Kategori: Preken/undervisning

Konflikter, distraksjoner og motstand er ofte gjengangere i alle former for gjenopprettelser. Noen lykkes, mens andre mislykkes. Nehemja lyktes mot alle odds. Hva kan vi lære av ham?

Det har levd smarte folk før oss, som for eksempel Nehemja, rundt 450 år f. Kr. Han kom i mål med gjenoppbyggingen av Jerusalems mur selv om motstanden så ut for å være både overveldende og ufin. 

Som jeg nevnte i forrige artikkel, anfører O. S. Hawkins i boken, The Nehemia Code, en del prinsipper som gjelder for enhver gjenoppbygger uansett hvilket prosjekt det måtte være.

Ingen kan oppnå noe stort alene eller på egen hånd. Det skjønte den ellers så talentfulle lederen, Nehemja. Han var bevisst sine begrensninger, nettopp derfor bygget han team, og – han var en mester i å bygge lagånd, og han benyttet seg av fem prinsipper for å fullføre gjenoppbyggingen – prinsipper som vi kan innlemme i våre prosjekter…

1. Start med målet i sikte. I skrivende stund måtte jeg ta et avbrekk for å bestille et par flybilletter på nettet og det gikk som forventet greit. Ikke fordi jeg bare har lært metoden og kjenner verktøyet – men fordi jeg visste  hvor jeg skulle og hvordan jeg skulle komme meg til bestemmelsesstedet.

– Folk flest vil vite hvor lederne vil ha folket og hvordan vi skal komme i mål. 

Før Nehemja foretok seg noe som helst hadde målet grepet ham og satt spor i hans indre verden. Så mye at kongen la merke til hans hjertesorg (2:3). Altså, før Nehemja brøt opp fra jobben i Persia ved kongens hoff, og gav seg på vei mot Jerusalem, samt rekrutterte medarbeider til teamet, eller flyttet på en eneste stein – startet han altså med målet i sikte: Å gjenoppbygge muren rundt Jerusalem, og gjenreise portene som var nedbrent. 

2. Grip fatt i mulighetene. Uansett hvor krevende livet eller tjenesten kan være vil det alltid være løsninger på problemene – forutsatt at vi tenker konstruktivt, fordomsfritt, kreativt, griper sjansen og alltid handler prinsipielt.

Nehemja kunne ikke lene seg på egen eller andres erfaringer. Hvem hadde han å spørre til råds, foruten om Gud som han var snar å gå til med krevende spørsmål (2:4).

Han var trygg i oppdraget, han visste hvor han skulle og han grep fatt i mulighetene som bød seg (2:4-10). 

– Mange mennesker kommer aldri i gang med gjenoppbyggingsprosessen fordi de alltid “venter på at Gud skal åpne en dør” for dem.

Tenk om bønder, fiskere, håndverkere, jegere, leger eller utøvere generelt skulle tenke slik i sine sammenheng? Jo visst, jeg tror på at Gud åpner dører og endog kan stenge dører når han ser det er tjenlig. Men for en god del av oss, når det gjelder trivielle spørsmål og i åndelig arbeid, handler det mer om å fatte mot og gripe de mulighetene som ligger for hånden.

3. Gjør en grundig analyse av situasjonen. Etter tre dager i Jerusalem sier fortellingen at Nehemja dro ”ut om natten sammen med noen få menn”. Formålet var å skaffe seg et grundig bilde av situasjonen (2:11-16). 

– Ledelse er ofte et ensomt oppdrag. Før et større gjenoppbyggingsarbeid blir iverksatt, må noen ta sin egen midnattstur for oppriktig å ta inn over seg de faktiske forhold.

Å slurve med hjemmeleksa, lønner seg vanligvis ikke. Å foreta en omhyggelig undersøkelse først, før du setter inn tiltak eller bestemmer deg for hvordan du skal løse situasjonen – er både nødvendig og klokt. Ellers kan det gå som det går studenter på eksamen som ikke setter seg grundig nok inn i problemstillingen, eller møter uforberedt, eller kanskje misforstår oppgaven fordi man var for rask til å konkludere.

