Måned: september 2024

Hva gjør du med de bekymringene som holder deg våken om natten? Er det mulig å bekymre seg mindre, og hvordan kan vi bruke vår tid og energi på en mer produktiv måte?

Vi er naturlig bekymret for de tingene vi bryr oss om – det kan være våre team, prosjekter, relasjoner, prosesser – eller til og med personlig helse. Bekymringer føles noen ganger uunngåelige, men likevel er de sjelden produktive. De kan tømme oss for energi som vi heller kunne brukt på å løse de utfordringene vi faktisk møter i dag.

Bekymringer løser ikke morgendagens problemer, 
men tapper oss for energien vi trenger for å møte dagens utfordringer

Noen former for frykt og bekymring er naturlige og til og med sunne. For eksempel, som foreldre “bekymrer” vi oss for barna våre – vi vil at de skal være trygge og lykkelige. Denne type bekymring er knyttet til omsorg, men når frykt begynner å styre våre valg, kan den hemme oss. Jesus selv adresserte dette i Matteus 6:25-27, hvor han påminner oss om at vi ikke skal bekymre oss for de daglige behovene, da Gud vil sørge for oss.

HVORDAN KAN VI HÅNDTERE BEKYMRINGER?

1. Ta riktige steg

Første steg for å overvinne bekymringer er å ta små, bevisste valg. I blant er vi paralysert av å tenke på hele problemet i stedet for å bryte det ned i overkommelige deler. Begynn med ett skritt og følg opp når du ser effekten av handlingen.

Jesus sier i Matteus 6:33: “Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.” 

Dette betyr at vi bør rette fokuset mot det som virkelig betyr noe, og la de mindre bekymringene falle bort.

2. Stol på Gud

Troen vår gir oss en trygghet i det ukjente. Når bekymringer kommer, er det en invitasjon til å dykke dypere inn i vår tillit til Gud. Det er ikke alltid lett, spesielt når vi står i pressede situasjoner, men det er da vi trenger Guds støtte mest. Tro er substans (Hebr. 11:1), og den gir oss den emosjonelle styrken og roen vi trenger for å møte utfordringer med klokskap og klarhet.

I Matteus 6:34 minner Jesus oss: “Derfor vær ikke bekymret for morgendagen, for morgendagen vil bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.”

3. Tillat deg selv å hvile

Vi kan ikke alltid “tenke oss ut” av våre bekymringer. Noen ganger trenger vi en pause for å få klarhet. Hvile kan gi oss den mentale og fysiske kapasiteten vi trenger for å reflektere over situasjonen og forstå hva som faktisk må gjøres.

Det kan være så enkelt som å ta tid til søvn, fysisk aktivitet, en luftetur, eller å ha en meningsfull samtale med noen du stoler på. Hvile gjør det mulig for oss å bearbeide situasjonen uten å bli overveldet av den.

4. Søk tidsnok hjelp

Ingen av oss er ment å bære våre byrder alene. Det er heller ingen skam eller nederlag i å oppsøke profesjonell hjelp når bekymringene blir for tunge å bære. En lege, psykolog, psykiater, mentor, veileder, sjelesørger, eller terapeut kan gi uvurderlig støtte og hjelpe oss til å se våre bekymringer fra et nytt perspektiv.

Oppsummering
Bekymringer er en naturlig del av livet, spesielt for ledere med stort ansvar, men de trenger ikke å styre oss. Ved å ta små, konkrete skritt, stole på Gud, hvile og søke hjelp når det er nødvendig, kan vi overvinne bekymringer og bruke vår energi mer produktivt.

Refleksjonsspørsmål:
1. Hvilke bekymringer holder deg tilbake fra å være fullt til stede i din oppgave?
2. Hvordan kan du ta et lite skritt for å redusere en spesifikk bekymring i dag?
3. På hvilke områder i livet ditt kan du begynne å stole mer på Gud for veiledning og fred?

I en menighet handler kultur om mer enn bare tradisjoner, aktiviteter og rutiner—det handler om hjertet bak alt vi gjør.

Kultur i en menighet handler om mer enn det vi ser på overflaten—det er de dype verdiene, holdningene og handlingene som avslører hvem vi er og hvordan fellesskapet fungerer. For å forstå hva som virkelig former en menighetskultur, kan vi bruke akronymet KULTUR, som sammenfatter de sentrale komponentene som både bygger og opprettholder en menighet som speiler dens hensikt og verdier

K-U-L-T-U-R: En modell for å bygge en menighet som gjenspeiler Guds rike

K – Kommunikasjon

Kommunikasjon er grunnlaget for enhver kultur. Gjennom kommunikasjon formidler vi våre verdier, bygger relasjoner og deler Guds ord. I menigheten bør kommunikasjonen alltid være sannferdig, kjærlig, etterrettelig og oppbyggende.

“La ingen råtten tale komme ut av deres munn, men bare det som er godt til nødvendig oppbyggelse, så det kan gi nåde til dem som hører på” (Efeserne 4:29).

Nøkkel: For å bygge en kultur som gjenspeiler Guds rike, må vår kommunikasjon være preget av nåde og sannhet og kjærlighet og rettferdighet, slik at den styrker fellesskapet og bygger opp de troende.

U – Uverdig versus verdig atferd

Vår oppførsel, både individuelt og kollektivt, former kulturen i menigheten. Uverdig atferd kan skade fellesskapet, mens verdig atferd fremmer enhet og kjærlighet.

“Jeg formaner dere altså, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere må vandre verdig den kallelsen dere er kalt med” (Efeserne 4:1).

Innsikt: Når vi oppfører oss på en måte som harmonerer med de kristne idealene, bygger vi en kultur som fremmer kjærlighet og enhet. Dette innebærer ydmykhet, mildhet og tålmodighet, samtidig som vi streber etter å bevare enheten i Kristus.

