Noe har sluknet. Ikke lyset, ikke troen – men gløden. Og ofte er det takknemligheten som forsvant først.

Vi merker det når arbeidet blir tungt, relasjonene blir kjølige, og alt vi en gang gledet oss over, nå bare føles som plikt. Men midt i krav, uro og ufullkommenhet finnes det alltid noe å se – og noen å verdsette. Og det vi ser med takknemlighet, kan vekke nytt liv – i oss selv og andre.

I krevende tider er det lett å fokusere på alt som mangler, alt som irriterer, alt vi ville gjort annerledes. Men sannheten er: Det finnes alltid noe – og noen – å verdsette.

Å se det gode – midt i det ufullkomne

Takknemlighet handler ikke om naivitet. Det handler om vilje til å se det som er verdt å takke for, også når ting er krevende. Det gjør noe med både blikket vårt, hjertet vårt og atmosfæren rundt oss.

Tenk på Jesus: Selv når han ble møtt med svak tro, klønete disipler og motstandere som forsøkte å fange ham i ord, valgte han å se – og løfte fram – det lille som var godt.
Han så kvinnen som i tro rørte ved kappen hans (Luk 8,43–48).
Han løftet fram enkens lille gave som større enn de rikes store (Luk 21,1–4).
Han takket Gud – allerede før miraklet skjedde (Joh 11,41).

Bibelsk perspektiv: Takknemlighetens kraft

Bibelen kobler takknemlighet tett til både relasjoner og åndelig liv:
– «Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold!» (1 Tess 5,16–18)
– «La ikke et råttent ord komme over leppene, men bare det som er godt og bygger opp der det trengs.» (Ef 4,29)
– «La hjertet strømme over av takknemlighet.» (Kol 3,16)

Takknemlighet er ikke bare en følelse – det er en holdning og en vane. Den løfter blikket og bygger mennesker. Den styrker fellesskap og motvirker klagekulturer som tapper energi og skaper avstand.

Når vi slutter å verdsette

Utakknemlighet er en stille relasjons-ødelegger. Den:
– gjør medarbeidere usynlige
– skaper en atmosfære av misnøye
– fører ofte til slitasje og mismot – spesielt blant dem som yter mye, men sjelden får anerkjennelse

I motsetning til dette kan noen få ord som «jeg ser deg», «takk for innsatsen» eller «du betyr noe her» gjøre underverker. Takknemlighet er gratis – men effekten er uvurderlig.

Kort sagt

Det du verdsetter, er verd å takke for.
Det du takker for, vil vokse i verdi – både for deg og fellesskapet.

Tenk etter:
Hvem i ditt liv trenger å bli verd­satt mer – og kritisert mindre?
Hvilke små, gode tegn i hverdagen overser du – fordi du er opptatt med det som mangler?

Refleksjonsspørsmål

1. Hvem har jeg glemt å takke i det siste?
2. Hva kan jeg lære av Jesus sin takknemlige holdning – også i krevende øyeblikk?
3. Hvordan kan jeg bygge en takknemlighetskultur i mitt team, omgangskrets og i kirka?

Hva gjør vi når ønsket om innflytelse og betydning kolliderer med Jesu vei til storhet? Evangeliet etter Markus utfordrer oss til å revurdere hva som virkelig gjør en disippel «stor» i Guds øyne.

Jakob og Johannes, to av Jesu nærmeste disipler, hadde ett ønske: å være nær ham i hans kommende rike. De ba om ærefulle plasser – en høyre- og en venstreside ved tronen. Det er lett å dømme dem. Men kanskje stiller de egentlig det spørsmålet mange kristne, ikke minst ledere, bærer innerst inne:

Hva får jeg igjen for å følge Jesus – og hvor høyt kan jeg nå?

Jesu svar er ikke avvisende, men korrigerende. I stedet for å snakke om posisjoner, snakker han om et beger, en dåp – og et kors. Her lærer vi noe livsnært og avgjørende om hva sann storhet er, og hvordan den alltid går gjennom tjenerskap.

1. Et ærlig ønske – men feil retning

Jakob og Johannes ønsket oppriktig å være nær Jesus. Men de forstod ikke kostnaden ved veien dit. De tenkte ære – Jesus snakket om lidelse. De tenkte makt – Jesus snakket om offer.

«Dere vet ikke hva dere ber om.» (v. 38)

Jesu svar avslører en vanlig feil: Vi vil ofte ha gevinstene av disippelskap, men uten å gå veien det krever.

2. Kan dere drikke mitt beger?

Jesu neste spørsmål går rett til kjernen: Er dere villige til å dele mitt liv – også når det innebærer smerte, tap og lav status i verdens øyne?

