Kategori: Ledelse

Hvordan viser Davids liv og tjeneste betydningen av et gitt mandat?

Historien om David, en av Bibelens mest kjente ledere, viser hvordan et klart mandat fra både Gud og mennesker kan forme en persons liv og lederskap. Gjennom tre salvinger blir Guds plan gradvis tydeligere i Davids liv, gir ham autoritet og beskyttelse, og leder ham til å bli en konge som påvirker både sin samtid og fremtidige generasjoner. Samtidig viser Davids liv at selv med et guddommelig mandat er man ikke immun mot feil eller fritatt fra ansvar.

1. Første Salving: Salvet av Samuel i Betlehem

Den første gangen David ble salvet, var han bare en ung gjeter (hyrde). Gud hadde avsatt Saul som konge og sendte profeten Samuel til Betlehem for å salve en av Isais sønner som den neste kongen over Israel. Selv om David var den yngste av sønnene, valgte Gud ham. Dette var begynnelsen på Davids mandat.

Gjennom Samuels salving fikk David Guds klare kall til å bli konge, selv om han ennå ikke skulle tre inn i oppgaven. Guds valg av David markerte et skifte – en konge etter Guds eget hjerte.

David mottok autoritet og tilgang til ressurser gjennom salvingen. Han fikk styrke og visdom. “Da tok Samuel oljehornet og salvet ham midt blant brødrene hans. Og Herrens Ånd kom over David fra den dagen og videre” (1. Sam. 16:13). Selv om David ikke umiddelbart entret tronen, beskyttet Gud ham gjennom mange farer, noe som var avgjørende i årene med konflikt med Saul.

2. Andre Salving: Salvet som konge over Juda

Etter Sauls død ble David salvet til konge over Juda av Judas menn i Hebron. Dette var en videreføring av Guds tydelige mandat, men nå med større ansvar og mer konkret autoritet.

Denne salvingen bekreftet Davids rolle som leder, men på et regionalt nivå. Det var et skritt nærmere oppfyllelsen av hans kall.

Nå ble David anerkjent som konge over Judas stamme. Hans innflytelse økte og legitimitet som leder ble styrket. Dette mandatet kom ikke bare fra Gud, men også fra folket som salvet ham. “Da kom Judas menn og salvet David til konge over Judas hus” (2. Sam. 2:4).

David fikk kontroll over Juda og dens ressurser, samtidig som Guds beskyttelse fortsatte å følge ham i kriger og konflikter med Sauls etterfølgere. Se Salme 18; 34; 52; 54; 56; 57; 59. Disse salmene gir et innblikk i Davids følelser og tanker under hans konflikt med Saul, og hvordan han konstant søkte Guds hjelp og rettferdighet gjennom denne vanskelige perioden i sitt liv.

3. Tredje Salving: Salvet som konge over hele Israel

Da Sauls sønn Isjbosjet døde, kom alle Israels stammer til Hebron og salvet David til konge over hele Israel. Dette var fullbyrdelsen av Guds mandat til David, som nå ble konge over hele folket.

Denne salvingen fullførte Guds plan for David som Israels konge. Nå hadde han det fullstendige mandatet til å lede hele nasjonen.

David mottok nå den høyeste autoritet over hele Israel, bekreftet av både Gud og mennesker. “Alle Israels eldste kom til kongen i Hebron, og kong David gjorde en pakt med dem i Hebron for Herrens åsyn, og de salvet David til konge over Israel” (2. Sam. 5:3).

David fikk full kontroll over Israels territorium, inkludert Jerusalem, og opplevde stor fremgang i å etablere og utvide sitt kongedømme under Guds beskyttelse. Men til tross for dette mandatet og privilegiet i beskyttelsen han nøt, var David ikke fritatt fra ansvar når han begikk feil.

Ansvaret for feil og urett

Selv om David hadde et guddommelig mandat og ble gitt stor autoritet og ressurser, beskyttet ikke dette ham fra å ta ansvar for sine handlinger. To av de mest kjente feilene David begikk, var hans synd mot Uria, hvor han begikk ekteskapsbrudd med Batseba og sørget for at Uria ble drept i kamp (2. Sam. 11), og hans beslutning om å telle folket, til tross for advarsler om at dette ville være en synd mot Gud (2. Sam. 24). I begge tilfeller ble David holdt ansvarlig og møtte konsekvensene av sine handlinger.

Davids historie viser at selv en konge med et guddommelig mandat må svare for sine handlinger. Han angret dypt på sine synder, spesielt etter profeten Natans konfrontasjon angående Uria (2. Sam. 12:13). Dette understreker at et klart mandat ikke fratar en leder ansvaret for å leve rett og handle i samsvar med Guds vilje.

Betydningen av mandat

Davids liv viser hvordan et klart og definert mandat både fra Gud og mennesker ikke bare gir autoritet og ressurser, men også beskytter og veileder en leder gjennom utfordringer og oppgaver. Men samtidig viser Davids liv at selv med et guddommelig mandat er man ikke beskyttet mot å gjøre feil, og heller ikke fritatt fra ansvar når man begår feil og urett. Hver salving var et viktig steg i Davids lederskapsreise, der Guds mandat ble stadig tydeligere og mer konkret, til han til slutt kunne lede hele Israel.

Ved å forstå og følge dette mandatet, oppfylte David Guds plan for sitt liv, og hans lederskap fikk varige konsekvenser for Israel. Som Paulus sier i Apostlenes gjerninger 13:36: «David var en tjener for Guds plan i sin levetid.» Dette er en påminnelse om at et tydelig mandat er avgjørende for å kunne lede effektivt og oppnå resultater som varer, men også om at ansvarlighet og integritet er uunnværlige i lederskap.

Refleksjonsspørsmål:
Hvordan kan du sikre at ditt mandat – enten gitt av Gud eller av mennesker – er tydelig nok til å lede deg gjennom utfordringer og til varige resultater, samtidig som du tar ansvar for dine handlinger?

Hva skjer når et mandat gir klar retning og trygghet, sammenlignet med et uklart mandat som skaper utrygghet og forvirring?

I del 1 så vi at et mandat består av tre grunnleggende elementer: autoritet, ressurser og beskyttelse. Når disse elementene er på plass, gir det ikke bare rammer for oppgaven, men legger også grunnlaget for resultatet.

Bakgrunnen for disse artiklene er både egne og andres erfaringer, samt et ønske om å skape avklarte og gode forhold for alle som arbeider i menighetslivet eller lignende organisasjoner.

I denne artikkelen skal vi se hvordan Jesu utsendelse av de sytti disipler, som beskrevet i Lukas 10:1-23, illustrerer dette i praksis. Ved å bruke Golden Circle-modellen, kan vi få en dypere forståelse av hvordan et mandat, når det formuleres og forstås riktig, fører til klare og målbare resultater.

Et tydelig mandat

I Lukas 10:1-23 ser vi Jesus sende ut sytti disipler med et klart mandat. De får autoritet til å forkynne, helbrede og bringe Guds fred. De er utrustet med ressurser i form av Guds kraft og veiledning fra ham om hvordan de skal utføre oppdraget. Samtidig blir de lovet beskyttelse i møte med de utfordringer de vil stå overfor. Dette mandatet er ikke bare en arbeidsbeskrivelse – det gir mening, retning og trygghet til disiplene i deres tjeneste.

Golden Circle: Hvorfor, Hvordan, Hva

For å forstå klarere hvordan dette mandatet fungerer, kan vi bruke Simon Sineks Golden Circle-modell. Denne modellen fokuserer på tre nøkkelspørsmål som er avgjørende for enhver oppgave, menighet, nettverk eller organisasjon: Hvorfor, Hvordan, og Hva.

HVORFOR: Jesu utsendelse av disiplene hadde et klart formål – å forkynne at Guds rike er kommet nær. Dette gir oppdraget mening og motiverer disiplene til å utføre det med iver, overgivelse og forpliktelse.

