Forfatter: Kjell Erichsen

Gjenoppbygging

Ledere snubler og faller, forhold mellom mennesker går i oppløsning, verdier går tapt. Er det mulig at slike ting kan gjenopprettes?

Den kjente og avholdte forfatter, pastor og sjelesørger; O. S. Hawkins anfører i boken: The Nehemia Code noen allmenngyldige prinsipper fra en av Bibelens bøker, Nehemja bok. 

Fortellingen viser at gjenoppbygging er mulig – om sjansen blir gitt og forutsetningene innfris. – Disse prinsippene gjelder uansett hva vi vil gjenoppbygge i livet. Det være seg på det individuelle plan, som for team, relasjoner, organisasjoner og menigheter (Hawkins, 2018). 

Historien handler altså om Nehemja som mot alle odds gikk i bresjen for å gjenoppbygge Jerusalems nedbrutte murer og nedbrente porter, rundt 450 år f. Kr. 

Det første Hawkins anfører er nødvendigheten av en ”riktig start”, og viser i sammenhengen til fire steg… 

1. En oppriktig evaluering

– Vi kommer aldri i gang før vi gjør vår egen ærlige evaluering av situasjonen.

Altså, det gjelder å svare oppriktig på spørsmålet: hvordan er situasjonen? Og hvordan har vi det egentlig og hvor er vi på vei?

Å tenke positivt er vel og bra, men på bekostning av fakta kan det koste dyrt.

I blant fristes vi til å tegne et bedre bilde enn det det i virkeligheten er. Årsaken kan for eksempel være å beskytte oss selv. Kanskje virkeligheten er for tøff til at vi kan ta den inn over oss? Eller at vi av ren stolthet og frykt ikke vil erkjenne fakta? Slike tanker fikk ikke rom hos Nehemja. 

Han ville for en hver pris vite sannheten om tilstanden i Jerusalem. Og det fikk han fordi han ville ha en sann skildring, og vel og merke fra troverdige vitner: «De som har sluppet unna fangenskapet der i provinsen, er i stor ulykke og vanære. Muren rundt Jerusalem er brutt ned, og portene er brent opp» (Neh 1,3). 

Virkeligheten traff Nehemja. Han ble berørt og engasjert…

2. Identifiser deg med situasjonen

”Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud.” (v.4)

Selv om det var en betydelig avstand mellom borgen Susa og Jerusalem, angikk katastrofen ham personlig, og det påvirket hans prioriteringer og agenda.

En ny begynnelse forutsetter altså en riktig start, og en sann virkelighetsforståelse som fører til en personlig identifisering med situasjonen og de berørte. 

Nehemja er et strålende eksempel på at det ikke er for seint og aldri for håpløst for en ny start. De utfordringer som Nehemja måtte hanskes med og løse, fordret integritet og total overgivelse til oppgaven og målet.

3. Ta personlig ansvar

Nehemja kunne ha klaget og pekt finger mot dem som forårsaket ødeleggelsene i Jerusalem. Som for eksempel Nebudkadnesar som beleiret Jerusalem og førte en mengde jøder i fangenskap til Babel. For ikke å nevne den egentlige årsaken, lederskapets forfall og forvitring, samt folkets frafall fra Gud. 

Derfor er det verd å merke seg Nehemjas første respons: Han søkte Gud (v. 4). Ikke alle regnet med Gud, slik Nehamja gjorde. Han var bevisst sitt ansvar overfor den høyeste og siste instans som alle mennesker svarer for: ”Å, Herre, himmelens Gud, du store og skremmende Gud, som holder pakten og viser kjærlighet mot alle som elsker deg…” 

Også egne og andres synder tok Nehemja ansvar for å bekjenne: ”Jeg bekjenner syndene som vi israelitter har gjort mot deg. Også jeg og mitt farshus har syndet” (v.5-6).