I Bibelen symboliserer både «begeret» og «dåpen» lidelse, overgivelse, offer og død for noe større enn seg selv. Jesus inviterer ikke til komfort – men til fellesskap på korsets vei.

3. Jesus snur hele lederskapslogikken

Da de andre disiplene reagerte med sinne, kunne Jesus ha irettesatt Jakob og Johannes. I stedet irettesetter han hele lederkulturen de var preget av: «Dere vet at de som blir regnet som fyrster over folkene, undertrykker dem… Men slik er det ikke blant dere.» (v. 42–43)

Jesus introduserer en radikal ny orden:
– Storhet i Guds rike måles ikke i posisjon, men i tjeneste.
– Lederskap er ikke et privilegium, men et kall til offer.
– Jo høyere du løftes, desto lavere må du bøye deg.

Dette snur opp ned på all menneskelig ambisjon – og setter korset i sentrum for all kristen ledelse.

4. Jesus – vårt fullkomne forbilde

Alt Jesus lærer, er forankret i hans eget liv: «For heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» (v. 45)

Dette er ikke teori – det er virkelighet. Jesus gikk først. Han tok det dypeste steget ned for å reise oss opp. Han valgte korset – og viser oss veien til sann storhet.

Oppsummering

Markus 10 er en dyp utfordring – særlig til oss som leder andre på troen vei:
– Søker jeg posisjon – eller søker jeg å ligne på Kristus?
– Måler jeg fremgang i ære – eller i hvor mange jeg får tjene?
– Er jeg villig til å drikke begeret – eller vil jeg helst sitte på tronen uten å gå veien om korset?

Ettertanke

– Hva avslører mine ambisjoner om min forståelse av Guds rike?
– Hvor utfordrer Jesu lederskapsmodell min innstilling og livsstil?
– Hvordan kan jeg bli mer lik Jesus i måten jeg tjener på?

Følelser påvirker oss alle – men hvordan påvirker de våre valg og relasjoner? Er de pålitelige veivisere eller farlige forførere – eller rett og slett varsellamper som ber oss lytte og være oppmerksomme?

Følelser er en del av Guds kreative design.
De kan varsle oss om at noe er galt, gi oss drivkraft og empati – eller trekke oss bort fra det vi egentlig vet er rett. Mange opplever at følelsene iblant løfter dem, mens de andre ganger forstyrrer eller forvirrer.

Så hva gjør vi da?
Skal vi følge følelsene? Undertrykke dem? Eller lære å tolke dem?

1. Følelser som varsellamper
Følelser er ikke sannheten i seg selv – men de bærer alltid et budskap. De er signaler fra sjelen som varsler at noe skjer på innsiden: en grense er tråkket over, et savn gjør seg gjeldende, eller en urett har rammet hjertet. Som varsellamper på dashbordet krever de vår oppmerksomhet – ikke nødvendigvis umiddelbar handling, men ærlig lytting og refleksjon.

Å ignorere dem kan gjøre oss følelsesmessig blinde. Å la dem styre oss ukritisk kan lede oss på avveier. Modenhet ligger i evnen til å tolke følelsene – og respondere med visdom.

Følelser er gode veiledere – men upålitelige beslutningstakere.

2. Følelser som forledere
Bibelen gir oss både advarsler og lærdom om hvordan følelser, når de får for stor frihet, kan lede oss på gale stier:

Kain (1. Mosebok 4): Kain ble «meget vred» da hans eget offer, og dermed hans indre følelser av misunnelse og sinne, ikke ble møtt med samme anerkjennelse som broren Abel fikk. I stedet for å søke innsikt eller forsoning, lot han sitt uhemmede sinne styre ham. Den impulsive og ukontrollerte handlingen resulterte i at han drepte Abel – et fruktbart eksempel på hvordan følelser, når de ikke blir bearbeidet eller moderert, kan føre til svært alvorlige konsekvenser.

Peter i Getsemane (Matt 26,51): I en situasjon preget av intens frykt og forvirring, reagerte Peter med vold og slo ned en tjener. Denne impulsive handlingen, som ikke var fundert på tro og tillit, illustrerer hvordan selv de nærmeste til Kristus kan la emosjonelle impulser ta overhånd. Peter handlet i affekt – en handling som ikke reflekterte den dype forpliktelsen og modenheten han senere skulle vise.