Når hvorfor blir uklart, blir det svært vanskelig å opprettholde vekst, lojalitet og inspirasjon – det som var den opprinnelige drivkraften bak resultatene. Når denne drivkraften svekkes, blir manipulering den foretrukne strategien. Manipulering kan være effektiv på kort sikt, men ødeleggende på lang sikt (2013, s. 62).

HVORDAN: Jesus gir spesifikke instruksjoner om hvordan disiplene skal utføre oppdraget – uten unødvendige ressurser, avhengige av Guds forsørgelse, og med fokus på å bringe fred, helbredelse, fremtid og håp. Dette gir en tydelig metode og prosess for hvordan de skal oppnå målet.

HVA: Disiplene utførte konkrete handlinger som helbredelse, forkynnelse og utøvelse av åndelig autoritet. Disse handlingene er de synlige resultatene av mandatet, og viser at Guds rike virkelig var nær.

Forskjellen mellom tydelige og utydelige mandater

Et tydelig mandat, som det Jesus ga til disiplene, gir retning, sikkerhet og motivasjon til å handle frimodig og trygg. Når et mandat er klart definert, vet de som utfører det nøyaktig hvorfor de gjør det, hvordan de skal gjøre det, og hva de skal oppnå. Dette fører til tiltak og handlinger som er målrettede og effektive, og resultatene blir som regel gode og formålstjenlige.

I motsetning til dette kan et utydelig mandat skape usikkerhet, ufred og i verste fall kaos. Jakobs brev 3:16 sier: “For hvor det er misunnelse og selvhevdelse, der er det uorden og alt som er ondt.” Her ser vi at uorden ofte er frukten av uklare eller egoistisk motiverte holdninger og valg. Når formålet, metodene eller målene er uklare, kan det føre til ineffektivitet, mangel på motivasjon og til og med fatale feil. Medarbeidere kan føle seg usikre på hvordan de skal handle, og resultatene kan bli diffuse og skuffende. Dermed viser eksempelet med Mesteren og disiplene hvor avgjørende et klart mandat er for å oppnå ønskede resultater.

Fra mandat til resultat

Når vi ser på disiplene som ble sendt ut av Jesus, ser vi hvordan et klart mandat påvirker utfallet av oppgaven. Ved å forstå både formålet (Hvorfor), metodikken (Hvordan), og de konkrete handlingene (Hva), kunne disiplene utføre oppdraget med målbar effekt. De kom tilbake med glede og rapporterte at selv onde ånder adlød dem i Jesu navn. Dette er et tydelig eksempel på hvordan et godt formulert mandat leder til formålstjenlige og fremragende resultater.

Relevans i dagens kontekst

Uansett hvilken oppgave vi står overfor, vil et klart og inspirerende mandat – basert på en forståelse av hvorfor vi gjør det, hvordan vi skal gjøre det, og hva vi konkret skal oppnå – være avgjørende for resultatet. 

Et konkret eksempel på dette kan være et byggeprosjekt. Når overordnet lederskap/menighetsmøte gir f eks Plan- og byggekomiteen et klart mandat, vet alle involverte hva som forventes, hvilke ressurser de har tilgjengelig, og hvilke mål de skal oppnå. Dette gir ikke bare retning, men også motivasjon til å handle effektivt og med selvtillit.

Når vi gir våre medarbeidere, ledere og team et mandat som er klart, meningsfylt og veldefinert, gir vi dem ikke bare en oppgave å utføre, men også inspirasjonen, motivasjon og verktøyene de trenger for å lykkes.

Avslutning

Når du står overfor en lederoppgave, tenk på hvordan du kan formulere et klart mandat for deg selv, gruppe eller ditt team. Start med hvorfor oppgaven er viktig, definer hvordan den skal utføres, og hva dere ønsker å oppnå. Forsikre deg også om at alle involverte har forstått mandatet riktig. Når disse tre elementene er på plass, vil du ikke bare se at oppgaven blir utført – du vil også se at den blir utført med inspirasjon og effektivitet. Resultatene vil tale for seg selv.

Ettertanke og refleksjon:

Hvordan vil du formulere ditt eget eller ditt teams mandat for å sikre at det gir den klarhet, inspirasjon og retning som trengs for å oppnå formålet?

Litteratur:
Bibelen
Sinek, Simon. Start med Hvorfor – Til alle som vil inspirere andre og bli inspirert. 2013, Gyldendal Business

Hvordan påvirker et klart mandat utfallet av en lederoppgave?

Ved å utforske kongens mandat til Nehemja, som inkluderte autoritet, ressurser og beskyttelse, i lys av Salme 110 og Efeserbrevet, kan vi avdekke tidløse prinsipper for effektivt lederskap og deres relevans for forholdet mellom ledere og medarbeidere i dag.

Mandatet som kongen ga Nehemja i forbindelse med gjenoppbyggingen av Jerusalems murer (Nehemja 2) inneholdt tre klare hovedelementer: autoritet, ressurser og beskyttelse.

Disse elementene er ikke bare sentrale for å forstå hvordan Gud virker gjennom menneskelige ordninger, men de speiler også de åndelige prinsippene som vi finner i Salme 110 og Efeserbrevet.

Videre kan disse prinsippene anvendes på forholdet mellom ledere og medarbeidere, spesielt innenfor en menighetskontekst, og gi innsikt i hvordan effektivt lederskap bør utøves.

AUTORITET

I Nehemja 2:7-8 ber Nehemja kongen om brev som gir ham myndighet til å passere gjennom provinsene og få tilgang til materialer for å bygge murene. Disse brevene representerer kongens autoritet over sine underordnede, og de gir Nehemja den nødvendige autoritet til å utføre sin oppgave.

Kun den som står under autoritet som har autoritet

Denne kongelige autoriteten reflekterer den autoriteten som Gud gir Messias i Salme 110:1, hvor Gud sier: «Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter.» Dette er en overføring av guddommelig autoritet, som også deles med de troende i Kristus, ifølge Efeserbrevet 1:20-22, hvor Kristus blir opphøyet over alle makter og myndigheter. Paulus utvider denne autoriteten til de troende ved å påpeke i Efeserbrevet 2:6 at vi er «oppvekket med ham og satt med ham i himmelen, i Kristus Jesus.»

I en ledersammenheng må en leder, slik som Nehemja, utøve sin autoritet på en måte som skaper tillit og gir medarbeiderne den nødvendige myndigheten til å utføre sine oppgaver. Et godt lederskap handler om å bemyndige medarbeiderne slik at de kan arbeide med frimodighet og uten usikkerhet.

RESSURSER

Kongen ga også Nehemja tilgang til ressurser gjennom brev som gav ham rett til materialer fra kongens skog (Nehemja 2:8). Disse ressursene var avgjørende for at Nehemja skulle kunne fullføre byggingen av Jerusalems murer.

Denne tildelingen av ressurser har sin parallell i Salme 110:2, hvor det står: «Din mektige kongestav skal Herren rekke ut fra Sion: Du skal herske blant dine fiender.» Kongestaven symboliserer de guddommelige ressursene og den makt som Messias mottar for å regjere.

I Efeserbrevet utdyper Paulus hvordan de troende er velsignet med åndelige ressurser i Kristus. Efeserne 1:3 sier at Gud har velsignet oss «med all åndelig velsignelse i himmelen,» og i Efeserne 6:10-18 beskrives den åndelige rustningen som Gud gir for å stå imot fiender.

For en leder i dagens sammenheng er det essensielt å sørge for at medarbeiderne har tilgang til de nødvendige ressursene for å utføre sine oppgaver effektivt. Dette kan inkludere alt fra fysisk utstyr og teknologi til opplæring og støtte. Akkurat som Nehemja mottok de nødvendige ressursene for å utføre sitt oppdrag, må en god leder sikre at medarbeiderne er godt rustet til å møte sine utfordringer.

