Har du noen gang kjent at andres nådegaver eller gjennomslag gjør deg urolig – mer enn takknemlig?
På mange arenaer i samfunnet er konkurranse både naturlig og nødvendig. I idretten – som nå under vinter-OL 2026 – presser den utøvere til å yte sitt beste. Den dyrker disiplin, målbevissthet og utholdenhet. I næringslivet skjerper den innovasjon og kvalitet. I akademia driver den forskning og utvikling fremover.
Konkurranse kan være en sunn drivkraft.
Men hva skjer når denne logikken sniker seg inn i kirka – Kristi kropp? Menigheten beskrives i Bibelen som en kropp. Paulus skriver i 1. Kor. 12 at øyet ikke kan si til hånden: «Jeg trenger deg ikke.» Hvert lem er nødvendig. Hvert lem har sin funksjon. Kroppen fungerer ikke ved at organene konkurrerer, men ved at de samarbeider.
Når hånden begynner å måle seg mot foten, bremser veksten – og uhelsen begynner.
Når sammenligning undergraver nåden
Konkurranse mellom troende skaper ofte noe vi ikke snakker høyt om: stille rivalisering, misunnelse, behov for å bli sett, frykt for å bli forbigått.
I Galaterbrevet 5,26 advarer Paulus oss: «La oss ikke være drevet av tom ærgjerrighet så vi egger hverandre og misunner hverandre.»
I 2. Korinterbrev 10,12 skriver Paulus at de som måler seg med hverandre og sammenligner seg med hverandre, er uviselig. Når vi sammenligner oss, flyttes fokuset fra kall til prestasjon, fra nåde til rangering, fra Kristus til oss selv.
To kulturer – to spørsmål
I en konkurransekultur spør vi: Hvem er best? Hvem lykkes mest? Hvem får mest gjennomslag?
I en nådekultur spør vi ikke: «Hvordan ligger jeg an i forhold til andre?»
Vi spør: «Er jeg trofast i det Gud har kalt meg til?»
Jesu vei: Ned, ikke opp
I Filipperbrevet 2 formaner Paulus oss til ikke å gjøre noe av selvhevdelse eller tom ærgjerrighet. Han peker på Kristus – han som ga avkall på sitt eget og valgte tjenerskap.
I Johannesevangeliet 13 vasker Mesteren disiplenes føtter. I Guds rike handler det ikke om å klatre opp – men om å knele ned.
En annen drivkraft
Det betyr ikke at vi skal være likegyldige eller passive. Paulus taler også om å strekke seg mot målet, løpe løpet og stride den gode strid. Han bruker sterke bilder av disiplin, utholdenhet og målbevissthet. Men vi konkurrerer ikke mot hverandre. Vi kjemper for å være tro i vårt eget løp – og for å bygge hverandre opp.
Det er en avgjørende forskjell.
Når én æres, gleder alle seg
Når én æres, gleder alle seg, skriver Paulus. Slik fungerer en sunn kropp. Ikke ved sammenligning, men ved gjensidig avhengighet. Ikke ved rivalisering, men ved kjærlighet.
Konkurranse bygger markedsandeler. Sammenligning bygger ego. Men kjærlighet bygger menighet.
I Kristi kropp finnes det ingen medaljepall.
Bare en kropp som fungerer best når hver del får være det den er kalt til å være.
Til ettertanke:
- Når begynner jeg å sammenligne meg med andre troende – og hva skjer i meg da?
- Hvordan reagerer jeg når andre lykkes eller får anerkjennelse?
- Hvordan kan jeg være trofast i mitt eget kall og samtidig aktivt glede meg over andres nådegaver?