Og jeg kjenner det igjen i mitt eget liv.
Når jeg må be min kjære – eller andre – om tilgivelse, handler det ofte om at jeg har latt følelsene løpe foran ettertanken. Det er gjerne ikke det jeg føler som er galt, men at jeg lar følelsen få bestemme før jeg har lyttet, tenkt, eller bedt. Jeg reagerer – i stedet for å respondere. Det skjer når jeg føler meg misforstått, eller opplever noe som urettferdig, og så lar jeg irritasjon eller såret stolthet farge ordene mine. Det er i slike øyeblikk jeg innser hvor lett vi kan bli forledet av følelsene – og hvor viktig det er å gjenkjenne dem, uten å bli styrt av dem.

Når følelsene får for mye frihet, risikerer vi å handle uten den nødvendige ettertanken. Reaksjoner i affekt kan fort ende med å skade oss selv og andre, i stedet for å bygge opp og styrke fellesskapet. Bibelen oppfordrer oss derfor til å møte våre følelser med visdom: Anerkjenn dem, men la dem ikke overskygge refleksjonen og det å søke Guds ledelse. På denne måten kan vi bruke følelsene som verdifulle signaler – samtidig som vi lar fornuft og nåde styre våre handlinger.

3. Følelser som hjelpere
Etter å ha sett hvordan følelser kan forlede, er det viktig å merke seg at de også kan være verdifulle hjelpere – når de får sin rette plass. Bibelen viser oss ikke bare mennesker som ble styrt av følelsene sine, men også den ene som levde i full balanse: Jesus.

I Getsemane (Matt 26,38–39) er Jesus dypt grepet av angst, uro og sorg. Han skjuler det ikke – men deler det åpent med sine nærmeste og bærer det fram for Gud i bønn: «Min sjel er tynget til døden av sorg … Far, er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi.»

Men han stopper ikke der. Han lar ikke følelsene definere veien videre – i stedet underordner han dem Guds vilje: «Likevel, ikke som jeg vil, men som du vil.»
Jesus avviser ikke følelsene – men han lar dem heller ikke styre.

Her ser vi et forbilde på emosjonell modenhet: ikke å bli kald, avflatet eller følelsesløs – men å være forankret. Å kjenne det som skjer i hjertet, og samtidig velge vei ut fra tillit, overgivelse og kjærlighet.

Følelser er gode tjenere – men dårlige herrer. Når vi lærer å lytte til dem, uten å la dem herske, kan de faktisk hjelpe oss å vokse i kjærlighet, empati og innsikt.

Oppsummering

Følelser er en kraft. De kan varsle oss, villede oss – og veilede oss. Uten retning, blir de som en storm som herjer. Med visdom og indre ledelse, kan de bli som en vind som bærer.

Bibelen lærer oss ikke å undertrykke følelsene våre, men å møte dem med sannhet og tillit. Som ledere, foreldre, ektefeller og medmennesker er vi kalt til å kjenne våre følelser – uten å bli styrt av dem.

Emosjonell modenhet handler ikke om kontroll i kald forstand, men om forankring:
– Å la følelsene ha en stemme, men ikke siste ord.
– Å lytte til dem, men ikke la dem lede alene.
– Å leve ærlig, men samtidig forankret i Guds vilje og nåde.

Når følelsene får plass, men ikke makt – blir vi tryggere, klokere og mer omgjengelige.

Refleksjon

Når følelsene koker – velger du å undertrykke, utagere eller utforske hva som skjer på innsiden?

Hvordan kan én enkel handling bli så verdifull at Jesus sier den skal fortelles overalt evangeliet forkynnes?

Noen øyeblikk og hendelser blir historiske. I Betania – like før korset – skjer noe bemerkelsesverdig: En kvinne bryter en alabastkrukke og heller kostbar salve over Jesu hode. Disiplene reagerer med vantro. Men Jesus forsvarer henne – og løfter handlingen hennes til et nivå ingen kunne forutse: «Overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.» (Matt 26,13)

H V O R F O R?

1. En handling uten fornuft – sett med menneskers øyne  
Salven kvinnen brukte var ekstremt verdifull. Ifølge evangeliene tilsvarte den omtrent en årslønn – rundt 300 denarer. Ikke rart disiplene reagerte: «Dette kunne vært solgt og gitt til de fattige!» De tenkte nytte og fordeling – og ble provosert av det som så ut som rå sløsing.

2. En handling fylt av innsikt – sett med Jesu øyne  
Jesus tok henne i forsvar: «Hun har gjort en god gjerning mot meg. Hun har salvet meg til min gravferd.» Hun forsto mer enn de andre. Kanskje hadde hun lyttet dypere inn i Åndens verden? Hun skjønte at Jesu død nærmet seg – og hun handlet i kjærlighet og overgivelse. Det var ikke kalkulert, men helhjertet.

