Kategori: Ledelse

Hvordan kan vi unngå å falle i de klassiske fallgruvene eller havne i bakevje grunnet trivielle problemer? 

Se for deg en mattallerken som du balanserer på én finger. Tallerkenen har fem kakestykker og de er jevnt fordelt slik at den er i balanse. Men hva skjer om du tar bort ett eller flere av kakestykkene? Tallerkenen kommer i ulage og den glir av fingeren – om ikke balansen gjenvinnes. 

EQUIP, Million Leaders Mandate* anfører fem forhold ledere må være koblet til om lederskapet skal fungere tilfredsstillende i lengden: 1) Gud 2) Familien 3) En «Paulus» 4) En «Barnabas» 5) En «Timoteus».  

Relasjoner er livsnødvendige og ledere utgjør ikke noe unntak – snarere tvert imot! Uttrykket – det blåser på toppene, illustrerer en sannhet om ledelse det er verd å innrette seg etter. 

Alle ledere har svakheter, derfor trenger vi å stå i en sammenheng som evner å avdekke blindsoner og tilføre oss styrker. Hvordan kan du ellers unngå å …

• bli korrumpert av makt?  
• kreve mer av andre enn deg selv? 
• bli så fanget i oppgavene at ditt åndelige liv lider av underernæring?
• bli opphengt i trivielle spørsmål, fremfor å utruste og bemyndige andre til tjeneste?
• glemme at åndelige ledere er i fronten og er derfor spesielt utsatt og sårbar for fristelser og anslag fra fienden (Ef 6:10flg).

EQUIP viser til en undersøkelse blant kristne ledere som hadde falt i klassiske synder (penger, sex og makt). Alle svarte bekreftende på tre utsagn:

• Jeg hadde sluttet å tilbringe tid alene med Gud hver dag.
• Jeg stod ikke til ansvar overfor noen.
• Jeg trodde aldri at et slikt nederlag kunne ramme meg.

Lederskap er som nevnt for tøft til å tro at man fikser det meste alene eller på egen hånd: – Den som står, skal passe seg for ikke å falle! Og fremsynt er den som ser faresignalene og igangsetter tiltak som sikrer balansen, slik «tallerken-modellen» som nevnt viser …

1. Lederens forhold til vår himmelske Far

Selv om du er en leder, er du fortsatt et Guds barn. Det høres kanskje selvsagt ut, men å være det bevisst er vel ikke alltid like selvfølgelig? 

Far-termen er hyppigst brukt på Gud i Det nye testamentet. Altså, ikke konge, herre, eller frelser, men «pappa»! 

En kristen leder er derfor ikke først og fremst en leder, men et Guds barn (Joh. 1:12)! Han kaller deg til lederskap, ja, men bare så lenge du er avhengig av Ham, slik et foster er prisgitt sin mor og som Guds sønn viste oss i forholdet til sin Far (Joh. 8:28-29; 38).

I det naturlige forsørger vi oss selv etter hvert som vi er i stand til å stå på egne bein. Men sånn er det ikke i vårt forhold til vår himmelske Far. Her vil vi alltid være avhengige av hans nærvær og oppfølging. Og vi trenger alltid Hans kjærlighet før vi er i stand til å elske, tjene og lede andre.

Vi kan ikke gi noe som helst – uten først å ha mottatt det av Ham! Slik er det også med Guds nåde, den må først tas imot før den kan gis videre til andre. – Vi elsker fordi Han elsket oss først. ** 

For prester og pastorer ligger det snublende nært å gi etter for fristelsen til å bare lese Bibelen i forbindelse med forberedelser; sånt som bibelstudier, prekener, eller lignende. Men for presten Esra, var Skriften en avgjørende del av forholdet mellom ham og Gud. Og det gav målbare utslag i hans liv og lederskap: – For Esra la hele sitt hjerte i å granske Herrens lov, følge den og lære Israel lov og rett.» *** 

2. Lederens forhold til familien

Gud skapte familien til å være et «tilfluktssted», der alle er akseptert for den man er: fullt ut kjent, og på samme tid anerkjent, ønsket, elsket og unik. Altså, en tilværelse uten frykt for å bli avvist eller forkastet.

Ideelt er hjemmet som et «laboratorium», hvor vi eksperimenterer, trener, feiler, formes og dannes. Her lærer vi betydningen av kjærlighet, rettledning, det å vise hensyn, tale sant, vise empati, takknemlighet, trofasthet, sjenerøsitet og tilgivelse; og det å kunne kommunisere med hverandre og lære seg å håndtere uenigheter og konflikter – kanskje med mer eller mindre hell – men uansett er erfaringene egnet til å forberede og istandsette oss til virkeligheten vi møter på ulike arenaer i livet ellers.

– Men om noen ikke sørger for sine egne, og særlig dem som er i hans eget hus, har han fornektet troen og er verre enn en vantro. (1. Tim 5,8)

Vårt åndelige lederskap og tjeneste begynner i hjemmet. Her tjener vi først og fremst, ellers svekkes troverdigheten til å tjene på andre felter. En god tommelfingerregel kan være: – Ikke ta det med ut hvis det ikke fungerer hjemme.

