Kategori: Preken/undervisning

«Hils Apelles, han som har stått sin prøve .» * Hva betyr det å «stå sin prøve»? Hvorfor blir ledere testet oftere enn andre? Og hvordan kan vi håndtere prøvelser på en måte som styrker vårt lederskap?

Ledere blir testet – oftere og hardere enn folk flest. En leder er ikke bare ansvarlig for seg selv, men for andre, og når presset øker, blir både karakter og tro utfordret. Bibelen gir oss mange eksempler på ledere som har blitt testet gjennom krevende situasjoner, og Apelles er en av dem.

Vi vet lite om Apelles utover Paulus’ korte omtale, men en ting er sikkert: Han besto prøven! Dette tyder på at han møtte utfordringer, men holdt fast ved 
sin tro og sitt kall. Kanskje han ikke var en formell leder med en offisiell posisjon, men hans liv og tro hadde innflytelse. John C. Maxwell sier at –Ledelse er innflytelse – verken mer eller mindre. På denne måten er Apelles et forbilde for oss alle, uansett rolle eller ansvar.

HVORDAN FÅ BESTÅTT?

1. Forvent tester – Lederskap er en prøvelse

«Se, jeg har renset deg, men ikke som sølv, jeg har prøvet deg i lidelsens smelteovn.» (Jesaja 48:10)

Lederskap innebærer utfordringer. Noen ganger vil vi møte motstand, andre ganger vil vi føle oss svake eller tvile på vår egen evne. De største lederne i Bibelen – Moses, David, Nehemja, Paulus – møtte enorme prøvelser, men nettopp gjennom disse ble de sterkere.

Som leder må du «forvente prøvelser» i stedet for å bli overrasket av dem. Vær forberedt på at det kommer tester, og bruk dem som en mulighet til vekst.

2. Trofasthet i prøvelsene definerer vår ledelse

«Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans.» (Åpenbaringen 2:10)

Apelles fikk en anerkjennelse fra Paulus fordi han hadde «stått sin prøve». Det handler ikke om at han var feilfri, men om at han forble trofast gjennom ulike tester. En leder må tåle stormene, ikke bare de solfylte dagene.

Lederskap er ikke en sprint, men en maraton. Din utholdenhet og trofasthet i vanskelige tider vil avgjøre hvor langt du kommer.

3. Karakter bygges i prøvelsene – ikke i komfortsonen

«… vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp.»(Romerne 5:3-4)

Prøvelser tester ikke bare våre verdier, ferdigheter og strategier, men også vår karakter. En leder som ikke har vært gjennom krevende prøvelser, er ikke en moden leder. Akkurat som gull raffineres i ild, formes robuste ledere i motgang.

Bruk prøvelser som en anledning til «karakterutvikling», ikke som en unnskyldning for å gi opp. Når du møter motgang, spør: «Hva kan jeg lære av dette? 
Og hvordan kan dette gjøre meg til et bedre medmenneske og leder?»

Oppsummering

Apelles er en mann vi vet lite om, men hans liv etterlot et sterkt vitnesbyrd: «Han besto prøven.»  Som ledere vil vi møte prøvelser, men de er ikke der for å ødelegge oss – men for å foredle og styrke oss.

– «Forvent tester» – Lederskap er en prøvelse, men du kan forberede deg mentalt.
– «Trofasthet i prøvelsene definerer din ledelse» – Den som er lærevillig og holder ut, blir en mer robust leder.
– «Karakter bygges i prøvelsene» – Bruk dem til å vokse, ikke til å trekke deg tilbake eller gi opp.

Når prøvelser kommer, kan vi enten bli «bitre eller bedre». Valget er vårt.

Ettertanke og refleksjon

1. Nevn en prøvelse du har møtt som leder, og hva lærte du av den?
2. Hvordan kan du forberede deg bedre på kommende tester?
3. På hvilke områder i livet kan du styrke din karakter slik at du står sterkere i prøvelsene?

Lederskap vil alltid innebære prøvelser, men dersom vi, som Apelles, holder fast ved vår tro og vårt kall, vil vi bestå prøvene og vokse som ledere.

* Romerbrevet kapittel 16:10

Hvordan kan våre egne fordommer hindre oss i å se Guds vei tydelig?

Vi forbinder gjerne fordommer med holdninger vi har mot andre. Men hva om fordommer også handler om feilaktige forestillinger vi bærer på – om Gud, oss selv, eller hvordan livet skal være? I møtet mellom Jesus og Peter ser vi hvordan en slik indre fordom kan stå i veien for Guds vilje.

Jesus begynner å forklare for disiplene at Guds frelsesplan går gjennom lidelse, død – og oppstandelse. Det er et sterkt øyeblikk. For Peter kolliderer dette totalt med hans forventning til hva en Messias skal være. Han tar Jesus til side og irettesetter ham: 
«Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg!» (Matt 16,22)

Peter handler ut fra en fordom – en fastlåst forestilling om hvordan Gud skal handle. Hans bilde av Messias er preget av styrke, seier og ytre frihet. Jesu tale om lidelse og kors er uforenlig med dette. I sitt ønske om å beskytte Jesus ender Peter opp med å stille seg i veien for selve frelsesverket.