3. En handling som skal huskes – sett med Guds perspektiv  
Jesus sier: «Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.» Hun gjorde det ikke for å bli husket. Hun gjorde det fordi hun elsket. Likevel blir hun husket – ikke som en som gjorde noe spektakulært, men som en som ga alt til Jesus. Hennes kjærlighet forkynner evangeliet på sin egen måte.

Kort sagt  
Kvinnen i Betania snur våre prioriteringer på hodet.
Hun ga det dyrebare – uten forbehold, uten tanke på reaksjonene.
Der andre så sløsing, så Jesus skjønnhet.
Der disiplene tenkte praktisk, tenkte hun profetisk.
I kjærlighetens språk er ikke alt logisk.
Noe er så verdifullt at det bare må gis.

Ettertanke  
Hva ville du gitt Jesus – om du virkelig ikke brydde deg om hva andre tenkte eller sa?

Hva gjør en leder når alt skaker og rister? Når presset øker, retningen er uklar, og stemmen din nesten drukner i støyen rundt deg – og inni deg?

I slike øyeblikk avsløres ikke bare vår kapasitet, men vår karakter. Ikke bare vår strategi, men vår sårbarhet. Det er da det viser seg om vi har lært det viktigste: Å være ledet – før vi leder.

En salme fra svakheten

Utgangspunktet for denne refleksjonen er Salme 143. Den er ikke skrevet fra en kommandopost eller et seierspodium – men fra svakhet. Den kommer fra en leder som er forfulgt, utslitt, rådvill – og som ikke prøver å late som. David skriker ikke ut kommandoer – han ber. Han står ikke på tå hev og leder – han bøyer kne: «Hør meg, Herre … lær meg … før meg.»

Tre korte bønner – som åpner for sundt og godt lederskap
Her møter vi ikke en selvsikker helt, men en Gud-avhengig leder. Og det er nettopp slike Gud former og bruker – ikke de som har alle svar, men de som sukker, roper, lytter, lærer og følger.

1. Hør meg – en leder som roper ærlig

David viser oss at sann åndelig ledelse starter med ærlig avhengighet. Ingen åndelig autoritet uten åndelig sårbarhet.

– Han legger ikke skjul på sin frykt og tretthet.  
– Han ber om nåde, ikke rettferdighet: «Ingen er rettferdig for deg.» (v.2)  
– Han tørster etter Gud: «Jeg lengter etter deg som tørstende jord.» (v.6)

Ekte lederskap later ikke som. Det roper – ærlig og åpent – fordi det vet hvor kilden er.

2. Lær meg – en leder som søker visdom

David ber ikke bare: «Hjelp meg ut», men: «Lær meg noe i dette.»

Han vil formes – ikke bare forandres. Det er en bønn som kjennetegner modne ledere:  de søker ikke først løsningen, men innsikten.

a) «Lær meg den veien jeg skal gå.» (v.8)

David fikk mulighet til hevn i En-Gedi (1 Sam 24), men valgte å skåne Saul.  
Hvorfor? Fordi han hadde lært å spørre: «Hva er din vei, Gud – ikke bare min rett?»

b) «Lær meg å gjøre din vilje.» (v.10)

David visste hva som var rett, men etter fallet med Batseba trengte han å lære det på nytt.  
Han bøyer seg og skriver:  
– «Lær meg visdom i hjertets dyp.» (Salme 51,8)

c) «La din gode Ånd lede meg på jevn grunn.» (v.10)

Åndens ledelse er ikke bare for store visjoner – men for de daglige avgjørelsene.  
Det var Guds Ånd som ga David mot i møte med Goliat, visdom overfor Saul, og overbevisning da han var på avveier.

En åndsfylt leder henter ikke kraft i seg selv – men i sin avhengighet av Gud. Kraften kommer gjennom nærhet og lydhørhet.

3. Før meg – en leder med Guds ære som mål

«For ditt navns skyld, Herre, hold meg i live!» (v.11)

David ber ikke for å komme ut av trengselen – men for å bli ført inn i Guds hensikt.

– Han ber om å bli ført, ikke bare beskyttet.  
– Han husker hvem han er: «Jeg er din tjener». 
– Han lar Guds ære være målet, ikke egen fremgang.

Fra bønn til bevegelse

Salme 143 tar oss med på en reise. Den begynner i mørket, men leder mot bevegelse og overgivelse:

– En god leder lytter til Gud før han leder andre.  
– En god leder lar seg forme før han former strategier.  
– En god leder lever for Guds navn – ikke sitt eget.

Noe å grunne på?
1. Hva roper du etter i din bønn akkurat nå?  
2. Er du åpen for å bli undervist – ikke bare trøstet og bekreftet?  
3. Hva er din dypeste motivasjon som leder: Guds ære eller egen fremgang?