4. Bryt ut av komfortsonen

Hawkins gjør et poeng ut av siste setningen i kapittel 1, hvor det står: ”Jeg var kongens munnskjenk da dette hendte” og peker på privilegiene en slik stilling hadde. 

Nehemja hadde det svært komfortabelt ved regentens hoff. Men det holdt ham ikke tilbake fra å ta grep. Situasjonen og nøden i Jerusalem angikk han. Derfor brøt han opp og gikk langt utenfor komfortsonen.

– En av grunnene til at det er så få gjenopprettelser i relasjoner i dag, er at for få av oss er villige til å gå ut av våre egne selvvalgte komfortsoner, sier Hawkins (2018).

”Om du får den første knappen i det riktige knapphullet, kommer også de andre knappene i rett hull”, forsøkte mamma å lære meg da jeg var liten og slet med den slags øvelser. Nå er det andre ting som utfordrer, men prinsippet mor lærte meg er det samme! 

Hvordan vi starter gjenoppbyggingen, påvirker prosessen og det endelige resultatet. Nehemja fulgte alle prinsippene som er nevnt over i sitt lederskap, og målsettingen ble innfridd: Jerusalems murer og porter ble gjenreist! 

Kilde: Hawkins, O. S., The Nehemia Code, 2018.
NB2011

En undervurdert ferdighet

Noen ser ut for å ha gaven til å oppmuntre, andre må oppmuntres for å oppmuntre, mens alle trenger påminnelser om hvor viktig og riktig det er å utvikle evnen.

Hvem har ikke tenkt: – Nå orker jeg ikke mer!

Motløshet, å føle seg nedstemt eller deppa er nok mer utbredt enn vi kanskje vanligvis er klar over. Livet er skjørt og ingen blir noen gang så sterk at man klarer seg helt på egen hånd. Alle trenger noen rundt seg som viser at de bryr seg, bekrefter ens verdi, og anerkjenner ens bidrag til fellesskapet.

Dr. Dan Reiland påpeker at evnen til å oppmuntre er en av de virkelige lederskapstestene. Han har observert og studert ledere i en mannsalder og anfører noen kjennetegn … (Reiland, 2011)

1. Tiltrekkende. Jeg er ganske sikker på at du nokså raskt kommer på noen som du elsker å være sammen med. Hva særpreger dem? Neppe er de sure, bitre eller kritiske. Nei, heller tvert i mot. Nettopp fordi de tilfører livet ditt energi og verdier du knapt kan være foruten. 

I mitt første pastorkall var jeg cirka midt i 20-årene. Jeg var omtrent hver uke på besøk hos et eldre ektepar. Mulig de tenkte jeg var god som besøkte dem så ofte, men det de kanskje ikke visste, var at jeg trengte deres oppmuntring, støtte, kunnskap, erfaring og ledelse. 

2. Kommuniserer positivt. Reiland anfører at oppmuntringskunsten trenger ikke å være komplisert. Unngå å snakke negativt! Han advarer mot å gjøre et nummer av hvor eventuelt sliten du er, klage på forventningspresset, eller på medarbeidere som ikke svarer til forventningene, – eller på noe så hverdagslig som strøm – og drivstoffprisene som flyr i været. 

Om en tenker seg om, er det kanskje noe hyggelig samtalen kan dreie seg om. Og selv krevende saker kan vinkles på en slik måte at kreativiteten blomstrer og ideer til løsninger heller diskuteres. 

Som pastor har jeg av ulike grunner gjestet mange hjem gjennom rundt 40 år. Tidlig lærte jeg meg betydningen av å være oppmerksom på ting som fortjener ære eller ros. Om du for eksempel kommer på besøk til noen, skal det godt gjøres et det ikke er noe du kan si noe godt om; det være seg familiebilder, malerier eller interiør etc. Viktig at en da sier noe om det. Hvordan kan ellers noen bli oppmuntret?

