Måned: august 2025

Rykter kan oppstå av små misforståelser eller bevisste løgner. De kan spre seg raskt og gjøre stor skade – både i fellesskap og tro. Bibelen viser oss hvordan vi kan møte rykter med sannhet, kjærlighet og visdom.

«Det ryktet kom da ut blant søsknene at denne disippelen ikke skulle dø. Men Jesus sa ikke at han ikke skulle dø. Han sa: ‘Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg?’» (Joh 21,23)

Det er nesten forbløffende å lese: Selv blant de første kristne oppsto det rykter. Ikke på grunn av onde hensikter, men på grunn av en liten misforståelse. Noen hadde hørt noe Jesus sa, tolket det feil – og snart var det blitt en sannhet i fellesskapet.

Er ikke det ganske gjenkjennelig? Hvor lett kan ikke også vi i dag misforstå, trekke raske konklusjoner, eller videreformidle noe vi egentlig ikke vet sikkert? Rykter er som små gnister – de trenger bare litt luft, så sprer de seg.

Hva er et rykte?

Et rykte kan ha mange kilder:
– Misforståelser, slik vi ser i Joh 21.
– Usikkerhet og frykt, der vi fyller tomrommet med egne gjetninger.
– Manglende informasjon, som gir grobunn for spekulasjon.
– Bevisste valg, der noen ønsker å sette andre i et dårlig lys.

Et eksempel på et ondsinnet rykte

Ikke alle rykter springer ut av uskyldige misforståelser. Noen blir satt i omløp med vilje for å svekke andres troverdighet. Da Jesus var stått opp fra de døde, samlet yppersteprestene vaktene og rådsmedlemmene og betalte dem for å spre et rykte: at disiplene hadde stjålet Jesu legeme mens de sov (Matt 28,11–15). Dette var en bevisst strategi for å undergrave oppstandelsens vitnesbyrd.

Kontrasten mellom ryktet om Johannes (Joh 21,23) og ryktet om Jesu legeme (Matt 28,11–15) er tydelig:
– Det første oppsto av en misforståelse blant troende.
– Det andre var et bevisst bedrag for å skjule sannheten.

Begge deler viser oss hvor ødeleggende rykter kan være – enten de springer ut av uvitenhet eller av ond vilje.

Rykter i Bibelens lys

Ordspråkene beskriver rykter slik: «Rykter er som lekkerbiter, de går rett inn i menneskets indre.» (Ordsp 18,8). Vi vet alle hvor forlokkende det kan være å lytte, og hvor vanskelig det kan være å la være å dele videre.

Den greske filosofen Sokrates er kjent for å ha stilt tre enkle spørsmål når noen ville fortelle et rykte:

1. Er det sant?
2. Er det godt?
3. Er det nyttig?

Tenk om vi stilte de samme spørsmålene i dag.

Som Jesu etterfølgere kan vi knytte dette til Bibelens veiledning:
– Er det sant? Jesus sier: «Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» (Joh 8,32).
– Er det godt? Paulus minner oss: «La ikke noe råttent ord komme over leppene, men bare ord som er gode til nødvendig oppbyggelse.» (Ef 4,29).
– Er det nyttig? «La deres tale alltid være vennlig, krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt.» (Kol 4,6).

Hvordan kan vi møte rykter i dag?

– Stopp opp før du deler. Ikke alt vi hører, må videre.
– Søk kilden. Hva ble egentlig sagt? Er det basert på fakta eller antagelser?
– Velg stillhet framfor spredning. Noen ganger er det mest edle vi kan gjøre å ikke si noe.
– Bygg opp i stedet for å rive ned. Våre ord kan være bærere av liv, håp og oppmuntring.

Tilbake til Jesus

Da ryktet om Johannes spredte seg, tok Jesus det ikke bare som en anledning til å rette misforståelsen. Han utfordret Peter til å fokusere på det som egentlig betydde noe: «Følg du meg!» (Joh 21,22).

Det er et godt råd også til oss. Rykter binder oss til andres historier, men Jesus kaller oss til å være trofaste i vår egen etterfølgelse.

Ettertanke

1. Har jeg noen ganger videreformidlet noe jeg ikke visste var sant?
2. Hvilke situasjoner i mitt liv eller menighetsfellesskap kan være sårbare for rykter?
3. Hvordan kan jeg la Jesu ord «Følg du meg!» hjelpe meg å holde fokus når rykter oppstår?

I en travel hverdag, der krav og forventninger står i kø, er det lett å føle seg tappet. Vi prøver å lade opp – med hvile, stillhet, inspirasjon eller en god bok. Men hva om en av de kraftigste energikildene er noe vi sjelden tenker på? Nemlig; å flytte fokuset bort fra oss selv – og mot noen andre.

Jeg kom nylig over et gripende eksempel i John Maxwells bok: The Charismatic Leader. Historien traff meg – og minnet sterkt om noe både Jesus og Paulus modellerte i sine liv.

Bill McCartney, tidligere hovedtrener for University of Colorado Buffaloes, hadde hørt at de fleste mennesker bruker omtrent 86 % av tankene sine på seg selv – og bare 14 % på andre. Han nektet å godta at det måtte være sånn. I hvert fall ikke for laget hans.

I 1991 sto Colorado foran en skjebnekamp: bortekamp mot erkerivalen Nebraska Cornhuskers – på en bane de ikke hadde vunnet på på 23 år.