L – Legender og helter

Hver menighet har sine egne “legender og helter”—mennesker som gjennom trofast tjeneste og dedikasjon har satt sitt preg på fellesskapet. Disse personene er ofte forbilder som andre ser opp til, og de hjelper til med å forme menighetens Kristus-identiteten.

“… når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, (Hebr 12,1)

Nøkkel: Ved å feire og løfte frem historiene til troshelter, minner vi oss selv på Guds trofasthet og inspirerer hverandre til å leve ut vår tro med overgivelse, forpliktelse og utholdenhet.

T – Tro: identitet, verdier og normer

Troen er grunnlaget for menighetens identitet, verdier og normer. Det er troen på Kristus som gir oss retning og binder oss sammen som et fellesskap av troende.

“Én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, som er over alle og gjennom alle og i alle” (Ef 4:5-6).

Innsikt: Gjennom troen danner vi en kollektiv identitet som Guds folk, og våre verdier og normer springer ut fra denne identiteten. Troen hjelper oss til å leve etter Guds vilje og gir oss styrke til å stå fast i møte med mindre og større utfordringer, se Efeserbrevet.

U – Unikhet

Hver menighet er unik, formet av sine medlemmer, sin historie og sitt miljø. Denne unikheten er en gave fra Gud, som vi er kalt til å bruke til Hans ære.

“For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige, for at vi skulle vandre i dem” (Efeserne 2:10).

Nøkkel: Når vi omfavner det som gjør vår menighet unik, kan vi bedre reflektere Guds mangfoldige visdom og nåde. Vi kan bruke våre spesielle gaver og talenter til å tjene både vårt fellesskap og verden rundt oss.

R – Ritualer: Samværsformer

Ritualer og samværsformer er de konkrete handlingene som binder oss sammen som fellesskap. Dette inkluderer gudstjenester, leder- og medarbeidersamlinger, bønnesamlinger, nattverd, dåp og andre former for tilbedelse.

“Og de holdt trofast fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene” (Apostlenes gjerninger 2:42).

Innsikt: Gjennom disse ritualene uttrykker vi vår tro, feirer Guds nåde og styrker fellesskapet. Ritualene er en viktig del av menighetskulturen, og de hjelper oss å holde oss forankret i vår felles tro og tilbedelse av Gud.

Hvordan kan vi bygge en bærekraftig og formålstjenlig kultur?

En bærekraftig og formålstjenlig kultur er ikke noe som oppstår tilfeldig. Den formes av bevisste valg, handlinger og verdier, rotfestet i vårt omforente kall. Når vi aktivt arbeider med de komponentene som utgjør akronymet KULTUR—Kommunikasjon, Uverdig versus verdig atferd, Legender og helter, Tro, Unikhet, og Ritualer—skaper vi et fellesskap som ikke bare tiltrekker mennesker, men som også reflekterer Guds rike i byen eller bygda. La oss sammen arbeide for å bygge en menighet der Guds kjærlighet, rettferdighet, nåde, fred og sannhet råder grunnen.

Ettertanke og refleksjon

1. Kommunikasjon: Hvordan kan vi forbedre måten vi kommuniserer på, slik at våre ord alltid er oppbyggende og styrker relasjonene i menigheten?

2. Uverdig versus verdig atferd: Lever vi som et fellesskap som reflekterer verdigheten i vårt kall? På hvilke områder kan vi vise mer ydmykhet, tålmodighet og kjærlighet i vår omgang med hverandre?

3. Legender og helter: Hvilke troens helter i vår menighet inspirerer oss i dag, og hvordan kan vi løfte frem deres historier for å styrke vår felles tro og identitet?

4. Tro: identitet, verdier og normer: Hvordan kan vi som menighet sørge for at vår tro alltid ligger til grunn for våre verdier og normer, og at den styrer alle våre beslutninger og handlinger?

5. Unikhet: Hva er det unike ved vår menighet, og hvordan kan vi bedre utnytte våre gaver og talenter til å tjene både vårt eget fellesskap, verden og menneskene rundt oss?

6. Ritualer > Samværsformer: Hvordan kan vi bevisstgjøres og videreutvikle våre ritualer og samværsformer slik at Kristus i oss og mellom oss blir mer synlig?

Hvordan kan det å be om hjelp være en nøkkel til samarbeid, enhet og frigjøring av potensial?

Mange av oss kan føle at det å be om hjelp er et tegn på svakhet. Vi er ofte vant til å bære byrder alene og løse utfordringer på egen hånd. Likevel viser Bibelen flere eksempler på at det å be Gud og mennesker om hjelp ikke bare er en styrke, men også et kvalitetstegn.

1. Å be om hjelp fremmer samarbeid og enhet

Når vi innser at vi ikke kan klare alt på egen hånd, åpner vi opp for samarbeid. Ved å involvere andre kan vi oppnå langt mer enn vi kunne gjort alene. Dette ser vi tydelig i historien om Nehemja, som ønsket å gjenoppbygge Jerusalems murer. Han forsto at oppgaven var for stor til å løse alene og ba både Gud og mennesker om hjelp.

Nehemja ba kongen om ressurser (Nehemja 2:7-8) og samlet folket til felles innsats (Nehemja 4:13-14). Sammen fullførte de muren på bare 52 dager, til tross for betydelig motstand.

2. Å be om hjelp forebygger stolthet og utbrenthet

Mange ledere opplever utbrenthet fordi de prøver å gjøre alt selv, ofte av frykt for å virke svake eller inkompetente. Å be om hjelp er ikke et nederlag – det er en måte å unngå stolthetens felle og forhindre utbrenthet. Moses er et godt eksempel på dette. Han prøvde å lede og løse alle folkets problemer alene, men sto i fare for å bli utbrent. Da rådet hans svigerfar Jetro ham til å delegere ansvar (2. Mos. 18:17-24).

