Preken/undervisning

”Self-talk” – den indre dialogen

Har du snakket med deg selv noen ganger? I virkeligheten snakker vi mer med oss selv – enn med noen som helst andre.

Ærlig talt; jeg er glad for at en del av mine indre dialoger ikke blir postet på Facebook, Twitter eller Instagram.

Hva bør jeg egentlig si til meg selv? Hva gjør den indre dialogen med meg og dem rundt meg? Blir min og andres livskvalitet svekket eller styrket? Hva er kilden? Hvilke tema eller personer dreier det seg stort sett om? Hva er budskapet som stadig repeteres?

Jeg synes å erfare at min ”Self-talk” påvirker min innstilling, legger føringer for min adferd og skaper gode eller dårlige følelser – alt etter hvilke tanker jeg tillater å dominere i min hemmelighetsfulle dialog med meg selv.

Vel, la meg få oppmuntre deg med en bibelfortelling som viser at om en ikke lar ”Self-talk” være det endelige ”ordet”, kan betydelige muligheter åpne seg.

Gideon ble en av lederne i Israel under dommertiden (1200-1000 år f. Kr). Det var stor krise i landet etter midjanittenes voldsomme plyndringer. Landet var okkupert og undertrykt; ”Israel ble helt utarmet av midjanittene”. I denne håpløse situasjonen kom Herrens kall og oppmuntringer til Gideon (Dom 6:1-16).

Gud tenkte større om Gideon enn han selv kunne forestille seg. Han ble en av Israels store helter, vel og merke etter at han lot Gud ha det avgjørende og siste ordet.

Hvordan Gideon i begynnelsen responderte viser nettopp at ”self talk” har gjort noe med ham. Og den påvirker hvordan han svarer på Guds røst.

Gideon så først utelukkende på omstendighetene, selv om Gud hadde troen på ham: «Herren er med deg, du djerve kriger» (v. 12-13). Gideon pekte på sin bakgrunn og historie og mente den diskvalifiserte han for oppgaven, selv om Herren vendte seg til ham og sa: «Gå og bruk den styrken du har, til å berge Israel ut av hendene på midjanittene! Det er jeg som sender deg!»

Vi ser av fortellingen at en person som har snakket seg selv tilstrekkelig langt ned kan være krevende å overtale.

Gideon så på sine egne ressurser og tenkte: – jeg er ubrukelig! Han gjentok for Herren det han trolig hadde god trening i: «Hør, Herre! Hvordan kan jeg berge Israel? Min slekt er den svakeste i Manasse, og jeg er den yngste i min fars hus.»

Altså: Gideon så verken Guds eller sitt eget potensial. – Da sa Herren til ham: «Jeg vil være med deg, og du skal slå midjanittene, alle som en.»

”Det er ingen man dømmer så hardt som seg selv!”, hørte jeg en gang. Gjenkjennende?

Hva trenger du aller helst å høre deg selv si – til deg selv? Godt forankret i fortellingen om Gideon og ellers i Bibelen, kan du trygt erklære …
– Gud har en plan for meg:
«Herren er med deg, du djerve kriger.» (v.12)
– Guds styrke er i meg:
«Gå og bruk den styrken du har, til å berge Israel ut av hendene på midjanittene! Det er jeg som sender deg!» (v.14)
– Gud er med meg:
«Jeg vil være med deg, og du skal slå midjanittene, alle som en.» (v.16)

Ansvarsfraskrivelse versus erkjennelse

Det gjør alltid inntrykk når noen erkjenner realitetene og tar det hele og fulle ansvaret for sine ord og handlinger.

Ansvarsfraskrivelse har fulgt menneskeheten som en mørk skygge. Takk og pris, det er en hel del unntak og det er noe høyreist med mennesker som erkjenner ansvaret for sine feiltrinn og heller ikke unndrar seg følgene.

En av de første reaksjonene etter syndefallet hos Adam og Eva, var motstanden mot å ta ansvaret for sine beslutninger. Adam skyldte på Eva og Eva skyldte på slangen/djevelen.

Deres ulydighet og feilgrep fikk fatale følger og Gud holdt de begge ansvarlige. De kunne ikke flykte fra verken Gud, eller virkeligheten og følgene. Sannheten og konsekvensene kom for en dag!

Å unnlate å si hva en egentlig mener i en sak, kan også være en form for å unndra seg ansvar. Forleden passerte jeg tilfeldig forbi et par utenfor en forretning. Han ville høre hennes kommentar på noen skjorter og gensere som var utstilt, hvorpå hun litt kvast svarte: “Jeg sier ingen ting, for da har jeg ingen ting sagt!»