3. Lederens forhold til en «Paulus»

Paulus var en apostel, men også mentor og veileder. Blant annet Timoteus fikk avgjørende hjelp av Paulus sin mentortjeneste. Jfr. for eksempel brevene hans til Timoteus.

Alle ledere bør ha mentorer, uansett hvor vellykket man er kan en gjerne ha flere, da neppe én mentor kan dekke samtlige behov.

Mentorer er gjerne ledere som har kommet lenger enn oss i sin utvikling, og de kan formidle videre det de har lært.

– Et råd i mannens hjerte er som dypt vann, men en forstandig mann vil øse av det. (Ordspråkene 20,5)

EQUIP anbefaler at du starter hvert år med å skrive ned områder hvor du ønsker å vokse. Og i stedet for å lete etter en mentor som dekker alle behov, kan du finne en «spesialist» på hvert område. Som for eksempel, hva angår karakterbygging, kompetansebygging, eller evner og ferdigheter man trenger støtte og veiledning i å utvikle.

Dine potensielle mentorer kan være nærmere enn du kanskje tror? Her følger noen ledetråder mange har hatt god hjelp av i søket etter mentorer:

• Be Gud om at han skal åpne øynene dine for mentorer i nærheten som du kanskje hittil ikke har tenkt på.
• Vis initiativ.
• Ikke forvent en ufeilbarlig mentor. Still realistiske krav.
• Se etter sterke sider hos en mentor som du ønsker å utvikle.
• Vær åpen for flere mentorer som kan bidra til din vekst og utvikling.
• Mulige mentorer kan befinne seg relativt langt unna. Ta gjerne kontakt per telefon, e-post, etc.

Hvilke egenskaper bør du se etter? 

• De bør ha en gudfryktig holdning og karakter som er verdt å etterligne.
• De må objektivt kunne se både dine sterke og dine svake sider.
• De må være autentiske – ekte og utilslørte.
• De må være gode på å observere, lytte og kunne holde ting konfidensielt.
• De må ha en tjenende innstilling og være villige til å gi sjenerøst av sin tid og sine ressurser.
• De hjelper deg til å strebe mot et høyere mål av modenhet og er dyktige til å stille effektive spørsmål.

4. Lederens forhold til «Barnabas»

En «Barnabas» er en likemann og en venn du har gitt den tilliten å holde deg ansvarlig for det du tenker eller gjør; en som motiverer deg til å være trofast mot dine forpliktelser overfor Gud og andre mennesker. 

En sånn venn skal kunne stille spørsmål vedrørende livet ditt, dine verdier, motivene bak tjenesten din og målene du har; også det som angår karakter, oppførsel, (u)vaner og relasjoner du har med andre. 

Å få en «Barnabas» i livet er som en gave fra Gud. En «Barnabas» kjenner deg godt, men elsker deg betingelsesløst; altså, uansett feil og mangler. Du trenger ikke å hemmeligholde noe for vedkommende. Og han/henne motiverer og inspirerer deg til å strekke deg utenfor komfortsonen og i retning av ditt fulle potensial. 

Når du avtaler møter med din «Barnabas», bør du være forberedt på å håndtere spørsmål som:

• Hvordan fungerer din daglige «stille stund» med vår himmelske Far? 
• Har du blitt fristet i den senere tid på et spesielt område og hvordan har du i tilfelle respondert?
• Har du synd i livet som du ikke har fått bekjent? 
• Er det noe spesielt du sliter med i tankelivet?
• Vet du om noen personer du ikke har tilgitt?
• Kjenner du til noen avvik mellom dine verdier og din oppførsel?
• Hvilke prosesser er du i for tiden som forstyrrer hvilepulsen?
• Hvordan er dine prioriteringer i forhold til målene du har satt deg?
• Har du svart meg 100% ærlig på spørsmålene jeg har stilt deg?

– Og la oss se til hverandre for å tilskynde til kjærlighet og gode gjerninger (Hebr 10,24-25).

– En mann som har venner, må selv være vennlig, men det finnes en som elsker som er nærmere enn en bror (Ordsp 18,24).

Hvilke egenskaper bør en «Barnabas» ha?

• Han er ærlig og oppriktig om sine egne svakheter.
• Han stiller gode spørsmål for å hjelpe deg til å avdekke behov.
• Han er pålitelig og verdsetter ærlighet, takler det du deler med ham – og holder taushetsplikten.

5. Lederens forhold til «Timoteus».

Bibelen viser en del ledere som «håndplukker» og lærer opp personer til et liv i tjeneste. Moses utrustet Josva, Jesus valgte og lærte opp tolv disipler. Paulus valgte unge menn som Titus og Timoteus. 

En Timoteus er en som følger deg, og er ivrig etter å lære og vokse som leder. Enhver leder bør finne elever, eller lærlinger, som lærer og tjener ved lederens side, samt videreformidler innsikten slik Paulus påpeker i 2 Tim 2,2:

– Og alt det som du har hørt av meg blant mange vitner, skal du overgi til trofaste mennesker, slike som også er i stand til å undervise andre.