Moses erkjente sine egne begrensninger og innførte et system som lettet byrdene hans. Dette viste at det å be om hjelp ikke bare er nødvendig, men også en strategisk måte å sikre langsiktig suksess, lederrekruttering og trivsel.

3. Å be om hjelp viser ydmykhet og frigjør potensial

Å be om hjelp viser en ydmyk holdning, og ydmykhet åpner dører for vekst. Vi ser ikke alltid hele bildet eller har alle svarene, men når vi ber om hjelp, gir vi rom for nye perspektiver og løsninger. Dette frigjør potensial både i oss selv og i dem vi samarbeider med.

Ydmykhet var avgjørende for Nehemja. Han forsto at både Guds hjelp og menneskelig støtte var nødvendig for å lykkes. Ved å be om hjelp, åpnet han døren for samarbeid, og folket kunne sammen oppnå noe stort – noe de aldri kunne ha klart på egen hånd.

Oppsummering

Er det en styrke eller svakhet å be om hjelp? Eksempler fra Bibelen, som Nehemja og Moses, viser at det å be om hjelp er et tegn på styrke og en viktig egenskap for vellykket lederskap. Ved å involvere andre, dele ansvar og erkjenne våre egne begrensninger, skaper vi samarbeid, forebygger utbrenthet og frigjør potensial både i oss selv og i fellesskapet. Gjennom ydmykhet og viljen til å be om hjelp, kan vi vokse – både personlig og kollektivt.

Ettertanke og refleksjon:

1. Tenk på en situasjon der du unnlot å be om hjelp – hva ble konsekvensene, og hvordan kunne resultatet vært annerledes dersom du hadde involvert andre
2. Hvordan kan vi som ledere skape en kultur der det å be om hjelp blir sett på som en styrke og et kvalitetstegn, snarere enn en svakhet?
3. Hvordan kan vi som fellesskap sørge for at det å be om hjelp blir en naturlig og anerkjent del av vår kultur, og hvordan kan dette bidra til å forløse både personlig og kollektivt potensial?

Jesu evne til å lede gjennom eksempel

Den mest fremtredende måten Jesus utøvde sitt lederskap på, var gjennom eksempelets makt. Hele hans liv var en kontinuerlig demonstrasjon av de verdiene og prinsippene han ønsket at disiplene og etterfølgerne skulle leve etter. Jesus ledet ikke ved tvang eller autoritær styring, men ved å modellere den atferden han ønsket å se i andre. I denne siste artikkelen i serien ser vi nærmere på hvordan Jesus levde ut de verdiene han lærte bort, og hvordan dette kan inspirere og veilede oss i vårt eget lederskap.

HVORFOR
Jesu lederskap gjennom modellering viser oss at ekte lederskap handler om å være et forbilde. Å gi instruksjoner eller kreve visse holdninger uten selv å leve etter dem, skaper avstand og svekker troverdigheten. Jesus forsto at lederskap basert på oppriktige handlinger har større innflytelse og gir dypere og varige resultater. Han demonstrerte at lederskap handler om tjenerskap, ydmykhet og viljen til å sette andres behov foran sine egne. Når ledere lever ut de verdiene de forfekter, bygges det tillit, og det inspirerer andre til å følge etter.

Et av de mest kjente eksemplene på Jesu lederskap gjennom modellering finner vi i Johannes 13:14-15, da Jesus vasket disiplenes føtter. Denne oppgaven, som vanligvis ble utført av slaver, utførte Jesus selv for å vise hva ekte tjenerskap innebærer. Etter å ha gjort dette, sa han: «Hvis da jeg, deres Herre og Mester, har vasket deres føtter, skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre som jeg har gjort mot dere.»

Gjennom denne handlingen viser Jesus hva tjenerskap og ydmykhet i lederskap virkelig betyr. Ved å snu makthierarkiet på hodet og ta på seg rollen som tjener, demonstrerte han at den største blant dem er den som tjener andre. Denne handlingen sendte et kraftig signal til disiplene om hvordan de skulle lede i fremtiden – ikke ved å herske over andre, men ved å tjene dem.

Peter, som var vitne til denne handlingen, lærte dette prinsippet og videreførte det. I 1 Pet 5,2-3 «Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet. Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken.»

Vi ser at Peter hadde lært denne formen for lederskap fra sin mester. Jesu handlinger og lære formet Peters forståelse av hva ekte tjenerskap og lederskap innebærer – en ydmyk holdning hvor man tjener andre, ikke hersker over dem.

HVORDAN:
Jesus modellerte lederskap ved å vise hva tjenerskap og ydmykhet i praksis innebar. Han levde ut verdiene han underviste om, noe som gjorde hans lederskap troverdig og autentisk. Ved å gi disiplene et levende eksempel på hvordan de skulle leve og lede, skapte han en modell som var lett for dem å følge.

Vi kan lære å leve ut de prinsippene vi ønsker å se hos andre. Å lede gjennom eksempel innebærer å være autentisk, konsekvent og handlekraftig. Det betyr å være en leder som viser gjennom sitt eget liv hvordan man skal behandle andre, og hvordan man kan tjene dem man leder.

Jesu evne til å lede gjennom modellering viser at autentisk lederskap handler om å være et levende forbilde. Når vi som ledere lever ut de verdiene vi ønsker å se hos våre medarbeidere, inspirerer vi dem til å følge etter. I stedet for å gi tomme instruksjoner, viser vi veien gjennom våre handlinger. Dette skaper sterkere og sunnere bånd til dem vi leder, og gir oss muligheten til å påvirke på et dypere nivå.

Jesu måte å lede på gjennom å modellere tjenerskap, ydmykhet og empati viser oss at handlinger alltid taler høyere enn ord. I dagens lederskap, hvor troverdighet fortsatt er essensielt, trenger medarbeidere ledere som er autentiske – som ikke bare snakker om verdier, men faktisk lever dem ut. Når vi som ledere fungerer som forbilder gjennom våre handlinger, kan vi inspirere våre team til å skape synergier, vokse og utvikle sitt fulle potensial.