Hva skjer når vi slutter å spørre: «Hvem er størst?» – og i stedet spør: «Hvordan kan jeg tjene?» Hva forandres når vi slutter å telle feil – og i stedet velger å tilgi fra hjertet?

Matteusevangeliet er bygget rundt fem store taler Jesus holder. Den fjerde, ofte kalt Disippeltalen (Matt 18), er Jesu undervisning om livet i fellesskapet av troende. Den handler om relasjoner, ydmykhet, ansvar og tilgivelse – og den tar utgangspunkt i to spørsmål som fortsatt treffer oss midt i hverdagen:

«Hvem er den største i himmelriket?» (v.1)
«Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg likevel tilgi ham?» (v.21)

Disiplene spør først om posisjon og rang. Peter spør senere om grenser for tilgivelse. Begge spørsmålene avslører dype lengsler vi alle bærer: behovet for betydning og behovet for rettferdighet. Jesus svarer ved å vende blikket mot hjertet – og mot verdiene i Guds rike.

FEM NØKLER FRA DISIPPELTALEN (Matt 18)

1. Ydmykhet er inngangsdøren til Guds rike

Jesus kaller fram et lite barn og sier: «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.» (Matt 18,3–4)
Størrelse i Guds rike handler ikke om å hevde seg, men om å overgi seg. Barnet symboliserer tillit, åpenhet og avhengighet – ikke makt og kontroll.

2. Vi har ansvar for hverandres velvære og vekst

Jesus sier det alvorlig: «Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.» (Matt 18,6)
I et kristent fellesskap har vi ikke bare ansvar for oss selv, men også for hvordan våre liv påvirker andre. Våre holdninger og handlinger kan bygge opp – eller rive ned.

3. Hver enkelt er uendelig verdifull

Jesus forteller lignelsen om den ene sauen som gikk seg vill: «Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt.» (Matt 18,14)
Guds rike handler ikke om folkemengder og effektivitet, men om kjærligheten til den ene. Dette er en ledelsesutfordring i enhver menighet.

4. Modenhet vises i hvordan vi løser konflikter

Jesus gir konkrete retningslinjer: «Dersom din bror gjør en synd mot deg, så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd.» (Matt 18,15)
Moden tro viser seg i evnen til å håndtere konflikter oppriktig, ærlig og direkte – med forsoning som mål.

Ikke alt skal forbigås i stillhet, men alt bør søkes løst i kjærlighet.

5. Tilgivelse er ikke matematikk – men en grunnleggende innstilling i Guds rike

Peter spør hvor mange ganger han må tilgi. Jesus svarer: «Ikke sju ganger, men jeg sier deg: sytti ganger sju!» (Matt 18,22)

Han forteller så lignelsen om den ubarmhjertige tjeneren: En mann som skylder en ufattelig stor sum – ti tusen talenter – faller på kne og ber om nåde. Herren får inderlig medfølelse og ettergir hele gjelden. Men kort tid etter møter den samme mannen en medtjener som skylder ham en ubetydelig sum – hundre denarer. I stedet for å vise den samme nåde, griper han tak i ham, krever tilbakebetaling og får ham kastet i fengsel.

Forskjellen er slående: Den første tjeneren ble vist ubegrenset barmhjertighet, men nektet selv å vise den minste nåde.

Jesu konklusjon er tydelig og alvorlig: «Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.» (Matt 18,35)

Kort oppsummert:

– Sann storhet vises i ydmykhet
– Sann ansvarlighet uttrykkes i omsorg og forsoning
– Sann frihet leves ut i tilgivelse

Refleksjon

– Hvilket av disse områdene utfordrer deg mest akkurat nå – ydmykhet, ansvar eller tilgivelse?
– Hvordan kan du være med og forme et fellesskap som i større grad preges av verdiene Jesus løfter fram i Disippeltalen?

Hvorfor advarte Jesus sine disipler mot «surdeigen» til fariseerne og saddukeerne? Og hva betyr det for oss i dag? I en tid hvor troen stadig utfordres fra ulike kanter, trenger vi å høre Jesu alvorlige – men kjærlige – advarsel på nytt.