Jesus svarer hardt: 
«Gå bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» (Matt 16,23)

Det er brutalt – men nødvendig. Fordommer er ikke uskyldige. De kan stenge oss ute fra det Gud gjør. Vi kan havne i direkte motstand mot Guds vei, uten å forstå det selv.

Peters fordom var ikke hat eller avvisning. Det var empati, men uten innsikt. Det var hengivenhet koblet til feil konklusjon. Det viser oss at fordommer ofte ikke handler om uvitenhet alene, men om dyptliggende forventninger, erfaringer og trosbilder som må speiles og korrigeres – slik Jesaja og Paulus anfører:

– Jesaja 55,8–9: «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren.»
– Romerne 12,2: «La dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje.»
– 1. Korinter 13,12: «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt.»

Oppsummering

Peters møte med Jesus utfordrer oss: Våre fordommer kan være de største hindringene for å se Guds vei. Når vi lar Gud utfordre våre forestillinger, åpner vi rom for sann åndelig vekst og modenhet.

Refleksjonsspørsmål

Hvilke bilder eller forventninger har du til Gud – og er det mulig at noen av dem er farget av fordommer?

Mer aktivitet betyr ikke nødvendigvis mer og bedre frukt

Pareto-prinsippet viser oss at ikke all aktivitet gir ønskede resultater. Likevel fristes mange kirker til å legge til nye tjenester uten å vurdere om de faktisk fungerer. Samtidig kvier de seg for å avslutte tjenester, selv når de krever store ressurser og gir lite eller ingen målbar frukt. Men hva om løsningen ikke er mer, men mindre?

En smartere tilnærming

Hva om vi ble mer bevisste på hvilke tjenester Gud faktisk har kalt oss til? Tenk deg at et slankere tjenestetilbud kunne frigjøre tid, øke kvaliteten på arbeidet og skape mer rom for at Den Hellige Ånd kan virke i større grad. Når vi tjener ut fra våre gaver og talenter, arbeider vi lettere, mer intuitivt og med større kreativitet og effektivitet. 

«Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel.»(Matt 11,29)

TRE FORDELER MED ET LAVERE AKTIVITETSNIVÅ

1. Et skarpere fokus gir større gjennomslag

Når menigheten investerer i færre, men strategiske tjenester, øker både kvaliteten og effekten.

Vi ser dette anskueliggjort i Apostlenes gjerninger 6:2-4, hvor apostlene stod overfor en utfordring: De ble dratt i mange retninger og innså at de måtte prioritere forkynnelsen av Guds ord framfor å spre seg for tynt:

«Da kalte de tolv disiplene sammen hele flokken og sa: ‘Det er ikke riktig at vi forsømmer Guds ord for å tjene ved bordene. Velg derfor ut blant dere, brødre, sju menn med godt vitnesbyrd, fylt av Ånden og visdom, som vi kan sette til denne oppgaven. Men vi vil vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.’»

Apostlene forsto at ved å sette søkelys på sin kjerneoppgave, ville de få større gjennomslag. Dette prinsippet gjelder fortsatt: Når en menighet konsentrerer seg om færre, men strategisk viktige tjenester, kan kvaliteten og effekten øke. Det handler også om å tjene ut fra våre gaver og talenter – der vi er mest intuitive, kreative og effektive.

2. Mer tid til mennesker

Færre arrangementer gir mer tid til relasjoner, familieliv og å inkludere nye mennesker på en naturlig måte.

Vi ser dette i Jesu liv: «Han pekte ut tolv, som skulle være sammen med ham, og som han kunne sende ut for å forkynne.» (Mark 3:14)

Jesus prioriterte ikke bare forkynnelse og aktivitet, men tid sammen med disiplene for å bygge relasjon og skape dybde i deres tro og tjeneste.

Dette prinsippet ser vi også hos Paulus i hans nære relasjoner med medarbeidere:

• Han så ikke bare på tjenesten som oppgaver å utføre, men som noe som ble formet i fellesskap med andre. Til Timoteus skriver han: «Jeg lengter etter å se deg, for jeg husker dine tårer, så jeg kan bli fylt av glede.»(2. Tim1:4)
• Paulus verdsatte dyptgående relasjoner, og det var viktig for ham å være nær sine medarbeidere. Han brukte tid i fellesskapet, ikke bare på reiser. Da han talte til de eldste i Efesos, påpekte han hvordan han ikke bare hadde undervist dem, men levd blant dem: «Jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt for dere og lært dere både offentlig og i hjemmene.» (Apg. 20:20)

Paulus forstod at den dypeste innflytelsen skjer i relasjoner, ikke bare gjennom monologer som gjerne forkynnelse er.