Oppsummering av serien “Hva kan vi lære av Jesu lederskap?”

I løpet av denne serien har vi sett på fem viktige lederegenskaper som Jesus demonstrerte gjennom sitt liv og virke: evnen til å lytte, lære, løfte, legitimere og modellere.

Hver artikkel har tatt for seg hvordan Jesus brukte disse ferdighetene til å veilede og utvikle sine disipler, og hvordan vi som ledere kan anvende disse prinsippene i vår egen ledelse.

Fra å lytte oppmerksomt til andres behov, til å modellere verdier gjennom våre egne handlinger, gir Jesu lederskap oss en tidløs modell for hvordan vi kan lede med integritet, omsorg og ydmykhet. Ved å følge Jesu eksempel kan vi ikke bare inspirere andre til å vokse, men også skape bærekraftige kulturer der vi sammen vokser og utvikler oss (Ef 4:11-16).

Ettertanke og refleksjon:
Hvordan kan jeg som leder bedre modellere de verdiene jeg ønsker å se i andre, slik at mine handlinger taler like sterkt som mine ord?

Kilder/Litteratur
Pagano, Barbara & Pagano, Elizabeth. Troverdighet: Vinn eller forsvinn, 2004.
Blanchard, Ken & Hodges, Phil. Lead Like Jesus: Lessons from the Greatest Leadership Role Model of All Times, 2005.
Maxwell, John C. High Road Leadership, 2024.

Jesu evne til å legitimere og bemyndiggjøre – Å gi andre autoritet, ressurser og beskyttelse

Jesu lederskap var preget av hans evne til å bemyndiggjøre andre. Han ga sine disipler autoritet, ressurser og beskyttelse, og lot dem ta ansvar for viktige oppgaver, samtidig som han støttet dem gjennom prosessen. Denne evnen til å legitimere andre og gi dem tillit er en essensiell ferdighet i enhver lederrolle, og Jesus modellerte dette fullkomment, som for eksempel i sitt forhold til Peter.

HVORFOR:
Autoritet, ressurser og beskyttelse er grunnleggende elementer i sunt og godt lederskap. Jesus forstod at for å skape sunne ledere, må man gi dem makt til å handle (autoritet), de nødvendige verktøyene for å lykkes (ressurser), og beskyttelse når de møter motstand. Dette gjorde det mulig for hans disipler, særlig Peter, å ta hans arbeid videre og lede den nyfødte og voksende menigheten.

Ved å gi dem autoritet, ressurser og beskyttelse, skapte Jesus ledere som kunne lede med selvtillit, frimodighet og integritet.

I Matteus 16:18-19 sier Jesus til Peter: “Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min menighet. Jeg vil gi deg nøklene til himmelriket.” Her gir Jesus Peter ikke bare anerkjennelse, men også autoriteten til å lede den tidlige menigheten. Jesus overleverer “nøklene til himmelriket”, som symboliserer ansvar og makt til å ta avgjørende beslutninger.

Jesus stopper imidlertid ikke med å gi Peter autoritet; han gir ham også de nødvendige ressursene for å lykkes i sin rolle. I Lukas 24:49 sier Jesus: “Jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir ikledd kraft fra det høye.” Her utruster han disiplene med Den Hellige Ånd, den ultimate ressursen for deres tjeneste (Apg 1:8; 2:1flg).

Videre sørger Jesus for beskyttelse mot åndelige angrep og prøvelser. I Lukas 22:31-32 sier han til Peter: “Simon, Simon! Se, Satan krevde å få sikte dere som hvete. Men jeg har bedt for deg at din tro ikke må svikte.” Selv når Peter feiler, beskytter Jesus ham gjennom forbønn, slik at han kan gjenopprettes, fornyes og styrkes. Jfr. Hebr. 7:22-28.

HVORDAN:
Jesus bemyndiget Peter ved å gi ham et klart oppdrag, nødvendige ressurser og åndelig beskyttelse. Han ga ham ikke bare oppgaven, men sørget også for at Peter hadde alt han trengte for å lykkes. Som ledere kan vi lære av denne balansen: Å gi andre autoritet innebærer også å gi dem ressursene og støtten de trenger for å utføre og vokse i sin rolle, samtidig som vi beskytter dem fra de fallgruver de kan møte.

Jesu evne til å legitimere andre viser oss at lederskap handler om mer enn bare å delegere oppgaver. Det handler om å gi andre de nødvendige ressursene og den beskyttelsen som trengs for å lykkes. En god leder gir ikke bare makt, men også verktøyene og tryggheten som kreves for å ta viktige beslutninger. Dette prinsippet er like relevant i dag som på Jesu tid. Ledere som bemyndiger andre, skaper et miljø preget av tillit og vekst, hvor folk tør å ta ansvar, feile og lære.

HVA:
Jesu evne til å bemyndiggjøre Peter, til tross for hans svakheter, gir oss en viktig lærdom om lederskap. Ved å gi andre autoritet, ressurser og beskyttelse, utruster vi dem til å ta ansvarlige beslutninger og lede med integritet. Som ledere er vår oppgave å utvikle andre ved å gi dem den nødvendige støtten, tilliten og verktøyene de trenger for å vokse med sine oppgaver og trives i sine roller.

Ettertanke og refleksjon:
Hvordan kan jeg bedre gi de rundt meg både den autoriteten, de ressursene og den beskyttelsen de trenger for å utvikle seg og lykkes i sine lederroller?

Kilder/Litteratur
Pagano, Barbara & Pagano, Elizabeth. Troverdighet: Vinn eller forsvinn, 2004.
Blanchard, Ken & Hodges, Phil. Lead Like Jesus: Lessons from the Greatest Leadership Role Model of All Times, 2005.
Maxwell, John C. High Road Leadership, 2024.

