Hva gjør vi som ledere når vi presses fra flere kanter – og kjenner oss sviktet, glemt eller forlatt? Hvordan håndterer vi indre smerte og ytre forventninger, når oppdraget fortsetter – men støtten svikter?

Paulus opplevde det. Fra vekkelse til ensomhet. Fra jubel til lenker. Og midt i skvisen – én som sto nær.

Når alle vender seg bort

Paulus hadde sett vekkelse. Han hadde grunnlagt menigheter. Forkynt, undervist, veiledet – og betalt en høy pris. Likevel skriver han: «Du kjenner til at alle i Asia har vendt seg fra meg …» (2 Tim 1,15)

Et mørkt kapittel i en ellers lys og fruktbar tjeneste. En av de store apostlene – alene, glemt, sveket. Men midt i skuffelsen nevner han én som ikke ga opp: Onesiforos. Én solid støtte da andre sviktet.

Livet til Paulus rommet brutale kontraster: jubel og lenker, menighetsvekst og personlige nederlag, dyp glede og stor smerte. Og midt i dette – en leder som holder fast.

1. Svik og svikt føles

Svik gjør vondt – særlig når det kommer fra sine egne. Paulus nevner navn: Fygelos og Hermogenes (2 Tim 1,15). Ikke for å henge dem ut, men for å vise virkeligheten. Disse hadde vært med – men trakk seg unna da det kostet. Kanskje ble det for krevende, for kontroversielt, for skummelt å bli identifisert med en fange (jf. 2 Tim 1,8).

Paulus erfarte det mange ledere må regne med: Når trykket øker, trekker noen seg unna (2 Tim 4,16). Ikke nødvendigvis i protest, men i passivitet, frykt – eller fordi prioriteringene endres. Og det svir. Ikke fordi vi krever lojalitet, men fordi tillit er sårbart og personlig.

En leder i skvis kjenner på press både utenfra og innenfra – og noen ganger blir det stille rundt en når hjelp og støtte trengs som mest (jf. Sal 142,5–6; 2 Kor 1,8).

2. Det finnes ekte venner

Kontrasten er slående: Én som svikter – og én som støtter. Onesiforos skammet seg ikke over Paulus’ lenker (2 Tim 1,16). Han gav nytt mot. Han lette til han fant Paulus (2 Tim 1,17). Han viste barmhjertighet i praksis (2 Tim 1,16.18).

Slike er det ikke mange av – men de finnes. Én som ikke trekker seg unna når livet blir krevende. Én som våger å stå nær, også når det koster (Ordsp 17,17). Én som ikke spør: «Hva får jeg ut av dette?», men heller: «Hva trenger du nå?»

Der Fygelos viker i frykt, trår Onesiforos frem med mot og varme. Den ene går – den andre blir.

3. Et liv i kontraster

Paulus er et forbilde, også Fordi han ikke skjuler sin smerte. Han åndeliggjør den ikke bort. Han sier det som det er – åpent og sårbart – og peker samtidig på mulighetene. Han skriver om både tårer og tro (2 Tim 1,4–5), både svik og støtte (2 Tim 1,15–18), både lidelse og styrke (2 Tim 2,1–3). Slik viser han at kristent lederskap rommer hele spekteret av menneskelige erfaringer – og at Gud virker midt i kontrastene.

Paulus levde i spennet mellom:

Lenker og lovsang (Apg 16)
Selv i det innerste fangehullet – med åpne sår og føttene fast i blokka – løfter Paulus og Silas stemmen i lovsang. Denne lovsangen ble ikke født av gunstige forhold, men sprang ut fra et hjerte som var forankret dypere enn omstendighetene.

Tårer og håp (2 Tim 1,4)
Paulus skriver om sine tårer og savnet etter Timoteus. Han legger ikke skjul på følelsene sine. Men han stanser ikke der. Sammen med tårene bærer han et levende håp – en forventning om gjenforening, oppmuntring og fortsatt tjeneste.

Ensomhet og bønner (2 Tim 4,16)
Da alle forlot ham ved første forsvar, sto Paulus alene – men ikke tomhendt. Han hadde bønn. Ikke som plikt, men som livsnerve. I ensomheten fant han fellesskap med Gud – og ba om nåde for dem som hadde sviktet ham.

