Hvem lytter vi egentlig til?
Noen stemmer blir hørt fordi de har en posisjon. Andre fordi de har gått veien og taler med tyngde. Men hva har det med juleevangeliet å gjøre?
I juleevangeliet møter vi Simeon. Han har ingen tittel, ingen oppgavebeskrivelse og ingen synlig plass i maktstrukturen. Likevel er det han som får sette ord på det som skjer når Jesus bæres inn i templet. Det er verdt å merke seg – særlig for oss som leder, veileder eller tjener sammen med andre.
Hyrdene forteller hva som har skjedd. ( Luk 2,17–18)
Englene forkynner hva Gud gjør. (Luk 2,10–11.14)
Simeon tolker hva det betyr. ( Luk 2,28–35)
Autoritet som ikke kan deles ut
Legen Lukas introduserer Simeon med få, men bemerkelsesverdige ord: «Han var en rettferdig og gudfryktig mann» (Luk 2,25).
Her sies det ingenting om rolle eller ansvar. Bare om karakter. Slik minner teksten oss om at det finnes en autoritet som ikke kan vedtas eller tildeles – den må leves fram. I mange fellesskap er det nettopp slike mennesker vi lytter ekstra nøye til, fordi ordene deres bærer erfaring, prøvelser, lidelse og trofasthet.
Å vente uten å bli passiv
Simeon «ventet på Israels trøst». Det er ikke en passiv venting, men en forventningsfull livsholdning. Han levde for noe større enn seg selv – og var villig til å bruke et helt liv på å være beredt.
For ledere og medarbeidere utfordrer dette vår tids rastløshet. Ikke all venting er bortkastet tid. Noen ganger er venting selve forberedelsen.
Lydhørhet i det stille
Flere ganger understreker Lukas Den hellige ånds nærvær i Simeons liv. Ånden var over ham, hadde gitt ham løfte – og ledet ham helt konkret til templet den dagen.
Det er slående hvor lite spektakulært det er. Ingen scene. Ingen kunngjøring. Bare et menneske som er våkent nok til å følge en indre ledelse. Slik minner Simeon oss om at åndelig modenhet ofte viser seg i det stillferdige.
Å se det andre overser
Når Simeon tar barnet i armene, ser han det mange ikke ser: Gud er allerede i ferd med å handle. Ikke gjennom makt, men gjennom sårbarhet.
Slike blikk trenger vi i alle fellesskap. Mennesker som gjenkjenner Guds virke før det er ferdig formet. Som våger å sette ord på den ringe begynnelse – ikke bare på ferdige resultater.
Ærlighet uten forskjønning
Simeons ord er både velsignende og alvorlige. Han romantiserer ikke fremtiden, men taler sant om smerte, motstand og konsekvenser.
Ekte lederskap gjør nettopp det: Det holder håpet høyt, uten å skjule realitetene. Fellesskap trenger stemmer som tør å være sanne – også når sannheten koster.
Å vite når det er nok
«Nå lar du din tjener fare herfra i fred.»
Simeon klamrer seg ikke til øyeblikket. Han vet når hans oppdrag er fullført. Det er en modenhet som kanskje er en av de mest undervurderte lederkvalitetene: Å vite når man skal tre til side.
Slike avslutninger skaper rom for det nye – uten bitterhet og uten kamp om plass.
En stille utfordring
Fortellingen om Simeon minner oss om at:
- stor betydning følger ikke nødvendigvis synlighet
- autoritet kan vokse frem uten formell rolle
- noen av de viktigste ordene blir sagt av dem som ikke har tittel
Kanskje er dette juleevangeliets stille korrektiv til oss som leder og tjener sammen med andre: Å leve slik at når tiden er inne, er det ikke rollen – men livet – som gir ordene tyngde.
Til ettertanke
- Hvem lytter jeg til når stemmen ikke kommer med en tittel?
- Hva venter jeg på – og hva forbereder Gud meg på å gjenkjenne?
- Vet jeg når tiden er inne for å tre fram – og når det er tid for å slippe taket?
God jul i Jesu velsignede navn!