Hva gjør vi som ledere når vi presses fra flere kanter – og kjenner oss sviktet, glemt eller forlatt? Hvordan håndterer vi indre smerte og ytre forventninger, når oppdraget fortsetter – men støtten svikter?
Paulus opplevde det. Fra vekkelse til ensomhet. Fra jubel til lenker. Og midt i skvisen – én som sto nær.
Når alle vender seg bort
Paulus hadde sett vekkelse. Han hadde grunnlagt menigheter. Forkynt, undervist, veiledet – og betalt en høy pris. Likevel skriver han: «Du kjenner til at alle i Asia har vendt seg fra meg …» (2 Tim 1,15)
Et mørkt kapittel i en ellers lys og fruktbar tjeneste. En av de store apostlene – alene, glemt, sveket. Men midt i skuffelsen nevner han én som ikke ga opp: Onesiforos. Én solid støtte da andre sviktet.
Livet til Paulus rommet brutale kontraster: jubel og lenker, menighetsvekst og personlige nederlag, dyp glede og stor smerte. Og midt i dette – en leder som holder fast.
1. Svik og svikt føles
Svik gjør vondt – særlig når det kommer fra sine egne. Paulus nevner navn: Fygelos og Hermogenes (2 Tim 1,15). Ikke for å henge dem ut, men for å vise virkeligheten. Disse hadde vært med – men trakk seg unna da det kostet. Kanskje ble det for krevende, for kontroversielt, for skummelt å bli identifisert med en fange (jf. 2 Tim 1,8).
Paulus erfarte det mange ledere må regne med: Når trykket øker, trekker noen seg unna (2 Tim 4,16). Ikke nødvendigvis i protest, men i passivitet, frykt – eller fordi prioriteringene endres. Og det svir. Ikke fordi vi krever lojalitet, men fordi tillit er sårbart og personlig.
En leder i skvis kjenner på press både utenfra og innenfra – og noen ganger blir det stille rundt en når hjelp og støtte trengs som mest (jf. Sal 142,5–6; 2 Kor 1,8).
2. Det finnes ekte venner
Kontrasten er slående: Én som svikter – og én som støtter. Onesiforos skammet seg ikke over Paulus’ lenker (2 Tim 1,16). Han gav nytt mot. Han lette til han fant Paulus (2 Tim 1,17). Han viste barmhjertighet i praksis (2 Tim 1,16.18).
Slike er det ikke mange av – men de finnes. Én som ikke trekker seg unna når livet blir krevende. Én som våger å stå nær, også når det koster (Ordsp 17,17). Én som ikke spør: «Hva får jeg ut av dette?», men heller: «Hva trenger du nå?»
Der Fygelos viker i frykt, trår Onesiforos frem med mot og varme. Den ene går – den andre blir.
3. Et liv i kontraster
Paulus er et forbilde, også Fordi han ikke skjuler sin smerte. Han åndeliggjør den ikke bort. Han sier det som det er – åpent og sårbart – og peker samtidig på mulighetene. Han skriver om både tårer og tro (2 Tim 1,4–5), både svik og støtte (2 Tim 1,15–18), både lidelse og styrke (2 Tim 2,1–3). Slik viser han at kristent lederskap rommer hele spekteret av menneskelige erfaringer – og at Gud virker midt i kontrastene.
Paulus levde i spennet mellom:
Lenker og lovsang (Apg 16)
Selv i det innerste fangehullet – med åpne sår og føttene fast i blokka – løfter Paulus og Silas stemmen i lovsang. Denne lovsangen ble ikke født av gunstige forhold, men sprang ut fra et hjerte som var forankret dypere enn omstendighetene.
Tårer og håp (2 Tim 1,4)
Paulus skriver om sine tårer og savnet etter Timoteus. Han legger ikke skjul på følelsene sine. Men han stanser ikke der. Sammen med tårene bærer han et levende håp – en forventning om gjenforening, oppmuntring og fortsatt tjeneste.
Ensomhet og bønner (2 Tim 4,16)
Da alle forlot ham ved første forsvar, sto Paulus alene – men ikke tomhendt. Han hadde bønn. Ikke som plikt, men som livsnerve. I ensomheten fant han fellesskap med Gud – og ba om nåde for dem som hadde sviktet ham.
Frykt og frimodighet (1 Kor 2,3–5)
Han kom til Korint «i svakhet, i stor frykt og beven». Likevel bar han frem budskapet med frimodighet – ikke i kraft av egne evner, men i tillit til Guds Ånd og kraft. Han var ikke en overmenneskelig leder, men en sårbar tjener, båret av nåde.
Han forsto at lidelsen ikke er fienden – men et redskap. Den former karakter, styrker troen og tydeliggjør hva som egentlig betyr noe.
Skvisen knuser ikke – den former, om vi lar den danne oss.
Kort sagt
Mange ledere kjenner seg igjen i Paulus’ ord: skuffelser, svik og slit. Kanskje du gjør det akkurat nå?
Onesiforos minner oss om noe viktig: Det finnes mennesker som bærer sammen med deg. De kommer som regel ikke i flokk – men ofte én og én.
Og det viktigste av alt: Gud trekker seg aldri unna. Kristus skammer seg ikke over våre lenker (2 Tim 1,8). Han gikk inn i mørket for å gi oss lys (Joh 8,12). Han står nær – også når andre forsvinner (Hebr 13,5).
Noen ganger får vi være som Onesiforos – andre ganger trenger vi én som ham. Måtte vi inspireres av hans trofasthet, og finne trøst hos en Gud som vet hva det vil si å bli forlatt (Matt 27,46) – og som aldri forlater oss.
Refleksjon:
1. Har du opplevd lignende kontraster som Paulus – støttet og sveket på samme tid?
2. Hvem har vært din «Onesiforos» – og hvordan kan du takke eller etterligne dem?
3. Er det noen i din nærhet nå som trenger at du «leter iherdig» etter dem?
4. Hvordan kan vi hjelpe hverandre som ledere å tåle lidelsene og holde fast på håpet?