Hva om en menighets potensial ikke ligger i alt vi gjør, men i relasjonene vi bygger? Kanskje vekst ikke først og fremst handler om flere aktiviteter, men om dypere fellesskap. Når tempoet senkes, skapes det rom for nære samtaler, tid til refleksjon og veiledning, der vi virkelig ser enkeltmennesker. Kanskje det er nettopp her de største mulighetene oppstår – ikke i det store og synlige, men i det nære og personlige. Hvordan kan vi skape mer rom for dette?

3. Mer rom for Guds ledelse

Når vi ikke er fastlåst i aktiviteter, blir det lettere å lytte til og handle på Guds tiltale. Profeten Jesaja beskriver det slik: Jesaja 30:21 – «Når du tar til høyre eller venstre, skal dine ører høre et ord bak deg: ‘Dette er veien, gå på den!’»

HVORDAN KOMME I GANG?

– Drøft og evaluer dagens tjenester: Hva fungerer, og hva gjør ikke det?

– Finn menighetens «guddommelige fingeravtrykk» – de tjenestene Gud spesifikt har kalt dere til. Som Paulus forklarer i Romerbrevet 12,4 «Vi har én kropp, men mange lemmer, alle med ulike oppgaver.», samt i 1. Kor 12:4-6 – «Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme.»

– Prioriter tjenester med reell frukt – og fjern gradvis de som krever mye, men gir lite. Jesus minner oss om dette: Joh. 15:2 – «Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort.»

– Skap en kultur der medlemmer oppmuntres til å ta initiativ selv – ikke alt må eies av menigheten. Paulus forklarer det slik: Ef 4:12 – «For å utruste de hellige til tjeneste, så Kristi kropp bygges opp.»

Konklusjon
Menighetens styrke ligger ikke i hvor mye den gjør, men i hvor målrettet den er i forhold til menighetens hensikt. Ordspråkene gir oss dette perspektivet: – «Det er mange tanker i en manns hjerte, men Herrens råd skal få fremgang.» (19:21)

Refleksjon:
Hvilke tjenester i din menighet skaper faktisk livsforvandling, og hvilke stjeler energi uten tydelige resultater? Hvordan kan dere bli mer strategiske i å la mennesker tjene ut fra deres gaver og talenter?

Hvordan kan vi fremme det positive momentumet som skaper vekst og utvikling?

I over 50 år har jeg vært en del av menighetslivet. Gjennom disse årene har jeg fått muligheten til å tjene og lære på ulike steder i landet, noe som har beriket meg på mange måter. Ikke minst har jeg lært mye om mennesker, kultur, ledelse, organisasjon og hvordan vi kan bidra til fellesskapet på forskjellige måter.

Det som spesielt har fascinert meg, er hvordan ulike mennesker påvirker dynamikken i en menighet. Jeg har særlig lagt merke til tre karakterer:

Momentumstartere – de som får hjulene i gang og sørger for fremdrift.
Momentumstoppere – de som bremser utviklingen.
Momentumtappere – de som suger energien ut av prosesser og fellesskap.

Men hva kjennetegner disse typene? Og hvordan kan vi som ledere eller medlemmer av en menighet bidra til å fremme det positive momentumet som skaper vekst og fremgang?

MOMENTUMSTARTERE: DE SOM FÅR HJULENE TIL Å RULLE

Momentumstartere er de som ser muligheter der andre ser hindringer. De tar initiativ, inspirerer andre og er ofte drivkraften bak nye prosjekter. De bringer energi og optimisme inn i lederteam og fellesskap, og deres tilstedeværelse er ofte avgjørende for å få ting til å skje.

Eksempler på momentumstartere:

Nehemja – en leder som satte i gang handling

Da Nehemja fikk høre om Jerusalems ruiner, nølte han ikke. Han tok ansvar, samlet folket og satte i gang gjenoppbyggingen av byen.

“Så fortalte jeg dem hvordan min Gud hadde holdt sin gode hånd over meg, og hva kongen hadde sagt til meg. Da sa de: La oss gå i gang med å bygge! Og de satte i gang med dette gode verket.” (Neh 2:18)

Jesus – den ultimate momentumstarter

Jesus valgte tolv disipler og startet en bevegelse som forandret verden. Hans tro, kraft og undervisning inspirerte mennesker til å følge ham, selv med livet som innsats.

“Og Jesus gikk omkring i hele Galilea; han lærte i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage blant folket.” (Matt 4:23)

MOMENTUMSTOPPERE: DE SOM BREMSER FREMDRIFTEN

Momentumstoppere er de som – ofte ubevisst – bremser eller hindrer fremgang. Dette kan skje gjennom manglende engasjement, motstand mot endring eller en negativ holdning til nye idéer. De er sjelden direkte destruktive, men deres skepsis og nøling kan føre til at prosesser stopper opp.

Eksempel på momentumstoppere:

Sanballat og Tobias – motstandere av Nehemjas arbeid

Da Nehemja startet gjenoppbyggingen av Jerusalems murer, møtte han umiddelbart motstand. Sanballat og Tobias forsøkte å stoppe arbeidet gjennom hån og trusler.