BESKYTTELSE

Nehemja mottok også beskyttelse fra kongen i form av soldater og ryttere som fulgte ham på reisen (Nehemja 2:9). Dette sikret at han kunne utføre sitt oppdrag uten hindringer fra fiendtlige krefter.

Denne beskyttelsen har sin parallell i Salme 110:5, hvor det står: «Herren er ved din høyre hånd, han knuser konger på sin vredes dag.» Dette viser Guds aktive beskyttelse over Messias.

Paulus understreker i Efeserbrevet at de troende også er under Guds beskyttelse. I Efeserne 6:11-13 oppfordrer han de troende til å «ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep.» Denne rustningen, som inkluderer elementer som troens skjold og Åndens sverd, sikrer at de troende er beskyttet mot åndelige fiender.

I en organisasjon må en leder også beskytte sine medarbeidere, ikke nødvendigvis gjennom fysisk beskyttelse, men ved å skape et trygt og støttende arbeidsmiljø. Dette kan inkludere å beskytte dem mot urimelige krav, konflikter og stress, samt å stå opp for dem når det er nødvendig. Akkurat som Nehemja mottok beskyttelse for å fullføre sitt oppdrag, bør en leder sørge for at medarbeiderne føler seg trygge og støttet i sine roller.

Sammenfatning:

Mandatet som kongen ga til Nehemja, inkluderte de tre elementene autoritet, ressurser og beskyttelse, som var nødvendige for å fullføre gjenoppbyggingen av Jerusalems murer. Disse elementene har klare paralleller i Salme 110 og Efeserbrevet, hvor de utgjør en del av det guddommelige mandatet gitt til Messias, og som videreføres til de troende i Kristus.

Akkurat som Nehemja mottok autoritet, ressurser og beskyttelse for å utføre sitt oppdrag, har de troende i Kristus mottatt en åndelig versjon av disse elementene. Dette gir de troende kraft og evne til å utføre Guds vilje og stå fast mot åndelige fiender. På samme måte kan ledere i dagens sammenheng dra nytte av disse prinsippene ved å utøve myndighet, sørge for nødvendige ressurser, og beskytte sine medarbeidere, noe som er avgjørende for å skape en effektiv og harmonisk kultur. Salme 110 og Efeserbrevet reflekterer derfor det samme guddommelige mandatet som ble gitt til Nehemja, men i en åndelig og tidløs kontekst for de troende i Kristus, samtidig som det gir verdifull innsikt for lederskap i nyere tid.

REFLEKSJONSSPØRSMÅL

1. Autoritet:
Føler du at du har tilstrekkelig beslutningsmyndighet til å utføre dine oppgaver formålstjenlig og effektivt?

2. Ressurser:
Har du de nødvendige ressursene og verktøyene du trenger for å kunne utføre tjenesten på best mulig måte?

3. Beskyttelse:
Opplever du at du får den støtten og beskyttelsen du trenger for å kunne fokusere på oppgavene dine uten unødvendige forstyrrelser eller hindringer?

Gjennom mine år som både deltaker og taler på gudstjenester har jeg hørt uttrykk som «det var en sterk gudstjeneste,» «Gud var sterkt til stede,» og «i dag fløt salvelsen.» Disse ordene og en del andre prøver å beskrive en følelse av Guds nærvær, men hva betyr de egentlig? Hvordan kan vi måle betydningen av en gudstjeneste uten å bare stole på subjektive erfaringer?

Det viktigste i enhver gudstjeneste er at Gud tilbes og lovprises, og at hans ord forkynnes klart og anvendbart. Dette er grunnlaget som gir en gudstjeneste sin styrke og mening. Men hvordan kan vi sikre at disse elementene er til stede, og hvordan kan vi evaluere en gudstjeneste på en tilfredsstillende måte?

OBJEKTIVE ELEMENTER

1. Tilbedelse og lovprisning

En gudstjeneste i ordets rette forstand setter alltid Gud i sentrum. Dette skjer gjennom lovsang, bønn og forkynnelse som fokuserer på hans natur, karakter og handlinger. Når tilbedelsen er ekte og rettet mot Gud, skaper det et miljø der vi kan møte ham.

«Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» (Joh 4:24)

Hvordan menigheten deltar i tilbedelsen kan være en indikator på engasjement og åndelig vitalitet. Aktiv deltakelse tyder på at menigheten er involvert og ønsker å tilbe sammen.

«Tjen Herren med glede, kom fram for hans ansikt med jubel.» (Salme 100:2)

2. Forkynnelse av Guds Ord

Forkynnelsen må alltid være basert på Bibelen, og formidles på en måte som er tro mot Skriften, men samtidig relevant for hverdagslivet.

«Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullt utrustet til all god gjerning.» (2. Tim 3:16-17)

Relevansen ligger i at forkynnelsen både utfordrer, næringsrik, oppmuntrer og veileder til å leve ut troen i hverdagen.

«Men vær ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers bedrar dere dere selv.» (Jakob 1:22)

Utfordringen for lederskap og forkynnere, som beskrevet i Efeserne 4:11-12, er å sørge for at menigheten får en allsidig og næringsrik åndelig kost. Dette innebærer å unngå ensidige fokusområder og kjepphester som kan begrense det fulle budskapet. Apostelen Paulus har satt standarden for dette ved å si: «Jeg har på ingen måte unnlatt å forkynne hele Guds plan og vilje» (Apg 20:27). Allsidighet i forkynnelsen innebærer å reflektere bredden av temaer som finnes i både Det gamle og Det nye testamentets skrifter. Peter fokuserte på utholdenhet i troen under prøvelser, mens Johannes la vekt på kjærlighet og fellesskap med Gud. Judas advarte mot falsk lære og oppfordret til å bevare troens integritet, mens Paulus tok opp en rekke emner som rettferdiggjørelse, menighetsliv, og åndelig vekst. Ved å inkludere ulike perspektiver og temaer fra både apostlene og Det gamle testamentet, kan menigheten få en balansert og helhetlig åndelig undervisning som gir troende en dypere forståelse av hele Guds råd og vilje. Dette er en stor og avgjørende oppgave som fordrer overgivelse og forbønn: «Be om at de rette ordene må bli gitt meg når jeg skal tale, så jeg frimodig kan gjøre evangeliets mysterium kjent,» (Ef 6:19).

3. Fellesskap og samhold

En sterk og sunn gudstjeneste fremmer fellesskap og styrker relasjonene. Dette kan sees i hvordan menighetsmedlemmer relaterer til hverandre og til nye deltakere før, under, og etter gudstjenesten. Styrken i relasjonene er en indikator på menighetens helse.

«La oss gi akt på hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, og ikke holde oss borte når menigheten vår samles, som noen har for vane. La oss heller oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.» (Hebr. 10:24-25)

Gudstjenesten er en arena der medlemmer støtter og oppmuntrer hverandre i troen. Et kjennetegn på en sunn gudstjeneste er at den gir mulighet for bønn, omsorg og relasjonsbygging.

«Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, slik dere også gjør.» (1. Tess. 5:11)

PERSONLIGE FAKTORER SOM KAN PÅVIRKE OPPLEVELSEN

1. Fysisk og mental tilstand

Vår opplevelse av gudstjenesten kan påvirkes av dagsformen. Ting som utilstrekkelig søvn, fysisk smerte som tannverk, eller generell slitenhet kan gjøre det vanskelig å konsentrere seg og delta fullt ut.

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» (Matt. 11:28)

Hvordan vi føler oss mentalt og emosjonelt kan også påvirke vår opplevelse av gudstjenesten. Personlige utfordringer eller stress kan gjøre det vanskelig å være på alerten og åpen for åndelige erfaringer.

«Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.» (Fil. 4:6-7)

2. Forventninger og åpenhet

Forventninger til gudstjenesten, enten de er høye eller lave, kan påvirke hvordan vi oppfatter dens betydning. Å ha en åpen og forventningsfull holdning gjør oss mer bevisste og mottakelige for Guds nærvær og virke.