4. Motiver folket til handling. – Evnen til å samarbeide, ikke motarbeide hverandre, er et essensielt element i gjenoppbyggingen.

Når jeg leser Nehemjaboken, blir jeg så godt som hver gang grepet av hans klokskap. Han var en fremragende teambygger, teamarbeider og teamleder. Før han ba om hjelp og i det hele tatt startet prosessen med gjenoppbyggingen – bygget han først lagånd (2:17-18). 

Han var oppriktig, relasjonell og målbevisst. Han skapte entusiasme og en holdning av omsorg for andre. Egeninteresser ble satt til side til fordel for det store bildet, nemlig gjenoppbyggingen! 

– Vi vil aldri få gjenoppbygget våre egne ødelagte murer før vi først tar inn over oss realiteten i situasjonen.

Selv om Nehemja inspirerte sine medarbeidere til dyst, underkommuniserte han ikke de faktiske forhold. Han var ærlig på hvor ille det egentlig stod til og hva gjenoppbyggingen ville koste. Men hans visjon og entusiastiske formidling motiverte folket til å ta grep. Folket kom ut av mange års bakevje og gjenoppbyggingen kom i gang.

5. Hold deg på sporet. Hawkins sier det var særlig én faktor som virkelig lå til grunn for at Nehemja lyktes. Nemlig hans uavbrutte fokus. Og legger til at distraksjoner er en gjenganger i alle typer gjenopprettelser, lik det Nehemja fikk erfare (2:19-20). For hans vedkommende var det motstand hele veien og helt fram til den siste steinen i muren var kommet på plass og samtlige porter var gjenreist. 

Gjenoppbygging møter alltid motstand, og fristelsen til å gi opp ligger nær for hånden. Men Nehemja holdt seg slavisk til visjonen og prinsippene for måloppnåelse som anført over.

Lik en pilot som bringer sine flypassasjerer fra et sted til et annet, hadde også Nehemja et tydelig bestemmelsessted i sikte. Denne reisen forpliktet han seg til i tillit til Guds Ånd og hånd var med ham. Derfor brøt han ut av komfortsonen hos regenten i Persia og holdt fokuset til gjenoppbyggingen var fullført!

Kilde: Hawkins, O. S., The Nehemia Code, 2018.

Ledere snubler og faller, forhold mellom mennesker går i oppløsning, verdier går tapt. Er det mulig at slike ting kan gjenopprettes?

Den kjente og avholdte forfatter, pastor og sjelesørger; O. S. Hawkins anfører i boken: The Nehemia Code noen allmenngyldige prinsipper fra en av Bibelens bøker, Nehemja bok. 

Fortellingen viser at gjenoppbygging er mulig – om sjansen blir gitt og forutsetningene innfris. – Disse prinsippene gjelder uansett hva vi vil gjenoppbygge i livet. Det være seg på det individuelle plan, som for team, relasjoner, organisasjoner og menigheter (Hawkins, 2018). 

Historien handler altså om Nehemja som mot alle odds gikk i bresjen for å gjenoppbygge Jerusalems nedbrutte murer og nedbrente porter, rundt 450 år f. Kr. 

Det første Hawkins anfører er nødvendigheten av en ”riktig start”, og viser i sammenhengen til fire steg… 

1. En oppriktig evaluering

– Vi kommer aldri i gang før vi gjør vår egen ærlige evaluering av situasjonen.

Altså, det gjelder å svare oppriktig på spørsmålet: hvordan er situasjonen? Og hvordan har vi det egentlig og hvor er vi på vei?

Å tenke positivt er vel og bra, men på bekostning av fakta kan det koste dyrt.

I blant fristes vi til å tegne et bedre bilde enn det det i virkeligheten er. Årsaken kan for eksempel være å beskytte oss selv. Kanskje virkeligheten er for tøff til at vi kan ta den inn over oss? Eller at vi av ren stolthet og frykt ikke vil erkjenne fakta? Slike tanker fikk ikke rom hos Nehemja. 