3. Er raske til å investere sjenerøst i andre potensielle ledere. Det var november 1977. Jeg hadde møtt redaktør Oddvar Nilsen tidligere denne sommeren på et stevne. Her inviterte han meg til å stikke innom KS-redaksjonen i Filadelfia Oslo, når det måtte passe meg: – Jeg har noen bøker jeg gjerne vil gi deg! Det ble en svært oppmuntrende stund og han påvirket min holdning til å være sjenerøs med å gi ressurser til andre, fremfor å være påholden.

4. Takknemlig. Ekteparet jeg refererte til, var ikke spesielt rike på jordisk gods. Helsa var heller ikke alltid like god. Men jeg kan ikke huske at dem klaget på noe som helst. De var takknemlige for livet, familien, deres enkle hjem og eiendeler, naboene, menigheten, pastoren og misjonen de lidenskapelig og sjenerøst støttet. Og for ikke å glemme, deres begeistring over å få være et Guds barn og tilhøre hans rike!

5. Kjenner verdien av åndelig oppmuntring. Et håp uten oppmuntring mangler substans. Det sies, du kan leve 40 dager uten mat, 4 dager uten vann, 4 minutter uten luft, men bare 4 sekunder uten håp. 

Glede i hjertet gir god helse, mismot tærer på kroppen. (Ordsp 17,22) 
Motet holder et menneske oppe i sykdom, men mismot, hvem kan bære det? (Ordsp 18,14) 

Bibelen er gjennomsyret av håp. Barnabas er en av karakterene som har fengslet meg og vært en facinerende modell for meg i så måte: ”Barnabas tok ham da med seg til apostlene. Han fortalte dem hvordan Saulus på veien hadde sett Herren, som hadde talt til ham, og hvordan han i Damaskus hadde forkynt frimodig i Jesu navn” (Apgj. 9:27).

Det er mange sider i Barnabas liv og tjeneste som er verd å merke seg. Jeg har særlig merket meg:
– Han trodde på Paulus før noen andre gjorde det.
– Han anerkjente og anbefalte Paulus tjeneste overfor andre ledere.
– Han investerte i Paulus og la til rette for at han skulle nå sitt potensial.

Barnabas ser ut for å ha en særskilt oppmuntringsgave. Noen har nok fått den gaven i større grad enn andre, men alle har fått evnen til å formidle håp med substans.

For å bli god i noe, fordres det trening. Hvordan vil inngangen til 2021 bli om vi nå i 2020 trente mer på å bli dyktigere til å oppmuntre andre?

Kilde: Amplified Leadership, Dan Reiland, 2011

Hva kan skje om vi i 2020 blir rausere med oppmuntringer?

– Nei takk! Vær så snill, nå har jeg fått nok av oppmuntring! Dét har jeg aldri hørt. Men derimot sett og erfart kraften i oppmuntring.

I blant er det ikke så mye som skal til for å bli oppmuntret. Som for eksempel en venn av meg som havnet i en telefonkø og midt i musikkinnslaget hørte hun en varm og god stemme som sa: ”Vi har ikke glemt deg!” Dét var som en hilsen fra himmelen og gjorde dagen lettere! 

Vi har alle et grunnleggende behov for å føle oss verdifulle. Om den følelsen mangler, føler vi oss heller underlegne, utrygge og kanskje utenfor. Alle har jo et eller annet å bidra med, men om ens gaver og evner ikke enses eller verdsettes, kan en lett fristes til å tro at man ikke duger til noe som helst. Mon tro om ikke behovet for oppmuntring er underkommunisert?

Dr. Dan Reiland (Pastorcoach) viser til John C Maxwell, verdens fremste lederekspert som sier: – Oppmuntring utgjør 51% av lederskapet hos fremgangsrike ledere.

Vi ligner litt på motorkjøretøy. Når de trekker tungt trenger de mer drivstoff. Det gjelder en el-bil så vel som en bensin- eller dieseldrevet bil. Kraftforbruket øker i forhold til motstanden. Oppmuntring gir oss påfyll av energi!