En leders tjeneste legger vanligvis verdier til fellesskapet, men når lederen utruster og bemyndiger andre til lederskap, skjer det en mangfoldiggjøring.

Hvilke egenskaper bør du se etter hos en elev/etterfølger/disippel? 

• Han er trofast mot forpliktelser han allerede har påtatt seg.
• Han er tilgjengelig og har tid til å forplikte seg til å lære.
• Han viser initiativ i sin lydighet mot Gud og ønsker å tjene.
• Han er villig til å lære av deg.
• Han er sulten og har en iver etter å modnes og vokse i sitt lederskap.

Til sist, i tilfelle brann har vi brannvarslere i våre hjem. Også ledere trenger at det ringer for ørene iblant. Ikke bare når noe er i ferd med å gå galt eller det har skjært seg. Det er viktig med jevnlig oppfølging/tilsyn, evalueringer og tilbakemeldinger som hjelper han/henne til å vokse, samt gjøre nødvendige justeringer og beslutninger.

Målet er en livslang tjeneste, men det fordrer handlinger som også viser at en er sårbar og avhengig av formålstjenlige kontakter for å lykkes.

Spørsmål til refleksjon. Se for deg balansen i tallerkenen som ble beskrevet i innledningen:

• Hvordan er din daglige alenetid med Far?
• Hvor i rekkefølgen av prioriteringen kommer din familie? 
• Hvem står du ansvarlig overfor med ditt liv og tjeneste? (en «Paulus»)
• Har du bygd et nettverk/fellesskap rundt deg og gitt minimum en likemann rett til å spørre deg om hva som helst, angående ditt liv og tjenesten? (en «Barnabas»)
• Hvem trener eller fostrer du for tiden? (en «Timoteus»)

Kilder: * http://www.iequip.gr/nation-transformation/ Grunnlagt av Dr. John C. Maxwell, Amerikas fremste lederekspert. Over 6 millioner ledere har gjennomgått hele eller deler av et 9 års-lederprogram i tre volumer, a tre år.
**1. Johannesbrev 4,19 ***Esra 7,10

Iblant skjærer forhold seg, men å slutte å investere i relasjoner er vel like dumt som; – Å spare seg til fant. 

Ikke all investering er like heldig. Kanskje du har erfaring på investeringer som har kostet mer enn det smakte? Det gjelder i relasjoner så vel som i andre verdier. Men dét trenger ikke å skremme deg fra å investere. Gjør det vel? 

For noen år siden laget jeg en liten jordbærhage og erfarte prinsippet, det er en sammenheng mellom hvor mye jeg investerte av stell, og mengde jordbær plantene bar. Mon tro om det ikke er sånn med relasjoner også? 

Om jordbærplantene mine ikke blir stelt, tilført vann og gitt nødvendig næring, visner de og dør etter hvert. Samme prinsippet gjelder hvert år og slik er det jo også i forholdet mellom; ektefeller, familien, venner, leder og teamdeltakerne.

Lite og ingen ting gjør seg selv. Gode og sunne relasjoner bygges og vedlikeholdes over tid. 

Bibelen viser til en mengde forskjellige relasjoner. En del gikk det dårlig med. Som mellom Kain og Abel, Saul og David med flere. Mens andre gikk det bra for. Som for eksempel Moses og Josva. Begge to fikk nyte en langvarig relasjon. 

Gjennom fire tiår, med skiftende utfordringer, vokste deres relasjon dypere og sterkere. Moses investerte trofast i Josva og de la for dagen en gjensidig forpliktelse, de omfavnet Guds hensikt og navigerte etter felles verdier og mål. 

Å ha en oppmuntrende grunnholdning, slik vi ser Moses hadde overfor Josva gav resultater. Da Moses lot Josva velge noen menn får å kjempe mot amalekittene, sto Moses selv på en fjelltopp med opprakte hender, støttet av Aron og Hur. Det berørte Gud! Og Herren rakte ut sin hånd til frelse og seier for Josva og hans hær.

«Tid er penger», sies det. Moses investerte jevnlig tid med Josva. Relasjoner krever vedlikehold. Slik var det også i forholdet mellom Moses og Josva. Da Moses gikk opp i fjellet for å møte Gud tok han Josva med seg.

Relasjoner ryker om lojaliteten svekkes. Men hverken svik eller svikt fikk plass i forholdet mellom Moses og Josva. De gav hverandre uforbeholden hengivenhet. Derfor røk heller ikke forholdet. En gjensidig tillit rådet og Moses utrustet Josva til å lykkes ved å autorisere ham i folkets påhør.

Hva kjennetegner slitesterke forhold? At personene har en tillitsfull overgivelse til hverandre, en åpen og ærlig kommunikasjon, de bryr seg ved å sette den andres behov og ønsker foran sine egne, de skaper felles minner, vokser sammen og skaper verdier utover sin levetid.

Refleksjon:

• Hva i verden er mer verdifullt og viktigere enn mennesker? 
• Hvor hadde du vært om ingen hadde investert ressurser i deg?
• Hva og hvem investerer du i for tiden? 