Et krevende møte
«Fariseerne og saddukeerne kom til ham. De ville sette ham på prøve…» (Matt 16,1). To grupper, vanligvis i strid med hverandre, hadde funnet sammen i én sak: å utfordre Jesus. De ba ham vise et tegn fra himmelen. De ville ha bevis – på sine egne premisser. Jesus nektet. I stedet ga han dem en dypere respons: «En ond og utro slekt krever tegn, men den skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet.» (Matt 16,4)

Og deretter, vendt mot sine egne disipler, kom advarselen: «Pass dere og ta dere i vare for surdeigen til fariseerne og saddukeerne.» (Matt 16,6)

Hva forfektet de egentlig?
Jesus møtte ikke bare én form for åndelig distraksjon eller forførelse, men avdekket flere – og i møte med fariseerne og saddukeerne avslørte han to av de mest snikende og farlige variantene. Begge lever videre i dag, i nye klær.

Fariseerne: Når troen blir et system
Fariseerne var nidkjære for lovens detaljer og moralsk korrekthet. Men deres tro hadde stivnet i regler, kontroll og ytre fromhet. De satte tradisjon over sannhet og brukte sin religiøsitet som målestokk for andre. Jesus kalte det hykleri – en tro som så fin ut på overflaten, men som var død på innsiden.

Saddukeerne: Når troen mister kraften
Saddukeerne var de rasjonelle pragmatikerne. De trodde verken på engler, under eller oppstandelse. De reduserte troen til politikk og makt. For dem var Gud et begrep – ikke en levende realitet.

Surdeigen – en usynlig fare
Surdeig virker stille. Den jobber i det skjulte. Jesus brukte det som bilde på holdninger og lære som gradvis gjennomsyrer et helt sinn, et fellesskap – ja, en hel menighet.
– Surdeigen til fariseerne er loviskhet, kontroll og religiøst spill.
– Surdeigen til saddukeerne er skepsis, åndelig likegyldighet og tom tradisjon.

Fortsatt en fare
Også i dag preges kirker, ledere og enkeltkristne av de samme surdeigene – i nye forkledninger:
– Når vi gjør kristenlivet til prestasjon i stedet for relasjon – da smaker det fariseisk.
– Når vi forkynner et håp uten himmel og en tro uten kraft – da taler saddukeernes stemme.
– Når vi søker tegn og vellykkethet, men ikke tåler lidelse og svakhet – da har vi glemt Jona-tegnet: KORSET.

Kort sagt – hva er løsningen?
Jesus peker på ett tegn: Jona-tegnet – et bilde på hans død og oppstandelse. Det er sentrum for troen. Ikke jakt på beviser, ikke ytre regler, ikke tom ritualisme – men en levende relasjon til ham som døde og sto opp fra de døde!

Derfor sier han fortsatt til sine etterfølgere: «Ta dere i vare …» Han retter søkelyset mot hjertets motiver og kaller oss til å prøve lærens holdbarhet. Vi må være på vakt mot det som sniker seg inn og gradvis forvitrer troen – til den blir kraftløs og ugjenkjennelig.

Ettertanke
Hvordan kan jeg gjenkjenne og bekjempe det som langsomt forvandler levende tro til tomt ytre skinn?

Sommerens rytmeskifte – med leirer, rekreasjon, stevner og ferietid – kan åpne rom for stillhet og refleksjon. I slike perioder kan Gud få tale på nytt, eller minne oss om noe vi en gang kjente sterkt: et kall, en oppgave, en drøm – eller et ansvar. Kanskje handler det ikke bare om tjeneste i kirken, men også om samfunnsansvar, familieliv og nære relasjoner – eller noe Gud for lengst har lagt ned i oss, men som er blitt skjøvet til side i travelhetens navn.

Fra jeg var ti år gammel, visste jeg hvorfor jeg var født. I kristen kontekst kaller vi det kallsbevissthet. Det handler om en opplevelse av at livet har en hensikt gitt av Gud – og at vi er kalt til å tjene med det vi er og har.

Kallet gir livet både retning og kraft – men det gjør oss også sårbare. Bibelen gir oss ærlige fortellinger om mennesker som bar Guds kall, og som både lyktes og falt. Kallet er en gave – men også et forvalteransvar.

HVA ER KALLSBEVISSTHET?
Kallsbevissthet handler ikke bare om yrkesvalg, men om identitet og retning. Det er vissheten om at ens liv har en hensikt gitt utenfra – av Gud selv. Dette gir motivasjon, utholdenhet og mening. Samtidig kan det føre til indre press, stolthet eller motstand dersom det ikke forvaltes med ydmykhet og modenhet.

STYRKEN I ET KLART KALL
1. Moses – motvillig, men lydig (2 Mos 3–4)
Moses hadde mange innvendinger mot Guds kall, men han gikk – og ble en av historiens største ledere. Kallet bar ham gjennom indre brytninger, ytre motstand og ørkenliv, fordi det var forankret i Guds gode og velbehagelige vilje.

