Hvorfor står noen støtt når presset øker – mens andre mister fotfestet? Forskjellen avgjøres sjelden der og da. Den formes i det ingen ser: i forberedelsen, i karakteren og i det skjulte livet med Gud.
For en tid siden leste jeg en refleksjon av Dr. John C. Maxwell fra en av de mange samtalene han gjennom mange år hadde med sin mentor, den legendariske treneren John Wooden. Det som gjorde sterkest inntrykk, var at Wooden nesten ikke snakket om å vinne. Han snakket om forberedelse. Om innsats. Om karakter. Lederskap blir bevist lenge før resultattavlen lyser.
Den tanken har fulgt meg lenge. Gjennom mange år i tjeneste har jeg sett hvor sant dette er – også i menighetsledelse. Det er lett å tro at åndelig lederskap først og fremst handler om forkynnelsen, gudstjenestene, ledermøtene eller beslutningene når noe står på spill. Men det som bærer i det synlige, bygges i det skjulte.
Før scenen – ørkenen
Dette er ikke bare erfaring. Det er et gjennomgående mønster i Bibelen. Moses levde førti år i ørkenen før han ledet folket. David var gjeter før han ble konge. Jesus levde tretti år i stillhet før de tre årene som forandret verden.
Gud arbeider ofte i det skjulte før han virker i det synlige.
Før seieren – trofastheten
Forberedelsestiden kan være krevende. Det er perioder der lite ser ut til å skje – faser der man spør om arbeidet bærer frukt og kjenner på egen utilstrekkelighet. Likevel er det nettopp her noe formes.
Karakter formes ikke i applaus, men i trofasthet.
Visdom formes ikke i hastverk, men i ettertanke.
Åndelig modenhet formes ikke i aktivitet alene, men i stillhet med Gud.
Paulus skriver at Skriften utruster oss «til all god gjerning» (2 Tim 3,16–17). Utrustning skjer før oppgaven. Forberedelse går foran tjenesten.
Før øyeblikket – forberedelsen
Som ledere kan vi lett bli opptatt av det som haster. Møter, planer og utfordringer krever oppmerksomhet. Men det som haster, er ikke alltid det viktigste.
Det viktigste skjer ofte i det stille: når Guds ord former tankene våre, når vi ber fordi vi trenger Gud, når vi arbeider med egne holdninger og lærer å lytte før vi taler.
Jeg må erkjenne: De gangene jeg har stått svakest som leder, har det ofte hatt sammenheng med forsømt forberedelse – særlig den indre.
Det er mulig å være travel og samtidig uforberedt. Det er også mulig å være stille og samtidig bli styrket.
Jesus sa: «Bli i meg, så blir jeg i dere» (Joh 15,4). Kanskje er det den dypeste formen for forberedelse – å bli i ham.
John C. Maxwell har sagt: «Everything rises and falls on leadership.» Kanskje kan vi også si at mye står eller faller på forberedelsen. Når muligheten byr seg, er det for sent å forberede seg.
Ikke fordi alt avhenger av oss. Men fordi Gud ofte virker gjennom mennesker som har gjort seg rede.
Forberedelse forsinker ikke tjenesten – den gjør den bærekraftig og fruktbar.
Det som skal bære når det virkelig gjelder, bygges på dagene bare Gud ser.
Spørsmål til ettertanke
- Hva gjør jeg i dag som forbereder meg på det Gud kan betro meg i morgen?
- Hvilke områder i mitt indre liv trenger mer oppmerksomhet?
- Hvordan kan jeg prioritere forberedelse – ikke bare aktivitet?