Om kallet til å foredle det vi har fått – og levere det videre

I går fylte jeg 71 år.

På selve bursdagen fikk jeg tale i Familiekirka Mo i Rana – menigheten jeg vokste opp i, og som i 1977 ga meg anbefaling som evangelist. Det gjorde dagen ekstra spesiell.

Nesten femti år skiller disse to øyeblikkene. Årene mellom har vært fylt av mennesker og menigheter, utfordringer og muligheter, oppgaver og seirer. Men de har også rommet feilvurderinger, korreksjoner og skuffelser – og gitt meg lærdom jeg aldri kunne ha lest meg til.

Dagen derpå sitter jeg derfor ikke først og fremst med følelsen av at noe er over. Tvert imot kjenner jeg enda sterkere på ansvaret for det som fortsatt skal foredles og gis videre.

Ordene «foredle og gi videre» er for meg blitt mer enn en god formulering. De beskriver noe jeg nærmest opplever som et kall i denne fasen av livet: å ta vare på det jeg har fått, foredle det livet har lært meg – og levere det videre på en måte som kan bli til hjelp for andre.

Erfaring er råstoff – ikke ferdig visdom

Det er fristende å tenke at mange år automatisk gjør oss vise. Slik er det ikke. Det er mulig å ha lang erfaring uten å ha bearbeidet den. Vi kan gjenta de samme mønstrene i flere tiår og kalle det erfaring.

Erfaring er råstoff. Skal den bli til visdom, må den foredles.

Å foredle betyr for meg å stanse opp. Lytte. Evaluere. Lære. Be. Våge å stille ærlige spørsmål til mitt eget liv og lederskap. Hva har faktisk båret over tid? Hva ville jeg gjort annerledes i dag? Hva var et tidløst prinsipp – og hva var bare mitt egen ønske? Hvor bidro jeg til at mennesker vokste? Og hvor kunne jeg ha møtt dem med større klokskap, tålmodighet eller nåde?

Det er ikke bare seirene som må foredles. Noe av den viktigste lærdommen ligger i det som ikke gikk slik jeg håpet. Feil, nederlag og korreksjoner kan bli bitre minner vi forsvarer oss mot – eller råstoff Gud får bruke til å forme oss.

Det vi har opplevd, blir ikke verdifullt for andre før vi har våget å bearbeide det ærlig.

Foredling handler derfor ikke om å pynte på fortiden. Det handler om å la sannhet, nåde og refleksjon hjelpe oss å skjelne mellom det verdifulle, det uferdige og det uvesentlige. Noe skal vi takke for. Noe skal vi lære av. Noe skal vi tilgi. Noe skal vi justere. Og noe skal vi gi videre.

Det livet har lært meg, er ikke bare mitt

Når jeg ser tilbake, ser jeg hvor mye jeg selv har mottatt. Mennesker har sett meg, trodd på meg, korrigert meg, åpnet dører og gitt meg ansvar. Noen ga meg tillit før jeg selv forsto hva som kunne vokse fram. Andre stilte spørsmål som utfordret meg til å tenke på nytt.

Ingen av oss skaper oss selv. Vi står på andres skuldre. Det vi bærer i dag, er også formet av mennesker som delte sin tro, sin tid og ressurser, sin erfaring og sin tillit med oss.

Derfor kan heller ikke det livet har lært meg, være bare mitt.

Paulus skriver til Timoteus at det han har hørt, skal betros til pålitelige mennesker som igjen kan lære andre. Det ligger en bevegelse i disse ordene: Vi mottar, vi lar det forme oss, og vi gir det videre. Sann overlevering stopper ikke ved neste generasjon. Den setter noe i bevegelse som kan fortsette videre.

Det er slik jeg ønsker å tenke om forkynnelse, veiledning, mentorsamtaler, artikler, bloggen og de arbeidsverktøyene jeg utvikler. Ikke som fasitsvar andre skal kopiere, men som et språk, et speil og noen byggesteiner de kan bruke i sin egen sammenheng.

Jeg ønsker ikke å bygge et monument over det jeg selv har gjort, men å gi andre byggesteiner de kan bruke.

