Hva skjer når vi vet mye – men gjør lite? Eller gjør mye – uten å vite hvorfor?
I arbeidsliv, organisasjoner og menigheter møter vi iblant en unødvendig motsetning: teori på den ene siden og praksis på den andre. Som om de konkurrerer om oppmerksomhet og legitimitet. I virkeligheten er de ikke motpoler – de er gjensidig avhengige.
Det er sant som det sies: «Ingenting er så praktisk som en god teori.»
NÅR VI MISTER BALANSEN
Tenk deg et seminar om sykling. Foredragsholderen underviser engasjert om hvorfor sykkelen er konstruert som den er, hvordan balanse fungerer, og hva som skaper fremdrift og kontroll. Han snakker om tyngdepunkt, styring og bevegelse – alt høres riktig og overbevisende ut.
Midtveis blir han avbrutt og bedt om å vise hvordan man sykler. Han setter seg på sykkelen – og velter. Det viser seg at dette er første gang han sitter på en sykkel.
Problemet er ikke manglende teori. Problemet er manglende balanse mellom teori og praksis. Kunnskapen er aldri blitt omsatt til ferdighet. Forståelsen er ikke blitt kroppsliggjort.
For meg er dette en talende illustrasjon: Det jeg sier og lærer bort må være integrert i et levd liv – ellers bærer det ikke når det møter virkeligheten.
BALANSE I BEVEGELSE
En sykkel holdes ikke i balanse ved å stå stille. Balanse oppstår i bevegelse – gjennom stadige justeringer, små korrigeringer og bevisste valg.
Slik er det også med ledelse. God ledelse er balansen mellom verdier, ferdigheter og strategi.
Verdier gir retning – de svarer på hvorfor vi gjør det vi gjør. Ferdigheter gir kontroll – de avgjør hvordan vi handler i praksis. Strategi gir handling – den klargjør hva vi prioriterer og hvor vi er på vei.
Mister vi balansen i én av disse, blir lederskapet ustøtt:
Strategi uten verdier og ferdigheter gir fart, men med usikker retning.
Verdier uten ferdigheter gir gode intensjoner, men svak gjennomføring.
Ferdigheter uten verdier gir aktiviteter, men uten kompass.
Vi ser et slikt ideal i fortellingen om Jesus og disiplene i båten under stormen (Mark 4,35–41). Mens bølgene slår inn og frykten tar over, mister disiplene både ro og retning. Balansen er borte.
Jesus derimot sover. Ikke fordi situasjonen er ubetydelig, men fordi han er forankret. Når han reiser seg, møter han stormen uten hastverk og uten panikk. Med få ord skaper han ro – både i naturen og i menneskene rundt seg.
Jesus holder balansen – i verdier, ferdigheter og handling – og bringer både stormen og menneskene rundt seg til ro, fordi han lever forankret i tilliten til Faderen og i vissheten om sitt kall.
KORT SAGT
Teori og praksis er ikke konkurrenter. De er partnere.
Akkurat som på en sykkel handler ikke ledelse om å aldri miste balansen, men om å forstå hva som må justeres når vi gjør det.
Når teori og praksis holdes sammen – i balansen mellom verdier, ferdigheter og strategi – skapes ledelse som tåler møtet med virkeligheten.
Refleksjon og ettertanke:
Hva er det i mitt lederskap som gjør at jeg akkurat nå holder balansen – eller er i ferd med å miste den?