Kilde og litteratur:
2. Mosebok 17, 24 og 4. Mosebok 27; 2. Mosebok 17:8-13; 24:12-13; 4. Mosebok 27:12-23.
Equip, Millinon Leaders Mandate
Maxwell, John and Parrot, Les. 25 Ways to win with people, 2005.
Maxwell, John. Be a people person, 2007
johnmaxwellacademy.com

– Hva er den største forskjellen mellom oss og Mor Theresa?

Spørsmålet kom bums på under en spasertur i Mosjøen, for over 20 år siden. Plutselig spurte min venn, Jan Nestvold: – Hva er den største forskjellen mellom oss og Mor Theresa? Jeg ble nærmest målløs for jeg ville jo helst gi et vettugt svar. Og kanskje i frykt for at svaret ble galt, valgte jeg å holde meg nokså stille og avventende.

«Jo, den største forskjellen mellom henne og oss er tankene!» Og han la til: «Hun var ei lita dame med store tanker». 

Den satt, for å si det sånn, og samtalen pendlet inn på et spennende spor. Senere har spørsmålet ved forskjellige anledninger dukket opp, og hver gang har det utfordret meg til å tenke «utenfor boksen». Altså, dét Jan poengterte at fredsprisvinneren var god på!

Ja, mor Theresa fortjener den beste omtale og ettermæle. Nettopp fordi hun våget å tenke som hun tenkte. Hun tenkte ikke først og fremst på seg selv – men satt andres behov foran. Dessuten gikk hun utenfor komfortsonen, og gjorde det de fleste ikke ofret en tanke.

Store Norske leksikon har en artikkel om henne og viser til overrekkelsen av Nobels fredspris i 1979, der hun i talen poengterte formålet for tjenesten: «Å vise omsorg for de sultne, de nakne, de hjemløse, de vanføre, de blinde, de spedalske, alle dem som ikke føler at de er ønsket, elsket eller tatt seg av i samfunnet, mennesker som har blitt en byrde for samfunnet og blir skydd av alle.» *

Nå gir det ikke mening om alle bokstavelig talt gjorde som Mor Theresa. Men vi kan la oss inspirere av hennes mot til å tenke større og andre tanker enn hva som kanskje er vanlig i våre sammenhenger?

Det er nå en gang slik at alt som materialiserer seg, starter først med en tanke. Det være seg livsverk lik Mor Theresas, eller kunstverket Mona Lisa, av Leonardo da Vinci, eller infrastrukturen i et land, ulike misjonsprosjekter, eller et hvilket som helst hus, båt, hytte, skyskraper, fly eller bilmerke etc. Med andre ord, det vi ser og kan ta å føle på, har sin opprinnelse i én usynlig tanke. Én idé kan legemliggjøres om forutsetningene ligger til rette for det. 

Skapelsesberetningen viser at det som sees ble ikke til av det synlige**. Eksempelvis da Gud skapte mennesket: 

«Gud sa: – La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!» ***

Gud tenkte, erklærte og skapte. Og han formet altså mennesket med evnen til å tenke. Vi vet tanken trenger næring, hvile og søvn, men også trening! Den ligner en muskel som blir slapp, om den ikke møter ulike tester og utfordringer. Og den stimuleres til ytterligere bruk når den finner svar og får gravd frem skulte ressurser og muligheter. 

Evnen har et imponerende potensial, men den er også sårbar. Et lite hjernedrypp kan visstnok svekke vitale anlegg og ferdigheter, og i verste fall sette hvem som helst ut av spill. 

Tanken på hvor sart livet er, gjør meg ydmyk og ettertenksom. Men også takknemlig og forventningsfull, når jeg tenker på mitt og andres potensial, ressurser og muligheter!

Hva lærte jeg av Jans overraskelsesspørsmål? 
At noen spørsmål evner å riste en løs fra mainstream og pendle tanken over på muligheter og ressurser som fortsatt venter på å bli oppdaget og komme til sin rett.

Kilde: * https://snl.no/Mor_Teresa
** Hebr 11:1-3
*** 1. Mosebok 1,26

Kan det tenke seg at din innstilling kan påvirke dine ressurser og muligheter? 

Vi er alle formbare og sårbare. Tilbakemeldinger gjør noe med oss. Ingen unngår speiling på en eller annen måte. Iblant kan du bli møtt med taushet, ignorering, eller kanskje sårende ord som skuffer, mens andre ganger konstruktiv kritikk som løfter deg videre til neste nivå. 

Hvordan du responderer på tilbakemeldinger avspeiler gjerne hvilken innstilling som ligger til grunn. En sårende bemerkning kan i verste fall sette et lokk på ditt potensial og dermed i verste fall hindre en videre utvikling. Likeså kan også en oppmuntring som forsmås på grunn av feil innstilling, svekke en sunn fremvekst. Mens derimot en moden og konstruktiv respons viser en god holdning. Den øker sjansen for at skjulte ressurser forløses og kommer til sin rett. 

Vi har alle våre begrensninger, men den enkeltes kapasitet er trolig større enn vi vanligvis tenker over. Problemet er kanskje den at vi fokuserer mer på hindringene fremfor å tenke løsninger? Men kan innstillingen gjøre forskjell?