Jesu evne til å løfte – Å motivere, ikke undertrykke

En av de mest fremtredende sidene ved Jesu lederskap var hans evne til å motivere og løfte andre, selv når de hadde opplevd feil eller motgang. Han styrket sine disipler gjennom oppmuntring, og hjalp dem med å ikke bli bundet av sine svakheter, slik at de kunne nå sitt fulle potensial. Som ledere kan vi lære mye av Jesu evne til å motivere. Det handler om å gi våre medarbeidere mot til å reise seg etter tilbakeslag, feilsteg og nederlag, og om å bygge tillit til at de kan vokse gjennom de utfordringene de møter.

HVORFOR er det viktig å løfte andre?
Jesu lederskap viser oss at alle mennesker vil oppleve tilbakeslag, men de største mulighetene for vekst oppstår ofte etter slike erfaringer. Ved å motivere og gjenopprette tilliten hos dem vi leder, slik Jesus gjorde med Peter, kan vi forløse deres potensial til å bli fremtidige ledere.

HVORDAN motiverte Jesus sine disipler til å reise seg etter svik?
Et sterkt eksempel på Jesu evne til å motivere finner vi i Johannes 21:15-17, der han møter Peter etter hans fornektelse. Jesus kunne ha avvist Peter etter sviket, men i stedet gir han ham en ny sjanse ved å spørre tre ganger: «Elsker du meg?» og gi ham oppdraget å «fø mine lam». Dette viser Jesu vilje til å gjenopprette Peter, gi ham et ansvar og utruste ham for fremtiden.

Jesus valgte å fokusere på Peters fremtid i stedet for hans fortid, på hans potensial i stedet for hans feil. Dette ble et vendepunkt for Peter, som gikk fra å være knust av skyldfølelse og skam til å bli en av de viktigste lederne i den tidlige menigheten.

HVA kan vi lære av Jesu evne til å løfte og motivere?
Jesus viser oss hvor viktig det er å gi mennesker fornyet ansvar og løfte dem opp etter nederlag. I stedet for å trykke dem ned ved å fokusere på deres svakheter, gir han dem nye sjanser. Vi kan lære av dette ved å skape en kultur preget av tilgivelse og gjenopprettelse. Når vi som ledere gir folk muligheten til å vokse etter feil, bygger vi team som er motstandsdyktige og frimodige. De vil være klare til å møte fremtidige utfordringer.

Sammendrag
Jesu evne til å løfte og motivere viser oss at lederskap handler om mer enn å delegere oppgaver og gi veiledning. Det handler om å se potensialet i andre og gi dem muligheten til å vokse, selv når de feiler. Ledere trenger også støtte når de møter indre svakheter eller ytre utfordringer, slik at de kan fortsette sin utvikling. Ved å skape en kultur der vi gir både oss selv og andre tillit til å reise seg etter feil, bygger vi et miljø av gjensidig tillit og vekst. Dette gjør at både lederen og teamet kan nå sitt fulle potensial.

Ettertanke og refleksjon:
Hvordan kan jeg som leder, på en praktisk måte, hjelpe andre til å se sitt potensial når de har gjort feil, og gi dem muligheten til å vokse gjennom sine utfordringer?

Kilder/Litteratur
Pagano, Barbara & Pagano, Elizabeth. Troverdighet: Vinn eller forsvinn, 2004.
Blanchard, Ken & Hodges, Phil. Lead Like Jesus: Lessons from the Greatest Leadership Role Model of All Times, 2005.
Maxwell, John C. High Road Leadership, 2024.

Jesu innstilling til læring – Å vokse, ikke stagnere

Lederskap innebærer å lære – ikke bare som en teoretisk øvelse, men gjennom erfaring og vekst. I Jesu liv ser vi en modell av læring som går utover det vanlige. Selv om han var Guds Sønn, gikk han gjennom en læringsprosess fra barndommen av. Jesus ble ikke født som fullvoksen leder; han vokste i visdom, alder og velvilje (Lukas 2:52). Denne utviklingsreisen forteller oss at læring er en kontinuerlig prosess. Jesus demonstrerte at det å være leder også betyr å være en elev, stadig åpen for ny innsikt, vekst og utvikling.

Hvorfor:
Læring er ikke en statisk prosess. Selv Jesus, i all sin visdom, gikk gjennom utvikling, og dette minner oss om at vi aldri er ferdige med å lære. Lederskap fordrer at vi hele tiden søker vekst, både for oss selv og de vi leder. Det å modellere læring som en livslang prosess skaper et miljø hvor utvikling og forandring blir anerkjent som essensielt, ikke som noe vi kun gjør i starten av vår reise.

Hvordan:
Jesus lærte ikke bare disiplene gjennom formelle leksjoner, men også gjennom livets daglige hendelser. I Lukas 11:1, når disiplene spør ham om hvordan de skal be, benytter han anledningen til å lære dem «Fader vår», en enkel, men kraftfull modell for målrettet bønn. Han viser dem ikke bare hvordan man ber, men lærer dem om relasjonen mellom Gud og mennesker gjennom bønnen.

Et annet eksempel er da Jesus ba Peter om å kaste garnene ut på nytt, selv etter en natt uten fangst (Lukas 5:1-11). Dette ble en leksjon i tillit og lydighet for Peter – å lytte til og handle på Jesu veiledning, selv når situasjonen virker håpløs. Jesus brukte hverdagssituasjoner til å undervise viktige leksjoner som formet disiplene både åndelig og praktisk.

Hva:
Som ledere må vi, som Jesus, kontinuerlig lære, vokse og samtidig hjelpe andre å gjøre det samme. Jesus ga rom for sine disipler til å stille spørsmål, lære fra sine feil og reflektere over sine opplevelser. I dag bør vi som ledere gå foran og skape en kultur der læring er en dyd av nødvendighet og en kontinuerlig prosess. Det handler ikke bare om å gi svar, men å hjelpe andre med å finne sine egne løsninger gjennom ettertanke og refleksjon.

