Måned: november 2019

Har du snakket med deg selv noen ganger? I virkeligheten snakker vi mer med oss selv – enn med noen som helst andre. 

Ærlig talt; jeg er glad for at en del av mine indre dialoger ikke blir postet på Facebook, Twitter eller Instagram.

Hva bør jeg egentlig si til meg selv? Hva gjør den indre dialogen med meg og dem rundt meg? Blir min og andres livskvalitet svekket eller styrket? Hva er kilden? Hvilke tema eller personer dreier det seg stort sett om? Hva er budskapet som stadig repeteres? 

Jeg synes å erfare at min ”Self-talk” påvirker min innstilling, legger føringer for min adferd og skaper gode eller dårlige følelser – alt etter hvilke tanker jeg tillater å dominere i min hemmelighetsfulle dialog med meg selv. 

Vel, la meg få oppmuntre deg med en bibelfortelling som viser at om en ikke lar ”Self-talk” være det endelige ”ordet”, kan betydelige muligheter åpne seg. 

Gideon ble en av lederne i Israel under dommertiden (1200-1000 år f. Kr). Det var stor krise i landet etter midjanittenes voldsomme plyndringer. Landet var okkupert og undertrykt; ”Israel ble helt utarmet av midjanittene”. I denne håpløse situasjonen kom Herrens kall og oppmuntringer til Gideon (Dom 6:1-16).

Gud tenkte større om Gideon enn han selv kunne forestille seg. Han ble en av Israels store helter, vel og merke etter at han lot Gud ha det avgjørende og siste ordet.

Hvordan Gideon i begynnelsen responderte viser nettopp at ”self talk” har gjort noe med ham. Og den påvirker hvordan han svarer på Guds røst. 

Gideon så først utelukkende på omstendighetene, selv om Gud hadde troen på ham: «Herren er med deg, du djerve kriger» (v. 12-13). Gideon pekte på sin bakgrunn og historie og mente den diskvalifiserte han for oppgaven, selv om Herren vendte seg til ham og sa: «Gå og bruk den styrken du har, til å berge Israel ut av hendene på midjanittene! Det er jeg som sender deg!»

Vi ser av fortellingen at en person som har snakket seg selv tilstrekkelig langt ned kan være krevende å overtale. 

Gideon så på sine egne ressurser og tenkte: – jeg er ubrukelig! Han gjentok for Herren det han trolig hadde god trening i: «Hør, Herre! Hvordan kan jeg berge Israel? Min slekt er den svakeste i Manasse, og jeg er den yngste i min fars hus.»

Altså: Gideon så verken Guds eller sitt eget potensial. – Da sa Herren til ham: «Jeg vil være med deg, og du skal slå midjanittene, alle som en.» 

”Det er ingen man dømmer så hardt som seg selv!”, hørte jeg en gang. Gjenkjennende? 

Hva trenger du aller helst å høre deg selv si – til deg selv? Godt forankret i fortellingen om Gideon og ellers i Bibelen, kan du trygt erklære …
– Gud har en plan for meg: 
«Herren er med deg, du djerve kriger.» (v.12)
– Guds styrke er i meg:
«Gå og bruk den styrken du har, til å berge Israel ut av hendene på midjanittene! Det er jeg som sender deg!»  (v.14)
– Gud er med meg: 
«Jeg vil være med deg, og du skal slå midjanittene, alle som en.» (v.16)

Det gjør alltid inntrykk når noen erkjenner realitetene og tar det hele og fulle ansvaret for sine ord og handlinger.

Ansvarsfraskrivelse har fulgt menneskeheten som en mørk skygge. Takk og pris, det er en hel del unntak og det er noe høyreist med mennesker som erkjenner ansvaret for sine feiltrinn og heller ikke unndrar seg følgene. 

En av de første reaksjonene etter syndefallet hos Adam og Eva, var motstanden mot å ta ansvaret for sine beslutninger. Adam skyldte på Eva og Eva skyldte på slangen/djevelen.

Deres ulydighet og feilgrep fikk fatale følger og Gud holdt de begge ansvarlige. De kunne ikke flykte fra verken Gud, eller virkeligheten og følgene. Sannheten og konsekvensene kom for en dag!

Å unnlate å si hva en egentlig mener i en sak, kan også være en form for å unndra seg ansvar. Forleden passerte jeg tilfeldig forbi et par utenfor en forretning. Han ville høre hennes kommentar på noen skjorter og gensere som var utstilt, hvorpå hun litt kvast svarte: “Jeg sier ingen ting, for da har jeg ingen ting sagt!»

Det ligger mennesket snublende nært å falle for fristelsen å skjule, ignorere, eller benekte sannheten. Det aller verste er å gjøre som Adam og Eva gjorde, å skylde på andre, sette andre i et dårlig lys, for selv å gå fri. Slike krumspring får vanligvis en rekke uheldige følger: at andre må lide urett, grenser flyttes, moralen svekkes, normer og den gode kulturen forvitres. Men før eller siden kommer alt for en dag (Rom 2:16).

Kong David gjorde en del grove feil: som da han tellet hæren uten å regne med Gud, falt for Batseba og myrdet Uria, hennes ektemann. Men tross sine feil og svakheter, var David rask til å erkjenne sine feil. Han tok ansvaret for sine handlinger og bar konsekvensene med verdighet. Det var hans styrke (Sal 32:5; 51).

Som antydet, etter en stor seier over filisterne, gjorde kong David en alvorlig tabbe – konsekvensene ble fatale. Det var slik at David bestemte seg for å telle antall soldater under sin kommando, noe som indikerte at han hadde større tillit til sin egen hær enn til Gud (1. Krøn 21:1-28). Det reagerte Gud på. Han var svært utilfreds med Davids oppførsel og iverksatte sanksjoner mot Israel. Men David ropte til Gud og sa: ”Jeg gjorde en stor synd da jeg gjorde dette. Men ta nå bort din tjeners skyld, for jeg har vært uklok.” (v.8). Gud lot likevel en pest komme over landet og tusenvis døde. Og David ba igjen, ”Jeg er den som har syndet og handlet ondt…la din hånd ramme meg, men spar folket ditt for landeplagen!”  (v.17). 

Det er verdt å merke seg: David klandret ikke andre for sine kritikkverdige valg. Han innrømmet sine feil. Han tok fullt ansvar for sine handlinger. David omvendte seg, fornyet sin overgivelse til Herren og fortsatt livsløpet.

«… Jeg ville aldri ha gitt en topp-jobb til en mann som ikke gjør feil … for da er han helt sikkert middelmådig” (Peter Drucker).

At vi mennesker gjør feil er ikke problemet, men heller ansvarsfraskrivelse og benektelse av virkeligheten og sannheten de gangene det skjer. Best er derimot å følge kong Davids eksempel. Han var snar til å erkjenne feil og justere seg inn etter loddesnoren – Guds ord!