt oss med forslag som vi selv ikke har tenkt på. Å åpne opp for slike innspill kan skape ny dynamikk og bidra til videreutvikling.

2. Er det noe som vi bør være oppmerksomme på, som kan hindre fremdriften vår?

Dette spørsmålet gir rom for å oppdage potensielle utfordringer eller problemområder som kanskje ville gått ubemerket. Ved å skape en trygg arena for slike samtaler kan små problemer adresseres tidlig, før de utvikler seg til større hindringer.

Denne typen spørsmål kan bidra til en sunn balanse mellom vekst og helhet. Når ledere tar seg tid til å lytte til dem de leder, signaliseres det at deres innsikt er verdifull, noe som styrker både tilliten og fellesskapet.

Oppsummering:
Ledere som aktivt legger til rette for gode lytteposter, skaper et miljø hvor både muligheter og utfordringer kan fanges opp tidlig. Det handler ikke om å ha full kontroll, men om å være åpen for innspill og ulike perspektiver som kan gjøre organisasjonen sunnere og mer robust.

Å lytte med åpenhet og nysgjerrighet kan bidra til å oppdage nye muligheter, samtidig som det gir muligheten til å håndtere utfordringer før de blir store.

Ettertanke og refleksjonsspørsmål:
– Hvor finnes lyttepostene i organisasjonen i dag?
– Hvordan kan det legges til rette for flere møtepunkter der folk kan dele sine tanker og observasjoner?
– Hva ville skje hvis åpne spørsmål ble en fast del av både møter og uformelle samtaler?

Hva betyr det egentlig å være en lagspiller – og hvordan påvirker det din tjeneste og fellesskapet?

Når vi ser på en menighet eller et team, kan spørsmålet om du er en solo- eller lagspiller være avgjørende for hvordan du leder og hvordan fellesskapet utvikler seg. Akkurat som i fotball, der både individuelle ferdigheter og samarbeid er avgjørende, er balansen mellom personlig ansvar og kollektiv innsats en nøkkel i tjenesten og ledelsen.

I fotball vet vi at et lag som fungerer godt sammen, har større sjanser for å vinne enn en gruppe individuelle stjerner som spiller for seg selv. Det samme prinsippet gjelder i menighetslivet og i tjenesten – vellykkethet kommer fra å tjene sammen mot et felles mål, ikke fra enkeltprestasjoner alene. Så, er vi en solo- eller lagspiller i vår tjeneste?

1. Finn din styrke på laget

Akkurat som på et fotballag har hver spiller en bestemt rolle å fylle. En god leder eller medarbeider må forstå sin egen plass og hvordan denne rollen støtter helheten. Ingen kan fylle alle posisjoner, og å prøve å gjøre alt alene er en sikker vei til utbrenthet og sviktende samarbeid. Paulus sammenligner menigheten med en kropp, der hver del har en unik funksjon:

“For slik som vi har én kropp, men mange lemmer, og alle lemmene har forskjellig oppgave,  slik er vi alle én kropp i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer.” (Romerne 12:4-5)

Denne forståelsen hjelper oss å se vår unike verdi og rolle i fellesskapet.

2. Styrk fellesskapet gjennom samarbeid

I fotball er det samspillet som skaper målsjanser – pasninger, bevegelser og oppbygging av spillet. På samme måte er godt samarbeid avgjørende i menighetslivet. Det handler om å støtte og styrke hverandre, bidra der du kan, og stole på at andre gjør det samme. Apostelen Paulus minner oss om viktigheten av å oppmuntre og bygge hverandre opp:

“Forman derfor hverandre og oppbygg hverandre,
som dere også gjør.” 
(1 Tessalonikerne 5:11)

En lagspiller setter fellesskapets beste foran sin egen ære og jobber for å skape et miljø der alle føler seg verdsatt og kan bidra.

3. Invester i andre

En god lagspiller investerer ikke bare i egen utvikling, men hjelper også andre til å vokse og utvikle seg. Dette skaper et sterkt fellesskap som kan vokse og bære frukt. Paulus skriver om hvordan Gud har gitt forskjellige gaver for å bygge opp menigheten:

“Han gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister,
noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjenestegjerning,
så Kristi kropp kan bygges opp.”
(Efeserne 4:11-12)

Paulus minner oss også i Romerne 12:5 om at vi ikke bare er én kropp i Kristus, men også “hverandres lemmer”. Dette betyr at vi ikke bare har ansvar for vår egen vekst, men også for å støtte og bygge opp hverandre i fellesskapet.