Sammendrag:
Jesu holdning til læring viser oss viktigheten av å være en leder som både lærer og hjelper andre med å lære. Ved å fremme en læringskultur, der refleksjon og vekst står sentralt, kan vi utvikle sterke team, sunne fellesskap og ledere som alltid søker dypere og ny innsikt. Som Jesus viste oss, skjer læring ikke bare gjennom formell undervisning, men også i de små hverdagsøyeblikkene – i prøving, feiling, refleksjon og læring …

Ettertanke og refleksjon
Hvordan kan jeg skape et miljø, både for meg selv og de rundt meg, som fremmer vekst og læring, der både milepæler og feil blir sett på som nødvendige skritt på veien til vekst og utvikling?

Kilder/Litteratur
Pagano, Barbara & Pagano, Elizabeth. Troverdighet: Vinn eller forsvinn, 2004.
Blanchard, Ken & Hodges, Phil. Lead Like Jesus: Lessons from the Greatest Leadership Role Model of All Times, 2005.
Maxwell, John C. High Road Leadership, 2024.

Jesu lytteferdighet – Å fokusere, ikke ignorere

I lederskap er få ferdigheter like viktige som evnen til å lytte. Ledere som virkelig kan lytte, bygger tillit, forstår dypere behov, og skaper hensiktsfulle forbindelser. Jesus var en mester i å lytte, og hans evne til å fokusere på det som virkelig betydde noe, gjorde ham til en leder som forstod sine disipler på et dypere nivå.

Hvorfor lytte som Jesus?

Jesu lytteferdighet viser oss hvor viktig det er å være til stede. Han lyttet ikke bare til ordene, men også til intensjonene og følelsene bak dem. Dette gjorde at han kunne gi svar og veiledning som var dypt forankret i disiplenes behov og trosutvikling. Jesus var ikke opptatt av å ha raske svar, og slettes ikke lettvinte løsninger. Han var opptatt av å forstå hva som lå bak spørsmålene og tankene til de han snakket med.

Hvordan lyttet Jesus?

Et av de mest illustrerende øyeblikkene hvor Jesus utøvde lytteferdighet, er når han i Matteus 16:13-20 spør Peter: “Hvem sier du at jeg er?” Selv om Jesus visste svaret, ønsket han å høre Peters egen forståelse, for å gi ham rom til å uttrykke sin tro. Gjennom denne samtalen, hvor Jesus lyttet nøye til Peters svar, la han grunnlaget for Peters fremtidige tjeneste og lederskap i den første kirken. Jesus bekreftet Peters tro og ga ham en usedvanlig viktig tjeneste og rolle.

Et annet eksempel på Jesu lytteferdighet finner vi i Markus 10:46-52, hvor Jesus møter den blinde Bartimeus. Bartimeus roper etter hjelp, og selv om det er tydelig hva han trenger, stopper Jesus opp og spør: “Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” I stedet for å gjøre antakelser om Bartimeus’ behov, gir Jesus ham muligheten til selv å uttrykke sitt ønske. Denne handlingen viser at Jesus verdsatte menneskers stemmer og behov, og at han prioriterte å lytte fremfor å anta hva som var riktig for dem. Det demonstrerer en ydmykhet og respekt for den enkeltes perspektiv.

Hva kan vi lære av Jesu lytteferdighet?

Jesu evne til å lytte med oppmerksomhet og fokus viser oss viktigheten av å være til stede for dem vi leder. Å lytte handler ikke bare om å høre ordene som blir sagt, men om å forstå dybden bak dem og det bakenforliggende. Når vi som ledere tar oss tid til å lytte, skaper vi en kultur av tillit, åpenhet og respekt. Dette kan motivere andre til å vokse, til å samarbeide bedre, og til å bli mer engasjert i sine oppgaver og tjenester.

Sammendrag:
Jesu lytteferdighet viser oss kraften i å lytte hensynsfullt og med fokus. Ved å lytte, ikke bare med ørene, men også med hjertet, kan vi som ledere bygge sterkere relasjoner og hjelpe andre til å uttrykke og vokse mot sitt fulle potensial. La oss følge Jesu eksempel i vårt daglige lederskap, og lære å lytte til det som virkelig betyr noe.

Ettertanke og refleksjon
Hvordan kan jeg lytte dypere og mer oppriktig, slik at jeg i større grad føler og forstår andres behov og perspektiver?

Kilder/Litteratur
Pagano, Barbara & Pagano, Elizabeth. Troverdighet: Vinn eller forsvinn, 2004.
Blanchard, Ken & Hodges, Phil. Lead Like Jesus: Lessons from the Greatest Leadership Role Model of All Times, 2005.
Maxwell, John C. High Road Leadership, 2024.

Når vi tenker på lederskap, kan vi lett bli overveldet av teorier, modeller og strategier som lover hurtig vekst og fremgang. Hva om de mest effektive prinsippene er nærmere enn vi tror, og allerede lett tilgjengelige for oss?

Ved å se nærmere på Jesu forhold til Peter, kan vi avdekke tidløse prinsipper som gir oss en lederskapsmodell som ikke bare inspirerer, men også forvandler. Fra lytting og læring til bemyndigelse og modellering—Jesu lederskap er et fyrtårn for alle som ønsker å lede med innsikt, visdom og medfølelse i dagens komplekse verden. 

Enten du er hovedleder, direktør, pastor, lærer, forelder, frivillig leder, mentor, veileder eller en medvandrer, gjelder disse prinsippene for deg. Ledelse handler om innflytelse, og vi har alle en form for påvirkning—spørsmålet er hvordan og med hvilke verdier vi leder andre. Jesu eksempel viser oss at godt lederskap ikke bare handler om å nå mål, men om å fostre mennesker og bygge opp dem vi har ansvar for. 

