Om forskjellen på å lytte med empati og å tro at vi kjenner den andres liv

På 1970-tallet, i ungdomsårene mine, var jeg ofte med på det vi den gangen kalte gateevangelisering i Mo i Rana, byen der jeg ble født og vokste opp. Vi gikk gjerne to og to ut for å møte mennesker, snakke med dem og fortelle om Jesus.

En dag gikk jeg sammen med Henrik. Han var rundt ti år eldre enn meg og hadde naturlig nok noen flere år med livserfaring.

I løpet av dagen kom vi i samtale med en ungdom som begynte å fortelle om livet sitt. Det var ikke en overflatisk samtale. Han åpnet seg og satte ord på noe av nøden, smerten og forvirringen han bar på.

Mot slutten av samtalen så han på meg og spurte:

«Forstår du hvor tøft jeg har det?»

Jeg svarte raskt:

«Ja, jeg forstår.»

Samtalen tok slutt, og vi gikk videre. Men Henrik hadde hørt noe jeg selv ikke hadde tenkt over. Da vi senere var alene, ville han snakke med meg om møtet.

«Han som delte så sårbart og åpent fra livet sitt … Forstod du ham egentlig? Jeg hørte at du sa: ‘Ja, jeg forstår.’»

Jeg husker ikke alle ordene Henrik brukte den dagen. Men jeg husker spørsmålet han etterlot hos meg. Han forklarte forskjellen mellom å møte et menneske med empati og å hevde at vi virkelig forstår hva den andre opplever.

Samtalen skapte en bevissthet som har fulgt meg siden:

Hvor rask er jeg til å tro at jeg forstår et annet menneske?

Det ble et spørsmål for livet.

Forstår vi mindre enn vi tror?

Det er lett å si: «Jeg forstår.» Vi mener det gjerne godt. Vi ønsker å vise nærhet og signalisere at den andre ikke står alene.

Men sannheten er vel at vi sjelden fullt ut forstår et annet menneskes erfaring. Vi kan ha opplevd noe som ligner, kjenne igjen følelsen eller forsøke å forestille oss hvordan det må være. Likevel har vi ikke levd den andres liv.

Vi kjenner ikke hele historien. Vi har ikke båret akkurat de samme tapene, erfaringene, relasjonene, fryktene eller håpene. To mennesker kan gå gjennom tilsynelatende samme hendelse og likevel erfare den helt forskjellig.

Derfor har jeg etter hvert blitt mer varsom med ordene: «Jeg forstår hvordan du har det.» Kanskje er det ofte sannere å si:

«Jeg kan ikke fullt ut forstå hvordan dette er for deg, men jeg vil gjerne prøve å forstå.»

Det er en liten språklig forskjell. Men relasjonelt kan den være stor.

Vi møter denne forskjellen i mange situasjoner. Når noen har mistet en de er glad i, kan vi være raske til å si: «Jeg vet hvordan du har det. Jeg har også opplevd sorg.» Kanskje er det bedre å spørre: «Hvordan er dette tapet for deg?» Og noen ganger er det beste vi kan gjøre å lytte og la den andre fortelle fritt – i sitt eget tempo.

Når noen blir rammet av sykdom, kan vi si: «Jeg kjenner en som hadde det samme.» Men samme diagnose betyr ikke nødvendigvis samme erfaring. Kanskje trenger den andre heller å høre: «Hvordan påvirker dette livet ditt akkurat nå?»

Når noen står i en vanskelig konflikt, kan vi raskt tro at vi forstår hva som har skjedd. Kanskje er det klokere å spørre: «Hva opplever du som det vanskeligste i denne situasjonen?»

Å være varsomme med ordene «jeg forstår» betyr ikke at vi trekker oss unna. Det kan tvert imot hjelpe oss til å komme nærmere – med større ydmykhet.

Empati trenger ikke full forståelse

Det Henrik sa, var ikke en oppfordring til å holde avstand til menneskers smerte. Tvert imot.

Empati krever ikke at jeg har opplevd det samme som deg. Det handler om å møte deg med medfølelse og forsøke å komme nær nok til å lytte, se og ta på alvor det du opplever.

Jeg trenger ikke kunne si: «Jeg vet akkurat hvordan du har det.» Jeg kan heller spørre:

«Fortell meg.»
«Hvordan er dette for deg?»
«Hva er det vanskeligste akkurat nå?»
«Jeg hører at dette gjør vondt.»

Noen ganger er det mer omsorg i et ærlig spørsmål enn i et raskt svar.

Noen ganger lytter vi for raskt

Hendelsen gjorde meg også mer oppmerksom på noe annet: Vi kan være så opptatt av å hjelpe at vi begynner å svare før vi egentlig har lyttet ferdig.

Vi finner forklaringer, gir råd, deler vår egen historie eller forsøker å løse problemet. Alt sammen kan være velment. Men den som deler noe sårbart, trenger kanskje ikke først og fremst vår løsning. Kanskje trenger vedkommende å erfare:

«Du hører meg. Du tar det jeg sier på alvor. Du forsøker ikke å gjøre min historie mindre enn den er.»

Det krever en form for tilbakeholdenhet. Ikke passivitet, men respekt.

En korrigering som ble en gave

Jeg var ung da Henrik tok denne samtalen med meg. Han kunne ha latt det passere og tenkt at jeg sikkert mente det godt. Det gjorde jeg også. Men han valgte å hjelpe meg til å se noe jeg ennå ikke hadde lært å se selv.

Det er jeg takknemlig for. Noen av de viktigste menneskene vi møter i livet, er de som både oppmuntrer oss og er trygge nok til å korrigere oss uten å gjøre oss mindre.

Henrik gjorde ikke samtalen til en dom over meg. Han gjorde den til en invitasjon til større bevissthet. Det han sa, har fulgt meg gjennom et langt liv i tjeneste og lederskap, ikke som noe jeg behersker, men som noe jeg stadig trenger å øve meg på.

Foredle og levere videre

Når jeg i dag tenker tilbake på denne episoden, ser jeg også noe av det jeg ønsker å gjøre i denne fasen av livet. Erfaringer er ikke bare minner. De kan foredles.

Noe vi blir gjort oppmerksomme på gjennom en korrigering, en feilvurdering eller et menneskemøte for mange år siden, kan bli til hjelp for andre dersom vi stopper opp, reflekterer og deler det videre.

Henrik vekket en bevissthet jeg fortsatt trenger å bære med meg: Ikke vær for rask med å si at du forstår et annet menneske.

Lytt først. Spør. Vær nær. Forsøk å forstå.

Og ha samtidig ydmykhet nok til å erkjenne at noe av den andres liv alltid vil være nettopp det: den andres.

Det betyr ikke at jeg alltid har lykkes. Men spørsmålet Henrik stilte, har gjort meg mer oppmerksom på hvordan jeg lytter, hva jeg sier, og hvor lett det er å tro at jeg forstår mer enn jeg faktisk gjør.

Kanskje er noe av den dypeste empatien vi kan vise, å kunne si:

«Jeg forstår ikke fullt ut hva du går gjennom. Men jeg vil gjerne høre – og jeg vil gjerne prøve å forstå.»

Til ettertanke

Hva skjer med måten jeg møter mennesker på dersom jeg slutter å anta at jeg forstår – og i stedet blir mer nysgjerrig på hvordan livet faktisk oppleves for dem?