En far var viden kjent for å oppmuntre folk. Sønnen ville gjerne lære og spurte faren hva han så etter hos folk som trengte oppmuntring. – At de puster, svarte faren. Altså: Behovet for oppmuntring er allment! 

En hel del er trygge i sin identitet. Selvbildet er sunt og selvfølelsen er god og solid, men ikke alle du kjenner eller møter er der. Oppmuntre dem, gi dem håp! Færre enn du vanligvis tror føler seg unik. Gi dem oppriktig ros, konkret og gjerne mens andre hør på. Folk trenger å føle seg verdsatt. Lytt til dem! Alle sitter på en historie som fortjener å bli hørt.

For noen år siden ble det gjennomført et eksperiment for å måle menneskers evne til å tåle smerte. – Hvor lenge kunne en barføtt person stå i en stamp med isvann?
Forsøket viste at når det var noen andre til stede som ga oppmuntring og støtte, kunne personen i isvannet holde ut smerten dobbelt så lenge som når det ikke var noen andre til stede. 

Hva 2020 innholder til fulle, vet ingen av oss. Men hva kan skje om vi i 2020 blir mer rausere med å gi hverandre oppmuntringer? 

Tanker i adventstiden…

Jesu fødsel skal nok en gang feires over hele verden. Hans komme ble et tidsskifte, men hva mer?

Jeg sitter i stua. Det gnistrer på peisen, julestjerna i vinduet lyser, det lukter julebakst og lefsene er vel bevart i fryseren til… Det er adventstid, og jeg sitter og tenker på hvorfor kom Jesus?

Det nye testamentet (NT) gir det fullstendige svaret. Matteus, forfatteren av første boka i (NT) peker på tre hensiktsbestemmelser: 
1. For å kalle syndere: 
”Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere” 9,13
2. For å frelse sitt folk fra deres synder: 
”Hun skal føde en sønn, og du skal gi han navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder” 1,21
3. For å tjene og gi: 
”Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange” 20,28

Da de første menneskene, Adam og Eva falt for eget grep, fikk det konsekvenser for alle deres etterkommere. 

Bibelen viser at den første Adam gjorde opprør og syndet, mens den siste, altså Jesus, – fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. – Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn (Flp 2,8-9). 

På vegne av Adams falne slekt innfridde Jesus alle krav Gud hadde til oss! Og i sin lidelse og død tok han all vår skyld og straff på seg! Han forsonte oss med Gud, og uten krav om gjenytelser eller prestasjoner, erklærer evangeliet, de glade nyheter om Jesus:  – alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn (Joh 1,12). Det er verdt å tenke på, feire og takke for hver dag! 

Fortsatt god adventstid og riktig god jul!

”Self-talk” – den indre dialogen

Har du snakket med deg selv noen ganger? I virkeligheten snakker vi mer med oss selv – enn med noen som helst andre. 

Ærlig talt; jeg er glad for at en del av mine indre dialoger ikke blir postet på Facebook, Twitter eller Instagram.

Hva bør jeg egentlig si til meg selv? Hva gjør den indre dialogen med meg og dem rundt meg? Blir min og andres livskvalitet svekket eller styrket? Hva er kilden? Hvilke tema eller personer dreier det seg stort sett om? Hva er budskapet som stadig repeteres? 

Jeg synes å erfare at min ”Self-talk” påvirker min innstilling, legger føringer for min adferd og skaper gode eller dårlige følelser – alt etter hvilke tanker jeg tillater å dominere i min hemmelighetsfulle dialog med meg selv. 

Vel, la meg få oppmuntre deg med en bibelfortelling som viser at om en ikke lar ”Self-talk” være det endelige ”ordet”, kan betydelige muligheter åpne seg. 