Det ligger mennesket snublende nært å falle for fristelsen å skjule, ignorere, eller benekte sannheten. Det aller verste er å gjøre som Adam og Eva gjorde, å skylde på andre, sette andre i et dårlig lys, for selv å gå fri. Slike krumspring får vanligvis en rekke uheldige følger: at andre må lide urett, grenser flyttes, moralen svekkes, normer og den gode kulturen forvitres. Men før eller siden kommer alt for en dag (Rom 2:16).

Kong David gjorde en del grove feil: som da han tellet hæren uten å regne med Gud, falt for Batseba og myrdet Uria, hennes ektemann. Men tross sine feil og svakheter, var David rask til å erkjenne sine feil. Han tok ansvaret for sine handlinger og bar konsekvensene med verdighet. Det var hans styrke (Sal 32:5; 51).

Som antydet, etter en stor seier over filisterne, gjorde kong David en alvorlig tabbe – konsekvensene ble fatale. Det var slik at David bestemte seg for å telle antall soldater under sin kommando, noe som indikerte at han hadde større tillit til sin egen hær enn til Gud (1. Krøn 21:1-28). Det reagerte Gud på. Han var svært utilfreds med Davids oppførsel og iverksatte sanksjoner mot Israel. Men David ropte til Gud og sa: ”Jeg gjorde en stor synd da jeg gjorde dette. Men ta nå bort din tjeners skyld, for jeg har vært uklok.” (v.8). Gud lot likevel en pest komme over landet og tusenvis døde. Og David ba igjen, ”Jeg er den som har syndet og handlet ondt…la din hånd ramme meg, men spar folket ditt for landeplagen!” (v.17).

Det er verdt å merke seg: David klandret ikke andre for sine kritikkverdige valg. Han innrømmet sine feil. Han tok fullt ansvar for sine handlinger. David omvendte seg, fornyet sin overgivelse til Herren og fortsatt livsløpet.

«… Jeg ville aldri ha gitt en topp-jobb til en mann som ikke gjør feil … for da er han helt sikkert middelmådig” (Peter Drucker).

At vi mennesker gjør feil er ikke problemet, men heller ansvarsfraskrivelse og benektelse av virkeligheten og sannheten de gangene det skjer. Best er derimot å følge kong Davids eksempel. Han var snar til å erkjenne feil og justere seg inn etter loddesnoren – Guds ord!

Gudstjeneste på sitt beste

Hvordan kan man være en aktiv deltaker fremfor en analytisk tilskuer?

I rundt 60 år har jeg vært på en rekke gudstjenester. De første jeg var med på ble jeg trillet inn i barnevogn av mamma og pappa. Men da jeg kom i tenårene fikk jeg et personlig møte med Jesus som ble livsforvandlende. Det satte gudstjenestelivet i perspektiv.

Det vi gjerne kaller Gudstjeneste har flere elementer som samlet sett gir inspirasjon, oppbyggelse, trøst og veiledning. Som for eksempel, at vi møter hverandre med uforbeholden kjærlighet, deltar i lovsangen, priser Herren, ofrer, bruker nådegavene og ber. Men viktigst er Ordets forkynnelse. Guds Ord er brødet som gir næring til Kristi kropp og gir troen substans, ja, er fundamentet for vår kristne vandring; det beskytter oss i dagliglivet og peker på hensikten for Guds menighet nå og i herligheten!

Livet kan by på mye stress og ikke alle av oss har rukket nedtellingen før vi entrer kirkesalen. Derfor gir det mening når første del av gudstjenesten hjelper oss med å legge av hverdagsmaset, nettopp for å fokusere på og lytte til hva Ånden og Ordet sier. Men det fordrer bevisstgjøring og en viss grad av selvdisiplin.

De gangene jeg har gått mettet og velsignet hjem – eller i verste fall motsatt – har det mer berodd på min egen innstilling, fremfor andre faktorer.

Forkynneren sier: – Vokt din fot når du går til Guds hus! Det er bedre å komme dit for å lytte … (Forkynneren 4:17)

En måte å justere seg i forhold til rådet forkynneren gir er kanskje å stille seg selv noen praktiske spørsmål:

Hva skjer om jeg fokuserer mer på innholdet i talen fremfor forkynneren?
Hva gjør jeg i praksis for å søke innsikt fremfor å bli underholdt?
Hva skjer om jeg definerer aktiv lytting til en del av tilbedelsen i gudstjenesten?
Hva kan skje (?) om jeg sier til Gud: – Tal, Herre, din tjener hører!
Hvordan kan jeg forvalte det jeg hører på best mulig måte?