Når vi investerer i andre, hjelper vi dem å oppdage og bruke sine gaver, noe som styrker hele fellesskapet.

Oppsummering
Fotball er et spill hvor suksessen avhenger av hvordan laget jobber sammen, ikke av enkeltprestasjoner alene. Det samme gjelder i tjenesten og menighetslivet. Vi er kalt til å erkjenne vår plass, styrke fellesskapet og investere i hverandre. Solo-spill kan noen ganger vinne kamper, men det er lagspillet som skaper langvarig vekst og seier.

Refleksjon
1. Er du en solo- eller lagspiller? Hva kan du gjøre for å bedre balansere disse rollene?
2. Hvordan kan du bedre støtte og samarbeide med de rundt deg i fellesskapet?
3. Hvem kan du investere mer i, for å styrke fellesskapet og skape varig vekst?

Del 2

Holdninger, valg og handlinger former enhver lederstil, men på hvilke måter påvirker de oss? Gjennom livene til Saul, David og Jonatan ser vi tre forskjellige tilnærminger til ledelse. Hvordan kan vi bruke innsikten fra deres liv og erfaringer til å styrke bevisstheten i vårt eget lederskap?

I 1. Samuels bok kapittel18-20 får vi et dypt innblikk i lederstilen til tre av de mest sentrale personene i Bibelen. Saul, David og Jonatan står som kontraster i måten de håndterer utfordringer, relasjoner og ansvar. Hver av dem gir oss verdifulle innsikter om lederskap. Ved å bruke VIP-akronymet (Visjon, Inkludering, Praktisk tilnærming), kan vi analysere deres lederskap og reflektere over hvordan deres holdninger og atferd enten fremmet eller hindret dem i deres roller.

1. Saul – Lederen som mistet visjonen

Visjonært: Saul starter sitt lederskap med store løfter, men mistet raskt det store bildet. Han ble mer opptatt av personlig makt og status enn av å lede folket i samsvar med Guds plan. Saul manglet en klar visjon, og hans frykt og usikkerhet ledet til dårlig dømmekraft (1 Sam18:7-9). Han så David som en trussel, og i stedet for å samle folket og bygge nasjonen, ble han fokusert på å eliminere en konkurrent.

Inkluderende: Saul var ikke inkluderende. Han mistet evnen til å lytte til råd, isolerte seg fra sine nærmeste, og gjorde sine beslutninger i frykt. Hans relasjoner med både Gud og folket forverret seg fordi han ikke involverte andre i lederskapet.

Praktisk tilnærming: I stedet for å handle strategisk, ble Sauls handlinger mer impulsive og drevet av følelser. Hans forsøk på å drepe David viser en leder som ikke klarer å tenke langsiktig, men er fanget i øyeblikkets frykt og sinne (1 Sam19:1).

Fallgruve: Saul viser at mangel på visjon og en inkluderende lederstil kan føre til at man mister fokus. Når frykt og usikkerhet styrer handlingene, kan en leder ende opp med å sabotere sitt eget lederskap.

2. David – Den visjonære og pragmatiske lederen

David er en av Bibelens mest allsidige ledere. Han hadde ikke bare en sterk visjon og trofasthet til Guds vilje og plan, men han utviste også pragmatisme og var flink til å inkludere andre i sitt lederskap.

Visjonært: David hadde tidlig en klar visjon. Han visste at hans oppdrag var å tjene Gud og folket, og selv om han ble jaget av Saul, beholdt han sitt langsiktige perspektiv (1 Sam. 18:14). Hans tillit til Guds plan holdt ham på rett kurs, selv i tøffe tider. Davids visjon kom til uttrykk gjennom hans ønske om å bygge et tempel for Gud (2 Sam. 7), selv om det ble Salomo som til slutt fullførte det. Hans langvarige perspektiv viser hans trofasthet mot Guds plan.

Inkluderende: David var fremragende til å samle mennesker rundt seg. Han lyttet til sine nærmeste og bygde lojalitet blant sine tilhengere (1 Sam. 18:16). Selv når han var på flukt, var han i stand til å bygge en hær og inspirere sine menn til å følge ham. Dette ser vi tydelig da de som kom til David i Adullams hule var «Alle slags nødlidende, gjeldbundne og misfornøyde samlet seg om ham, og han ble høvding for dem.» (1 Sam. 22:1-2). David inkluderte disse utstøtte og gjorde dem til sterke krigere og trofaste følgere.