Frykt og frimodighet (1 Kor 2,3–5)
Han kom til Korint «i svakhet, i stor frykt og beven». Likevel bar han frem budskapet med frimodighet – ikke i kraft av egne evner, men i tillit til Guds Ånd og kraft. Han var ikke en overmenneskelig leder, men en sårbar tjener, båret av nåde.

Han forsto at lidelsen ikke er fienden – men et redskap. Den former karakter, styrker troen og tydeliggjør hva som egentlig betyr noe.

Skvisen knuser ikke – den former, om vi lar den danne oss.

Kort sagt

Mange ledere kjenner seg igjen i Paulus’ ord: skuffelser, svik og slit. Kanskje du gjør det akkurat nå?

Onesiforos minner oss om noe viktig: Det finnes mennesker som bærer sammen med deg. De kommer som regel ikke i flokk – men ofte én og én.

Og det viktigste av alt: Gud trekker seg aldri unna. Kristus skammer seg ikke over våre lenker (2 Tim 1,8). Han gikk inn i mørket for å gi oss lys (Joh 8,12). Han står nær – også når andre forsvinner (Hebr 13,5).

Noen ganger får vi være som Onesiforos – andre ganger trenger vi én som ham. Måtte vi inspireres av hans trofasthet, og finne trøst hos en Gud som vet hva det vil si å bli forlatt (Matt 27,46) – og som aldri forlater oss.

Refleksjon:

1. Har du opplevd lignende kontraster som Paulus – støttet og sveket på samme tid?
2. Hvem har vært din «Onesiforos» – og hvordan kan du takke eller etterligne dem?
3. Er det noen i din nærhet nå som trenger at du «leter iherdig» etter dem?
4. Hvordan kan vi hjelpe hverandre som ledere å tåle lidelsene og holde fast på håpet?

Hva om nøkkelen du leter etter ikke står med store bokstaver midt på siden – men ligger som et lite notat i margen?

I blant kan vi bli så opptatt av hovedsaken, agendaen og selve teksten at vi overser det som skjer i kanten.

Marginene – de små tegnene, nonverbale signalene, tause reaksjonene og beskjedne kommentarene – kan ofte fortelle oss mer enn det som blir sagt høyt. Når vi bare leser «teksten», mister vi helheten. Men når vi lærer oss å lese marginene, oppdager vi det som ellers ville gått tapt: menneskene, stemningen, kulturen – og noen ganger Guds stille, ømme og omsorgsfulle stemme.

Bibelen viser oss flere ganger at det avgjørende ofte ligger i det små og nesten oversette: Samuel trodde han så den rette lederen, men Gud hadde skrevet noe annet «i margen» (1 Sam 16). Elia lette etter Gud i det spektakulære, men Gud var i den stille susen (1 Kong 19,12). Jesus så enken med de to små myntene – det marginale som avkledde sannheten i hjertet (Mark 12,41–44).

1. Marginene kan avdekke den egentlige tilstanden

Min erfaring som menighetsveileder og leder er at det ikke alltid er de høylytte som forteller meg sannheten om tilstanden i en menighet, i meg selv – eller i en organisasjon. Det er ofte de beskjedne, de som trekker seg litt tilbake, eller som gir et blikk av oppriktig og berettiget bekymring. Når vi lærer å lese marginene, legger vi merke til dem som tenker, sukker og ber mye, men sier lite. Slik leder Jesus – Han ser dem som andre ikke legger merke til.

Notat i margen: Det marginale kan peke på det vesentlige.

2. Marginene avslører prosessene

I en gruppe finnes det ofte små friksjoner: en ufullendt setning, et uvanlig langt sukk, en liten pause før noen sier et anstrengt «Ja, greit» eller «Ok, da!». Dette er ikke bagateller – men det jeg vil kalle «notater i margen». De forteller at noe ikke er helt som det burde være. Gode ledere lærer å høre det som ikke blir sagt, og å undersøke det før det vokser – og fører gruppen eller teamet dit ingen ønsker å gå.

Notat i margen: Små signaler som blir ignorert, vokser til store problemer.

3. Marginene avslører Guds ledelse

I vårt behov for klare tegn overser vi ofte Guds stille viskning. Han leder gjerne gjennom det uventede, det små og uanselige – det som skjer i utkanten av våre planer. Moses så en brennende busk – et marginalt tegn – og det forandret nasjoner. Lærdommen er enkel: Gud taler ofte i margen, ikke i overskriften.

