Om forskjellen på å lytte med empati og å tro at vi kjenner den andres liv

På 1970-tallet, i ungdomsårene mine, var jeg ofte med på det vi den gangen kalte gateevangelisering i Mo i Rana, byen der jeg ble født og vokste opp. Vi gikk gjerne to og to ut for å møte mennesker, snakke med dem og fortelle om Jesus.

En dag gikk jeg sammen med Henrik. Han var rundt ti år eldre enn meg og hadde naturlig nok noen flere år med livserfaring.

I løpet av dagen kom vi i samtale med en ungdom som begynte å fortelle om livet sitt. Det var ikke en overflatisk samtale. Han åpnet seg og satte ord på noe av nøden, smerten og forvirringen han bar på.

Mot slutten av samtalen så han på meg og spurte:

«Forstår du hvor tøft jeg har det?»

Jeg svarte raskt:

«Ja, jeg forstår.»

Samtalen tok slutt, og vi gikk videre. Men Henrik hadde hørt noe jeg selv ikke hadde tenkt over. Da vi senere var alene, ville han snakke med meg om møtet.

«Han som delte så sårbart og åpent fra livet sitt … Forstod du ham egentlig? Jeg hørte at du sa: ‘Ja, jeg forstår.’»

Jeg husker ikke alle ordene Henrik brukte den dagen. Men jeg husker spørsmålet han etterlot hos meg. Han forklarte forskjellen mellom å møte et menneske med empati og å hevde at vi virkelig forstår hva den andre opplever.

Samtalen skapte en bevissthet som har fulgt meg siden:

Hvor rask er jeg til å tro at jeg forstår et annet menneske?

Det ble et spørsmål for livet.

Forstår vi mindre enn vi tror?

Det er lett å si: «Jeg forstår.» Vi mener det gjerne godt. Vi ønsker å vise nærhet og signalisere at den andre ikke står alene.

Men sannheten er vel at vi sjelden fullt ut forstår et annet menneskes erfaring. Vi kan ha opplevd noe som ligner, kjenne igjen følelsen eller forsøke å forestille oss hvordan det må være. Likevel har vi ikke levd den andres liv.

Vi kjenner ikke hele historien. Vi har ikke båret akkurat de samme tapene, erfaringene, relasjonene, fryktene eller håpene. To mennesker kan gå gjennom tilsynelatende samme hendelse og likevel erfare den helt forskjellig.

Derfor har jeg etter hvert blitt mer varsom med ordene: «Jeg forstår hvordan du har det.» Kanskje er det ofte sannere å si:

«Jeg kan ikke fullt ut forstå hvordan dette er for deg, men jeg vil gjerne prøve å forstå.»

Det er en liten språklig forskjell. Men relasjonelt kan den være stor.

Vi møter denne forskjellen i mange situasjoner. Når noen har mistet en de er glad i, kan vi være raske til å si: «Jeg vet hvordan du har det. Jeg har også opplevd sorg.» Kanskje er det bedre å spørre: «Hvordan er dette tapet for deg?» Og noen ganger er det beste vi kan gjøre å lytte og la den andre fortelle fritt – i sitt eget tempo.

Når noen blir rammet av sykdom, kan vi si: «Jeg kjenner en som hadde det samme.» Men samme diagnose betyr ikke nødvendigvis samme erfaring. Kanskje trenger den andre heller å høre: «Hvordan påvirker dette livet ditt akkurat nå?»

Når noen står i en vanskelig konflikt, kan vi raskt tro at vi forstår hva som har skjedd. Kanskje er det klokere å spørre: «Hva opplever du som det vanskeligste i denne situasjonen?»

Å være varsomme med ordene «jeg forstår» betyr ikke at vi trekker oss unna. Det kan tvert imot hjelpe oss til å komme nærmere – med større ydmykhet.

Empati trenger ikke full forståelse

Det Henrik sa, var ikke en oppfordring til å holde avstand til menneskers smerte. Tvert imot.

Empati krever ikke at jeg har opplevd det samme som deg. Det handler om å møte deg med medfølelse og forsøke å komme nær nok til å lytte, se og ta på alvor det du opplever.