“Men når Sanballat hørte at vi bygde på muren, ble han vred og meget forbitret, og han spottet jødene.” (Neh 4:1-2)

MOMENTUMTAPPERE: DE SOM SUGER ENERGIEN UT AV FREMDRIFTEN

Momentumtappere er kanskje de mest utfordrende. De tapper energi fra fellesskapet gjennom kritikk, baktalelse, misnøye eller ved å spre negativitet. De kan undergrave tjenester og prosesser, skape distraksjon og føre til motløshet og frustrasjon.

Eksempler på momentumtappere:

Judas Iskariot – en momentumtapper i Jesu tjeneste

Judas’ handlinger skapte splid og sugde energien ut av fellesskapet.

“Da sa en av hans disipler, Judas Iskariot: ‘Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?’ Dette sa han, ikke fordi han brydde seg om de fattige, men fordi han var en tyv.” (Joh 12:4-6)

Hvordan kan vi fremme formålstjenlig momentum?

Som ledere har vi en viktig oppgave:

1. Identifisere og støtte momentumstartere.
2. Hjelpe momentumstoppere til å bli mer engasjerte.
3. Adressere negativ atferd hos momentumtappere på en konstruktiv måte.

Ved å skape en kultur der idéer verdsettes, endring oppfattes som en naturlig del av vekst, og der alle føler seg respektert, kan vi sammen frigjøre de kreftene som driver oss entusiastisk fremover.

Ettertanke og refleksjon:

1. Hvordan påvirker dine holdninger menighetens momentum?
2. Hvordan håndterer du personer som bremser eller tapper energi ut av fellesskapet?
3. Hva kan du gjøre for å skape et miljø der Guds arbeid blomstrer?

Hvordan kan antagelser føre oss på avveie? Hva skjer når vi tar avgjørelser uten å undersøke fakta? I en verden full av informasjon kan vi lett forveksle antagelser med sannhet, noe som kan få svært uheldige følger. Hvordan kan eksempler fra Bibelen lære oss forskjellen mellom antagelser og fakta?

Bibelen gir oss flere eksempler på hvordan antagelser og fakta kan påvirke våre valg og deres konsekvenser. Tre tydelige eksempler viser hvordan det å handle ut fra fakta kan føre til gode resultater, mens beslutninger tatt på grunnlag av antagelser kan ende i problemer. La oss se nærmere på disse historiene for å forstå verdien av å basere våre valg på solide fakta.

BASERT PÅ FAKTA – NEHEMJAS GJENOPPBYGGING AV JERUSALEMS MUR (NEHEMJA 2)

Nehemja, en av kongens tjenere i Persia, fikk vite at Jerusalem lå i ruiner, og han bestemte seg for å gjøre noe med det. I stedet for å handle umiddelbart på en antagelse om hva som trengtes, undersøkte Nehemja situasjonen grundig. Da han ankom Jerusalem, tok han seg tid til å inspisere murene og forstå omfanget av arbeidet (Nehemja 2:11-15). På grunn av denne faktabaserte tilnærmingen kunne han legge en strategisk plan for gjenoppbyggingen.

Konsekvens: Nehemjas grundige forberedelser og faktabaserte beslutninger resulterte i en vellykket gjenoppbygging av Jerusalems mur, til tross for ytre motstand og utfordringer. Hans nøye undersøkelse skapte tillit blant folket, som samlet seg for å fullføre arbeidet sammen med ham. Nehemjas eksempel viser oss verdien av å basere beslutninger på fakta, som la grunnlaget for et vellykket og samlet prosjekt.

BASERT PÅ ANTAGELSER – JOSVA OG GIBEONITTENE (JOSVA 9)

Et annet eksempel finner vi i Josvas bok, der Israels folk ble lurt av gibeonittene. Da Israel inntok Kanaans land, spredte ryktene seg om hvordan Gud hadde gitt dem seier over sterke byer og folkeslag. Gibeonittene fryktet for sine liv, vel vitende om Israels overlegenhet og Guds løfte om å gi landet til sitt folk. Derfor bestemte de seg for å narre Josva og lederne hans. De kledde seg i gamle klær og tok med seg tørket mat for å få det til å se ut som de kom fra et fjernt land. Uten å søke Guds råd eller undersøke deres påstander nærmere, inngikk Josva en pakt med dem basert på antagelsen om at de virkelig kom langveisfra (Josva 9:3-15).

Konsekvens: Fordi Josva handlet ut fra en antagelse og ikke tok seg tid til å undersøke fakta eller søke Guds veiledning, måtte Israel etterpå leve med konsekvensene av pakten de hadde inngått. Gibeonittene fikk bli i landet som en del av Israels folk, og selv om de måtte utføre pliktarbeid, kunne Josva og folket ikke bryte pakten uten å kompromittere sin egen troverdighet og gå imot Guds vilje om ordholdenhet. Selv om pakten var basert på en feil antagelse, ble den en forpliktelse de måtte holde, siden Gud vektlegger integritet og trofasthet til løfter (jf. Predikerens bok 5:4-5). Denne feilen illustrerer hvordan en avgjørelse basert på en antagelse kan føre til langvarige og uheldige konsekvenser.