«Bare hos Gud skal jeg være stille, for fra ham kommer mitt håp.» (Salme 62:6)

Å være bevisst på å åpne hjertet for Gud kan bidra til en dypere erfaring. Selv når forholdene ikke er optimale, kan en viljebeslutning om å møte Gud gjøre en vesentlig forskjell.

«Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.» (Åp. 3:20)

VÅRT ANSVAR OG GUDS ROLLE

Når vi planlegger og gjennomfører en gudstjeneste, er det viktig å forstå hvordan ansvar fordeles mellom menneskelige handlinger og Guds suverene virke:

1. Menneskelig Ansvar

Dette inkluderer praktiske innslag som å stemme instrumentene, sette opp lydutstyr og forberede kirkekaffen. Det inkluderer også å forberede forkynnelsen gjennom bønn, studier og refleksjon. Det er vår oppgave å sørge for at alt det praktiske er på plass for at gudstjenesten skal kunne gjennomføres med minst mulig støy.

Mens vi har ansvar for å be, forberede, gjennomføre og delta i nattverden, samt lede lovsang, er det vår hjerteinnstilling som skaper rom for Gud til å virke. Vi må være åpne og ydmyke for Guds ledelse og sørge for at lovsangen fokuserer på å ære Gud.

Å ønske folk velkommen og legge vinn på å skape en varm atmosfære er viktig for å bygge troverdige fellesskap. Dette krever aktivt engasjement fra møteverter, ledere og menighetsmedlemmer, som bør være bevisste på å inkludere og støtte både nye og gamle deltakere.

Klare holdepunkter og kommunikasjon mellom de som er involvert i gudstjenesten (teknikere, musikere, talere, verter) er nødvendig for å sikre en god og smidig gjennomføring. Dette inkluderer også planlegging og tilrettelegging i forkant av gudstjenesten. God kommunikasjon bidrar til at alle involverte kan gjøre sitt beste, og at gudstjenesten blir en helhetlig og sammenhengende opplevelse for menigheten.

2. Guds Rolle

Selv om vi ikke kan kontrollere Den Hellige Ånd, kan vi legge til rette for hans virke ved å skape et miljø av bønn, tilbedelse og respekt for Guds Ord. Det er Den Hellige Ånd som gir liv til våre ord og handlinger, og som rører ved hjerter på måter som ingen mennesker kan nå inn til.

«Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.» (Joh. 14:26)

Gud gir oss nåde og innsikt til å lede, forkynne og tjene. Vi må være åpne for hans ledelse og veiledning i alt vi gjør, og stole på at han virker gjennom oss til tross for våre begrensninger.

«Om noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud, som gir villig og uten bebreidelse til alle, og han skal få den.» (Jak. brev 1:5)

Gud kan bruke gudstjenester som et sted for helbredelse og oppmuntring, der mennesker opplever hans kjærlighet og forvandlende nærvær.

«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel, så vi kan trøste dem som er i all slags trengsel med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud.» (2. Kor. 1:3-4)

OPPSUMMERING

En meningsfull gudstjeneste er en som setter Gud i sentrum gjennom tilbedelse, forkynnelse av Guds Ord, og oppbygging av fellesskap. Samtidig må vi anerkjenne at både objektive og subjektive faktorer spiller en rolle i hvordan en gudstjeneste oppleves. Mens det er vårt ansvar å forberede, kommunisere og sørge for en varm og innbydende atmosfære, er det Den Hellige Ånd som bringer liv, helbredelse og dypere åndelig opplevelse.

Refleksjonsspørsmål

Hvordan kan du, ut fra ditt ståsted, bidra til å skape en gudstjeneste som ikke bare er meningsfull for deg selv, men som også gir andre muligheten til å møte Gud på en livsforvandlende måte?

Fra den dagen vi ble født til den dagen vi dør, er det én ting som er absolutt sikkert: Vi må alle forholde oss til endringer. Men hva avgjør om vi kommer styrket eller svekket ut av dem? At vi ber om hjelp til å skille vesentlig fra uvesentlig, og til å forstå og håndtere endringene. 

Når jeg ser meg i speilet, ser jeg samme person som første gang, men for en forandring! Utseende, kropp, emosjonell bevissthet og åndelig tilstand har stadig endret seg. Mange av disse endringene har skjedd naturlig, uten min innsats. For eksempel; håret mitt har blitt grått og vokser, som neglene mine, uten bevisst handling fra min side. 

Jeg kan, om jeg vil, bevisst påvirke prosessen med å spise sunt eller sørge for at kroppen får tilførsel av vitaminer og mineraler. Men uansett hvor mye jeg tilstreber sunnhet, kan jeg ikke helt kontrollere alle de naturlige endringene som skjer i kroppen min. 

Hvilke endringer kan jeg kontrollere?  

Det er imidlertid forandringer jeg har kontroll over; som relasjoner, hva jeg brenner for, mitt arbeid og tjeneste. Når det gjelder disse områdene, kan vi velge mellom to typer endringer: 

Forandring for forandringens skyld 

En ny forandring er iøynefallende, og den kan bringe med seg fornyet optimisme. Den kan skape forventninger og begeistring. Men denne typen forandring er ikke alltid nødvendig. Faktisk skjer den noen ganger kun for forandringens skyld. For eksempel kan mobiltelefonen plutselig bli «utdatert» når en ny modell kommer på markedet, selv om det bare har gått ett år siden du kjøpte den. Forskjellene mellom den gamle og den nye modellen er ofte små. Det er gjerne en «uvesentlig» forskjell, men likevel forlokkende.

Nødvendig forandring 

Viktige endringer blir ofte sett på med skepsis. Nødvendig forandring oppfattes gjerne som et problem i seg selv, i stedet for å fokusere på det egentlige problemet, nemlig vegring mot endring, og de mulighetene som denne kan skape. 

Nødvendig forandring er ikke alltid spennende eller lystbetont. Min erfaring fra eget liv og menighetslivet er at forandring ikke skaper umiddelbar entusiasme og energi, men heller, som nevnt; vegring og motstand. Kanskje fordi nødvendig forandring har en prislapp som føles ukomfortabel? 

Tenk på Abraham, som ble kalt av Gud til å forlate sitt land og sitt folk for å gå til et land Gud ville vise ham (1. Mos 12:1-2). Denne nødvendige forandringen krevde tro og lydighet, og selv om resultatene ikke var umiddelbart synlige, ble Abrahams mot og tro belønnet på lang sikt. 

Gevinsten 

Umiddelbart er gevinsten av nødvendig forandring skjult for de fleste, og det virker lite spennende og attraktivt. Men det er kun ved å gjøre nødvendige forandringer over tid at vi kan se effekten av dem. Det er ikke skippertakene som gir de langsiktige endringene, men overgivelsen til å gjennomføre planen. 

Tenk på det når det gjelder å holde seg i form. Du går ikke til sengs uten å ha tatt en eneste spasertur, og våkner neste morgen vital med økt utholdenhet og sterkere muskler – eller? Nei! Du må være bevisst på å gå turer regelmessig for å holde deg i god form, trosse dårlig vær og variabel dagsform. Du må konsekvent gjøre de nødvendige forandringene – som å ta daglige turer, planlegge aktivitetene dine og utøve personlig disiplin – det fordrer innsats, for å hente ut helsegevinsten. 

Apostelen Paulus minner oss om at vi må «ikke bli trett av å gjøre det gode, for når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp» (Gal 6:9). Det er ved å gjøre de nødvendige endringene over tid at vi ser fruktene av vårt arbeid. 

Hvordan kan vi forstå og navigere gjennom de utallige endringene som former våre liv og relasjoner, og utfordrer vår tro? 

Jeg har erfart at UTVIKLING kan staves som i akronymet E N D R I N G: 

E – Engasjement og Empati: Aktiv deltakelse i forandringsprosesser med ansvar og initiativ for forbedring, men med medfølelse og forståelse i samarbeid og konflikthåndtering. 