Han ville for en hver pris vite sannheten om tilstanden i Jerusalem. Og det fikk han fordi han ville ha en sann skildring, og vel og merke fra troverdige vitner: «De som har sluppet unna fangenskapet der i provinsen, er i stor ulykke og vanære. Muren rundt Jerusalem er brutt ned, og portene er brent opp» (Neh 1,3). 

Virkeligheten traff Nehemja. Han ble berørt og engasjert…

2. Identifiser deg med situasjonen

”Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud.” (v.4)

Selv om det var en betydelig avstand mellom borgen Susa og Jerusalem, angikk katastrofen ham personlig, og det påvirket hans prioriteringer og agenda.

En ny begynnelse forutsetter altså en riktig start, og en sann virkelighetsforståelse som fører til en personlig identifisering med situasjonen og de berørte. 

Nehemja er et strålende eksempel på at det ikke er for seint og aldri for håpløst for en ny start. De utfordringer som Nehemja måtte hanskes med og løse, fordret integritet og total overgivelse til oppgaven og målet.

3. Ta personlig ansvar

Nehemja kunne ha klaget og pekt finger mot dem som forårsaket ødeleggelsene i Jerusalem. Som for eksempel Nebudkadnesar som beleiret Jerusalem og førte en mengde jøder i fangenskap til Babel. For ikke å nevne den egentlige årsaken, lederskapets forfall og forvitring, samt folkets frafall fra Gud. 

Derfor er det verd å merke seg Nehemjas første respons: Han søkte Gud (v. 4). Ikke alle regnet med Gud, slik Nehamja gjorde. Han var bevisst sitt ansvar overfor den høyeste og siste instans som alle mennesker svarer for: ”Å, Herre, himmelens Gud, du store og skremmende Gud, som holder pakten og viser kjærlighet mot alle som elsker deg…” 

Også egne og andres synder tok Nehemja ansvar for å bekjenne: ”Jeg bekjenner syndene som vi israelitter har gjort mot deg. Også jeg og mitt farshus har syndet” (v.5-6).

4. Bryt ut av komfortsonen

Hawkins gjør et poeng ut av siste setningen i kapittel 1, hvor det står: ”Jeg var kongens munnskjenk da dette hendte” og peker på privilegiene en slik stilling hadde. 

Nehemja hadde det svært komfortabelt ved regentens hoff. Men det holdt ham ikke tilbake fra å ta grep. Situasjonen og nøden i Jerusalem angikk han. Derfor brøt han opp og gikk langt utenfor komfortsonen.

– En av grunnene til at det er så få gjenopprettelser i relasjoner i dag, er at for få av oss er villige til å gå ut av våre egne selvvalgte komfortsoner, sier Hawkins (2018).

”Om du får den første knappen i det riktige knapphullet, kommer også de andre knappene i rett hull”, forsøkte mamma å lære meg da jeg var liten og slet med den slags øvelser. Nå er det andre ting som utfordrer, men prinsippet mor lærte meg er det samme! 

Hvordan vi starter gjenoppbyggingen, påvirker prosessen og det endelige resultatet. Nehemja fulgte alle prinsippene som er nevnt over i sitt lederskap, og målsettingen ble innfridd: Jerusalems murer og porter ble gjenreist! 

Kilde: Hawkins, O. S., The Nehemia Code, 2018.
NB2011

– Nei takk! Vær så snill, nå har jeg fått nok av oppmuntring! Dét har jeg aldri hørt. Men derimot sett og erfart kraften i oppmuntring.

I blant er det ikke så mye som skal til for å bli oppmuntret. Som for eksempel en venn av meg som havnet i en telefonkø og midt i musikkinnslaget hørte hun en varm og god stemme som sa: ”Vi har ikke glemt deg!” Dét var som en hilsen fra himmelen og gjorde dagen lettere! 