Jeg trenger ikke kunne si: «Jeg vet akkurat hvordan du har det.» Jeg kan heller spørre:

«Fortell meg.»
«Hvordan er dette for deg?»
«Hva er det vanskeligste akkurat nå?»
«Jeg hører at dette gjør vondt.»

Noen ganger er det mer omsorg i et ærlig spørsmål enn i et raskt svar.

Noen ganger lytter vi for raskt

Hendelsen gjorde meg også mer oppmerksom på noe annet: Vi kan være så opptatt av å hjelpe at vi begynner å svare før vi egentlig har lyttet ferdig.

Vi finner forklaringer, gir råd, deler vår egen historie eller forsøker å løse problemet. Alt sammen kan være velment. Men den som deler noe sårbart, trenger kanskje ikke først og fremst vår løsning. Kanskje trenger vedkommende å erfare:

«Du hører meg. Du tar det jeg sier på alvor. Du forsøker ikke å gjøre min historie mindre enn den er.»

Det krever en form for tilbakeholdenhet. Ikke passivitet, men respekt.

En korrigering som ble en gave

Jeg var ung da Henrik tok denne samtalen med meg. Han kunne ha latt det passere og tenkt at jeg sikkert mente det godt. Det gjorde jeg også. Men han valgte å hjelpe meg til å se noe jeg ennå ikke hadde lært å se selv.

Det er jeg takknemlig for. Noen av de viktigste menneskene vi møter i livet, er de som både oppmuntrer oss og er trygge nok til å korrigere oss uten å gjøre oss mindre.

Henrik gjorde ikke samtalen til en dom over meg. Han gjorde den til en invitasjon til større bevissthet. Det han sa, har fulgt meg gjennom et langt liv i tjeneste og lederskap, ikke som noe jeg behersker, men som noe jeg stadig trenger å øve meg på.

Foredle og levere videre

Når jeg i dag tenker tilbake på denne episoden, ser jeg også noe av det jeg ønsker å gjøre i denne fasen av livet. Erfaringer er ikke bare minner. De kan foredles.

Noe vi blir gjort oppmerksomme på gjennom en korrigering, en feilvurdering eller et menneskemøte for mange år siden, kan bli til hjelp for andre dersom vi stopper opp, reflekterer og deler det videre.

Henrik vekket en bevissthet jeg fortsatt trenger å bære med meg: Ikke vær for rask med å si at du forstår et annet menneske.

Lytt først. Spør. Vær nær. Forsøk å forstå.

Og ha samtidig ydmykhet nok til å erkjenne at noe av den andres liv alltid vil være nettopp det: den andres.

Det betyr ikke at jeg alltid har lykkes. Men spørsmålet Henrik stilte, har gjort meg mer oppmerksom på hvordan jeg lytter, hva jeg sier, og hvor lett det er å tro at jeg forstår mer enn jeg faktisk gjør.

Kanskje er noe av den dypeste empatien vi kan vise, å kunne si:

«Jeg forstår ikke fullt ut hva du går gjennom. Men jeg vil gjerne høre – og jeg vil gjerne prøve å forstå.»

Til ettertanke

Hva skjer med måten jeg møter mennesker på dersom jeg slutter å anta at jeg forstår – og i stedet blir mer nysgjerrig på hvordan livet faktisk oppleves for dem?

Om styrken i å la noe passere – og motet til å ta opp det som ikke bør ties om.

Jeg var ennå tenåring da pastoren min, Willy Berntzaa, sa noe i en samtale som har fulgt meg siden:

«En stor mann overser krenkelser.»

Jeg husker ikke helt sammenhengen, hva vi snakket om, eller hvorfor akkurat disse ordene falt. Men selve setningen festet seg. Nå, mange tiår senere, merker jeg at den fortsatt lever.

Kanskje er det nettopp slik med enkelte ord. Vi forstår ikke alltid rekkevidden når vi hører dem. Først senere i livet får de dybde.

Samtidig har jeg kommet til at det finnes flere måter å «overse» en krenkelse på. Noen er sunne. Andre er det ikke.

Ikke alt fortjener oppmerksomhet

Vi lever tett på andre mennesker. Da vil vi også bli misforstått, oversett, avbrutt, feilvurdert og iblant såret. Noen ord treffer skjevt. Noen kommentarer svir mer enn de var ment. Andre ganger møter vi faktisk urett.