N – Nødvendig forandring: Grunnleggende og gjennomgripende forandringer som gir de beste resultatene over tid, både på det personlige plan, i lederskapet, teamene, menighetskulturen og strukturen. Slike forandringer fordrer ofte mot, utholdenhet og villighet til å møte og håndtere motstand. 

Tenk deg fortellingen om Nehemja* og gjenoppbyggingen av Jerusalems murer (Neh.1-6). Da Nehemja fikk vite at murene rundt Jerusalem lå i ruiner, ble han dypt bekymret. Han ba og fastet før han tok mot til seg og ba kong Artaxerxes om tillatelse til å dra tilbake til Jerusalem for å gjenoppbygge murene. Til tross for motstand fra fiender som Samballat og Tobia, samt interne utfordringer blant folket, holdt Nehemja fast ved sin plan. Han organiserte folket, fordelte arbeidet, og til slutt ble murene gjenreist på bare 52 dager. 

I våre egne liv kan nødvendig forandring være vel så utfordrende. Det kan bety å ta vanskelige avgjørelser, som å forlate en komfortabel jobb for å adlyde kallet, eller å konfrontere og håndtere konflikter. Selv om resultatene av disse forandringene ikke er umiddelbart synlige, kan de føre til betydelig vekst og forbedring over tid. 

D – Disippelskap: Å vokse i etterfølgelsen av Jesus gjennom innvielse og bønn, bibelstudier og fellesskap. Dette legger grunnlaget for utvikling og åpenhet for læring, endring og utvikling. Dette inkluderer også å søke mentorskap og være en mentor for andre. 

R – Relasjoner: Bygge støttende, meningsfulle og disippelgjørende fellesskap. Lytte og lære. Vise respekt for andres perspektiver, meninger og erfaringer. 

I – Integritet: Leve oppriktig og åpen. 

N – Nytenkning og Nysgjerrighet: Åpenhet for nye ideer og tilnærminger, med en kontinuerlig læringslyst. 

G – Guds ledelse: Søke veiledning og styrke hos Gud, Den hellige Ånd, og stole på Hans visdom og støtte i alle aspekter av livet. 

«Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt! Tenk på ham hvor du enn ferdes, så gjør han stiene dine jevne» (Ordsp 3,5-6). 

Oppsummering 

Jo mer du gjennomfører nødvendige forandringer, desto flere muligheter åpner seg i relasjoner, arbeid og tjeneste. Mens andre kanskje motstår forandring og må betale prisen for stillstand, vil de som omfavner nødvendig forandring, ydmykt og ofte ber om hjelp, fortsette å bevege seg fremover, skritt for skritt. Resultatene ser du kanskje ikke umiddelbart, men de vil komme. 

Refleksjon og ettertanke 
Hvordan kan du omfavne nødvendige endringer i ditt liv for å oppleve sunn og god vekst, og samtidig inspirere andre? 

* Nehemja ba både Gud og mennesker om hjelp: 
Dypdykk i boken etter Nehemja som viser hvordan han ber Gud og mennesker om hjelp 

I. Ber Gud om hjelp 

1. Nehemja 1:4-11:  

Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud. Jeg sa: Å, Herre, himmelens Gud, du store og skremmende Gud, som holder pakten og viser kjærlighet mot alle som elsker deg og holder dine bud. La ditt øre lytte og øynene dine være åpne så du hører din tjeners bønn som jeg ber til deg nå, både dag og natt, for israelittene, dine tjenere. Jeg bekjenner syndene som vi israelitter har gjort mot deg. Også jeg og mitt farshus har syndet. Vi har handlet ille mot deg og ikke holdt budene, forskriftene og lovene som du ga din tjener Moses. Husk det du påla din tjener Moses: «Hvis dere er troløse, vil jeg spre dere blant folkene. Men hvis dere vender om til meg og holder budene mine og lever etter dem, om dere så er drevet bort til himmelens grense, skal jeg samle dere derfra og bringe dere til det stedet som jeg har valgt til bolig for mitt navn.» De er tjenerne dine og folket ditt, som du har fridd ut ved din store kraft og sterke hånd. Å, Herre, la øret ditt lytte til bønnene fra tjeneren din og tjenerne dine, de som gjerne vil frykte ditt navn. La tjeneren din lykkes i dag, la ham finne barmhjertighet hos denne mannen! Jeg var kongens munnskjenk da dette hendte.  

2. Nehemja 2:4:  

Kongen sa til meg: «Hva ønsker du?» Jeg ba til himmelens Gud. 

3. Nehemja 4:4-5:  

«Hør, vår Gud, hvordan vi blir hånt! La spotten vende tilbake over deres egne hoder. La dem bli plyndret og ført som fanger til et fremmed land! Dekk ikke over deres skyld, og la ikke synden bli visket ut for ditt ansikt. De har krenket bygningsmennene.» 

4. Nehemja 5:19:  

Min Gud, regn meg til det gode alt det jeg har gjort for dette folket! 

5. Nehemja 6:9:  

For alle ville skremme oss. De sa: «De kommer til å miste motet, og arbeidet vil ikke bli gjort.» — Og nå, styrk hendene mine! 

6. Nehemja 6:14:  

Min Gud, husk Tobia og Sanballat for det de har gjort, og profetkvinnen Noadja og de andre profetene som ville skremme meg. 

7. Nehemja 13:14:  

Husk meg, min Gud, for dette! Stryk ikke ut det gode jeg har gjort for min Guds hus og for tjenesten der. 

8. Nehemja 13:22:  

Siden sa jeg at levittene skulle rense seg og komme og holde vakt ved portene, så sabbatsdagen kunne holdes hellig. Husk meg også for dette, min Gud, og forbarm deg over meg i din store godhet! 

9. Nehemja 13:29:  

Husk dem, min Gud, for de har sølt til presteskapet og preste- og levittpakten. 

10. Nehemja 13:31:  

Jeg sa også når de skulle komme med vedoffer og med førstegrøden, alt til fastsatte tider. Husk meg, min Gud, og regn meg dette til gode! 

II. Ber mennesker om hjelp 

1. Nehemja 2:5:  

Så sa jeg til kongen: «Om kongen finner det for godt og han synes godt om sin tjener, så send meg til Juda, til byen der fedrene mine er gravlagt, så jeg kan bygge den opp igjen.» 

2. Nehemja 2:7:  

Jeg sa til ham: «Om kongen finner det for godt, så send med meg brev til stattholderne i provinsen Bortenfor Eufrat, så de lar meg dra gjennom til jeg kommer til Juda, 

3. Nehemja 2:8:  

… og også et brev til Asaf, vokteren for kongens parker, slik at han gir meg tømmer til bjelker i portene i tempelborgen, til bymuren og til huset jeg skal bo i.» Kongen gjorde dette, for min Gud holdt sin gode hånd over meg. 

4. Nehemja 4:13-14:  

Så lot jeg folket stille seg opp på de laveste stedene bak muren, på de åpne plassene. Jeg lot dem stille seg opp slekt for slekt med sverd, spyd og buer. Da jeg hadde sett på dette, reiste jeg meg og sa til de fremste, stormennene og resten av folket: «Vær ikke redde for dem! Tenk på Herren, den store og skremmende, og kjemp for brødre, sønner og døtre, kvinner og hjem!» 

5. Nehemja 5:7-12:  

Neh 5,7-12 Men hjertet mitt ga meg råd, og jeg irettesatte de fremste og stormennene og sa til dem: «Krever dere inn noe dere har lånt ut til deres egne brødre?» Så innkalte jeg til et folkemøte om dette. Jeg sa til dem: «Vi har, så langt vi kunne, kjøpt ut våre judeiske brødre som var solgt til andre folk. Men dere selger deres egne brødre, så vi må kjøpe dem fri igjen.» De ble stumme og fant ikke ord. Så sa jeg: «Det er ikke rett, det dere gjør. Burde dere ikke heller leve i frykt for vår Gud, så de andre folkene, våre fiender, ikke skal spotte oss?  Jeg, brødrene og tjenestefolkene mine har også lånt dem penger og korn. La oss slette disse lånene!  La dem i dag få tilbake åkrene, vinmarkene, olivenlundene og husene sine, og ettergi det de skylder i penger, korn, ny vin og fin olje som dere har lånt dem.»  De svarte: «Vi skal gi tilbake og ikke kreve noe fra dem. Vi skal gjøre som du sier.» Jeg kalte på prestene og ba dem sverge på dette. 