Vi har alle et grunnleggende behov for å føle oss verdifulle. Om den følelsen mangler, føler vi oss heller underlegne, utrygge og kanskje utenfor. Alle har jo et eller annet å bidra med, men om ens gaver og evner ikke enses eller verdsettes, kan en lett fristes til å tro at man ikke duger til noe som helst. Mon tro om ikke behovet for oppmuntring er underkommunisert?

Dr. Dan Reiland (Pastorcoach) viser til John C Maxwell, verdens fremste lederekspert som sier: – Oppmuntring utgjør 51% av lederskapet hos fremgangsrike ledere.

Vi ligner litt på motorkjøretøy. Når de trekker tungt trenger de mer drivstoff. Det gjelder en el-bil så vel som en bensin- eller dieseldrevet bil. Kraftforbruket øker i forhold til motstanden. Oppmuntring gir oss påfyll av energi!

En far var viden kjent for å oppmuntre folk. Sønnen ville gjerne lære og spurte faren hva han så etter hos folk som trengte oppmuntring. – At de puster, svarte faren. Altså: Behovet for oppmuntring er allment! 

En hel del er trygge i sin identitet. Selvbildet er sunt og selvfølelsen er god og solid, men ikke alle du kjenner eller møter er der. Oppmuntre dem, gi dem håp! Færre enn du vanligvis tror føler seg unik. Gi dem oppriktig ros, konkret og gjerne mens andre hør på. Folk trenger å føle seg verdsatt. Lytt til dem! Alle sitter på en historie som fortjener å bli hørt.

For noen år siden ble det gjennomført et eksperiment for å måle menneskers evne til å tåle smerte. – Hvor lenge kunne en barføtt person stå i en stamp med isvann?
Forsøket viste at når det var noen andre til stede som ga oppmuntring og støtte, kunne personen i isvannet holde ut smerten dobbelt så lenge som når det ikke var noen andre til stede. 

Hva 2020 innholder til fulle, vet ingen av oss. Men hva kan skje om vi i 2020 blir mer rausere med å gi hverandre oppmuntringer? 

Et av bildene Bibelen bruker på menigheten er et hjem. Her er ingen fullkomne og det er fort gjort å såre hverandre.

– En punktert sykkel er fortsatt en sykkel. En bil er fortsatt en bil – selv om bremsene hyler. Et hus kan lekke fra taket og knirke i trapper, men likevel er det et hus. Et hjem er relasjoner – også her kan det knirke, knake og skrike –  men ingen bestrider at det er et hjem. Hei, velkommen hjem!

I alle hjem gjøres det feil. Foreldre kan ta feil, så vel som barna. Ingen er feilfrie. Slik er livet også utenfor hjemmet. Leger kan stille feil diagnoser og utstede gale medisiner, meteorologer bommer og forskere kan også ta feil. Heller ikke Guds menighet er fritatt fra tabber. Nettopp fordi menighet er folk. En klok mann sa ved en anledning: Der det er mennesker er det problemer.

I alle hjem er det relasjonelle utfordringer og muligheter. Personlig synes jeg møte med gale holdninger og håndtering av dårlig oppførsel har vært vanskeligst.

Fra en pastor eller en leder forventes det mye, naturligvis! Men likevel kan nettopp forventningen om rett håndtering være en krevende øvelse. Som for eksempel i møte med: Kritikeren; han eller hun som klager konstant og kommer med urimelige og irrelevante råd. Martyren; som alltid er et offer og ligger under for selvmedlidenhet. Gledesdreperen; som sjelden eller aldri roser noe eller noen som helst. Dampveivalsen; som uten sosiale antenner meier ned folk og gjerne tar hele rommet. Kontrollfriken; klarer ikke å slappe av og stoler verken på Gud eller mennesker. Navlebeskueren; eller einstøingen, som ligger i fosterstilling og ikke skjønner sitt eget beste. Ryggdolkeren; som snakker med to tunger og forandrer mening etter hvem han/hun samtaler med. Den kalde skulder trekker seg unna og unngår kontakt. Vulkanen lar ting og tang bygge seg opp på innsiden til det eksploderer og da helst på de mest upassende steder og tidspunkter.  Svampen trenger alltid hjelp – men gir sjelden noe tilbake. Konkurrenten er ikke helt frisk om han ikke gjør det bedre enn andre. Søppelkjøreren er som en magnet på negative mennesker, dikter opp historier, sladrer, baktaler og forurenser atmosfæren.