BASERT PÅ ANTAGELSER OG FAKTA – PAULUS’ REISE TIL ROMA OG SKIPBRUDDET (APG 27)

I Apostlenes gjerninger 27 ser vi at Paulus advarer skipsmannskapet om den farlige reisen når de vurderer å legge ut på havet. Han sier at de kan forvente tap av både last og liv om de fortsetter, noe som bygger på hans kjennskap til vær og seilas (Apg 27:10). Til tross for advarselen basert på Paulus’ erfaring og observasjoner (fakta), velger kapteinen og eieren av skipet å stole på sine egne antagelser om at reisen vil gå bra – antagelser som bygger på ønsket om å nå bestemmelsesstedet raskt og effektivt.

Konsekvens: Kapteinens avgjørelse om å overse fakta førte til et katastrofalt skipbrudd. Likevel, takket være Paulus’ lederskap og beroligende ord, ble ingen liv tapt, slik Gud hadde lovet ham i en visjon (Apg 27:21-25). Denne hendelsen illustrerer hvordan vi kan oppleve alvorlige konsekvenser når antagelser ignorerer klare fakta og råd. Men det viser også betydningen av å holde fast ved troen og stole på Guds løfter, selv når menneskelige valg har ledet oss inn i vanskeligheter.

HVORDAN ER EKSEMPLENE OVERFØRBARE TIL VÅR SAMMENHENG?

Eksemplene om antagelser og fakta er særlig relevante for lederskap og menighetsliv.

Nehemja og faktabasert planlegging

Nehemja inspiserte grundig før han startet gjenoppbyggingen. Han baserte sine beslutninger på fakta og en klar forståelse av omfanget. For oss kan dette bety å sikre at vi har et godt fundament før vi setter i gang med prosjekter eller initiativer, enten det er en større menighetssamling, kirkebygg eller en frivillig innsats. Ved å undersøke situasjonen og skaffe tilstrekkelig informasjon på forhånd, unngår vi uventede hindringer og får støtte fra dem vi leder, akkurat som Nehemja fikk støtte fra folket.

Josva og antagelser om andre mennesker

Josva og lederne hans antok feilaktig at gibeonittene kom fra et fjernt land uten å undersøke saken videre. Dette kan minne oss om hvor viktig det er å ikke handle ut fra antagelser om andres motivasjon eller intensjon, men heller søke bedre forståelse. Kanskje antar vi at noen i menigheten ikke vil delta i et arrangement fordi de ikke svarer på en henvendelse, mens det i virkeligheten kan være at informasjonen ikke nådde fram. Å basere beslutninger på faktiske samtaler og innsikt kan bidra til å unngå misforståelser og bygge tillit.

Paulus og kombinasjonen av fakta og tro

Paulus advarte mot å legge ut på reisen basert på de fakta han kjente til, men hans ord ble oversett fordi «offiseren stolte mer på kapteinen og eieren av skipet enn på det Paulus sa» (Apg 27:9-11). Da situasjonen senere ble kritisk, valgte Paulus å være konstruktiv. Han ble ikke fornærmet over at hans råd først ble ignorert, men viste i stedet tillit til Guds løfte om hjelp og beskyttelse. Dette kan overføres til situasjoner der vi må balansere praktisk innsikt med tro, spesielt når vi møter usikkerhet. Selv om fakta kan tyde på at vi står overfor en tøff vei eller prosess, kan vi også stole på Guds veiledning og oppmuntring og være en kilde til håp for andre.

Oppsummering
Eksemplene med Nehemja, Josva og Paulus viser verdien av å basere beslutninger på fakta og risikoen ved å handle ut fra antagelser. Disse prinsippene er direkte overførbare til vårt eget liv, hvor vi lett kan falle i fellen av å bygge valg på antatte holdninger eller feilaktige forutsetninger. Ved å fatte beslutninger basert på fakta og samtidig søke Guds veiledning, kan vi styrke fellesskapet og lede med visdom og omsorg.

Refleksjon
Hvordan kan du i din egen tjeneste eller hverdag sikre at du baserer beslutninger på fakta framfor antagelser, og samtidig stole på Guds hjelp og veiledning?

Hvordan kan vi forstå og anvende Jesu to kall til Peter, «Følg meg,» som en modell for vårt eget liv og tjeneste, særlig når vi møter utfordringer eller står ved viktige veivalg?

Gjennom evangeliene ser vi at Jesus kaller Peter til å «følge ham» i to forskjellige situasjoner: først ved starten av Peters vandring som disippel, og senere etter Peters svik og fornektelse. Begge situasjonene gir verdifull innsikt i hva det vil si å være en etterfølger av Jesus. La oss se nærmere på hvordan disse to kallene kan inspirere oss til å leve ydmykt, overgitt og fokusert.