Søndagsgudstjenesten inspirerer og utruster oss for den daglige gudstjenesten for Herren. Hans hensikt og mål er mer enn å få oss til himmelen. Han vil hver dag skape historie gjennom et folk som lytter og adlyder Ham! Jo mer Han får fylle, forme og danne sitt folk ved sitt Ord, kan flere bli frelst, disippelgjort og Hans kraft kan forvandle nasjonen. Det er vel Gudstjeneste 24/7 på sitt beste.

Bibelvers å grunne på: 1 Kor 1:21; 2 Tim 3:16-17; Kol 3:16; Heb 4:12; Salme 1; 122:1 og Salme 119. Jer 5:14

Relasjonelle utfordringer og muligheter

Et av bildene Bibelen bruker på menigheten er et hjem. Her er ingen fullkomne og det er fort gjort å såre hverandre.

– En punktert sykkel er fortsatt en sykkel. En bil er fortsatt en bil – selv om bremsene hyler. Et hus kan lekke fra taket og knirke i trapper, men likevel er det et hus. Et hjem er relasjoner – også her kan det knirke, knake og skrike – men ingen bestrider at det er et hjem. Hei, velkommen hjem!

I alle hjem gjøres det feil. Foreldre kan ta feil, så vel som barna. Ingen er feilfrie. Slik er livet også utenfor hjemmet. Leger kan stille feil diagnoser og utstede gale medisiner, meteorologer bommer og forskere kan også ta feil. Heller ikke Guds menighet er fritatt fra tabber. Nettopp fordi menighet er folk. En klok mann sa ved en anledning: Der det er mennesker er det problemer.

I alle hjem er det relasjonelle utfordringer og muligheter. Personlig synes jeg møte med gale holdninger og håndtering av dårlig oppførsel har vært vanskeligst.

Fra en pastor eller en leder forventes det mye, naturligvis! Men likevel kan nettopp forventningen om rett håndtering være en krevende øvelse. Som for eksempel i møte med: Kritikeren; han eller hun som klager konstant og kommer med urimelige og irrelevante råd. Martyren; som alltid er et offer og ligger under for selvmedlidenhet. Gledesdreperen; som sjelden eller aldri roser noe eller noen som helst. Dampveivalsen; som uten sosiale antenner meier ned folk og gjerne tar hele rommet. Kontrollfriken; klarer ikke å slappe av og stoler verken på Gud eller mennesker. Navlebeskueren; eller einstøingen, som ligger i fosterstilling og ikke skjønner sitt eget beste. Ryggdolkeren; som snakker med to tunger og forandrer mening etter hvem han/hun samtaler med. Den kalde skulder trekker seg unna og unngår kontakt. Vulkanen lar ting og tang bygge seg opp på innsiden til det eksploderer og da helst på de mest upassende steder og tidspunkter. Svampen trenger alltid hjelp – men gir sjelden noe tilbake. Konkurrenten er ikke helt frisk om han ikke gjør det bedre enn andre. Søppelkjøreren er som en magnet på negative mennesker, dikter opp historier, sladrer, baktaler og forurenser atmosfæren.

Har du møtt noe av den type holdninger og adferd? Ja, da har du sannsynligvis også smakt på hvor utmattende det kan være. Men hvordan kan en hindre at slik ukultur gis rom?

Det bestemte en ungdomspastor seg for å gjøre noe med, da han ble innsatt som hovedpastor i menigheten der han hadde ledet ungdomsarbeidet i mange år. I tiltredelsesprekenen delte han kjærlig, men bestemt noen kjøreregler og bad forsamlingen om hjelp til å bygge en tillitsfull og trygg kultur:

I Hvis du har problem med meg, kom til meg på to manns hånd.

II Om jeg har et problem med deg, vil jeg komme til deg på to manns hånd.

III Dersom noen har et problem med meg, og kommer til deg, så send dem til meg. Jeg skal gjøre det samme overfor deg.

IV Hvis noen vegrer seg for å gå til meg, så si: «la oss gå sammen til ham. Jeg er sikker på at han vil sette pris på å treffe oss». Jeg vil gjøre det samme overfor deg.