Har du møtt noe av den type holdninger og adferd? Ja, da har du sannsynligvis også smakt på hvor utmattende det kan være. Men hvordan kan en hindre at slik ukultur gis rom? 

Det bestemte en ungdomspastor seg for å gjøre noe med, da han ble innsatt som hovedpastor i menigheten der han hadde ledet ungdomsarbeidet i mange år. I tiltredelsesprekenen delte han kjærlig, men bestemt noen kjøreregler og bad forsamlingen om hjelp til å bygge en tillitsfull og trygg kultur:

I Hvis du har problem med meg, kom til meg på to manns hånd.

II Om jeg har et problem med deg, vil jeg komme til deg på to manns hånd.

III Dersom noen har et problem med meg, og kommer til deg, så send dem til meg. Jeg skal gjøre det samme overfor deg.

IV Hvis noen vegrer seg for å gå til meg, så si: «la oss gå sammen til ham. Jeg er sikker på at han vil sette pris på å treffe oss». Jeg vil gjøre det samme overfor deg.

V Vær varsom med hvordan du tolker meg – det er bedre at jeg gjør det. I saker som er uklare, så ikke føl deg presset til å tolke mine følelser eller tanker. Det er lett å feiltolke en intensjon.

VI Jeg vil være varsom med hvordan jeg tolker deg.

VII Er noe konfidensielt, ikke si det. Dersom du eller noen andre kommer til meg i fortrolighet, vil jeg ikke si det videre. Unntakene er:
a) Dersom en person kommer til å skade seg selv.
b) Hvis en person er i ferd med å fysisk skade noen andre.
c) Om et barn har blitt fysisk eller seksuelt misbrukt.
Jeg forventer det samme fra deg.

VIII Jeg leser ikke anonyme brev eller notater.

IX Jeg skal ikke manipulere. Jeg vil ikke bli manipulert. La heller ikke andre manipulere deg. Ikke la andre prøve å manipulere meg gjennom deg.

X Hvis du lurer på noe, så si det. Dersom jeg kan løse dette uten å sette noen i forlegenhet eller skape tillitsbrudd, så vil jeg gjøre det. (ETICS. John C. Maxwell)

Gode regler? Ja, fordi de avspeiler solide verdier og sikrer en sunn og bærekraftig kultur. I slike forsamlinger ansvarliggjøres medlemmene til å utvise respekt for hverandre og ta ansvar for egen atferd. I slike miljøer er det trygt, åpent og kreativt. Initiativ framelskes og det er stor takhøyde for å gjøre feil, derfor blomster også kreativiteten. 

Regler uten genuin omsorg og kjærlighet funker dårlig i lengden. De sterkeste historiene i Det nye testamentet skjer i ulike hjem. Kanskje den mest gripende fortellingen er fra en bondegård. Hovedkarakterene er en kjærlig far med to sønner. Den ene sønnen var opprørsk og den andre var svært egoistisk. Den yngste tok sin del av arven, reiste og ville leve uavhengig. Mens den eldste var hjemme og fulgte regelverket. Den bortkomne sønnen kom til seg selv etter å ha havnet i ”rennesteinen”. Han tar ansvaret for sine valg og sin dårlige oppførsel! Han omvendte seg. Gikk hjem og ba faren om tilgivelse! Godt han ikke først møtte storebroren, men faren som sprang han i møte og omfavnet han og ordnet tidenes velkomstfest! Det likte storebroren dårlig, han ble sint. Trist å se at det er ingen tegn på omvendelse i storebrors liv. Hans feilvurderinger og valg satte han utenfor – i motsetning til lillebroren som erfarte: Der hvor Guds kjærlighet mottas og gis rom, taper frykten og potensial frigjøres.