I stedet for å ty til klassisk pep talk og taktikk, gikk McCartney en annen vei.
Han utfordret hver spiller til å ringe én person de elsket, og si:

«Jeg dedikerer denne kampen til deg. Hvert slag, hver blokkering og hver scoring – det gjør jeg for deg.»

Han fikk også laget 60 spesiallagde fotballer med kampens sluttresultat, slik at hver spiller kunne sende én til den personen han hadde spilt for.

Resultatet? Colorado vant. 27–12.
Et lag som hadde vært uten seier på det stedet i over to tiår, snudde historien – med kjærlighet som drivkraft. Denne historien treffer en dyp, bibelsk nerve. Jesus sa: «Den som vil være stor blant dere, skal være deres tjener.» (Mark 10,43)

I Guds rike måles ikke storhet i plattform, posisjon eller popularitet – men i hvem du løfter, hvem du elsker, hvem du tjener.

Apostelen Paulus uttrykker det slik: «Kristi kjærlighet tvinger oss …» (2 Kor 5,14)

Han tjente ikke for å bevise noe – men fordi han var grepet av noe større enn seg selv. Det ga ham kraft til å bære, lide, håpe og bygge. Når kjærligheten er drivstoffet, går man ikke tom på samme måte.

«Alt dere gjør, gjør det helhjertet, som for Herren og ikke for mennesker. Tjen Herren Kristus!» (Kol. 3,23–24)

Når vi flytter fokuset fra oss selv og begynner å tjene andre, bygger vi ikke bare opp dem – vi ærer også Gud. Vi gjør det for Herren – og det gir både mening og ny energi.

Hva om du i løpet av de  nærmeste dagene sender en melding – eller tar en telefon – til noen du er glad i, og sier: «Jeg vil dedikere det jeg gjør denne uka til deg. Jeg gjør det med deg i tankene.»

Kanskje blir det ikke en fotballseier. Men kanskje vinner du noe enda større: kraften til å løfte blikket, hente ny energi – og tjene med glede.

«La alt dere gjør, skje i kjærlighet.» (1 Kor 16,14)

Spørsmål til ettertanke:
– Hvem spiller du for?
– Hvem har Gud lagt på hjertet ditt i denne sesongen?
– Hva ville skje om du brukte noe mer tid på andre – og litt mindre på deg selv?

Litteratur/Kilde: John C. Maxwell, The Charismatic Leader, 2025

Noe har sluknet. Ikke lyset, ikke troen – men gløden. Og ofte er det takknemligheten som forsvant først.

Vi merker det når arbeidet blir tungt, relasjonene blir kjølige, og alt vi en gang gledet oss over, nå bare føles som plikt. Men midt i krav, uro og ufullkommenhet finnes det alltid noe å se – og noen å verdsette. Og det vi ser med takknemlighet, kan vekke nytt liv – i oss selv og andre.

I krevende tider er det lett å fokusere på alt som mangler, alt som irriterer, alt vi ville gjort annerledes. Men sannheten er: Det finnes alltid noe – og noen – å verdsette.

Å se det gode – midt i det ufullkomne

Takknemlighet handler ikke om naivitet. Det handler om vilje til å se det som er verdt å takke for, også når ting er krevende. Det gjør noe med både blikket vårt, hjertet vårt og atmosfæren rundt oss.

Tenk på Jesus: Selv når han ble møtt med svak tro, klønete disipler og motstandere som forsøkte å fange ham i ord, valgte han å se – og løfte fram – det lille som var godt.
– Han så kvinnen som i tro rørte ved kappen hans (Luk 8,43–48).
– Han løftet fram enkens lille gave som større enn de rikes store (Luk 21,1–4).
– Han takket Gud – allerede før miraklet skjedde (Joh 11,41).

Bibelsk perspektiv: Takknemlighetens kraft

Bibelen kobler takknemlighet tett til både relasjoner og åndelig liv:
– «Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold!» (1 Tess 5,16–18)
– «La ikke et råttent ord komme over leppene, men bare det som er godt og bygger opp der det trengs.» (Ef 4,29)
– «La hjertet strømme over av takknemlighet.» (Kol 3,16)

Takknemlighet er ikke bare en følelse – det er en holdning og en vane. Den løfter blikket og bygger mennesker. Den styrker fellesskap og motvirker klagekulturer som tapper energi og skaper avstand.

Når vi slutter å verdsette

Utakknemlighet er en stille relasjons-ødelegger. Den:
– gjør medarbeidere usynlige
– skaper en atmosfære av misnøye
– fører ofte til slitasje og mismot – spesielt blant dem som yter mye, men sjelden får anerkjennelse

I motsetning til dette kan noen få ord som «jeg ser deg», «takk for innsatsen» eller «du betyr noe her» gjøre underverker. Takknemlighet er gratis – men effekten er uvurderlig.

Kort sagt

Det du verdsetter, er verd å takke for.
Det du takker for, vil vokse i verdi – både for deg og fellesskapet.

Tenk etter:
Hvem i ditt liv trenger å bli verd­satt mer – og kritisert mindre?
Hvilke små, gode tegn i hverdagen overser du – fordi du er opptatt med det som mangler?

Refleksjonsspørsmål

1. Hvem har jeg glemt å takke i det siste?
2. Hva kan jeg lære av Jesus sin takknemlige holdning – også i krevende øyeblikk?
3. Hvordan kan jeg bygge en takknemlighetskultur i mitt team, omgangskrets og i kirka?