Gideon ble en av lederne i Israel under dommertiden (1200-1000 år f. Kr). Det var stor krise i landet etter midjanittenes voldsomme plyndringer. Landet var okkupert og undertrykt; ”Israel ble helt utarmet av midjanittene”. I denne håpløse situasjonen kom Herrens kall og oppmuntringer til Gideon (Dom 6:1-16).

Gud tenkte større om Gideon enn han selv kunne forestille seg. Han ble en av Israels store helter, vel og merke etter at han lot Gud ha det avgjørende og siste ordet.

Hvordan Gideon i begynnelsen responderte viser nettopp at ”self talk” har gjort noe med ham. Og den påvirker hvordan han svarer på Guds røst. 

Gideon så først utelukkende på omstendighetene, selv om Gud hadde troen på ham: «Herren er med deg, du djerve kriger» (v. 12-13). Gideon pekte på sin bakgrunn og historie og mente den diskvalifiserte han for oppgaven, selv om Herren vendte seg til ham og sa: «Gå og bruk den styrken du har, til å berge Israel ut av hendene på midjanittene! Det er jeg som sender deg!»

Vi ser av fortellingen at en person som har snakket seg selv tilstrekkelig langt ned kan være krevende å overtale. 

Gideon så på sine egne ressurser og tenkte: – jeg er ubrukelig! Han gjentok for Herren det han trolig hadde god trening i: «Hør, Herre! Hvordan kan jeg berge Israel? Min slekt er den svakeste i Manasse, og jeg er den yngste i min fars hus.»

Altså: Gideon så verken Guds eller sitt eget potensial. – Da sa Herren til ham: «Jeg vil være med deg, og du skal slå midjanittene, alle som en.» 

”Det er ingen man dømmer så hardt som seg selv!”, hørte jeg en gang. Gjenkjennende? 

Hva trenger du aller helst å høre deg selv si – til deg selv? Godt forankret i fortellingen om Gideon og ellers i Bibelen, kan du trygt erklære …
– Gud har en plan for meg: 
«Herren er med deg, du djerve kriger.» (v.12)
– Guds styrke er i meg:
«Gå og bruk den styrken du har, til å berge Israel ut av hendene på midjanittene! Det er jeg som sender deg!»  (v.14)
– Gud er med meg: 
«Jeg vil være med deg, og du skal slå midjanittene, alle som en.» (v.16)

Ansvarsfraskrivelse versus erkjennelse

Det gjør alltid inntrykk når noen erkjenner realitetene og tar det hele og fulle ansvaret for sine ord og handlinger.

Ansvarsfraskrivelse har fulgt menneskeheten som en mørk skygge. Takk og pris, det er en hel del unntak og det er noe høyreist med mennesker som erkjenner ansvaret for sine feiltrinn og heller ikke unndrar seg følgene. 

En av de første reaksjonene etter syndefallet hos Adam og Eva, var motstanden mot å ta ansvaret for sine beslutninger. Adam skyldte på Eva og Eva skyldte på slangen/djevelen.

Deres ulydighet og feilgrep fikk fatale følger og Gud holdt de begge ansvarlige. De kunne ikke flykte fra verken Gud, eller virkeligheten og følgene. Sannheten og konsekvensene kom for en dag!

Å unnlate å si hva en egentlig mener i en sak, kan også være en form for å unndra seg ansvar. Forleden passerte jeg tilfeldig forbi et par utenfor en forretning. Han ville høre hennes kommentar på noen skjorter og gensere som var utstilt, hvorpå hun litt kvast svarte: “Jeg sier ingen ting, for da har jeg ingen ting sagt!»

Det ligger mennesket snublende nært å falle for fristelsen å skjule, ignorere, eller benekte sannheten. Det aller verste er å gjøre som Adam og Eva gjorde, å skylde på andre, sette andre i et dårlig lys, for selv å gå fri. Slike krumspring får vanligvis en rekke uheldige følger: at andre må lide urett, grenser flyttes, moralen svekkes, normer og den gode kulturen forvitres. Men før eller siden kommer alt for en dag (Rom 2:16).