Hvis alt som treffer oss skal tas opp, forklares, korrigeres og ryddes opp i, blir livet tungt – både for oss selv og menneskene rundt oss. Modenhet innebærer derfor også evnen til å la noe passere.

Det betyr ikke at det som skjedde var riktig. Det betyr at jeg velger at det ikke skal få større plass enn det fortjener.

Ordspråkene 19,11 knytter klokskap til det å være sen til vrede og til evnen til å bære over med krenkelser. Det er en sterk tanke: Det finnes en egen verdighet i å la noe passere i stillhet.

Men vi kan «overse» på ulike måter

Med årene har jeg sett at den samme ytre handlingen kan ha svært forskjellig indre utgangspunkt.

Vi kan overse fordi vi er redde. Vi orker ikke konfrontasjonen, frykter reaksjonen eller er usikre på vår egen stemme. Da kan det som ser ut som storsinn, i virkeligheten være konfliktskyhet.

Vi kan overse ved å fortrenge. Vi sier at «det går bra», men bærer krenkelsen videre. Den forsvinner ikke; den går bare under overflaten. Over tid kan den bli til avstand, bitterhet eller mistenksomhet.

Men vi kan også overse fordi vi velger nåde. Jeg trenger ikke gjøre enhver feil til en sak. Jeg kan gi et annet menneske rom for en dårlig dag, en klønete formulering eller en uhøvlet side ved seg selv – på samme måte som jeg selv håper å få det rommet.

Og vi kan overse fordi vi har perspektiv. Ikke alt er like viktig. Ikke alle kamper er mine. Ikke enhver kommentar fortjener å få påvirke humøret mitt, relasjonen eller retningen videre.

Å bære over er ikke det samme som å tåle alt

Her trenger setningen fra ungdomsårene mine en viktig nyanse. Noen krenkelser skal ikke bare passere.

Når handlinger gjentas, når makt misbrukes, når mennesker manipuleres, nedverdiges eller skades, kan taushet gjøre problemet større. Da kan det være både klokt og nødvendig å sette ord på det som skjer, trekke en grense eller be andre om hjelp.

Det finnes en forskjell mellom å være lettkrenket og å være grenseløs. Det finnes også en forskjell mellom tilgivelse og å late som om ingenting har skjedd.

Noen ganger er den modne responsen å slippe saken. Andre ganger er den modne responsen å ta den opp.

Hva skal jeg slippe – og hva skal jeg ta opp?

Kanskje er dette et bedre spørsmål enn om jeg er «sterk nok» til å tåle en krenkelse. Før jeg reagerer, kan jeg spørre: Hvor alvorlig er dette? Er det en enkelthendelse eller et mønster? Handler reaksjonen min mest om stolthet, eller står noe viktig på spill? Vil en samtale skape større klarhet og sunnhet – eller gjør jeg bare saken større?

Slike spørsmål hjelper meg å skille mellom det som bør begraves, og det som bør avklares.

For meg handler modenhet stadig mindre om å vinne retten til å være krenket. Det handler mer om å forvalte min respons sunt og godt.

Stor nok til å la noe passere

Jeg vet ikke hva Willy Berntzaa ønsket å lære meg den dagen. Kanskje brukte han ordene i en helt konkret situasjon som jeg for lengst har glemt. Men setningen lever fortsatt: «En stor mann overser krenkelser.»

I dag ville jeg kanskje formulert det litt annerledes:

Et modent menneske søker visdom til å vite hva som skal slippes – og hva som må tas opp.

Å la noe passere kan være et uttrykk for styrke, nåde og perspektiv. Å sette en nødvendig grense kan være det samme. Visdommen ligger i å kjenne forskjellen – og når vi mangler den, minner Jakob oss om at vi kan be Gud om visdom (Jak. 1, 5).

Kort sagt

Å overse en krenkelse er ikke det samme som å undertrykke den. Modenhet handler om å vite hva som kan passere – og hva som må avklares.

Oppsummering

Vi kan overse av frykt, fortrengning, nåde eller perspektiv. Det avgjørende er ikke bare om vi lar noe passere, men hvorfor. Noen krenkelser bør få dø i stillhet. Andre må møtes med sannhet, grenser og ansvar.

Til refleksjon

Hva trenger jeg å slippe – og hva trenger jeg å ta opp