1. En ny identitet og retning

Det første «Følg meg» finner sted når Peter fortsatt er fisker. Jesus møter ham etter en natt med mislykket fiske og oppmuntrer ham til å prøve igjen, noe som resulterer i en mirakuløs fiskefangst. Etter denne opplevelsen sier Jesus til Peter: «Følg meg, så vil jeg gjøre deg til menneskefisker» (Luk 5:1-11). Jesus gir Peter en ny retning, men ut fra noe han allerede kan – fiskeryrket – og inviterer ham til et nytt liv i tjeneste for Mesteren.

Dette første kallet utfordrer oss til å reflektere over vår egen villighet til å bryte opp fra det kjente og omfavne Jesu invitasjon til et liv i tjeneste. Vi ser også at Jesus kan bruke det vi allerede kan og har erfart, til nye formål. For mange av oss innebærer dette å bevege oss ut av komfortsonen og inn i det ukjente, men motivert av tillit til at Gud leder oss. Å følge Jesus kan kreve at vi legger vårt eget perspektiv og våre egne ambisjoner til side for å navigere etter en høyere hensikt, selv om vi kanskje fortsetter i samme yrke eller livssituasjon.

2. Tilgivelse, fornyet ansvar og anerkjennelse i fellesskapet

Det andre «Følg meg» kommer etter Jesu oppstandelse, i en tid da Peter bærer på skyldfølelse og skam etter å ha fornektet Jesus. Ved bredden av Genesaretsjøen stiller Jesus spørsmålet tre ganger til Peter: «Elsker du meg?» og gir ham oppdraget å «fø mine sauer» (Joh 21:15-19). Jesus gir Peter en ny sjanse til å følge ham, denne gangen som hyrde for de troende, til tross for hans tidligere feiltrinn.

Denne hendelsen viser oss effekten av Jesu nåde, tilgivelse og gjenopprettelse. Selv når vi feiler, kan vi bli kalt til et nytt oppdrag og ansvar, og oppnå en dypere selvinnsikt. Det er også verdt å merke seg at Peter, etter dette, får anerkjennelse fra de andre apostlene. Vi ser dette når han står frem sammen med dem på pinsedag og forkynner med frimodighet (Apg 2:14). Gjennom dette ble hans lederposisjon offentlig stadfestet, og han fikk støtte fra fellesskapet rundt seg.

Det andre kallet minner oss om at vår tjeneste ikke er basert på feilfrihet, men på omvendelse, overgivelse og tillit til at Jesus gjenoppretter, utruster og bemyndiger oss. Som Peter blir vi invitert til å sette kjærligheten til Jesus først og deretter tjene andre ut fra denne overgivelsen, samtidig som vi søker støtte og anerkjennelse i fellesskapet.

3. Læring og vekst

De to kallene viser både likheter og forskjeller som vi kan lære av. I begge tilfeller er det Jesus som tar initiativet, og Peter blir utfordret til å svare i tro. Første gang handler det om oppbrudd fra det trivielle til å gå i en ny retning, andre gang om å bli gjenopprettet og få en spesifikk rolle som leder og tjener. Disse kallene viser at troens reise er dynamisk – vi kan bli kalt på nytt til tjeneste gjennom ulike faser av livet.

For oss innebærer dette at vi kan møte kall i ulike former og faser. Noen ganger kalles vi til å vokse og utvikle oss, andre ganger til å ta imot gjenopprettelse og fornyet ansvar. Jesu kall kan komme på nytt og på nytt, og hver gang åpner det nye muligheter for å tjene og delta i Guds store fortelling. Troens reise er en kontinuerlig vekstprosess, der vi både lærer mer om oss selv og om Guds trofasthet.

Oppsummering:
Jesu to kall til Peter, «Følg meg,» minner oss om betydningen, dybden og kraften i Jesu invitasjon til etterfølgelse. Vi blir kalt til å legge det gamle bak oss og gå videre i tro, uansett hva fortiden inneholder. Gjennom disippelskap lærer vi å følge i tillit, og gjennom gjenopprettelse opplever vi Jesu nåde og mulighet for en ny begynnelse. Som etterfølgere av Jesus kan vi leve ydmykt, overgitt og fokusert, og vi kan la oss lede av ham i alle livets faser.

Refleksjonsspørsmål:
Hva kan du lære av de to kallene til Peter om å følge Jesus gjennom livets ulike faser, og hvordan kan dette inspirere deg i din egen trosvandring?

Det var både fornøyelig, utfordrende og inspirerende å delta på LED25. Hovedtemaet var disippelgjøring, med en sterk vektlegging av at det ikke bare handler om å lære mer, men om å formes i Kristus og utrustes for oppdraget. Disippelgjøring innebærer å vokse i tro, lede med integritet og tjene andre – slik Jesus modellerte det for oss.

Gjennom dagene fikk vi ikke bare gode samtaler, undervisning og fellesskap, men også dypere innsikt i hvorfor, hvordan og hva det betyr å leve Kristuslivet – ikke bare som enkeltpersoner, men i fellesskap.

Det store spørsmålet jeg står igjen med er: Hvordan kan vi som fellesskap og ledere gå fra inspirasjon og innsikt til praktisk anvendelse?