Kong David gjorde en del grove feil: som da han tellet hæren uten å regne med Gud, falt for Batseba og myrdet Uria, hennes ektemann. Men tross sine feil og svakheter, var David rask til å erkjenne sine feil. Han tok ansvaret for sine handlinger og bar konsekvensene med verdighet. Det var hans styrke (Sal 32:5; 51).

Som antydet, etter en stor seier over filisterne, gjorde kong David en alvorlig tabbe – konsekvensene ble fatale. Det var slik at David bestemte seg for å telle antall soldater under sin kommando, noe som indikerte at han hadde større tillit til sin egen hær enn til Gud (1. Krøn 21:1-28). Det reagerte Gud på. Han var svært utilfreds med Davids oppførsel og iverksatte sanksjoner mot Israel. Men David ropte til Gud og sa: ”Jeg gjorde en stor synd da jeg gjorde dette. Men ta nå bort din tjeners skyld, for jeg har vært uklok.” (v.8). Gud lot likevel en pest komme over landet og tusenvis døde. Og David ba igjen, ”Jeg er den som har syndet og handlet ondt…la din hånd ramme meg, men spar folket ditt for landeplagen!”  (v.17). 

Det er verdt å merke seg: David klandret ikke andre for sine kritikkverdige valg. Han innrømmet sine feil. Han tok fullt ansvar for sine handlinger. David omvendte seg, fornyet sin overgivelse til Herren og fortsatt livsløpet.

«… Jeg ville aldri ha gitt en topp-jobb til en mann som ikke gjør feil … for da er han helt sikkert middelmådig” (Peter Drucker).

At vi mennesker gjør feil er ikke problemet, men heller ansvarsfraskrivelse og benektelse av virkeligheten og sannheten de gangene det skjer. Best er derimot å følge kong Davids eksempel. Han var snar til å erkjenne feil og justere seg inn etter loddesnoren – Guds ord!

Gudstjeneste på sitt beste

Hvordan kan man være en aktiv deltaker fremfor en analytisk tilskuer?

I rundt 60 år har jeg vært på en rekke gudstjenester. De første jeg var med på ble jeg trillet inn i barnevogn av mamma og pappa. Men da jeg kom i tenårene fikk jeg et personlig møte med Jesus som ble livsforvandlende. Det satte gudstjenestelivet i perspektiv.

Det vi gjerne kaller Gudstjeneste har flere elementer som samlet sett gir inspirasjon, oppbyggelse, trøst og veiledning. Som for eksempel, at vi møter hverandre med uforbeholden kjærlighet, deltar i lovsangen, priser Herren, ofrer, bruker nådegavene og ber. Men viktigst er Ordets forkynnelse. Guds Ord er brødet som gir næring til Kristi kropp og gir troen substans, ja, er fundamentet for vår kristne vandring; det beskytter oss i dagliglivet og peker på hensikten for Guds menighet nå og i herligheten!

Livet kan by på mye stress og ikke alle av oss har rukket nedtellingen før vi entrer kirkesalen. Derfor gir det mening når første del av gudstjenesten hjelper oss med å legge av hverdagsmaset, nettopp for å fokusere på og lytte til hva Ånden og Ordet sier. Men det fordrer bevisstgjøring og en viss grad av selvdisiplin.

De gangene jeg har gått mettet og velsignet hjem – eller i verste fall motsatt – har det mer berodd på min egen innstilling, fremfor andre faktorer.