Den moderne psykologiens far, William James (lege og filosof), har sagt: – Den største oppdagelsen i min generasjon, er at mennesker kan forandre livet ved å forandre innstillingen sin.*

La meg først nevne. Det er en overdrivelse å si noe sånt som, – Alt står eller faller på innstilling, ganske enkelt fordi det er en del områder vi ikke kan påvirke, uansett om innstillingen er positiv. 

Som for eksempel, hvor du ble født. Valg av foreldre, søsken eller stamtavla. En god innstilling kan heller ikke erstatte manglende kompetanse, det være seg for piloter, tannleger, lærere, advokater, snekkere, etc. Sannheten ligger fast uansett innstilling!

At innstillingen gjør en forskjell er det mange eksempler på fra det praktiske liv. For eksempel, en skiftenøkkel er laget for å justeres i forhold til skruen eller mutteren. Ellers taper verktøyet sin hensikt. Temperaturen i kjøleskap bestemmes jo av hvilken innstilling som foretrekkes. Klare bilder, det være seg fra en billig mobil eller et avansert og kostbart speilreflekskamera, så avgjøres resultatet hovedsakelig av hvilken innstilling som velges.

I boken, Den store forskjellen**, peker Maxwell på noen sperrer som kan hindre en riktig innstilling. Og det disse blokkeringene gjerne gjør er at potensial, i verste fall, kan gå tapt – om ikke sperringen møtes med riktig holdning. En av dem er skuffelser og han sammenligner de med den trojanske hest i gresk mytologi som erobrer deg fra innsiden der målet er å «hindre deg i å oppnå suksessen du ønsker deg» (2007).

For noen år siden fikk jeg et sitat av en venn, som visstnok stammer fra Charles Swindoll: 

– Jo lenger jeg lever, jo mer innser jeg virkningen av innstillingen til livet. Den vil bygge eller ødelegge forretningen, kirken og hjemmet. Det spesielle er at vi har et valg hver dag mellom hvilke innstillinger vi foretrekker. Vi kan ikke forandre fortiden. Vi kan ikke endre det faktum at folk vil handle mot oss på en bestemt måte. Vi kan ikke endre det uunngåelige. Det eneste vi kan gjøre er å velge innstilling. Jeg er overbevist om at livet er 10% hva som skjer med meg og 90% hvordan jeg responderer på det. Jeg er ansvarlig for min innstilling!

Hvilken innstilling må du velge hver dag for å tilgodese mulighetene dine til å skape forskjell – i kirke og i samfunn? 

Kilde: * Equip Modul 1:3 
** Maxwell, John. Den store forskjellen, 2007

Å anerkjenne og oppmuntre andres potensial er noe av det viktigste du kan gjøre for dem.

Tenk deg at du holder et eplefrø i hånden. Hva ser du? Kun ett frø, eller ser du noe mer? Det er nesten for stort og fantastisk, men potensielt har du faktisk mer enn en skog av frukttrær i hånden. 

I følge Store Norske Leksikon* er ordet potensial et fremmedord. Oppslagsverket forklarer at det betyr: Muligheter eller ressurser. Med andre ord peker det på noe som fortsatt ikke har kommet for en dag, men som ligger latent i påvente av å bli sett, bekreftet, utviklet og brukt.

Hva som frigjør og utvikler et potensial kan være så mangt, alt etter hva det er tale om. Men uansett handler det om skjulte ressurser og muligheter som venter på å bli oppdaget og dyrket frem.

Danmark er ikke kjent for å ha skihoppere i verdenseliten. Forklaringen er enkel. Danmarks høyeste punkt er om lag 170 moh. Her ligger det ikke naturlig til rette for den type talenter og sport. Derimot er danskene gode på håndball, fotball, friidrett og andre ting. Altså: Miljøet spiller en stor rolle om potensial skal oppdages, utvikles og komme til sin rett.

Apropos skihopping eller hvilken som helst idrettsgren: Skal du bli god i noe fordres det evner og anlegg, disiplin og trening. Og ingen kommer på seierspallen uten først å ha blitt oppdaget, bekreftet og som regel fulgt opp av en trener.

Mon tro om vi for eksempel hadde visst om Karsten Warholm om ikke Leif Olav Alnes hadde investert tid, kompetanse, erfaring og lidenskap i ham? Neppe! Hvem som egner seg best av de to til å løpe hekkeløp er naturligvis ikke tema, men kanskje heller hvor viktig avhengighetsforholdet mellom utøver og trener er? At de gjensidig frigjør ressurser, inspirerer hverandre og gjør hverandre bedre er det grunn til å tro. 

Leif Olav Alnes går for å være en av verdens beste trenere. At han har bidratt med å løfte verdensmesteren frem dit han er i dag er rimelig sikkert. Mon tro om ikke coaching, mentoring, trening og individuell oppfølging har like stor betydning også på andre arenaer enn den sportslige? Personlig ville jeg ikke vært der jeg er i dag om ikke noen enkeltpersoner hadde sett meg, oppmuntret meg og brukt tid og ressurser på meg.