6. Nehemja 7:5:  

Min Gud la meg på hjertet å samle lederne, stormennene og hele folket for å registrere dem. Og jeg fant slektsregistrene til dem som hadde dratt opp tidligere, og der sto det skrevet: 

Nehemja viser både en sterk tillit til Gud gjennom sine mange bønner og en praktisk tilnærming til lederskap ved å be om hjelp fra mennesker når det er nødvendig. 

Et høylytt gisp gikk gjennom bussen da vi plutselig dukket opp fra blindsonen. Jeg satt på en buss i Spania da jeg ble vitne til en nestenulykke. En bil fra høyre var på nippet til å bli klemt mellom oss og autovernet, men sjåføren klarte så vidt å bråbremse i tide. Denne skremmende hendelsen fikk meg til å tenke på våre egne blindsoner. Hva kan våre blindsoner være, og hvordan kan vi unngå at de skader både oss selv og de vi leder? 

En blindsone er et område hvor vi ikke ser hele bildet av oss selv eller situasjonen. I lederskap blir blindsoner enda mer forsterket, noe som i verste fall kan skade både oss selv og andre. 

Joharis vindu* er et verktøy som hjelper oss å forstå og gjøre oss bevisste på egen adferd og kommunikasjon.

Vinduet deler vår bevissthet inn i fire områder:
– det åpne feltet (hva både vi og andre vet om oss), 
– det skjulte feltet (hva vi vet, men ikke deler med andre),  
– det blinde feltet (hva andre ser, men vi selv ikke er klar over), og  
– det ukjente feltet (hva verken vi eller andre vet om oss).  

Vårt mål som ledere er å redusere de blinde feltene ved å være åpne for tilbakemeldinger og selvrefleksjon. 

HVA KAN VÅRE BLINDSONER VÆRE?

1. Et ensidig perspektiv 
Kanskje den viktigste evnen ledere har er å se andres synspunkter og inkludere deres perspektiver. 

Jeg har lagt merke til at når jeg lykkes med å motivere andre, er det ikke fra mitt perspektiv, men fra andres ståsted. Motsatt har det gjerne vært når jeg ikke evnet å se andres behov og perspektiver.  

Ledere med empati tenker: – Hvordan vil dette påvirke andre? Egosentriske ledere tenker: – Hvordan vil dette påvirke meg? Ledere med ensidige perspektiver strever ofte med å få bred oppslutning. 

Et eksempel på viktigheten av ydmykt å se og forstå andres perspektiver anfører Paulus i Filipperne 2:3-4: «Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres.» 

Denne holdningen er kritisk for ledere, da den krever en genuin forståelse av og omsorg for de menneskene vi leder. Ved å anerkjenne og prioritere andres perspektiver, blir involveringen bredere, potensielle konflikter reduseres, og teamene blir styrket og mer engasjerte. 

2. Usikkerhet 
Under min sivilarbeidstid (76-77) måtte jeg en gang haike fra Korgen til Mo. En blid og hyggelig mann stoppet og tilbød meg skyss. Vanligvis blir jeg ikke uvel i bil, men denne gangen var det annerledes. Sjåføren virket nervøs og usikker; han kjørte ujevnt og anspent, med rykk og napp og et stivt blikk. Til tross for hans vennlighet, gjorde hans kjøreferdigheter turen ubehagelig. Jeg kom meg hjem, men kjøreturen var langt fra bekvem. 

Usikre ledere er det utfordrende å forholde seg til. Kjernen i lederskap er andre mennesker, men usikkerhet får lederen til å tenke hovedsakelig på seg selv. 

Når vi er usikre, har vi blindsoner fordi vi er for opptatt av oss selv til å se andre. 

Et eksempel på dette er historien om kong Saul. I 1. Sam. 18:6-9 leser vi hvordan Saul ble sjalu og usikker da David fikk mer ros og anerkjennelse enn ham etter å ha drept filisteren: «Da hæren kom hjem etter at David hadde felt filisteren, kom kvinnene syngende og dansende ut fra alle byene i Israel for å møte kong Saul med trommer, gledesrop og triangelspill. Mens de danset, sang kvinnene: ‘Saul slo tusener, men David slo titusener.’ Da ble Saul brennende harm. Han mislikte disse ordene og sa: ‘De gir David æren for titusener, men meg bare for tusener. Nå mangler han bare kongemakten!’ Fra den dagen så Saul skjevt til David.» 

Sauls usikkerhet og selvopptatthet førte til at han ikke kunne se Davids lojalitet og verdi som en del av Israels fremtidige lederskap. Hans usikkerhet skapte en blindsone som hindret ham i å lede folket effektivt og i å se hvordan han kunne samarbeide med David for landets beste. 

3. Devaluering av mennesker 
Ledere som verdsetter sine medarbeidere, gir dem sitt beste. De som devaluerer medarbeidere, holder igjen og gir minst mulig. Vi investerer i andre basert på vår vurdering av dem: 
– Ledere som verdsetter sine folk, tjener dem, mens ledere som devaluerer sine folk, forventer å bli tjent av dem. 
– Ledere som verdsetter sine folk, styrker dem, mens ledere som devaluerer sine folk, kontrollerer dem. 
– Ledere som verdsetter sine folk, motiverer dem, mens ledere som devaluerer sine folk, manipulerer dem. 

Et eksempel på dette er historien om Rehabeam, sønn av Salomo. I 1. Kongebok 12:1-16 leser vi hvordan Rehabeams beslutning om å devaluere folket og pålegge dem tung byrde førte til opprør: 

«Rehabeam dro til Sikem, for hele Israel var kommet dit for å gjøre ham til konge. Dette fikk Jeroboam, sønn av Nebat, høre. Han var ennå i Egypt. Dit hadde han flyktet for kong Salomo, og der var han blitt boende. Nå sendte de bud på ham. Og så kom han og hele Israel samlet til Rehabeam og sa: ‘Din far la et tungt åk på oss. Men nå må du lette det harde arbeidet og det tunge åket som din far la på oss, så skal vi tjene deg.’ Men han svarte dem: ‘Gå bort og kom så tilbake til meg om tre dager!’ Og folket gikk sin vei. Kong Rehabeam rådførte seg først med de gamle, de som hadde stått i tjeneste hos hans far Salomo mens han levde. Han spurte: ‘Hvordan råder dere meg til å svare dette folket?’ De svarte: ‘Hvis du i dag stiller deg til tjeneste for dette folket og tjener dem, og hvis du svarer dem med vennlige ord, da vil de tjene deg alle dine dager.’ Men Rehabeam forkastet det rådet de gamle ga ham. Han spurte de unge til råds, de som hadde vokst opp sammen med ham, og som nå gjorde tjeneste hos ham. ‘Hva råder dere oss til å svare dette folket?’ spurte han. ‘De har bedt meg om å lette det åket min far la på dem.’ Da svarte de unge som hadde vokst opp sammen med ham: ‘Dette folket sa til deg: Din far la et tungt åk på oss. Du må gjøre det lettere for oss!’ Slik skal du svare dem: ‘Min lillefinger er tykkere enn min fars midje. Min far la et tungt åk på dere, jeg vil gjøre det enda tyngre. Min far tuktet dere med sveper, jeg vil tukte dere med piggremmer.’ Den tredje dagen kom Jeroboam og hele folket til Rehabeam, slik som kongen hadde bedt dem om da han sa: ‘Kom tilbake til meg om tre dager!’ Kongen ga dem nå et hardt svar. Han forkastet det rådet de eldste hadde gitt ham, og svarte slik som de unge hadde rådet ham til: ‘Min far la et tungt åk på dere, jeg vil gjøre det enda tyngre. Min far tuktet dere med sveper, jeg vil tukte dere med piggremmer.’ Kongen hørte ikke på folket, for Herren hadde styrt det slik for å oppfylle ordet han hadde talt til Jeroboam, sønn av Nebat, gjennom Ahia fra Sjilo. Da nå hele Israel så at kongen ikke ville høre på dem, ga de ham dette svaret: ‘Hvilken del har vi i David? Vi har ingen lodd i Isais sønn. Hjem til teltene, Israel! David, sørg nå for ditt eget hus!’ Så dro israelittene hjem igjen.» 