Forkynneren sier: – Vokt din fot når du går til Guds hus! Det er bedre å komme dit for å lytte …  (Forkynneren 4:17) 

En måte å justere seg i forhold til rådet forkynneren gir er kanskje å stille seg selv noen praktiske spørsmål:

  • Hva skjer om jeg fokuserer mer på innholdet i talen fremfor forkynneren?  
  • Hva gjør jeg i praksis for å søke innsikt fremfor å bli underholdt?
  • Hva skjer om jeg definerer aktiv lytting til en del av tilbedelsen i gudstjenesten?
  • Hva kan skje (?) om jeg sier til Gud: – Tal, Herre, din tjener hører!
  • Hvordan kan jeg forvalte det jeg hører på best mulig måte?

Søndagsgudstjenesten inspirerer og utruster oss for den daglige gudstjenesten for Herren. Hans hensikt og mål er mer enn å få oss til himmelen. Han vil hver dag skape historie gjennom et folk som lytter og adlyder Ham! Jo mer Han får fylle, forme og danne sitt folk ved sitt Ord, kan flere bli frelst, disippelgjort og Hans kraft kan forvandle nasjonen. Det er vel Gudstjeneste 24/7 på sitt beste.

Bibelvers å grunne på: 1 Kor 1:21; 2 Tim 3:16-17; Kol 3:16; Heb 4:12; Salme 1; 122:1 og Salme 119. Jer 5:14

– Hva skal man med alle disse testene?

«Hvorfor mishandler vi produktene våre? …vi gjennomfører alltid tøffe tester for å være sikre på at produktene tåler det meste. Derfor.» Reklamen fra Ikea var illustrert med en elefant balanserende med foten på en stol.

Ingen går gjennom livet uten prøvelser. Daglig tar vi stilling til etiske og moralske spørsmål.

Jeg har nettopp hatt bilen på EU-kontroll. Testen avslørte betydelig slitasje i hjuloppheng og slakke i hjullager. Av sikkerhetsmessige årsaker ble den ikke godkjent før reparasjonen var utført. Takk og pris for det!

Også ledere testes. «Hvorfor?» Deres agenda, holdninger, verdier, valg og adferd påvirker andre i større grad enn folk flest. «Derfor», for å bruke Ikeas analogi.

Kong David er en av de største lederne i Israels historie. Hva formet og dannet han i tjenesten? Naturligvis flere faktorer, men perspektivet han valgte er mønstergyldig. Han så gevinsten av tester! Ellers hadde han vel ikke bedt Gud om å bli prøvet?

  • «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker! Se om jeg følger avguders vei, og led meg på evighetens vei! (Sal 139,23-24)
  • «Prøv mitt hjerte, gransk det om natten, prøv meg med ild! Du finner ikke noe skammelig hos meg. Min munn synder ikke.»  (Sal 17,3)
  • «… la den rettferdige bli stående, du som prøver hjerter og nyrer, du rettferdige Gud.» (Sal 7,10)

Hvilket perspektiv en velger påvirker utfallet. Ikeas perspektiv kommer forbrukerne til gode. Hva er vårt perspektiv?  Jakob peker på en gevinst: «Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser.  For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet» (Jak 1,2-3). 

Gud mishandler ikke. Han tester oss fordi han elsker sine barn, jf Heb 12:5-7 og Ordsp 3:11-12.

Kong David ønsket tester velkommen som om de var hans beste venner. Ekte venner forteller sannheten, selv om det koster.

– Hva skal man med alle disse testene?, utbrøt en oppgitt elev.
– Jo, fordi tester viser én av tre sannheter: 1) Stagnasjon 2) Framgang 3) Tilbakegang, svarte læreren.
Med andre ord, prøvelser avdekker bunnlinje og potensial. 

At EU-kontroll gir færre drepte og skadde i trafikken er sikkert og visst. At IKEAs metode benyttes på alt fra kjøretøy til elektriske artikler, er betryggende for oss forbrukere.

For kristne ledere handler det ikke bare om å hindre skader, eller fremskaffe holdbare produkter. For å skulle modellere Guds rikets natur, legge til rette, rekruttere og utruste andre til tjeneste fordres jevnlig testing.

