Hva skjer med oss når vi prøver å bære både eget ansvar, andres ansvar og Guds ansvar?
For en del år siden fikk jeg virkelig smake på hva det vil si å gå helt tom. Ikke bare være sliten etter en travel periode. Ikke bare trenge noen fridager. Men gå tom på en måte som satte seg i kroppen, i tankene, i følelsene og i evnen til å hente seg inn igjen.
Legen brukte ordet utbrent.
Det er et ord man gjerne forstår bedre etterpå enn mens man står midt i det. For utbrenthet kommer sjelden som et plutselig brak. Ofte kommer den snikende. Litt mer ansvar. Litt mindre hvile. Litt flere bekymringer. Litt mer indre press. Litt mindre glede. Litt mindre overskudd. Litt mer av alt – og litt mindre av en selv.
Når jeg ser tilbake, tenker jeg noen ganger: Tenk om jeg hadde visst da det jeg vet i dag.
Da hadde jeg trolig vært spart for mye. Langt i fra alt, fordi ledelse vil alltid koste noe. Men kanskje jeg hadde vært spart for noe av det unødvendige presset. Noe av det feilplasserte ansvaret. Noe av den indre slitasjen som kom av å bære mer enn jeg var kalt til å bære.
Jeg uttrykker dette med varsomhet. Ikke som en som har forstått alt, men som en som selv har kjent på kroppen at også god vilje trenger grenser. Lidenskap og engasjement er verdifullt. Kall er hellig. Omsorg er nødvendig. Men dersom lederskapet skal vare, må også det gode i oss få en sunn form.
Sunn ledelse handler ikke om mindre omsorg, men om å bære rett.
Når vi bærer for mye
Det finnes en type lederskap som ser bra ut på utsiden, men som langsomt tømmer lederen på innsiden.
Det er lederen som alltid føler ansvar. Ansvar for stemningen. Ansvar for resultatene. Ansvar for menneskers reaksjoner. Ansvar for andres humør. Ansvar for det som ble sagt. Ansvar for det som ikke ble sagt. Ansvar for andres valg. Ansvar for fortiden, nåtiden og fremtiden.
På et tidspunkt er ikke dette lenger sunn ansvarlighet. Det blir feilplassert ansvar. Og feilplassert ansvar er en av de mest undervurderte veiene til å gå tom.
For det er mulig å være samvittighetsfull – og samtidig bære feil byrde. Det er mulig å være engasjert – og samtidig miste seg selv. Det er mulig å ville det gode – og likevel ta ansvar for noe Gud aldri ba oss bære.
Noe av det jeg skulle ønske jeg hadde forstått tidligere, er dette: Alt jeg kjenner ansvar for, er ikke nødvendigvis mitt ansvar å bære.
Det kan høres enkelt ut. Men for pliktoppfyllende ledere, samvittighetsfulle pastorer og mennesker som virkelig bryr seg, er dette krevende å håndtere. Når man elsker menigheten, bryr seg om mennesker, ønsker at ting skal lykkes og gjerne vil være trofast i kallet, kan grensene bli uklare.
Omsorg kan gli over i feilplassert ansvar.
Trofasthet kan gli over i selvutslettelse.
Tydelighet kan forveksles med kontroll.
Ansvarsfølelse kan bli en byrde Gud aldri la på oss.
Derfor trenger vi å skille mellom ansvar, innflytelse og kontroll.
Jeg har etter hvert sett at mye lederfrustrasjon oppstår når vi blander disse tre områdene sammen.
Når jeg prøver å kontrollere det jeg bare kan påvirke, blir jeg presset.
Når jeg prøver å bære det som tilhører andre, blir jeg trøtt.
Når jeg prøver å gjøre Guds del, blir jeg utmattet.
Det betyr ikke at vi skal bli passive, trekke oss unna eller slutte å bry oss. Tvert imot. Men vi må lære å bruke energien der den faktisk hører hjemme.
1. Jeg må håndtere det som er innenfor mitt ansvar
Det første spørsmålet en leder bør stille, er ikke: Hva er jeg bekymret for?
Men heller: Hva er jeg faktisk ansvarlig for?
Det er en viktig forskjell.
Jeg kan være bekymret for mye jeg ikke har ansvar for. Jeg kan føle på mye jeg ikke kan styre. Jeg kan se problemer jeg ikke eier. Jeg kan merke spenninger jeg ikke alene kan løse.