Rehabeams beslutning om å devaluere folket og pålegge dem enda tyngre byrder førte som nevnt til at folket gjorde opprør, og riket ble delt. Denne historien viser hvordan devaluering av mennesker kan føre til katastrofale konsekvenser for en leder og deres fellesskap. 

Trygge ledere viser åpenhet og vilje til personlig vekst og utvikling ved å stille sine medarbeidere spørsmål som: 
1. Hva må jeg SLUTTE med? 
2. Hva må jeg FORTSETTE med? 
3. Hva må jeg BEGYNNE med? 

4. Et ego ute av kontroll 
Den største feilen vi som ledere kan gjøre, er å ikke innrømme når vi har gjort en feil. Det er menneskelig å feile, og alle gjør det. Men de klokeste erkjenner sine feil og lærer av dem. Stolthet er ofte årsaken til at vi ikke vil innrømme våre feil. Stolthet er opptatt av hvem som har rett. Ydmykhet er opptatt av hva som er rett og galt. 

«Stolthet er kostbart og destruktivt, og det er det motsatte av ydmykhet. I stedet for å ta ansvar, skylder du på andre. I stedet for å være objektiv, lever du i fornektelse. I stedet for å være åpen og mottakelig, er du lukket og defensiv. I stedet for lagånd, ender du opp med lav moral. I stedet for å være tilkoblet, finner du deg selv ute av kontakt.» – John C. Maxwell** 

Et eksempel på dette er historien om kong Nebukadnesar. I Daniels bok 4:28-33 leser vi hvordan hans stolthet førte til hans nederlag og fall: «Alt dette hendte med kong Nebukadnesar. Tolv måneder senere, da kongen en gang gikk omkring på taket av slottet i Babel, utbrøt han: “Dette er det store Babel som jeg med min veldige makt har bygd til kongssete, til ære for min herlighet!” Før kongen var ferdig med å snakke, kom en stemme fra himmelen: “Dette er sagt til deg, kong Nebukadnesar: Riket er tatt fra deg. Du skal jages bort fra menneskene og holde til blant dyrene på marken. Du skal spise gress som oksene. Sju tider skal fare over deg inntil du forstår at Den høyeste rår over menneskenes rike og gir det til hvem han vil.” I samme øyeblikk gikk dette ordet i oppfyllelse på Nebukadnesar. Han ble jaget bort fra menneskene og spiste gress som oksene. Med dugg fra himmelen ble kroppen hans vætet, inntil håret ble langt som ørnefjær og neglene som fugleklør.» 

Nebukadnesars stolthet og mangel på ydmykhet førte som nevnt til hans fall. Det var først etter at han innså og erkjente Guds suverenitet at han ble gjenopprettet. Denne historien viser hvordan et ego ute av kontroll kan føre til alvorlige konsekvenser, men også hvordan ydmykhet kan bringe gjenopprettelse! 

5. Mangel på karakter 
Å være talentfull og ressurssterk er et gode, men karakter beskytter ditt talent. Selv om du er sårbar som alle oss andre, hjelper karakter deg med å stå støtt. 

Når våre verdier, tanker, følelser og handlinger er i harmoni, styrkes vår karakter. Karakter er summen av våre daglige valg. 

Karakter alene gjør deg ikke til en leder, men den beskytter og bærer deg. 

Et eksempel på dette er historien om Josef. I 1. Mosebok 39:6-10 leser vi hvordan Josefs karakter beskyttet ham mot å falle for fristelsene: 
«Han lot Josef ta hånd om alt han eide, og bekymret seg ikke for noe bortsett fra maten han spiste. Josef var velskapt og vakker. En tid etter hendte det at herrens kone kastet sine øyne på ham. ‘Ligg med meg!’ sa hun. Men han ville ikke og sa til henne: ‘Se, min herre trenger ikke å bekymre seg for noe i huset, han har latt meg ta hånd om alt. Han er ikke større i dette huset enn jeg. Han har ikke nektet meg noe unntatt deg, for du er hans kone. Hvordan skulle jeg kunne gjøre noe så ondt og synde mot Gud?’ Hun snakket til Josef dag etter dag, men han hørte ikke på henne og ville ikke ligge med henne eller være sammen med henne.» 

Josef holdt fast ved sine verdier og nektet å gi etter for fristelsen, selv om det førte til falske anklager og fengsling. Hans karakter, basert på integritet og trofasthet mot Gud, beskyttet ham og førte til slutt til hans opphøyelse som en stor leder i Egypt. Historien om Josef viser hvordan sterk karakter kan beskytte en leder og føre til langsiktig innflytelse og velsignelse langt utover livslengden. 

6. Å leve i vår svake sone fremfor vår sterke sone 
Vi har alle ulike evner og talenter. Mange strever med å bli gode på områder de ikke er naturlig utrustet for. Ikke alle kan bli fremragende sangere for eksempel, uansett hvor mye de øver. Noen har en medfødt utrustning som gjør veien til fremragende bragder kortere. 

Å invitere andre til å vurdere en selv i forhold til Joharis vindu er sårbart, da det åpner for ærlige tilbakemeldinger som kan overraske. Dette kan skape usikkerhet, men gevinstene er store: økt selvforståelse, personlig vekst, varmere relasjoner og bedre samarbeid gjennom økt bevissthet om egen atferd.

HVA ER DIN PRIMÆRUTRUSTNING?  
Vi er mest intuitive og kreative innenfor våre områder vi er sterke. Her bruker vi mindre energi, og mange av oss opplever påfyll mens vi tjener ut fra vår naturlige og grunnleggende utrustning. 

Evnen til å handle raskt og riktig før andre er kanskje det største fortrinnet begavede ledere har. Blindsonene våre ligger vanligvis i skyggen av våre sterke sider, i de områdene der vi er svakere. 

Et eksempel på dette er historien om Moses. I 2. Mosebok 4:10-12 leser vi om Moses’ usikkerhet over sine evner og Guds svar: «Men Moses sa til Herren: ‘Herre, hør! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå, etter at du begynte å tale til din tjener. Sen er min munn, og sen er min tunge.’ Da sa Herren til ham: ‘Hvem gir mennesket munn? Hvem gjør stum eller døv, seende eller blind? Er det ikke jeg, Herren? Gå nå! Jeg skal være med din munn og lære deg hva du skal si.’» 

Moses følte seg usikker på sin evne til å tale og ønsket ikke å lede an. Men Gud visste at Moses hadde viktige styrker, som lederskap, klarsyn, utholdenhet og trofasthet, og lovte å være med ham og støtte ham. Ved å stole på Gud, fokusere på sine styrker, og delegere oppgaver, ansvar og autoritet til andre, ble Moses en stor leder for Israels folk. 

Historien om Moses viser viktigheten av å erkjenne våre svake soner, men også av å sette søkelys på og utvikle våre styrker med Guds hjelp. 