Praktisk tilnærming: David var en mester i å tilpasse seg situasjoner. Han visste når han skulle handle med styrke, som i møtet med Goliat (1 Sam. 17), og når han skulle være taktisk og trekke seg tilbake, som da han valgte å ikke drepe Saul, selv om han hadde muligheten (1 Sam. 24:4-7). David kombinerte sin visjon med en pragmatisk lederstil, og dette gjorde ham i stand til å håndtere både store strategiske utfordringer og daglige beslutninger.

Fallgruver: David, som mange store ledere, hadde sine feil. En av de mest alvorlige var da han lot seg drive av stolthet og pragmatisme uten tilstrekkelig etisk refleksjon. Da David telte sitt folks militære styrke, viste han en manglende tillit til Guds ledelse og ble straffet for sin hovmodighet (1 Krøn. 21:1-7). I tillegg viser hans forhold til Batseba og mordet på hennes ektemann Uria hvordan en pragmatisk lederstil uten et etisk fundament kan føre til katastrofale resultater (2 Sam. 11). Disse hendelsene illustrerer at selv de største ledere kan falle når de lar stolthet eller pragmatikk overskygge deres moralske verdier.

Bredde i lederskapet: David var en visjonær, inkluderende og praktisk leder. Han lyttet til Gud, til folket, og til sine rådgivere. Hans evne til å forene disse egenskapene gjorde ham til en leder med en bredt sammensatt lederstil, som både kunne være strategisk og taktisk, men også empatisk og relasjonsorientert.

3. Jonatan – Den inkluderende og lojale lederen

Visjonært: Jonatan hadde en dyp forståelse av Guds plan og støttet den, selv når det betydde å gi opp sin egen posisjon som tronarving (1 Sam. 18:4). Han hadde en klar visjon for hva som var riktig, og han var villig til å handle deretter.

Inkluderende: Jonatan er et forbilde på en inkluderende lederstil. Hans dype vennskap med David og lojalitet til sin far Saul viser en leder som klarte å balansere relasjoner på en god måte. Han bygget broer mellom to rivaler og forsøkte å skape fred, selv i vanskelige omstendigheter (1 Sam. 19:4-5).

Praktisk tilnærming: Jonatan var både visjonær og pragmatisk. Han tok praktiske skritt for å beskytte David, som da han advarte ham om faren fra Saul (1 Sam. 20:41-42). Hans praktiske handlinger ble alltid styrt av hans moralske kompass.

Fallgruve: Jonatans største utfordring var kanskje at hans lojalitet til både faren og David trakk ham i ulike retninger. Noen ganger kan lojalitet til relasjoner gjøre det vanskelig å ta de nødvendige valgene for å oppnå fremgang.

Oppsummering
Saul, David og Jonatan gir oss tre ulike bilder av lederskap. Davids lederskap, særlig, viser en bredde av egenskaper som favner alle tre fuglesymbolene. Han var en visjonær som ørnen, en inkluderende leder som duen, og pragmatisk som kråka. Deres holdninger og adferd viser hvordan VIP-elementene – Visjon, Inkludering, og Praktisk tilnærming – påvirker hvordan vi leder. Når visjon blir overskygget av frykt, som med Saul, eller når pragmatismen blir for sterk, som med David, kan det lede til fallgruver. På den andre siden viser Jonatan en balanse mellom inkludering og praktisk handling, selv om lojalitet til flere kan gjøre det utfordrende å lede effektivt.

Refleksjon
1. Hvordan påvirker din visjon for fremtiden de valgene du tar i dag som leder?
2. Hvor inkluderende er du i din lederstil, og hvordan bygger du lojalitet og tillit blant dine medarbeidere og kolleger?
3. I hvilke situasjoner har du brukt en pragmatisk tilnærming, og hvordan påvirket det utfallet?

Del 1

I oldkirken ble fugler brukt som symboler for ulike egenskaper, ofte knyttet til personer. Ørnen er kanskje det mest kjente symbolet, ofte assosiert med apostelen Johannes. Hva om vi bruker fuglene – ørnen, duen og kråka – for å utforske ulike lederstiler i dag?