Derfor trenger vi å stille presise spørsmål:
Hva er min rolle her?
Hva er mitt mandat?
Hva er mitt ansvar?
Hva er mitt neste rette steg?
Dette handler ikke om å ta mindre ansvar. Det handler om å ta rett ansvar – på rett sted, på rett måte og med rett hjerte.
Moses lærte dette på en krevende måte.
Han bar folkets problemer fra morgen til kveld. Alle kom til ham. Alle sakene endte hos ham. Alle spørsmål skulle avgjøres gjennom ham. Utenfra kunne det kanskje se imponerende ut. Men svigerfaren Jetro så noe annet:
«Det du gjør, er ikke klokt. Både du selv og folket som er hos deg,
kommer til å bli utslitt.» 2 Mos 18,17–18
Dette er kanskje et av Bibelens mest praktiske råd om bærekraftig lederskap: Du kan være kalt av Gud – og likevel bære ansvaret på en måte som ikke holder i lengden.
Ikke alt som ser fromt ut, er klokt.
Ikke alt som virker ansvarlig, er bærekraftig.
Ikke alt som hjelper mennesker på kort sikt, bygger dem på lang sikt.
Jetro sa i realiteten til Moses: Dette holder ikke. Ikke for deg. Ikke for folket. Ikke for fremtiden.
Det er mulig å være kalt av Gud – og likevel organisere livet og lederskapet på en måte som gjør oss utslitte. Det er mulig å ha et genuint kall – og samtidig trenge en klokere struktur. Det er mulig å tjene Gud oppriktig – og samtidig måtte lære å si: Dette er ikke mitt å bære alene.
2. Jeg kan påvirke det jeg ikke kan kontrollere
Noe av det viktigste jeg har lært i ledelse, er at det finnes mye jeg ikke kan kontrollere – men likevel kan påvirke.
Jeg kan ikke kontrollere hvordan mennesker reagerer. Men jeg kan påvirke gjennom måten jeg kommuniserer på.
Jeg kan ikke kontrollere om mennesker stoler på meg. Men jeg kan leve på en måte som bygger tillit.
Jeg kan ikke kontrollere om alle forstår meg rett. Men jeg kan uttrykke meg ærlig, tydelig og ydmykt.
Jeg kan ikke kontrollere alle utfall. Men jeg kan ta ansvar for prosessen, tonen, verdiene og mine egne valg.
Når jeg slutter å forsøke å kontrollere det jeg bare kan påvirke, mister jeg ikke ansvar. Jeg finner tilbake til et sunnere ansvar.
Paulus er et godt eksempel på dette.
Han kunne forkynne, undervise, formane, be, plante menigheter og utruste ledere. Men han kunne ikke kontrollere hvordan alle mennesker tok imot budskapet. Han kunne ikke tvinge frem modenhet. Han kunne ikke eie andres samvittighet.
«Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst.»
1 Kor 3,6
Dette er en befriende erkjennelse.
Paulus gjorde sin del.
Apollos gjorde sin del.
Gud gjorde sin del.
Mye uro i lederskapet oppstår når vi blander sammen vår del, andres del og Guds del.
Jeg skal plante. Jeg skal vanne. Jeg skal være trofast. Jeg skal arbeide med integritet. Jeg skal gjøre det jeg er kalt til.
Men jeg kan ikke produsere åndelig vekst i et annet menneske. Jeg kan ikke tvinge frem frukt. Jeg kan ikke kontrollere hjertet.
Det er Guds område.
3. Jeg må overgi det ukontrollerbare til Gud
Det finnes byrder vi skal bære. Og det finnes byrder vi skal legge fra oss.
«Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.»
1 Pet 5,7
Legg merke til ordene: all deres bekymring.
Ikke fordi bekymringene er uvirkelige. Ikke fordi situasjonene er enkle. Ikke fordi lederansvaret er lett. Men fordi vi ikke er Gud.
Jeg er ansvarlig, men jeg er ikke allmektig.
Jeg kan være trofast uten å eie utfallet. Jeg kan være tydelig uten å kontrollere responsen. Jeg kan genuint bry meg uten å bære alt alene. Jeg kan lede med dypt alvor uten å miste sjelen.
