Hva gjør vi når ansvaret ikke lenger kan deles, utsettes eller skyves videre – men må eies fullt og helt av én?
Vi har allerede lagt noen uker av det nye året bak oss. For mange har januar vært fylt av planer, håp og forventninger. Mål er satt, visjoner er formulert og strategier er lagt. Alt dette kan være både riktig og nødvendig – og har sin plass.
Likevel finnes det et spørsmål det er verdt å stoppe opp ved, også nå når hverdagen er i ferd med å ta oss igjen. Et spørsmål som kanskje bør stilles før de store ordene og de gode intensjonene skal settes ut i livet:
Hvem er villig til å ta ansvar når det virkelig koster?
Ikke ansvar i form av fine formuleringer, men ansvar som bærer konsekvenser. Ansvar som ikke kan deles, utsettes eller skyves videre – men som må eies fullt og helt av én.
Når frykten blokkerer og skaper stillstand
1. Mosebok kapittel 43–44 er relativt stille kapitler. Det skjer ingen mirakler. Ingen oppsiktsvekkende åpenbaringer. Ingen dramatisk inngripen fra Gud. Likevel rommer disse kapitlene noe av det mest utfordrende Bibelen sier om lederskap.
Det var krevende tider. Hungersnøden herjer landet (1 Mos 43,1). Jakobs familie er fullstendig avhengig av korn fra Egypt for å overleve. Men Egypts mektige embetsmann – Josef, uten at brødrene vet det – har satt et klart vilkår: De får ikke komme tilbake uten Benjamin, den yngste broren.
Jakob, familiens patriark, holder igjen. Han har allerede mistet Josef og frykter å miste Benjamin også. Lederskapet hans preges av frykt. Han ønsker å beskytte og bevare – men ender med å blokkere nødvendig handling.
Stillstanden oppstår ikke fordi familien mangler informasjon. Den oppstår fordi ingen vil bære risikoen.
Når noen stiller seg i gapet
Midt i denne fastlåste situasjonen trer Juda fram. Han kommer ikke med flere argumenter eller nye analyser. Han tilbyr noe langt mer krevende: seg selv!
«Send gutten med meg …
Av meg skal du kreve ham tilbake.»
(1 Mos 43,8–9)
Dette er ikke formelt ansvar. Juda har ingen garanti for utfallet. Han kan ikke kontrollere reisen, utfallet eller risikoen. Likevel sier han i praksis: Hvis dette går galt, faller det på meg.
Dette er kjernen i ansvarlighet. Ikke ansvar som erklæres – men ansvar som bæres på to skuldrer.
Ansvar som ikke trekker seg
I kapittel 44 settes Judas ord på den endelige prøven. Josef legger bevisst sølvbegeret i Benjamins sekk. Brødrene blir innhentet, anklaget og truet med konsekvensene. Benjamin – den Juda har gått god for – står i fare for å bli slave i Egypt.
Nå kunne Juda ha trukket seg. Han kunne ha pekt på omstendighetene. Han kunne ha reddet seg selv.
I stedet trer han frem – igjen.
Han holder en av Det gamle testamentets sterkeste forbønnstaler (1 Mos 44,18–34) og avslutter med ordene:
«La heller meg bli her som slave i stedet for gutten.»
(1 Mos 44,33)
Dette er ansvar i moden form. Ansvar som ikke forsvinner når prisen øker. Ansvar som bærer konsekvensene fullt ut. Ansvar som er villig til å ta en annens plass. Dette er integritet. Og det er her genuint lederskap begynner.
Når ansvar skyves bort
Bibelen er ærlig også om det motsatte. Da Adam ble konfrontert, svarte han:
«Kvinnen som du ga meg …»
(1 Mos 3,12)
Skylden skyves videre – først på Eva, deretter på Gud. Resultatet er brudd i relasjoner, tap av tillit og fordrivelse fra Edens hage.
Ansvarsvegring har alltid konsekvenser. Der ansvar skyves bort, vokser problemene. Der ansvar bæres, åpnes rom for helbredelse og gjenopprettelse.
Et større bilde
Judas handling peker videre i Bibelens store fortelling. Villigheten til å bære en annens byrde og ta en annens plass er et grunnleggende bibelsk prinsipp.
Jesus setter ord på dette når han sier:
«Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.»
(Joh 15,13)
Ekte ansvar er alltid villig til å betale prisen.
Til ettertanke
• Tar jeg ansvar først når det er trygt – eller når det er nødvendig?
• Hvem bærer konsekvensene dersom jeg lar være å handle?
• Er jeg villig til å stille meg i gapet, også når det koster?
Sant og ekte lederskap trer fram i øyeblikkene der vi ikke lenger kan skyve ansvaret over på andre – bare ta det.