Hver fugl representerer ulike aspekter av lederskap som kan hjelpe oss til å reflektere over hvordan vi leder.

Vi vil bruke akronymet VIP. – Visjon, Inkludering og Praktisk tilnærming – for å tydeliggjøre de ulike aspektene ved lederskap.

1. Ørnen – Visjonær og målrettet

Ørnen symboliserer styrke, visjon og ledelse. Den flyr høyt, ser langt, og beveger seg målrettet. I oldkirken ble Johannes ofte knyttet til ørnen, særlig på grunn av hans dype åndelige innsikt, slik vi ser i Åpenbaringen (Johannes’ Åpenbaring 4:7, 10:1-2). Johannes’ evangelium reflekterer også ørnens visjon, med sitt fokus på Guds evige plan.

Johannes-brevene fremhever hvordan sannhet og kjærlighet er avgjørende for lederskap. I 1 Johannes 4:16 leser vi: “Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham.” Dette viser Johannes’ evne til å kombinere åndelig visjon med praktisk lederskap.

a. Visjonær: Ørnen representerer en lederstil som ser helheten, både langt inn i fremtiden og dypt inn i fortiden. Johannes’ evangelium begynner med de tidløse ordene: “I begynnelsen var Ordet…” (Johannes 1:1-3), som gjenspeiler ørnens evne til å se Guds evige plan. Johannes’ visjoner om en ny himmel og jord (Åpenbaringen 21:1) illustrerer også ørnens evne til å se hva som kommer, selv når omgivelsene er usikre.

b. Strategisk: Ørnens lederskap tar klare, målrettede beslutninger. Johannes viser dette ved å formidle Guds frelsesplan med presisjon, som i Johannes 3:16-17. I Åpenbaringen 12 gir han en symbolsk beskrivelse av frelsens kamp, og i sendebrevene (Åpenbaringen 2-3) gir han strategiske råd til hver menighet, skreddersydd etter deres behov.

c. Trygg og selvsikker: Johannes’ lojalitet og trygghet sees tydelig ved Jesu kors (Johannes 19:26-27). Jesus betrodde sin mor til ham, en handling som viser hans pålitelighet. I 1 Johannes 4:18 uttrykker Johannes: “Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut,” og viser en leder som er trygg i sin teologiske overbevisning. Selv i møtet med den oppstandne Kristus (Åpenbaringen 1:17-18) bevarer Johannes sin ro, og mottar budskapet med selvsikkerhet.

d. Fallgruver for ørnen: En leder som er fokusert på visjon og strategi, kan risikere å miste kontakten med menneskene rundt seg. Ørnen kan bli så opptatt av det store bildet at den overser viktigheten av mellommenneskelige relasjoner og daglig oppfølging. Dette kan skape en følelse av distanse og isolasjon blant de som følger. Som uttrykket sier: “Djevelen er i detaljene” – uten å følge opp de små, men viktige elementene i organisasjonen kan en visjonær leder risikere at de store planene faller fra hverandre på grunn av manglende oppmerksomhet til hverdagslige utfordringer.

2. Duen – Inkluderende og fredfull

Duen er et symbol på fred og enhet, kjent fra Noahs ark (1 Mosebok 8:11), men også fra Jesu dåp, der Den hellige ånd viste seg som en due (Matteus 3:16). Duen representerer en lederstil som fremmer balanse, samarbeid og inkludering.

a. Inkludering: Duen søker harmoni og fellesskap, akkurat som Den hellige ånd bringer fred og enhet til Guds folk (Efeserne 4:3). Denne lederstilen skaper et miljø der fellesskap og inkludering er i fokus. Johannes’ fokus på kjærlighet og fellesskap i 1 Johannes 4:7-8 er et eksempel på denne tilnærmingen, der han legger vekt på viktigheten av samhold blant troende.

b. Lyttende: Som duen lytter til omgivelsene, er denne lederstilen opptatt av å høre på andres meninger og bygge broer i krevende og konfliktfylte situasjoner. Dette ser vi i hvordan Jesus henvendte seg til synderinnen med en mild og tilgivende tone (Johannes 8:10-11). Vi ser også dette i fortellingen om Jesus som tolvåringi tempelet, hvor han “satt midt blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål” (Lukas 2:46). Denne episoden viser hvordan selv i ung alder, Jesus demonstrerte en ydmyk og lyttende holdning som fremmet læring og forståelse før han selv talte. En leder som duen skaper tillit ved å lytte før de handler.