Avslutning 

For Krist etterfølgere er det spesielt viktig å være bevisst på blindsoner, da de påvirker både vår tjeneste og de menneskene vi leder. Å utvikle evnen til selvrefleksjon, søke hjelp og veiledning fra andre, og være åpen for tilbakemeldinger kan bidra til å redusere blindsonene og styrke lederskapet. Ved å integrere disse prinsippene kan vi bedre gjenspeile Guds rike, Kristi kjærlighet og klokskap i vårt lederskap og relasjoner. 

Kilde 
* https://www.youtube.com/watch?v=FQq06rPHnro 
** https://johnmaxwellleadershippodcast.com 

Hvordan kan vi, som kristne ledere, balansere styrke og sårbarhet? Og hva mener vi når vi karakteriserer ledere som sterke? Er det kanskje slik at å be om hjelp ikke er et tegn på svakhet, men tvert imot et sunnhetstegn og en styrke?

I en verden hvor sterk ledelse ofte forbindes med uovervinnelighet og ufeilbarlighet, møter vi som Jesu etterfølgere en utfordring: å være både sterke og sårbare samtidig. Hva kan vi lære av gode eksempler som har funnet en balanse som ærer Gud og styrker fellesskapet?

«En vis mann står over en sterk» –Kong Salomo*

STERK LEDELSE handler om å være en fast klippe i krevende tider og ta modige beslutninger, men med empati og respekt. Bibelen gir oss mange eksempler på sterke ledere som Moses, Deborah, Rut, David, Ester og Paulus. Disse lederne visste at troen og verdiene deres holdt under de verste stormene. Sårbare var de alle, men de erfarte det David uttrykker:

«Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg frykte?» (Salme 27:1)

LEDELSE ER SÅRBART, og det handler om å være oppriktig, vise ekte følelser, erkjenne feil og nederlag, ikke skylde på andre, lære av sine feil og være åpen om sine egne kamper og aktivt be om hjelp.

«Vår vilje til å vedkjenne oss vår egen sårbarhet og ta del i den bestemmer styrken i motet vårt og klarhet i visjonene våre» (2024)

I 1980/81 gikk jeg inn i mitt første kall som pastor. Jeg var usikker og hadde svært lite erfaring. Jeg glemmer ikke da den ledende eldste i Vahlsfjord PM (Bjugn) i et ledermøte overrakte meg «stafettpinnen» og hovedansvaret. Det gav meg blandede følelser. På den ene siden var jeg takknemlig for tilliten, men på den andre siden følte jeg det som å hoppe i fallskjerm uten trening og nødvendig innsikt. Selv hadde han lang erfaring både fra politikken i kommunen, næringslivet og menighetsledelse. I en rekke samtaler med ham, hvor jeg fikk uttrykke min sårbarhet, lå en suksessfaktor som brakte ledelsen og flokken inn i en god sesong. Et par tiår senere nevnte han hvor godt det gjorde ham at jeg trakk ham inn i min sårbarhet. Det viste seg å bli en vinn-vinn-opplevelse.

Sårbarhet bygger tillit og nærhet, og viser at ledere også er mennesker med behov for Guds nåde og styrke fra Ham og fellesskapet.

«Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.» (2 Kor 12,9)

GODE FORBILDER

Dronning Ester, en ung jødisk kvinne, viste en bemerkelsesverdig kombinasjon av styrke og sårbarhet da hun stod frem for kong Ahasverus for å redde sitt folk. Hennes styrke lå i hennes mot til å tale sannheten, mens hennes sårbarhet kom til syne i hennes overgivelse, faste og bønn før hun tok det risikofylte grepet.

«Gå og kall sammen alle jøder som befinner seg i Susa, og hold faste for min skyld. Dere skal ikke spise eller drikke på tre dager, verken om natten eller om dagen. Jeg og tjenestejentene mine vil også faste på samme måte. Så skal jeg gå inn til kongen, selv om det ikke er etter loven. Skal jeg gå til grunne, så går jeg til grunne.» (Est 4,16)

Apostelen Paulus er et annet fremragende eksempel. Han var en sterk leder som grunnla menigheter og forkynte evangeliet til tross for omfattende forfølgelser. Et av mine favorittvers i Bibelen, som jeg lærte av min pastor som tenåring, er nettopp et vers av Paulus: «Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk» (Fil 4:13). Altså, ikke i egen styrke og evner, men i og ved Ham, Jesus Kristus, vår Frelser!

Paulus var åpen om sine behov, kamper og svakheter, og ba bevisst om forbønn og støtte fra de troende:

«Jeg ber dere, søsken, ved vår Herre Jesus Kristus og ved den kjærlighet som Ånden gir: Kjemp sammen med meg ved å be til Gud for meg. Be om at jeg må bli berget fra de vantro i Judea, og om at de hellige i Jerusalem må ta godt imot hjelpen jeg bringer.» (Rom 15,30-31)

«… også for meg. Be om at de rette ordene må bli gitt meg når jeg skal tale, så jeg frimodig kan gjøre evangeliets mysterium kjent,» (Ef 6,19)

«For jeg vet at dette skal bli min redning, ved at dere ber for meg og Jesu Kristi Ånd hjelper meg.» (Flp 1,19)

«Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet så vi kan forkynne Kristi mysterium, det som jeg nå er i fengsel for. Be om at jeg må tale slik jeg skal når jeg gjør det kjent.» (Kol 4,3-4)

«Be for oss, søsken!» (1 Tess 5,25)

«Be for oss om at Herrens ord må få fritt løp og holdes i ære, slik som hos dere. Og be om at vi må bli reddet fra dårlige og onde mennesker — for det er ikke alle som tror.» (2 Tess 3,1-2)

«Vi vil at dere skal vite, søsken, om den nød vi led i Asia. Det var mye mer enn vi kunne bære. Vi så ingen utvei til å berge livet, men regnet oss alt som dødsdømte. For vi skulle ikke stole på oss selv, men på Gud, som oppreiser de døde. Han reddet oss fra den visse død, og han skal gjøre det igjen. Til ham har vi satt vårt håp, og han skal redde oss på ny.» (2 Kor 1,8-10)

Rick Warren anfører, – Selv dine svakheter bringer ære til Gud. Han har delt åpent om sin egen kamp med depresjon og hvordan han har funnet styrke i Gud gjennom det.

Paulus erfarte: «Når jeg er svak, da er jeg sterk.» (2 Kor 12,10)

Hvordan kan vi lede med en kombinasjon av styrke og sårbarhet i en verden hvor stjernedyrkelsen vokser, egoet og individualismen dyrkes?

Vær åpen om dine kamper. Ikke med alt og alle, men med troende søsken som du vet vil deg vel. Det kan være en mentor, sjelesørger eller en venn. Paulus pekte på veien for galaterne: «Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov» (Gal 6:2). Å by på seg selv og sine svakheter er frigjørende og styrkende i sunne miljøer.

Søk Gud for styrke. Å gå daglig til kilden er essensielt for å styrke din ånd og lede med mot, empati og gudsfrykt. Jesaja sier: «de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette.» (Jes 40,31)

Søk styrke i fellesskapet. Gjør det til en vane å be om hjelp. Gå foran i å skape en kultur der åpenhet og ærlighet er verdsatt, og der svakheter ikke sees som feil, men som muligheter for vekst. «La oss oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.» (Hebr 10,25b)

Å vise sårbarhet er ikke svakhet, men heller et sunnhetstegn som viser mot, ærlighet og ydmykhet på samme tid.

«Når vi tilbringer livet vårt med å vente på at vi skal bli perfekte eller skuddsikre før vi begir oss ut på arenaen, gir vi i virkeligheten avkall på forhold og muligheter som kanskje aldri kommer vår vei igjen» (2024)

Spørsmål til ettertanke:
Hvordan kan vi som kristne ledere fremme en kultur der sårbarhet sees som muligheter for læring, vekst og utvikling, og ikke som feil?

Kilder:
*Ords 24:5, Bibelen oversatt fra grunnspråkene av Kjell Arild Pollestad
Brown, Brené. Uperfekt – våg å vise hvem du er, 2024