Jesus bar verdens synd. Det er ikke vårt kall.
Vårt kall er å følge ham, tjene mennesker, bære vårt kors, være trofaste i det små og store – men ikke overta Frelserens plass.
Det er en dyp hvile i dette.
Til deg som allerede er sliten
Kanskje leser du dette og kjenner at ordene treffer mer enn du skulle ønske.
Kanskje er du ikke bare travel. Kanskje er du tom. Kanskje merker du at det som før ga glede, nå mest gir indre press. Kanskje har du mistet overskuddet, søvnen, gleden, konsentrasjonen eller evnen til å hente deg inn.
Da er ikke det første du trenger en ny strategi.
Kanskje trenger du hvile. Kanskje trenger du hjelp. Kanskje trenger du en samtale med lege, sjelesørger, veileder eller en trygg person som kan hjelpe deg å sortere. Kanskje trenger du å innrømme at dette ikke lenger kan løses med enda litt mer viljestyrke.
Det er ingen skam å være sliten. Og det er ingen åndelig seier å miste helsa for noe Gud aldri ba deg bære alene.
Jesus sa:
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder,
og jeg vil gi dere hvile.» Matt 11,28
Dette er et vers for mennesker som har båret lenge. For ledere som har tatt ansvar. For tjenere som har gitt mye. For mennesker som har strukket seg så langt at de nesten ikke finner veien tilbake til hvilen.
Jesus møter oss ikke med skam, men med invitasjon: Kom.
Ikke når du har fått kontroll. Ikke når du har ryddet opp i alt. Ikke når du igjen har overskudd. Men nå – med byrdene dine.
Derfor er dette ikke bare et trøstevers. Det er et vers mange ledere trenger å høre. Et nådevers. Et hvilevers. Og for noen kan det bli et redningsvers.
Det jeg skulle ønske jeg hadde visst
Om jeg kunne si noe til den unge utgaven av meg selv, ville jeg kanskje sagt:
Du skal være trofast, men ikke grenseløs.
Du skal bry deg, men ikke bære alt.
Du skal lede, men ikke kontrollere mennesker.
Du skal påvirke, men ikke eie andres reaksjoner.
Du skal tjene, men ikke gjøre deg selv uunnværlig.
Du skal arbeide hardt, men også hvile reelt.
Du skal ta ansvar, men ikke ta Guds plass.
Noen av oss lærer dette sent. Men kanskje kan andre lære det tidligere.
Kanskje kan denne refleksjonen hjelpe noen til å stoppe før kroppen stopper dem. Kanskje kan den gjøre det litt lettere å be om hjelp før det rakner. Og kanskje kan den minne en menighet, et styre eller et lederteam om noe vi aldri må glemme: Også ledere er mennesker.
Ansvar er sunt når det gjør oss trofaste. Det blir usunt når det gjør oss grenseløse.
Ansvar er sunt når det får oss til å handle. Det blir usunt når det får oss til å kontrollere.
Ansvar er sunt når det hjelper oss å tjene. Det blir usunt når det gjør oss uunnværlige.
Derfor trenger vi ikke bare mer kapasitet. Vi trenger mer klarhet.
Klarhet om rolle.
Klarhet om ansvar.
Klarhet om grenser.
Klarhet om hva vi kan påvirke.
Klarhet om hva vi må overlate til Gud.
Kort sagt
Vi kan ikke kontrollere alt. Men vi kan ta ansvar for det Gud faktisk har betrodd oss.
Vi kan ikke styre alle utfall. Men vi kan påvirke gjennom trofasthet, tydelighet, integritet og kjærlighet.
Vi kan ikke bære alt. Men vi kan lære å legge det rette ansvaret på rett sted.
For sunt lederskap handler ikke om å bære mest mulig. Det handler om å bære rett.
Refleksjon
- Hva bærer jeg i dag som egentlig ikke er mitt ansvar?
- Hvor prøver jeg å kontrollere noe jeg bare kan påvirke?
- Hva er mitt neste trofaste steg – uten at jeg trenger å eie hele utfallet?
- Hvilken bekymring trenger jeg konkret å overlate til Gud?
- Hva ville blitt lettere, sunnere og mer bærekraftig dersom jeg skilte tydeligere mellom ansvar, innflytelse og kontroll?