Notat i margen: Guds viktigste ledetråder kommer som regel stille, ikke spektakulært.

KORT SAGT

• Det du ikke legger merke til, kan være det du trenger aller mest.
• Marginene – menneskene, prosessene og Guds stillferdige ledelse – avdekker det som ligger under det øyensynlige.
• Gode ledere leser ikke bare hovedsaken, men også det som skjer i kanten.

Refleksjon

Hva er det jeg overser akkurat nå – i teamet, i kulturen eller i mitt eget liv – som kan være nøkkelen jeg trenger?

Det er lett å vurdere lederskap ut fra egne prestasjoner. Men sann storhet handler ikke om å vinne alene – den viser seg når vi hjelper andre til å vinne.

Når vi ser potensialet i mennesker, gir dem rom til å prøve og støtter dem underveis, får de mulighet til å blomstre og bære frukt. På den måten bygger vi mennesker – og utbrer Guds rike.

HVORFOR hjelpe andre til å vinne?

Gud har aldri kalt oss til solospill, men til fellesskap og lagspill. Helt fra begynnelsen sa han: «Det er ikke godt for mennesket å være alene» (1 Mos 2,18). Det gjelder ikke bare ekteskapet, men hele livet.

Når vi løfter andre, utvider vi Guds rike. Paulus skriver: «Hver enkelt av oss skal tenke på det som er godt for vår neste, det som bygger opp.» (Rom 15,2).
Vi kan ikke bygge vår egen ære på andres bekostning, uten å undergrave Guds plan og hensikt.

Bibelen viser kontraster som gjør dette tydelig:

• Saul ble truet av Davids salvelse og prøvde å holde ham nede (1 Sam 18–19).
• Prestene og rådsmedlemmene fryktet å miste makt og forsøkte å stanse Jesus (Joh 11,47–48; Mark 11,18).

HVORDAN hjelpe andre til å vinne?

Ord uten handling mister kraft. Det holder ikke å si: «Jeg tror på deg.» Uten rom til å prøve, lære og vokse blir ordene tomme.

Jesus er vårt største forbilde. Han skapte arenaer for vekst: «Han sendte dem ut to og to og ga dem makt» (Mark 6,7). Han stolte på disiplene før de var modne, og nettopp derfor ble de formet.

Eksempler

Moses ga Josva ansvar tidlig som militær leder (2 Mos 17,9–13). Til slutt overlot han hele ansvaret til ham (5 Mos 31,7).
Barnabas løftet frem Saulus da ingen andre stolte på ham (Apg 9,27). Og da Markus hadde sviktet, tok Barnabas ham likevel med seg (Apg 15,37–39).

HVA trenger vi – og hvordan lever vi det ut i hverdagen?

• Tåle og håndtere andres feil, slik Jesus gjorde med disiplene.
• Gi ansvar tidlig, selv om mennesker ikke er ferdig formet.
• Ikke hovere – men velge å stå ved siden av og følge opp.
• Skape et trygt rom, der andre kan prøve, feile og vokse.
• Være tålmodig, fordi sunn vekst tar tid.

Å hjelpe andre til å vinne handler om et bevisst valg. Det kan koste oss både tid og stolthet – men det bærer rik frukt, med frø i seg

Vi kan hjelpe andre å vinne ved å:

• Gi rom for ansvar og initiativ – også når du vet at det kunne gått «raskere og bedre» hvis du gjorde det selv.
• Feire andres seire mer enn dine egne. Tenk på hvor frigjørende det er når vi gleder oss over det Gud gjør i andres liv.
• Være forbilder og medvandrere som går ved siden av, ikke kontrollører som står over og formidler usikkerhet og frykt.

Jesus kalte oss ikke til å gå veien alene, men til å bygge hverandre opp på Herrens veier. Han gav oss Den Hellige Ånd og et oppdrag – ikke bare ord som kunne inspirere, men kraft som kan bære.

Ettertanke

• Hvem kan jeg i dag hjelpe til å vinne – i livet, i troen og i tjenesten?
• Holder jeg mennesker tilbake som Saul – eller slipper jeg dem løs og baner vei som Barnabas?