Læringssirkelen er gjerne; prøving, feiling, læring, forbedring – prøving, feiling, læring, forbedring – prøving osv.

Gevinsten av delegering (Del 3/3)

Å ville det og å si det er ikke det samme som å gjøre det. Kanskje dét beror på at en ikke vet hvordan? Men nettopp det hadde svigerfaren til Moses råd for …

Når noen bestemmer seg for å bli en delegerende leder, er det et viktig verdivalg fordi det vil ha innvirkning på hvordan han/hun utfører tjenesten og det endelige resultatet. Den type ledere er ikke først og fremst opptatt av hva de selv får utrettet, men heller hva de kan få gjort ved å forløse andres talenter og gaver i hensiktsmessige tjenester. Det er kjernen i det såkalte ”Jetro-prinsippet” og som har sin bakgrunn i den dagen Moses ble en delegerende leder.

”Da sa Moses’ svigerfar til ham: ’Det du gjør, er ikke bra. Både du og dette folket som er sammen med deg, kommer til å bli helt utslitt. For dette er altfor tungt for deg. Du klarer ikke å gjøre det alene.’”

Det var klar melding fra svigerfaren. Jetro knekte koden for hvordan Moses skulle forebygge utbrenthet, forløse tjenester ved å anerkjenne og bemyndige nye ledere til lederskap. Slik mangfoldiggjorde han sin tjeneste: ”Moses hørte på hva svigerfaren sa, og gjorde alt det han hadde sagt.”

En leder kan kanskje føle at han eller hun må utrette alt alene. En usunn pliktfølelse! Det kan føre til at lederen sliter seg ut. Det var jo det Jetro var bekymret for når det gjaldt Moses. 

Av sammenhengen ser vi at Moses gjorde sju dramatiske endringer for å bli den leder svigerfaren Jetro foreslo (2 Mos 18).:
1. Han ble en bønnens mann:”Hør nå på hva jeg sier: Jeg skal gi deg råd, og Gud skal være med deg. Tre fram for Gud på folkets vegne, så du kan føre sakene fram for Gud.”(v. 19).
2. Han forpliktet seg til ledertrening: ”Du skal gi dem innføring i budene og lovene, og lære dem veien de må vandre, og arbeidet de må gjøre.”(v. 20).
3. Han la frem visjonen:”Du skal gi dem innføring i budene og lovene, og lære dem veien de må vandre, og arbeidet de må gjøre.”(v. 20).
4. Han utarbeidet en plan:”Du skal gi dem innføring i budene og lovene, og lære dem veien de må vandre, og arbeidet de må gjøre.”(v. 20)
5. Han valgte ut og trente ledere:”Så skal du se deg ut noen dyktige menn blant alt folket, noen som frykter Gud, sannferdige menn som hater grådighet. Disse skal du sette over dem som ledere over tusen, ledere over hundre, ledere over femti og ledere over ti.” (v. 21).
6. Han ga dem mandat til å tjene, basert på deres evner: ”Disse skal avsi dommer for folket hele tiden … i alle de små sakene skal de selv dømme.” (v 22).
7. Han gjorde selv bare det de andre ikke kunne gjøre: ”Da skal det bli slik at de kommer til deg med alle de store sakene …” (v. 22).

I vers 23 ser vi gevinsten av endringene Moses gjorde. – Hvis du gjør dette – og Gud befaler deg å gjøre det -, da skal du klare å holde ut, og alt dette folket kan da komme hjem i fred. Gud er en ordens Gud og ved orden følger det fred. 

Jetroprinsippet krever at du som leder tillater andre ledere å dele eierskapet. At du er ydmyk og trygg, slipper kontrollen, har tro på og tillit til at andre kan og vil, åpner for frigjøring og mangfoldiggjøring av tjenester, gaver og talenter!

Vær velsignet i ditt lederskap!

Kilde: Equip, Million Leaders Mandate