1. LYTTE, ikke ignorere, men fokusere

Jesus mestret kunsten å lytte, og hans evne til å fokusere på det som virkelig betydde noe, gjorde ham til en leder som forstod sine disipler. I Matt 16:13-20 ser vi hvordan Jesus spør Peter hvem han mener at Jesus er, og lytter oppmerksomt til hans svar. Denne samtalen la grunnlaget for Peters rolle som en nøkkelleder i den tidlige kirken. For moderne ledere betyr dette å lytte med oppmerksomhet og fokus, og forstå både ordene og intensjonene bak dem. 

2. LÆRE, ikke stagnere, men vokse

Jesu lederskap var preget av kontinuerlig læring og vekst. Han lærte sine disipler gjennom både ord og handling, som da han f.eks. underviste dem om bønn i Lukas 11:1. Jesus forstod at læring er en dynamisk prosess som aldri stopper, og gjennom dette hjalp han sine disipler, spesielt Peter, til å vokse åndelig og mentalt. I Luk 5:1-11 ser vi hvordan Jesus lærte Peter viktige leksjoner om tro, som igjen førte til Peters dypere forståelse av Jesu makt og kall. 

3. LØFTE, ikke senke, men motivere

Et sentralt aspekt ved Jesu lederskap var hans evne til å løfte og motivere andre, selv når de feilet og falt. Etter Peters fornektelse og fall, kunne Jesus ha valgt å avvise ham, men i stedet gjeninnsatte han Peter med ordene “fø mine lam” (Joh 21:15-17). Dette motivasjonsøyeblikket styrket Peters tro og forberedte ham på en sentral rolle i Aposteltiden. Vi kan lære av Jesus ved å se etter muligheter til å løfte opp og motivere våre medarbeidere, spesielt i krevende sesonger. 

4. LEGITIMERE, ikke undertrykke, men bemyndiggjøre

Da Jesus sa til Peter: ‘Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min menighet’ (Matt 16:18-19), gav han ham autoritet og tillit til å lede. Denne handlingen med å bemyndige Peter har hatt stor betydning for meg personlig. Jeg har selv erfart hvor viktig det er å stå under autoritet og bli bemyndiget, og hvilken forskjell det kan gjøre i ens liv og tjeneste. Å bli sett og anerkjent for mitt potensial har gitt meg både mot og trygghet til å vokse i mine egne lederroller gjennom årene.

Med denne erfaringen i bakhodet har jeg tenkt på Jesu ord til Peter når jeg selv har delegert ansvar og gitt andre rom til å vokse i sine roller. Å bemyndige noen til å ta egne beslutninger er ikke alltid lett, men jeg har sett hvor kraftfullt det kan være for å forløse potensial.

Barnabas har vært et forbilde som har lært meg mye om myndiggjøring, og hans eksempel har gitt substans til lederskapssirkelen. Spesielt hans rolle i å legitimere Paulus på et kritisk tidspunkt har vært en inspirasjon. Barnabas utviste en bemerkelsesverdig tro på Paulus, noe som har minnet meg om hvor viktig det er å tro på andres potensial, selv når andre tviler eller motarbeider.

Jeg har ofte vendt tilbake til historien i Apgj 9:26-27, hvor Barnabas tok initiativet til å introdusere Paulus til apostlene, selv om alle andre var skeptiske. Barnabas risikerte sitt eget gode navn for å gi Paulus en plattform. Det har inspirert meg til å være modig i å støtte og bemyndige de jeg leder, selv når det kan være risikabelt.

Når jeg leser om Barnabas og Paulus på deres misjonsreise (Apgj 13:2-3), blir jeg minnet om hvordan Barnabas var villig til å la Paulus ta en mer fremtredende rolle. Dette har lært meg verdien av å gi andre rom til å vokse og utvikle seg, selv når det betyr at de kan overgå meg i innflytelse.

Det som kanskje har gjort sterkest inntrykk på meg i sammenhengen, er beskrivelsen av Barnabas som en “god mann, full av Den Hellige Ånd og tro” (Apgj 11:24). Hans evne til å se Guds verk i Paulus og hans beslutning om å stå ved sin bror i tykt og tynt, det har utfordret meg til å utvikle og ha en lignende holdning av nåde og tro på andre.

5. LEDE, ikke diktere, men modellere

Jesus ledet alltid ved eksempel, og dette gjorde ham til en leder som andre ønsket å følge. I Joh. 13:14-15, etter å ha vasket disiplenes føtter, utfordrer han dem til å følge hans eksempel. Denne handlingen var mer enn symbolikk; det var en praktisk leksjon i tjenerskap! Peter, som ofte var impulsiv og selvsikker, lærte gjennom Jesu modellering hvordan han selv skulle lede med respekt, mot og empati. 

Vi blir stadig minnet om at handlinger taler høyere enn ord—når vi lever ut den adferden vi ønsker å se hos andre, har det langt større effekt enn ord alene.

Sammendrag

Jesu lederskap gir oss en modell for hvordan vi kan være ledere som lytter, lærer, løfter, legitimerer og leder ved eksempel. Disse prinsippene forankret Skriften, og de har stått sin prøve gjennom årtusener og er fortsatt relevant for oss som søker å navigere i komplekse og utfordrende miljøer. Ved å integrere disse tidløse prinsippene i vårt eget lederskap, kan vi skape en kultur av vekst, tillit og autentisk innflytelse.

Ettertanke og refleksjon

1. Hvordan kan jeg lytte bedre til dem jeg leder for å forstå både deres behov og potensial?

2. Når løftet jeg sist noen i deres svakeste øyeblikk, slik Jesus gjorde med Peter?

3. Hvordan kan jeg bemyndige dem jeg leder, slik Barnabas gjorde med Paulus, for å hjelpe dem å nå sitt fulle potensial?

Hvordan viser Davids liv og tjeneste betydningen av et gitt mandat?