Å levere betyr også å gi slipp

Det er mulig å snakke mye om å gi videre og samtidig holde fast på både oppgavene, posisjonen og måten ting skal gjøres på. Men overlevering er ikke fullført bare fordi jeg har fortalt andre det jeg vet. Jeg må også gi dem rom til å prøve, feile, lære og finne sin egen vei.

Å levere videre er ikke å reprodusere seg selv. Målet er at de skal få vokse mot det Gud har lagt ned i dem.

Det utfordrer noe i oss. For det er én ting å gi veiledning og råd. Noe annet er å gi fra seg ansvar. Det er én ting å åpne en dør. Noe annet er å glede seg når andre går lenger gjennom den enn vi selv gjorde.

Kanskje blir denne overgangen en av lederens viktigste prøver: Klarer jeg å gå fra selv å bære mye til å hjelpe andre med å bære? Klarer jeg å tre et skritt tilbake uten å trekke meg bort? Klarer jeg å være tilgjengelig uten å bli kontrollerende?

Det jeg gir videre, er ikke virkelig overlevert før andre får eie det, forme det og bære det videre uten å stå i skyggen av meg.

En annen form for fruktbarhet

Å fylle 71 minner meg om at ingen livsfase varer evig. Men det betyr ikke at oppdraget er avsluttet. Det kan bety at oppdraget endrer karakter.

I noen perioder av livet handler mye om å bygge, starte, lede og bære. I en senere fase kan kallet i større grad være å foredle, utruste og velsigne. Ikke fordi engasjementet er blitt svakere, men fordi perspektivet er blitt lengre.

Jeg kjenner fortsatt glede over å forkynne, undervise, veilede og utvikle. Samtidig merker jeg at spørsmålet har endret seg. Før kunne jeg være mest opptatt av hva jeg selv skulle gjøre. Nå spør jeg oftere: Hva kan jeg bidra med for at andre skal lykkes i liv og tjeneste?

Jeg er ikke ferdig. Men jeg kjenner at oppgaven har endret karakter.

Salme 92 tegner et vakkert bilde: «Ennå i alderdommen bærer de frukt, friske og frodige er de.» Frukten kan endre form gjennom livet, men den trenger ikke opphøre. Kanskje handler moden fruktbarhet mindre om å gjøre mest mulig og mer om å la det vi gjør, få større dybde og bedre retning.

Kallet til å foredle og levere er derfor ikke en plan for avvikling. For meg er det en måte å forvalte den neste livsfasen på.

Frukt med frø i

I skapelsesfortellingen leser vi om trær som bærer frukt med frø i. Det bildet har fulgt meg. Frukten var ikke bare vakker og god for en tid. Den bar i seg muligheten til nytt liv.

Jesus bruker et beslektet bilde når han sier at han har satt disiplene til å «bære frukt, en frukt som varer» (Joh 15,16). Frøet er det som gjør at frukten ikke stopper ved seg selv. Frukt med frø i har muligheten til å slå rot, vokse og bære ny frukt. For meg har det blitt et sterkt bilde på det Jesus kaller frukt som varer.

Slik ønsker jeg også at livet og tjenesten min skal være. Ikke bare frukt som kan telles her og nå, men frukt med frø i – noe som kan leve videre og bære ny frukt i andre.

Den vakreste frukten av et langt liv er kanskje ikke først og fremst det vi selv har fått gjort. Det er menneskene som selv begynner å bære frukt. Mennesker som finner sin plass, vokser i ansvar, utvikler sine gaver og hjelper nye mennesker videre.

Jeg vet ikke hvor mange år som ligger foran meg. Men jeg vet stadig klarere hva jeg ønsker å bruke dem til.

Jeg vil fortsette å lytte og lære. Jeg vil forsøke å foredle det livet har lært meg. Og jeg vil levere det videre – ikke som ferdige fasitsvar, men som bearbeidede erfaringer, prøvd i livet og belyst av Guds ord.

Ikke for at mitt navn skal huskes, men for at det Gud har betrodd meg, kan fortsette å leve og bære frukt i andre.

Kanskje er ikke det viktigste spørsmålet hvor lenge vi lever, men hva vi gjør med det livet har lært oss.