JESU STRATEGISKE LEDELSE: EN MODELL FOR OSS

Når vi ser på Jesu liv og tjeneste, blir det tydelig at hans valg var både gjennomtenkte og strategiske. Han prioriterte fellesskap med Gud, investerte i disiplene og modellerte tjenerskap – alltid med en klar hensikt. Jesu strategiske ledelse viser oss hvordan vi kan omsette lærdom til handling.

1. FELLESSKAP MED FADEREN: GRUNNLAGET FOR ALT

Jesus prioriterte alltid fellesskapet med Gud. Dette var kilden til hans visdom, styrke og retning.

«Tidlig neste morgen, mens det ennå var mørkt, stod Jesus opp,
gikk ut og dro til et øde sted, og der bad han.» (Mark 1:35)

Selv i møte med folkemengdenes behov trakk han seg tilbake for å søke Gud.

Jesus viser oss at god ledelse starter med en solid forankring i Gud. Fellesskapet med Faderen gir visdom og klarhet til å ta gode valg.

2. INVESTERING I NOEN FÅ

Jesus fokuserte på en liten gruppe på tolv disipler, og blant dem tre nøkkelpersoner – Peter, Jakob og Johannes.

«Han pekte ut tolv som skulle være sammen med ham, og som han kunne sende ut for å forkynne.» (Mark 3:14-15)

Han investerte ekstra tid i disse tre, som var med i viktige øyeblikk som forklarelsen på berget (Mark 9:2-13) og i Getsemane (Mark 14:32-34).

Jesus viser oss at ved å prioritere og fokusere på noen få sikret han at verdier og visjon kunne videreføres og multipliseres.

3. LÆRING GJENNOM PRAKSIS

Jesus ga disiplene oppgaver for å utvikle deres ferdigheter og styrke deres tro.

Han sendte dem ut for å forkynne og helbrede (Luk 9:1-2), og etterpå reflekterte de sammen over erfaringene (Mark 6:30). Bespisningen av de fem tusen (Joh 6:1-13) var både et mirakel og en læringssituasjon der disiplene organiserte og tjente.

Jesus modellerte at tro vokser i praksis. Lederskap utvikles gjennom ansvar, oppgaver og refleksjon.

4. TJENENDE LEDERSKAP

Jesus levde ut prinsippet om å tjene, ikke herske. «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.» (Joh 13:14-15). «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene.» (Matt 20:28)

Jesus pekte på at tjenerskap skaper tillit og innflytelse. Som ledere kalles vi til å tjene, ikke søke makt.

5. INDIVIDUELLE TILPASNINGER

Jesus tilpasset sin tilnærming til den enkeltes behov og potensial. Han kalte Peter «klippen» (Joh 1:42) og formet ham til en leder. Jakob og Johannes ble korrigert og undervist om tjenerskap da de søkte makt (Mark 10:35-45).

Jesus viser at god og sunn ledelse krever innsikt i både menneskers styrker og svakheter. Tilpasset veiledning bygger tillit og fremmer utvikling av potensial.

6. EN VISJON FOR FREMTIDEN

Jesus ga disiplene en tydelig visjon som gikk utover hans tid på jorden. «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler.» (Matt 28:19-20) Og han lovet dem kraft fra Den hellige ånd: «Dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner.» (Apg 1:8)

Jesus har bevist at en formålstjenlig og tydelig visjon inspirerer til handling og sikrer at arbeidet fortsetter.

Konklusjon: Hvordan kan vi omsette dette i praksis?

Jesus viser oss en modell for disippelgjøring som går fra inspirasjon til handling. Hans strategi var bygget på:

Verdier: Kjærlighet, omsorg, rettferdighet, trofasthet …
Ferdigheter: Medfølelse, handlekraft og relasjonsbygging.
Strategi: En tydelig visjon med et evighetsperspektiv.

Refleksjon
– Hvordan kan vi som fellesskap omsette Jesu modell i våre liv og menigheter?
– Hvilke verdier, ferdigheter og strategier kan vi videreutvikle for å styrke vår tjeneste?

Måtte vi i økende grad gå fra inspirasjon til handling i 2025 – ikke bare formes selv, men også bidra til andres vekst og utvikling.

Å være menighetsleder krever teologisk og teoretisk innsikt, ja, men like mye er det et relasjonelt og fintfølende håndverk. Denne todelte virkeligheten er både utfordrende, givende og helt nødvendig, og den stiller store krav til lederens verdier, ferdigheter, strategiske tenkning og personlige vekst.

Men hva betyr dette i praksis? Hvordan kan teoretisk forståelse, erfaring og relasjonell innsikt balanseres i en kompleks hverdag? Nehemjas historie gir oss et inspirerende eksempel på hvordan teori, praksis og åndelig forankring kan gå hånd i hånd.