Historien om David, en av Bibelens mest kjente ledere, viser hvordan et klart mandat fra både Gud og mennesker kan forme en persons liv og lederskap. Gjennom tre salvinger blir Guds plan gradvis tydeligere i Davids liv, gir ham autoritet og beskyttelse, og leder ham til å bli en konge som påvirker både sin samtid og fremtidige generasjoner. Samtidig viser Davids liv at selv med et guddommelig mandat er man ikke immun mot feil eller fritatt fra ansvar.

1. Første Salving: Salvet av Samuel i Betlehem

Den første gangen David ble salvet, var han bare en ung gjeter (hyrde). Gud hadde avsatt Saul som konge og sendte profeten Samuel til Betlehem for å salve en av Isais sønner som den neste kongen over Israel. Selv om David var den yngste av sønnene, valgte Gud ham. Dette var begynnelsen på Davids mandat.

Gjennom Samuels salving fikk David Guds klare kall til å bli konge, selv om han ennå ikke skulle tre inn i oppgaven. Guds valg av David markerte et skifte – en konge etter Guds eget hjerte.

David mottok autoritet og tilgang til ressurser gjennom salvingen. Han fikk styrke og visdom. “Da tok Samuel oljehornet og salvet ham midt blant brødrene hans. Og Herrens Ånd kom over David fra den dagen og videre” (1. Sam. 16:13). Selv om David ikke umiddelbart entret tronen, beskyttet Gud ham gjennom mange farer, noe som var avgjørende i årene med konflikt med Saul.

2. Andre Salving: Salvet som konge over Juda

Etter Sauls død ble David salvet til konge over Juda av Judas menn i Hebron. Dette var en videreføring av Guds tydelige mandat, men nå med større ansvar og mer konkret autoritet.

Denne salvingen bekreftet Davids rolle som leder, men på et regionalt nivå. Det var et skritt nærmere oppfyllelsen av hans kall.

Nå ble David anerkjent som konge over Judas stamme. Hans innflytelse økte og legitimitet som leder ble styrket. Dette mandatet kom ikke bare fra Gud, men også fra folket som salvet ham. “Da kom Judas menn og salvet David til konge over Judas hus” (2. Sam. 2:4).

David fikk kontroll over Juda og dens ressurser, samtidig som Guds beskyttelse fortsatte å følge ham i kriger og konflikter med Sauls etterfølgere. Se Salme 18; 34; 52; 54; 56; 57; 59. Disse salmene gir et innblikk i Davids følelser og tanker under hans konflikt med Saul, og hvordan han konstant søkte Guds hjelp og rettferdighet gjennom denne vanskelige perioden i sitt liv.

3. Tredje Salving: Salvet som konge over hele Israel

Da Sauls sønn Isjbosjet døde, kom alle Israels stammer til Hebron og salvet David til konge over hele Israel. Dette var fullbyrdelsen av Guds mandat til David, som nå ble konge over hele folket.

Denne salvingen fullførte Guds plan for David som Israels konge. Nå hadde han det fullstendige mandatet til å lede hele nasjonen.

David mottok nå den høyeste autoritet over hele Israel, bekreftet av både Gud og mennesker. “Alle Israels eldste kom til kongen i Hebron, og kong David gjorde en pakt med dem i Hebron for Herrens åsyn, og de salvet David til konge over Israel” (2. Sam. 5:3).

David fikk full kontroll over Israels territorium, inkludert Jerusalem, og opplevde stor fremgang i å etablere og utvide sitt kongedømme under Guds beskyttelse. Men til tross for dette mandatet og privilegiet i beskyttelsen han nøt, var David ikke fritatt fra ansvar når han begikk feil.

Ansvaret for feil og urett

Selv om David hadde et guddommelig mandat og ble gitt stor autoritet og ressurser, beskyttet ikke dette ham fra å ta ansvar for sine handlinger. To av de mest kjente feilene David begikk, var hans synd mot Uria, hvor han begikk ekteskapsbrudd med Batseba og sørget for at Uria ble drept i kamp (2. Sam. 11), og hans beslutning om å telle folket, til tross for advarsler om at dette ville være en synd mot Gud (2. Sam. 24). I begge tilfeller ble David holdt ansvarlig og møtte konsekvensene av sine handlinger.

Davids historie viser at selv en konge med et guddommelig mandat må svare for sine handlinger. Han angret dypt på sine synder, spesielt etter profeten Natans konfrontasjon angående Uria (2. Sam. 12:13). Dette understreker at et klart mandat ikke fratar en leder ansvaret for å leve rett og handle i samsvar med Guds vilje.

Betydningen av mandat

Davids liv viser hvordan et klart og definert mandat både fra Gud og mennesker ikke bare gir autoritet og ressurser, men også beskytter og veileder en leder gjennom utfordringer og oppgaver. Men samtidig viser Davids liv at selv med et guddommelig mandat er man ikke beskyttet mot å gjøre feil, og heller ikke fritatt fra ansvar når man begår feil og urett. Hver salving var et viktig steg i Davids lederskapsreise, der Guds mandat ble stadig tydeligere og mer konkret, til han til slutt kunne lede hele Israel.

Ved å forstå og følge dette mandatet, oppfylte David Guds plan for sitt liv, og hans lederskap fikk varige konsekvenser for Israel. Som Paulus sier i Apostlenes gjerninger 13:36: «David var en tjener for Guds plan i sin levetid.» Dette er en påminnelse om at et tydelig mandat er avgjørende for å kunne lede effektivt og oppnå resultater som varer, men også om at ansvarlighet og integritet er uunnværlige i lederskap.

Refleksjonsspørsmål:
Hvordan kan du sikre at ditt mandat – enten gitt av Gud eller av mennesker – er tydelig nok til å lede deg gjennom utfordringer og til varige resultater, samtidig som du tar ansvar for dine handlinger?