Bibelen har en mengde fortellinger, og en av dem er historien om Barnabas og Paulus, slik den fortelles i Apostlenes gjerninger, kapittel 9 (der Paulus fremdeles bærer navnet Saulus). Barnabas var fremragende til å oppdage og bekrefte andres potensial.

Hva ville vi visst om Paulus om Barnabas hadde avskrevet ham på grunn av hans fortid som kristendomsforfølger – fremfor å fokusere på Paulus’ fremtidige potensial? 

Takk og pris, den rause og alltid oppmuntrende Barnabas la ut løperen for Paulus og gikk god for ham overfor andre ledere, og kanskje derfor fikk vi den Paulus vi kjenner: En unik kirkeplanter, skribent, åndelig far, forfatter av de fleste bøker i Det nye testamente og historiens mest innflytelsesrike misjonær. 

Langt fra alle skal eller kan bidra som Alnes og Barnabas – men vi har alle fått øyne å se med, ører å lytte med, evnen til å tenke, og minst ett talent i følge Jesu lignelser om talentene, som vi kan utvikle og mangfoldiggjøre, ved nettopp å investere tid og ressurser i andre (Matt. 14:14-30).

Hva kan du i 2020-årene gjøre for å… 

• oppdage, anerkjenne og bekrefte potensial i eget og andres liv?
• skape miljøer som evner å løfte lokk av undertrykte ressurser, samt
• bidra til å utvikle enkeltpersoner og fellesskap mot sitt fulle potensial?

Kilde: * https://snl.no

Konflikter, distraksjoner og motstand er ofte gjengangere i alle former for gjenopprettelser. Noen lykkes, mens andre mislykkes. Nehemja lyktes mot alle odds. Hva kan vi lære av ham?

Det har levd smarte folk før oss, som for eksempel Nehemja, rundt 450 år f. Kr. Han kom i mål med gjenoppbyggingen av Jerusalems mur selv om motstanden så ut for å være både overveldende og ufin. 

Som jeg nevnte i forrige artikkel, anfører O. S. Hawkins i boken, The Nehemia Code, en del prinsipper som gjelder for enhver gjenoppbygger uansett hvilket prosjekt det måtte være.

Ingen kan oppnå noe stort alene eller på egen hånd. Det skjønte den ellers så talentfulle lederen, Nehemja. Han var bevisst sine begrensninger, nettopp derfor bygget han team, og – han var en mester i å bygge lagånd, og han benyttet seg av fem prinsipper for å fullføre gjenoppbyggingen – prinsipper som vi kan innlemme i våre prosjekter…

1. Start med målet i sikte. I skrivende stund måtte jeg ta et avbrekk for å bestille et par flybilletter på nettet og det gikk som forventet greit. Ikke fordi jeg bare har lært metoden og kjenner verktøyet – men fordi jeg visste  hvor jeg skulle og hvordan jeg skulle komme meg til bestemmelsesstedet.

– Folk flest vil vite hvor lederne vil ha folket og hvordan vi skal komme i mål. 

Før Nehemja foretok seg noe som helst hadde målet grepet ham og satt spor i hans indre verden. Så mye at kongen la merke til hans hjertesorg (2:3). Altså, før Nehemja brøt opp fra jobben i Persia ved kongens hoff, og gav seg på vei mot Jerusalem, samt rekrutterte medarbeider til teamet, eller flyttet på en eneste stein – startet han altså med målet i sikte: Å gjenoppbygge muren rundt Jerusalem, og gjenreise portene som var nedbrent. 

2. Grip fatt i mulighetene. Uansett hvor krevende livet eller tjenesten kan være vil det alltid være løsninger på problemene – forutsatt at vi tenker konstruktivt, fordomsfritt, kreativt, griper sjansen og alltid handler prinsipielt.

Nehemja kunne ikke lene seg på egen eller andres erfaringer. Hvem hadde han å spørre til råds, foruten om Gud som han var snar å gå til med krevende spørsmål (2:4).

Han var trygg i oppdraget, han visste hvor han skulle og han grep fatt i mulighetene som bød seg (2:4-10). 

– Mange mennesker kommer aldri i gang med gjenoppbyggingsprosessen fordi de alltid “venter på at Gud skal åpne en dør” for dem.

Tenk om bønder, fiskere, håndverkere, jegere, leger eller utøvere generelt skulle tenke slik i sine sammenheng? Jo visst, jeg tror på at Gud åpner dører og endog kan stenge dører når han ser det er tjenlig. Men for en god del av oss, når det gjelder trivielle spørsmål og i åndelig arbeid, handler det mer om å fatte mot og gripe de mulighetene som ligger for hånden.

3. Gjør en grundig analyse av situasjonen. Etter tre dager i Jerusalem sier fortellingen at Nehemja dro ”ut om natten sammen med noen få menn”. Formålet var å skaffe seg et grundig bilde av situasjonen (2:11-16). 

– Ledelse er ofte et ensomt oppdrag. Før et større gjenoppbyggingsarbeid blir iverksatt, må noen ta sin egen midnattstur for oppriktig å ta inn over seg de faktiske forhold.