1. Teori: Fundamentet for trygghet

Teologisk og teoretisk innsikt gir et nødvendig fundament for menighetsledelse. Det handler om å forstå Guds ord, menighetens oppdrag og hvordan disse prinsippene kan anvendes i den aktuelle konteksten. Paulus skriver: «En leder må være overbærende, klok og dyktig til å undervise» (2 Tim 2:24).

I alle praktiske fagområder er det en teoridel. For eksempel krever det trafikal kompetanse for å få førerkort. Dette inkluderer kunnskap om trafikkregler, ferdigheter i kjøring, og holdninger som fremmer sikkerhet. Men teori alene gjør ikke en god sjåfør – erfaring og praksis er avgjørende. På samme måte gir teoretisk innsikt i menighetsledelse retning, men den må omsettes i praksis for å bli relevant og effektiv.

Nehemja startet sin tjeneste med bønn og faste. Han anerkjente Guds suverenitet og ba om visdom og gunst før han tok initiativ (Neh 1:4-11). Men han stoppet ikke der – han gjorde også grundige forberedelser. Før han satte i gang med gjenoppbyggingen av Jerusalems murer, inspiserte han bymurene i stillhet for å forstå situasjonen (Neh 2:11-16). Dette viser hvordan teori og forståelse gir trygghet og retning for praktiske handlinger.

2. Håndverket: Relasjoner i sentrum

Å lede en menighet er ikke en mekanisk oppgave – det er et levende, dynamisk lagspill. Dette krever en relasjonell tilnærming, der evnen til å lytte, forstå og tilpasse seg står sentralt.

Nehemja demonstrerte denne relasjonelle tilnærmingen ved å motivere og inspirere folket. Han bygde tillit ved å dele sin visjon og inkludere andre i arbeidet: «Kom, la oss bygge opp Jerusalems mur, så vi ikke lenger skal være til spott» (Neh 2:17). Hans evne til å bygge relasjoner gjorde at folket svarte samdrektig: «La oss gå i gang med å bygge!» (Neh 2:18).

Praktiske ferdigheter som gode menighetsledere håndterer:

• Å bygge tillit og trygghet i relasjoner, som Nehemja gjorde ved å dele sin visjon og inkludere folket i planen. Hans måte å kommunisere på styrket tilliten og samlet dem rundt et felles mål (Neh 2:18).
• Å håndtere uenigheter og konflikter med visdom og følsomhet, som da Nehemja møtte motstand fra Sanballat og Tobia. Han svarte ikke med sinne, men med bønn og handling: «Men vi ba til vår Gud og satte ut vakter mot dem dag og natt for å verge oss mot dem» (Neh 4:3, 9).
• Å motivere og inspirere gjennom empati og nærvær, som da han organiserte arbeidet og tok hensyn til folkets behov (Neh 3:1-32). Da han avskaffet urettferdig økonomisk praksis blant lederne, styrket han fellesskapet
  (Neh 5:6-13).

3. Balanse: Hvordan teori og håndverk møtes

En viktig del av menighetsledelse er å skape rom for både feil og læring. Ledere som fremmer en kultur der det er trygt å feile, legger grunnlaget for vekst – både for egen utvikling og for andres.

Nehemja illustrerte balansen mellom teori og håndverk gjennom tre viktige kvaliteter:

• Ydmykhet og læringsvilje: Nehemja søkte visdom i bønn og undersøkelser før han handlet (Neh 1:4-11; Neh 2:13-16). Han var villig til å justere kursen basert på ny innsikt.
• Fleksibilitet og tilpasningsevne: Når fiender forsøkte å stoppe arbeidet, organiserte Nehemja vakter og tilpasset strategien slik at folket kunne arbeide med én hånd på verktøyet og én på våpenet (Neh 4:17-18).
• Åndelig forankring og tillit: Nehemja anerkjente hele tiden at fremgangen ikke kom alene fra hans egne evner, men fra Guds nærvær og ledelse. Da han møtte motstand, erfarte han at Gud styrket ham (Neh 6:9).

4. Hvordan påvirker utøvelsen fellesskapet?

Når menighetsledere kombinerer teoretisk innsikt med praktisk håndverk, skapes troverdige lederstiler som evner å svare til menighetens sammensatte behov. Denne tilnærmingen bygger sterke relasjoner og fremmer lagspill, som igjen inspirerer andre til å vokse i sine roller.

Nehemja viste hvordan en visjon som er forankret i Guds hjerte og gjennomført med relasjonell kløkt, kan motivere et helt folk til handling.

Konklusjon
Menighetsledelse er krevende fordi den fordrer både teoretisk innsikt og praktisk anvendelse. Den er dyp og kompleks, men også full av muligheter for sunne tjenester, godt lagspill, vekst og utvikling. Teori og praksis må alltid gå hånd i hånd, for kun da kan vi virkelig være «hyrder» som veileder med omsorg, kyndighet og en stø hånd.

Refleksjon:
Hvordan kan du styrke balansen mellom teori og relasjonell praksis i ditt lederskap?
På hvilke områder kan du lære av Nehemjas eksempel på ydmykhet, fleksibilitet og åndelig forankring?