V Vær varsom med hvordan du tolker meg – det er bedre at jeg gjør det. I saker som er uklare, så ikke føl deg presset til å tolke mine følelser eller tanker. Det er lett å feiltolke en intensjon.

VI Jeg vil være varsom med hvordan jeg tolker deg.

VII Er noe konfidensielt, ikke si det. Dersom du eller noen andre kommer til meg i fortrolighet, vil jeg ikke si det videre. Unntakene er:
a) Dersom en person kommer til å skade seg selv.
b) Hvis en person er i ferd med å fysisk skade noen andre.
c) Om et barn har blitt fysisk eller seksuelt misbrukt.
Jeg forventer det samme fra deg.

VIII Jeg leser ikke anonyme brev eller notater.

IX Jeg skal ikke manipulere. Jeg vil ikke bli manipulert. La heller ikke andre manipulere deg. Ikke la andre prøve å manipulere meg gjennom deg.

X Hvis du lurer på noe, så si det. Dersom jeg kan løse dette uten å sette noen i forlegenhet eller skape tillitsbrudd, så vil jeg gjøre det. (ETICS. John C. Maxwell)

Gode regler? Ja, fordi de avspeiler solide verdier og sikrer en sunn og bærekraftig kultur. I slike forsamlinger ansvarliggjøres medlemmene til å utvise respekt for hverandre og ta ansvar for egen atferd. I slike miljøer er det trygt, åpent og kreativt. Initiativ framelskes og det er stor takhøyde for å gjøre feil, derfor blomster også kreativiteten.

Regler uten genuin omsorg og kjærlighet funker dårlig i lengden. De sterkeste historiene i Det nye testamentet skjer i ulike hjem. Kanskje den mest gripende fortellingen er fra en bondegård. Hovedkarakterene er en kjærlig far med to sønner. Den ene sønnen var opprørsk og den andre var svært egoistisk. Den yngste tok sin del av arven, reiste og ville leve uavhengig. Mens den eldste var hjemme og fulgte regelverket. Den bortkomne sønnen kom til seg selv etter å ha havnet i ”rennesteinen”. Han tar ansvaret for sine valg og sin dårlige oppførsel! Han omvendte seg. Gikk hjem og ba faren om tilgivelse! Godt han ikke først møtte storebroren, men faren som sprang han i møte og omfavnet han og ordnet tidenes velkomstfest! Det likte storebroren dårlig, han ble sint. Trist å se at det er ingen tegn på omvendelse i storebrors liv. Hans feilvurderinger og valg satte han utenfor – i motsetning til lillebroren som erfarte: Der hvor Guds kjærlighet mottas og gis rom, taper frykten og potensial frigjøres.

Fortsatt håp

Hvor er det hjelp å få når omstendighetene butter i mot? Ressursene synes uttømt. Anledninger forspilt og alle forsøk på kreative løsninger føles bortkastet.

For en tid siden gjorde jeg en interessant oppdagelse under lesningen av Lukas evangeliet. Utrykket «ved/for Jesu føtter» eller lignende forekommer flere steder hos synoptikerne og Johannes. Men flest ganger hos Lukas og begrepet synes å peke på en spesiell holdning som berører Gud.

I fem tilfeller anføres uttrykket i tilknytning til historier der mennesker møtte problemer større enn de selv evnet å takle.

1. Peters fiskefangst (5:1-11). Å arbeide hele natten uten resultater kan ta motet av noen og enhver. Peter gjorde sikkert sitt beste, men det hjalp så lite når fisken var alle andre steder enn der han var.

Det som reddet Peter ut av knipa var hans respons på Jesu ord og veileding. «Hvis vi venter på et under, må vi ta Jesus på ordet når han ber oss om å prøve det umulige» (William Barclay). Nettopp detgjorde Peter og det resulterte i en overveldende fangst.

Peter fulgte opp underet med å kaste «seg ned for Jesu føtter og sa: Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann» (v.8). Her ble Peter oppmuntret, oppgradert og bemyndiget: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker» (v.10)

Oppsummering: «…for Jesu føtter» erkjente Peter sin hjelpeløshet og fikk langt ut over hva han trolig forventet seg, mandat fra Herren!

2. I fariseeren Simons hus (Kap 7:36-50). Jesus ble invitert på måltid hos fariseerne i hjemmet hos fariseeren Simon. Nyheten spredde seg og det dukket opp ei kvinne som levde et ”syndefullt liv”: «Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven» (v.38).

Fariseerens nedlatende holdning overfor Jesus og kvinnen synes åpenbar: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv» (v. 39).