c. Tilpasningsdyktig: Duen tilpasser seg situasjonen og finner løsninger som fungerer for alle parter. Johannes, som en hyrde for menighetene, tilpasset sin ledelse til deres behov gjennom sine brev, og ga dem veiledning og praktiske råd (1 Johannes 4:7-8).

d. Fallgruver for duen: En leder som er for opptatt av harmoni og inkludering kan bli konfliktsky og unngå vanskelige konfrontasjoner. Duen kan bli så fokusert på å bevare fred at den ikke tar opp viktige problemer som må løses. Dette kan føre til at underliggende konflikter får utvikle seg i det skjulte, og til slutt svekke teamets tillit og effektivitet.

3. Kråka – Praktisk og tilpasningsdyktig

Kråka er kjent for sin evne til å overleve i krevende omgivelser, og den tilpasser seg raskt nye situasjoner. Som lederstil representerer kråka en pragmatisk, problemløsende tilnærming.

a. Praktisk: Kråka handler raskt og finner effektive løsninger, som Nehemja, som gjenoppbygde Jerusalems murer til tross for stor motstand (Nehemja 2:17-18). Denne lederstilen fokuserer på å gjøre det som trengs for å løse utfordringer her og nå. Johannes viste denne tilnærmingen i sine brev der han ga klare, praktiske råd til menighetene for hvordan de kunne leve i tro i møte med utfordringer (2 Johannes 1:4-6).

b. Innovativ: Kråkas evne til å finne kreative løsninger reflekterer også hvordan Johannes møtte menighetenes ulike utfordringer med pragmatisk visdom.

c. Uredd: Kråka møter motstand uten å nøle, som Paulus, som sto fast i sitt kall til tross for forfølgelse (2 Korinterne 11:23-28).

d. Fallgruver for kråka: En pragmatisk leder som kråka kan bli så opptatt av å finne raske løsninger at de overser langsiktige konsekvenser. Denne tilnærmingen kan også føre til at lederen ser på relasjoner og prosesser som verktøy for å nå mål, noe som kan skade tilliten og motivasjonen hos de som følger. Kråkas sterke fokus på det praktiske kan også resultere i at den undervurderer viktigheten av visjon og langsiktig planlegging. Her er det bare en hårsbredd mellom å motivere og manipulere.

Johannes’ lederstil …

Johannes, ofte symbolisert som ørnen, viser i sine skrifter at han hadde egenskaper fra alle tre fuglene. Han var visjonær som ørnen, så langt inn i fremtiden i Åpenbaringen (Åpenbaringen 21:1), fredfull som duen, og la vekt på kjærlighet og fellesskap (1 Johannes 4:7-8), samtidig som han viste pragmatisme i møte med menighetenes utfordringer (2 Johannes 1:4-6).

Lederstil tilpasset situasjonen

Selv om ørnen, duen og kråka representerer ulike lederstiler, er det situasjonen som avgjør hvilken som er mest hensiktsmessig. Duen symboliserer balanse, men både ørnen og kråka har sine styrker når situasjonen krever mer direkte handling eller tilpasning.

Oppsummering
Ørnen, duen og kråka viser oss at godt lederskap handler om fleksibilitet og evnen til å tilpasse seg ulike situasjoner. 

Refleksjon
Hvilke trekk fra disse fuglene kan du se i din egen lederstil? Og hvilke er nødvendige å utvikle videre for å bli en mer helhetlig og sunn leder?

Har du noen gang ventet på det perfekte øyeblikket, bare for å innse at muligheten gikk fra deg? Hva om det er selve ventingen som holder deg tilbake?

I H.C. Andersens eventyr “Sneglen og rosehekken” (1861) ser vi en skarp kontrast mellom to livsholdninger. Rosehekken blomstrer utrettelig og gir sitt beste, mens sneglen venter på noe stort, men aldri tar initiativ. Denne motsetningen mellom handling og passivitet finner vi også i Bibelen, der noen griper muligheten, mens andre lar den passere.