2. Jeremia – kjent og kalt før fødsel (Jer 1,4–10)
Jeremia ble kalt som ungdom og levde med den bevisstheten hele livet. Han opplevde avvisning, sorg og indre smerte, men holdt fast ved sitt kall og sin Gud.

3. Jesus – Herrens Ånd er over meg (Luk 4,16–21)
Jesus proklamerte sitt kall i synagogen i Nasaret. Hele hans liv og tjeneste ble en modell for hvordan man lever med tydelig kallsbevissthet – og samtidig med kjærlighet, overgivelse og forpliktelse til målet (Hebr. 12,2).

4. Paulus – kalt og utvalgt før fødsel (Gal 1,15–16)
Etter sin dramatiske omvendelse var Paulus aldri i tvil om sitt kall. Dette gjorde ham utrettelig og modig, også under forfølgelse og i fengsel. Kallet bar ham – og drev ham.

FALLGRUVENE VED KALLSBEVISSTHET
1. Samson – kalt, men ukritisk (Dom 13–16)
Samson var kalt fra mors liv og utrustet med en mektig salvelse. Likevel levde han etter egne begjær og voktet ikke sitt indre liv. Kallet ble ikke tatt fra ham – men han mistet kraften da karakteren krakelerte. Hans liv minner oss om at indre styrke og karakterutvikling er viktigere enn usedvanlige krefter.

2. Jonas – tydelig kall, motvillig hjerte (Jon 1–4)
Jonas visste hva Gud ville, men ville ikke selv. Han flyktet – og måtte lære på nytt at Gud ikke bare kaller til handling, men også til å dele hans hjerte for mennesker.

3. Saul – salvet, men fryktsom (1 Sam 9–15)
Saul ble salvet som konge, men handlet ut fra frykt og behov for bekreftelse. Kallet ble aldri forankret i relasjon til Gud – det han hadde fått og var betrodd, gikk tapt.

Å FORVALTE KALLET
Kallet er en gave, men også et ansvar. Det må modnes, prøves, bekreftes og forankres i Kristus. Når vi lar kallet formes av relasjon, prøvelser, lydighet og kjærlighet, blir det en kilde til liv – ikke bare for oss selv, men for mange rundt oss. Den som vet hvorfor han er født, må også lære hvordan han skal leve og hva han skal gjøre. Der ligger velsignelsen som strekker seg langt utover ens egen levetid.

Ettertanke
1. Hvordan opplevde du ditt kall – og hvordan har det utviklet seg?
2. Kjenner du igjen noen av styrkene eller fallgruvene i ditt eget liv?
3. Hva betyr det for deg å forvalte kallet med ydmykhet i dag?

GOD SOMMER!

I møte med mennesker – enten i menighet, ledelse eller hverdagsliv – kan det være fristende å løfte pekefingeren når noe ikke fungerer. Vi ønsker å rette opp feil, påpeke svakheter eller lede noen tilbake på rett vei. Men før vi kritiserer, bør vi stille oss et enkelt, men avgjørende spørsmål: Er jeg oppriktig glad i denne personen – og har jeg først tatt meg tid til å bygge kontakt?

Et grunnleggende prinsipp

Kontakt handler om relasjon. Det handler om å skape forståelse, bygge tillit og vise at vi ser og verdsetter personen foran oss. Uten denne grunnleggende forbindelsen kan selv velmente formaninger oppleves som kalde, harde og avvisende – uansett hvor gode intensjonene er.

Som Ordspråkene sier: «Milt svar demper sinne, sårende ord vekker harme.» (Ordsp 15,1)

Når vi investerer tid i relasjonen, viser vi at vi bryr oss. Det gir oss en plattform for å tale sant i kjærlighet (Ef 4,15), og å møte mennesker på en måte som gir håp og motivasjon i stedet for skam.

Jesu eksempel

Jesus var en mester i å prioritere kontakt før korreks.

Da han møtte kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd (Joh 8,1–11), kunne han ha startet med fordømmelse. I stedet møtte han henne med respekt. Først etter at han hadde fjernet trusselen fra omgivelsene og brutt skammens makt, sa han:

«Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer.»

På samme måte oppsøkte Jesus Sakkeus – en toller med dårlig rykte (Luk 19,1–10). I stedet for offentlig kritikk, sa han: «I dag vil jeg gjeste ditt hjem.»

Den enkle kontakten førte til en dyptgripende forvandling – uten at Jesus måtte bruke harde ord.

Relasjon først – løsning etterpå

Når vi prioriterer kontakt, åpner vi døren for ekte dialog. Korreksjon uten relasjon fører ofte til motstand – og noen ganger mismot. Men en god relasjon skaper rom for oppmuntring, utvikling, modning og vekst.

