Følelser påvirker oss alle – men hvordan påvirker de våre valg og relasjoner? Er de pålitelige veivisere eller farlige forførere – eller rett og slett varsellamper som ber oss lytte og være oppmerksomme?
Følelser er en del av Guds kreative design.
De kan varsle oss om at noe er galt, gi oss drivkraft og empati – eller trekke oss bort fra det vi egentlig vet er rett. Mange opplever at følelsene iblant løfter dem, mens de andre ganger forstyrrer eller forvirrer.
Så hva gjør vi da?
Skal vi følge følelsene? Undertrykke dem? Eller lære å tolke dem?
1. Følelser som varsellamper
Følelser er ikke sannheten i seg selv – men de bærer alltid et budskap. De er signaler fra sjelen som varsler at noe skjer på innsiden: en grense er tråkket over, et savn gjør seg gjeldende, eller en urett har rammet hjertet. Som varsellamper på dashbordet krever de vår oppmerksomhet – ikke nødvendigvis umiddelbar handling, men ærlig lytting og refleksjon.
Å ignorere dem kan gjøre oss følelsesmessig blinde. Å la dem styre oss ukritisk kan lede oss på avveier. Modenhet ligger i evnen til å tolke følelsene – og respondere med visdom.
Følelser er gode veiledere – men upålitelige beslutningstakere.
2. Følelser som forledere
Bibelen gir oss både advarsler og lærdom om hvordan følelser, når de får for stor frihet, kan lede oss på gale stier:
Kain (1. Mosebok 4): Kain ble «meget vred» da hans eget offer, og dermed hans indre følelser av misunnelse og sinne, ikke ble møtt med samme anerkjennelse som broren Abel fikk. I stedet for å søke innsikt eller forsoning, lot han sitt uhemmede sinne styre ham. Den impulsive og ukontrollerte handlingen resulterte i at han drepte Abel – et fruktbart eksempel på hvordan følelser, når de ikke blir bearbeidet eller moderert, kan føre til svært alvorlige konsekvenser.
Peter i Getsemane (Matt 26,51): I en situasjon preget av intens frykt og forvirring, reagerte Peter med vold og slo ned en tjener. Denne impulsive handlingen, som ikke var fundert på tro og tillit, illustrerer hvordan selv de nærmeste til Kristus kan la emosjonelle impulser ta overhånd. Peter handlet i affekt – en handling som ikke reflekterte den dype forpliktelsen og modenheten han senere skulle vise.
Og jeg kjenner det igjen i mitt eget liv.
Når jeg må be min kjære – eller andre – om tilgivelse, handler det ofte om at jeg har latt følelsene løpe foran ettertanken. Det er gjerne ikke det jeg føler som er galt, men at jeg lar følelsen få bestemme før jeg har lyttet, tenkt, eller bedt. Jeg reagerer – i stedet for å respondere. Det skjer når jeg føler meg misforstått, eller opplever noe som urettferdig, og så lar jeg irritasjon eller såret stolthet farge ordene mine. Det er i slike øyeblikk jeg innser hvor lett vi kan bli forledet av følelsene – og hvor viktig det er å gjenkjenne dem, uten å bli styrt av dem.
Når følelsene får for mye frihet, risikerer vi å handle uten den nødvendige ettertanken. Reaksjoner i affekt kan fort ende med å skade oss selv og andre, i stedet for å bygge opp og styrke fellesskapet. Bibelen oppfordrer oss derfor til å møte våre følelser med visdom: Anerkjenn dem, men la dem ikke overskygge refleksjonen og det å søke Guds ledelse. På denne måten kan vi bruke følelsene som verdifulle signaler – samtidig som vi lar fornuft og nåde styre våre handlinger.
3. Følelser som hjelpere
Etter å ha sett hvordan følelser kan forlede, er det viktig å merke seg at de også kan være verdifulle hjelpere – når de får sin rette plass. Bibelen viser oss ikke bare mennesker som ble styrt av følelsene sine, men også den ene som levde i full balanse: Jesus.
I Getsemane (Matt 26,38–39) er Jesus dypt grepet av angst, uro og sorg. Han skjuler det ikke – men deler det åpent med sine nærmeste og bærer det fram for Gud i bønn: «Min sjel er tynget til døden av sorg … Far, er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi.»
Men han stopper ikke der. Han lar ikke følelsene definere veien videre – i stedet underordner han dem Guds vilje: «Likevel, ikke som jeg vil, men som du vil.»
Jesus avviser ikke følelsene – men han lar dem heller ikke styre.
Her ser vi et forbilde på emosjonell modenhet: ikke å bli kald, avflatet eller følelsesløs – men å være forankret. Å kjenne det som skjer i hjertet, og samtidig velge vei ut fra tillit, overgivelse og kjærlighet.
Følelser er gode tjenere – men dårlige herrer. Når vi lærer å lytte til dem, uten å la dem herske, kan de faktisk hjelpe oss å vokse i kjærlighet, empati og innsikt.
Oppsummering
Følelser er en kraft. De kan varsle oss, villede oss – og veilede oss. Uten retning, blir de som en storm som herjer. Med visdom og indre ledelse, kan de bli som en vind som bærer.
Bibelen lærer oss ikke å undertrykke følelsene våre, men å møte dem med sannhet og tillit. Som ledere, foreldre, ektefeller og medmennesker er vi kalt til å kjenne våre følelser – uten å bli styrt av dem.
Emosjonell modenhet handler ikke om kontroll i kald forstand, men om forankring:
– Å la følelsene ha en stemme, men ikke siste ord.
– Å lytte til dem, men ikke la dem lede alene.
– Å leve ærlig, men samtidig forankret i Guds vilje og nåde.
Når følelsene får plass, men ikke makt – blir vi tryggere, klokere og mer omgjengelige.
Refleksjon
Når følelsene koker – velger du å undertrykke, utagere eller utforske hva som skjer på innsiden?