Å slurve med hjemmeleksa, lønner seg vanligvis ikke. Å foreta en omhyggelig undersøkelse først, før du setter inn tiltak eller bestemmer deg for hvordan du skal løse situasjonen – er både nødvendig og klokt. Ellers kan det gå som det går studenter på eksamen som ikke setter seg grundig nok inn i problemstillingen, eller møter uforberedt, eller kanskje misforstår oppgaven fordi man var for rask til å konkludere.

4. Motiver folket til handling. – Evnen til å samarbeide, ikke motarbeide hverandre, er et essensielt element i gjenoppbyggingen.

Når jeg leser Nehemjaboken, blir jeg så godt som hver gang grepet av hans klokskap. Han var en fremragende teambygger, teamarbeider og teamleder. Før han ba om hjelp og i det hele tatt startet prosessen med gjenoppbyggingen – bygget han først lagånd (2:17-18). 

Han var oppriktig, relasjonell og målbevisst. Han skapte entusiasme og en holdning av omsorg for andre. Egeninteresser ble satt til side til fordel for det store bildet, nemlig gjenoppbyggingen! 

– Vi vil aldri få gjenoppbygget våre egne ødelagte murer før vi først tar inn over oss realiteten i situasjonen.

Selv om Nehemja inspirerte sine medarbeidere til dyst, underkommuniserte han ikke de faktiske forhold. Han var ærlig på hvor ille det egentlig stod til og hva gjenoppbyggingen ville koste. Men hans visjon og entusiastiske formidling motiverte folket til å ta grep. Folket kom ut av mange års bakevje og gjenoppbyggingen kom i gang.

5. Hold deg på sporet. Hawkins sier det var særlig én faktor som virkelig lå til grunn for at Nehemja lyktes. Nemlig hans uavbrutte fokus. Og legger til at distraksjoner er en gjenganger i alle typer gjenopprettelser, lik det Nehemja fikk erfare (2:19-20). For hans vedkommende var det motstand hele veien og helt fram til den siste steinen i muren var kommet på plass og samtlige porter var gjenreist. 

Gjenoppbygging møter alltid motstand, og fristelsen til å gi opp ligger nær for hånden. Men Nehemja holdt seg slavisk til visjonen og prinsippene for måloppnåelse som anført over.

Lik en pilot som bringer sine flypassasjerer fra et sted til et annet, hadde også Nehemja et tydelig bestemmelsessted i sikte. Denne reisen forpliktet han seg til i tillit til Guds Ånd og hånd var med ham. Derfor brøt han ut av komfortsonen hos regenten i Persia og holdt fokuset til gjenoppbyggingen var fullført!

Kilde: Hawkins, O. S., The Nehemia Code, 2018.

Ledere snubler og faller, forhold mellom mennesker går i oppløsning, verdier går tapt. Er det mulig at slike ting kan gjenopprettes?

Den kjente og avholdte forfatter, pastor og sjelesørger; O. S. Hawkins anfører i boken: The Nehemia Code noen allmenngyldige prinsipper fra en av Bibelens bøker, Nehemja bok. 

Fortellingen viser at gjenoppbygging er mulig – om sjansen blir gitt og forutsetningene innfris. – Disse prinsippene gjelder uansett hva vi vil gjenoppbygge i livet. Det være seg på det individuelle plan, som for team, relasjoner, organisasjoner og menigheter (Hawkins, 2018). 

Historien handler altså om Nehemja som mot alle odds gikk i bresjen for å gjenoppbygge Jerusalems nedbrutte murer og nedbrente porter, rundt 450 år f. Kr. 

Det første Hawkins anfører er nødvendigheten av en ”riktig start”, og viser i sammenhengen til fire steg… 

1. En oppriktig evaluering

– Vi kommer aldri i gang før vi gjør vår egen ærlige evaluering av situasjonen.

Altså, det gjelder å svare oppriktig på spørsmålet: hvordan er situasjonen? Og hvordan har vi det egentlig og hvor er vi på vei?

Å tenke positivt er vel og bra, men på bekostning av fakta kan det koste dyrt.

I blant fristes vi til å tegne et bedre bilde enn det det i virkeligheten er. Årsaken kan for eksempel være å beskytte oss selv. Kanskje virkeligheten er for tøff til at vi kan ta den inn over oss? Eller at vi av ren stolthet og frykt ikke vil erkjenne fakta? Slike tanker fikk ikke rom hos Nehemja. 

Han ville for en hver pris vite sannheten om tilstanden i Jerusalem. Og det fikk han fordi han ville ha en sann skildring, og vel og merke fra troverdige vitner: «De som har sluppet unna fangenskapet der i provinsen, er i stor ulykke og vanære. Muren rundt Jerusalem er brutt ned, og portene er brent opp» (Neh 1,3). 

Virkeligheten traff Nehemja. Han ble berørt og engasjert…

2. Identifiser deg med situasjonen

”Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud.” (v.4)

Selv om det var en betydelig avstand mellom borgen Susa og Jerusalem, angikk katastrofen ham personlig, og det påvirket hans prioriteringer og agenda.

En ny begynnelse forutsetter altså en riktig start, og en sann virkelighetsforståelse som fører til en personlig identifisering med situasjonen og de berørte. 