Som John C. Maxwell så treffende sier det: «People don’t care how much you know until they know how much you care.»

Dette gjelder i alle sammenhenger:
– I ledelse: Før du gir tilbakemelding, spør hvordan medarbeideren har det.
– I menigheten: Før du påpeker noe, sett av tid til å lytte og forstå.
– I familien: Før du korrigerer barna, vis dem at de er ønsket, elsket og unik.

En bedre vei

Å prioritere kontakt før korreks krever tid, empatisk lytting, tålmodighet og ydmykhet. Men det er en investering som bærer frukt – i form av tillit, sunne relasjoner og varig forandring.

Hva kan skje hvis vi velger veien Jesus gikk? En vei som setter mennesker først og skaper rom for både nåde og sannhet, rettferdighet, fred og frihet.

Til ettertanke

1. Har jeg forsøkt å forstå personen før jeg gir tilbakemelding?
2. Hvordan kan jeg styrke relasjonen før jeg adresserer problemet?
3. På hvilke områder kan jeg bli bedre til å prioritere kontakt før korreks?

– Vennlighet er et språk de døve kan høre og de blinde kan se *

I Apostlenes gjerninger 28 får vi et fascinerende møte med en mann de færreste husker navnet på: Publius. Han var øverste leder på øya Malta – et lite stoppested i den store fortellingen om Paulus’ reise til Roma.

Men det Publius gjorde i løpet av noen dager, vitner om ekte lederskap.

For midt i storm, skipsforlis og sykdom ser vi hvordan én manns holdning preget en hel øy – og skapte rom for både helbredelse og håp.

1. Innflytelse begynner med holdning – ikke posisjon

Da Paulus og de andre skipsbrudne kommer i land på Malta, kunne lokalbefolkningen reagert med frykt eller avvisning. I stedet leser vi:

«Innbyggerne der var uvanlig hjelpsomme mot oss. De tok seg av oss alle sammen og tente et bål, for det hadde begynt å regne, og det var kaldt.» (Apg 28,2)

Kort tid etter introduseres vi for Publius: «Han tok vennlig imot oss som sine gjester i fire dager.» (v. 7) Det står ingenting om strategimøter, sikkerhetstiltak eller kontrollrutiner. Bare vennlighet. Publius brukte ikke posisjonen sin til å kontrollere, men til å tjene. Og det var der hans innflytelse begynte.

2. Gjestfrihet er en form for lederskap

Gjestfrihet er kanskje ikke det første vi tenker på når vi snakker om ledelse. Men i bibelsk sammenheng er det en sentral del av det å lede med hjerte.

Å åpne døren for andre, er ofte å åpne døren for Gud. Det var nettopp det Publius gjorde – og Gud gjorde resten: «Faren til Publius lå syk … Paulus gikk inn til ham, ba og la hendene på ham og helbredet ham. Etter dette kom også de andre syke på øya og ble helbredet.» (v. 8–9)

Gjestfriheten til Publius ble inngangen til en åndelig gjennombruddsperiode for hele øya. Ikke fordi han prekte – men fordi han åpnet opp.

Slik virker Guds rike: Når vi gjør det lille, kan Gud gjøre det store.

3. Sann innflytelse setter spor

Avslutningen på dette møtet sier alt: «De gjorde stor ære på oss, og da vi skulle seile derfra, forsynte de oss med alt vi trengte.» (v. 10)

Dette er ikke bare høflighet. Det er frukten av dyp respekt og takknemlighet. Publius hadde ikke bare vært vert – han hadde vært en leder som påvirket mennesker rundt seg på en varig og god måte.

Hva lærer vi?

Ledelse handler ikke først og fremst om titler, talerstoler, mikrofoner eller beslutningsmyndighet. Det handler om innflytelse. Og sunn, god innflytelse begynner ofte med noe så enkelt – og så dypt – som varme, omsorg og romslighet.

Publius brukte det han hadde – sitt hjem, sin gjestfrihet, sin tid – og ble et redskap for Guds inngripen.

Han minner oss om at den sterkeste innflytelsen ofte kommer fra de stille, åpne handlingene. Det er ikke alltid det som synes mest – men det som merkes mest og huskes lengst.

Refleksjon

1. Hvordan utøver du innflytelse i ditt miljø – gjennom posisjon eller relasjonelle ferdigheter?
2. Hvem har Gud kalt deg til å «åpne døren» for i denne sesongen?
3. Hvilken kultur skaper du rundt deg – trygghet og varme, eller avstand og usikkerhet?
   
   * Mark Twain