Takk og pris, kvinnen hadde kommet rett. Ved Jesu føtter er det trygt! Fariseeren fikk en lekse for livet og hun ble fri syndebyrden: «Syndene dine er tilgitt» (v.48).

Oppsummering: I motsetning til fariseerens nedlatende holdning søkte kvinnen ydmykt Jesu føtter og her ble hun tilgitt alle sine synder!

3. Oppsiktsvekkende forvandling. På en av sine vandringer kom Jesus til området sørøst for Genesaretsjøen, Gerasener-landet. Her kom en naken mann i mot ham. Hans tilholdssted var i gravhulene som en del trodde var demonenes hjem. Mannen var besatt, voldsom og farlig. Selv om han ble lagt i jernlenker, slet han seg løs. De demoniske kreftene herjet uhemmet med han. Men det skremte naturligvis ikke Jesus! Mesteren er alltid i kontroll. Rolig og behersket spør han mannen om navnet: ”Legion”, svarte han. Altså, svært mange! Det var betegnelsen på den største romersk hær på mellom 4200 – 6000 soldater. Jesus kommanderer demonene ut av mannen og gir de tillatelse til å fly inn i en svineflokk som gikk og beitet i området. Samtlige styrtet ned fra klippene i sjøen og druknet.

Folk strømmet til for å se hva som hadde skjedd: ”Da de kom fram til Jesus, fant de mannen som de onde åndene hadde forlatt. Han satt ved Jesu føtter, påkledd og ved sans og samling…”(Kap 8:35). Hvilken forvandling. Fra besettelse og fangenskap til frihet og glede!

At mannen ville bli med Jesus videre er forståelig. Men Jesus tenkte strategisk: «Gå hjem igjen og fortell om alt det Gud har gjort for deg. Han gikk av sted og gjorde kjent i hele byen alt det Jesus hadde gjort for ham. Da Jesus vendte tilbake, sto folkemengden og tok imot ham, for alle hadde ventet på ham” (39-40).

Oppsummering: «… ved Jesu føtter» fant den ”håpløse” menneskeverdet, identitet frihet og hensikten med livet, nemlig å gjøre det Herren ba han om å gjøre fremfor egne agendaer.

4. Når troen testes (8:40-42; 49-56). Få prøvelser er så tøffe som når de rammer en selv eller en av ens nærmeste, slik som her. Synagogeforstanderens datter lå for døden og døde, etter hvert. Men han visste hvor og hvordan han kunne få hjelp: ”Nå kastet han seg ned for Jesu føtter og bønnfalt ham om å komme hjem til seg» (41).

Jesus responderte og lovet å komme hjem til han. Men det var mye nød og mange søkte hjelp. Det gikk ikke så raskt som synagogeforstanderen kanskje håpet og mens Jesus helbredet syke og talte til folket kom det en fra synagogeforstanderens hus med dårlige nyheter: «Din datter er død. Bry ikke mesteren lenger» (v.49). Hva faren tenkte sier teksten lite om. Men ut i fra hva Jesus sa: ”Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli reddet” (v.50), og på den andre siden, dødsbudskapet og appellen om ikke å bry mesteren lenger – kan man kanskje ane en troskamp eller et dilemma?

Endelig kom mesteren hjem hvor datteren lå død. Familien og andre var fortvilt. Sorgen var stor etter tap av ei 12 års gammel jente. Men Jesus beseiret døden!

Oppsummering: Synagogeforstanderens kom rett da han i sin fortvilelse kastet seg ned ”for Jesu føtter og bønnfalt ham om å komme hjem til seg”. Han foretrakk Jesu ord fremfor hva andre mente han burde gjøre. Han stod kampen ut og Jesus bønnhørte han: ”…han tok henne i hånden og ropte: Barnet mitt, stå opp! Da vendte livspusten hennes tilbake, og med en gang reiste hun seg…” (55-56).

5. Ære være Gud! På veien opp mot Jerusalem ved en landsby i grenselandet mellom Samaria og Galilea kom ti spedalske menn i mot Jesus. Fra lang avstand ropte de: – Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss! Han så dem og sa: – Gå og vis dere for prestene! Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: – Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren? Og han sa til ham: – Reis deg og gå! Din tro har frelst deg” (Kap 17:11-19).

Oppsummering: Det er først ved Jesu føtter at takken og lovprisningen finner sin egentlige adresse og genuine mening.

Fortellingene hos Lukas viser at det er fortsatt håp – også når alt virker håpløst!