Nehemja er et strålende eksempel på at det ikke er for seint og aldri for håpløst for en ny start. De utfordringer som Nehemja måtte hanskes med og løse, fordret integritet og total overgivelse til oppgaven og målet.

3. Ta personlig ansvar

Nehemja kunne ha klaget og pekt finger mot dem som forårsaket ødeleggelsene i Jerusalem. Som for eksempel Nebudkadnesar som beleiret Jerusalem og førte en mengde jøder i fangenskap til Babel. For ikke å nevne den egentlige årsaken, lederskapets forfall og forvitring, samt folkets frafall fra Gud. 

Derfor er det verd å merke seg Nehemjas første respons: Han søkte Gud (v. 4). Ikke alle regnet med Gud, slik Nehamja gjorde. Han var bevisst sitt ansvar overfor den høyeste og siste instans som alle mennesker svarer for: ”Å, Herre, himmelens Gud, du store og skremmende Gud, som holder pakten og viser kjærlighet mot alle som elsker deg…” 

Også egne og andres synder tok Nehemja ansvar for å bekjenne: ”Jeg bekjenner syndene som vi israelitter har gjort mot deg. Også jeg og mitt farshus har syndet” (v.5-6).

4. Bryt ut av komfortsonen

Hawkins gjør et poeng ut av siste setningen i kapittel 1, hvor det står: ”Jeg var kongens munnskjenk da dette hendte” og peker på privilegiene en slik stilling hadde. 

Nehemja hadde det svært komfortabelt ved regentens hoff. Men det holdt ham ikke tilbake fra å ta grep. Situasjonen og nøden i Jerusalem angikk han. Derfor brøt han opp og gikk langt utenfor komfortsonen.

– En av grunnene til at det er så få gjenopprettelser i relasjoner i dag, er at for få av oss er villige til å gå ut av våre egne selvvalgte komfortsoner, sier Hawkins (2018).

”Om du får den første knappen i det riktige knapphullet, kommer også de andre knappene i rett hull”, forsøkte mamma å lære meg da jeg var liten og slet med den slags øvelser. Nå er det andre ting som utfordrer, men prinsippet mor lærte meg er det samme! 

Hvordan vi starter gjenoppbyggingen, påvirker prosessen og det endelige resultatet. Nehemja fulgte alle prinsippene som er nevnt over i sitt lederskap, og målsettingen ble innfridd: Jerusalems murer og porter ble gjenreist! 

Kilde: Hawkins, O. S., The Nehemia Code, 2018.
NB2011

– Nei takk! Vær så snill, nå har jeg fått nok av oppmuntring! Dét har jeg aldri hørt. Men derimot sett og erfart kraften i oppmuntring.

I blant er det ikke så mye som skal til for å bli oppmuntret. Som for eksempel en venn av meg som havnet i en telefonkø og midt i musikkinnslaget hørte hun en varm og god stemme som sa: ”Vi har ikke glemt deg!” Dét var som en hilsen fra himmelen og gjorde dagen lettere! 

Vi har alle et grunnleggende behov for å føle oss verdifulle. Om den følelsen mangler, føler vi oss heller underlegne, utrygge og kanskje utenfor. Alle har jo et eller annet å bidra med, men om ens gaver og evner ikke enses eller verdsettes, kan en lett fristes til å tro at man ikke duger til noe som helst. Mon tro om ikke behovet for oppmuntring er underkommunisert?

Dr. Dan Reiland (Pastorcoach) viser til John C Maxwell, verdens fremste lederekspert som sier: – Oppmuntring utgjør 51% av lederskapet hos fremgangsrike ledere.

Vi ligner litt på motorkjøretøy. Når de trekker tungt trenger de mer drivstoff. Det gjelder en el-bil så vel som en bensin- eller dieseldrevet bil. Kraftforbruket øker i forhold til motstanden. Oppmuntring gir oss påfyll av energi!

En far var viden kjent for å oppmuntre folk. Sønnen ville gjerne lære og spurte faren hva han så etter hos folk som trengte oppmuntring. – At de puster, svarte faren. Altså: Behovet for oppmuntring er allment! 

En hel del er trygge i sin identitet. Selvbildet er sunt og selvfølelsen er god og solid, men ikke alle du kjenner eller møter er der. Oppmuntre dem, gi dem håp! Færre enn du vanligvis tror føler seg unik. Gi dem oppriktig ros, konkret og gjerne mens andre hør på. Folk trenger å føle seg verdsatt. Lytt til dem! Alle sitter på en historie som fortjener å bli hørt.

For noen år siden ble det gjennomført et eksperiment for å måle menneskers evne til å tåle smerte. – Hvor lenge kunne en barføtt person stå i en stamp med isvann?
Forsøket viste at når det var noen andre til stede som ga oppmuntring og støtte, kunne personen i isvannet holde ut smerten dobbelt så lenge som når det ikke var noen andre til stede. 

Hva 2020 innholder til fulle, vet ingen av oss. Men hva kan skje om vi i 2020 blir mer rausere med å gi hverandre oppmuntringer?