Å blomstre i handling

Rosehekken er et symbol på de som handler med det de har fått, uten å vente på ideelle forhold. Den gir velsignelse til andre gjennom sin trofasthet, år etter år. På samme måte ser vi Maria, Jesu mor, som ikke nølte da hun fikk kallet fra Gud. Hun sa et ydmykt «ja» (Lukas 1:38) og handlet i tro, selv uten å vite hva fremtiden ville bringe. Dette reflekterer også prinsippet i Ordspråkene 3:5-6: 

“Stol på Herren av hele ditt hjerte, og sett ikke lit til din egen forstand!” 

Maria stolte på Gud, og hennes handlinger ble et forbilledlig eksempel på hvordan det å gripe øyeblikket kan gi frukt utover hva vi kan se.

En annen sterk illustrasjon finner vi i historien om gutten med de to fiskene og fem brødene (Johannes 6:9). Da Jesus skulle mette tusenvis av mennesker, hadde gutten kun en liten matpakke å tilby. Likevel valgte han å gi det lille han hadde, og Jesus brukte denne handlingen til å velsigne mange. Dette viser effekten i å handle med det vi har, uavhengig av om det virker lite i våre øyne. Som det står i Jakobs brev 1:22: 

“Vær ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv.” 

Gutten handlet, og resultatet ble langt større enn det han selv kunne forestille seg. Hans handling har siden inspirert utallige mennesker gjennom kirkehistorien.

Faren ved passiv venting

Sneglen i eventyret er klar over sitt uforløste potensial, men velger likevel å vente på det perfekte øyeblikket som aldri kommer. Dette minner om kong Saul, som ventet for lenge med å handle og til slutt mistet sitt kongedømme på grunn av sin passivitet. I 1 Samuelsbok 13:13-14 sier profeten Samuel til Saul: “Du har handlet uklokt. […] Nå skal ditt kongedømme ikke bestå.” Saul hadde muligheten til å handle i tro, men hans nøling og ulydighet førte til et uopprettelig feilgrep. Dette advarer oss om faren ved å la frykt og usikkerhet holde oss tilbake.

En lignende historie ser vi i møte mellom Jesus og den rike unge mannen (Matteus 19:16-22). Jesus utfordret mannen til å selge alt han eide og følge ham, men mannen gikk bedrøvet bort, for han var svært rik. Matteus 19:22 sier: “Men da den unge mannen hørte dette, gikk han bedrøvet bort, for han hadde mye gods.” Denne mannen mistet sitt potensial fordi han ikke handlet når muligheten var der. Passiviteten og frykten for å gi slipp på det han hang fast ved, hindret ham fra å oppleve noe langt større.

Vi ser samme tema i lignelsen om talentene (Matteus 25:14-30). Herren ga tre tjenere ulike mengder talenter før han reiste bort. To av dem investerte det de hadde fått, og fikk stor belønning. Men den tredje tjeneren, som av frykt gravde ned sitt talent i stedet for å bruke det, mistet alt. Herren sa til ham: “Du dårlige og late tjener!” (Matteus 25:26). Denne tjenerens frykt for å miste gjorde at han aldri handlet, og dermed gikk han glipp av muligheten til å vokse og bære frukt. Lignelsen viser oss at nøling og passivitet kan føre til tapte muligheter og uforløst potensial.

Saul, den rike unge mannen, og den late tjeneren viser oss hvordan frykt og passivitet kan hindre oss fra å oppfylle det Gud har kalt oss til. Vi risikerer å gå glipp av Guds planer for oss dersom vi venter for lenge med å handle.

Livet skjer nå – ikke senere

Eventyret om rosehekken og sneglen minner oss om at livet ikke alltid venter på perfekte forhold. Noen ganger må vi handle med det vi har, her og nå – slik som gutten med nistepakken. Maria grep sitt øyeblikk, og velsignelsen som fulgte, påvirket hele verden. På samme måte oppfordrer Forkynneren 11:4 oss: 

“Den som akter på vinden, får ikke så, den som kikker på skyene, får ikke høste.” 

Våre små handlinger i dag kan være det som åpner døren til større muligheter i morgen.

Oppsummering:
Nøling og utsettelse kan bli våre verste fiender. Gjennom H.C. Andersens eventyr og bibelske eksempler ser vi at det er viktig å handle når muligheten er der. Modning og vekst kommer ikke gjennom å vente på perfekte omstendigheter – den kommer gjennom bevisste valg og handlinger.

Refleksjonsspørsmål:
Hva er det du venter på i dag, som kanskje kunne bli til noe stort om du bare handlet?